Veldedighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Øyeblikksveldedighet: En mann gir en tiggende kvinne penger.
Institusjonalisert veldeldighet: Thomas Angells Stuer i Trondheim.
Jødisk almissekasse („pushke“).

Veldedighet (fra tysk: Wohltätigkeit) eller velgjørenhet betegner privat engasjement som med penger, arbeidsinnsats eller andre ytelser har som mål å hjelpe mennesker som har behov for slik hjelp og som ikke er i nær slekt med giveren.

Veldedighet i Norge[rediger | rediger kilde]

Da kirken kom til Norge var landet preget av klanmentalitet. I det gammelnorske ættesamfunnet var slektstilhørighet avgjørende for hvorvidt noen fikk motta støtte. Den som befant seg langt fra sin ætt eller som var utstøtt fra denne, var stort sett overlatt til seg selv. Ved siden av kirkens kamp mot trelldom og blodhevn var universell veldedighet en viktig sak.

Gulatingsloven fra 900-tallet påla folk å hjelpe de som ikke kunne hjelpe seg selv. Også Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov hadde dette på dagsorden.

Tidligere var veldedighet den eneste formen for økonomisk sikkerhet som fantes. Foruten pengegaver omfattet charité, som det het frem til 1800-tallet, at syke og trengende fikk livsopphold hos proprietærer og andre velstandsfolk.

På 1700-tallet og 1800-tallet kom det til en form for institusjonalisering av veldedighet. Fattigkommisjonen ble opprettet i 1714, og noen år senere opprettet de største byene fattigvesenet. I Bergen var «almisser» den vanlige betegnelsen på kontant hjelp til de fattige i starten. En almisse var betegnelsen på en barmhjertighetsgjerning eller gave til nødlidende. Andre steder brukte de ordet «understøttelse», som etter hvert ble det vanlige.

Det ble også opprettet stiftelser for å hjelpe trengende. Flere slike ordninger var forbeholdt fattige personer av borgerskapet. Særlig kjent er Thomas Angells Stiftelser. Gjennom stiftelsene gav kjøpmann Thomas Angell 1,2 milliarder kroner[1] til Trondheims fattige. I nesten tohundre år fremover var stiftelsene en betydelig sosial aktør der i byen, og fremdeles bedriver stiftelsene veldedighetsarbeid.

Med 1900-tallets gradvise utbygging av offentlig velferd ble ikke lenger veldedighet den primære formen for hjelp, men også i land med gode velferdsordninger er veldedig innsats avgjørende for manges livskvalitet. Organisasjoner som Frelsesarmeen baserer sitt virke på dette behovet. Mange organisasjoner har veldedighet som sin viktigste funksjon eller som en helt sentral del av sitt arbeid.

Veldedighet og religion[rediger | rediger kilde]

De fleste større religioner har en eller annen form for påbud om at de troende skal drive veldedighet.

I jødedommen og kristendommen ble veldedighet tidlig institusjonalisert. I Bibelen fortelles det om faste utdelinger til jødiske enker, og blant kristne ble embetet diakon opprettet for å lede veldedighetsarbeidet innen menighetene. Så vel kristendommen som buddhismen har tiggermunker som er avhengige av andres veldedighet og som i sin tur forventes å dele et eventuelt overskudd med trengende.

I islam er veldedighet en av de fem søyler, de mest sentrale handlinger i en muslims trosutøvelse.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas Angells Stiftelsers nettsted: Historisk vandring over tid