Konrad von Preysing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Konrad von Preysing
Født30. aug. 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Schloss Kronwinkl
Død21. des. 1950[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Berlin[5]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1912–), motstandskjemper, teolog, katolsk biskop (1932–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedCollegium Canisianum
FarKaspar von Preysing
MorHedwig Preysing
NasjonalitetTyskland
GravlagtSankt Hedwigkatedralen
Våpenskjold
Konrad von Preysings våpenskjold
Konrad von Preysing på Commons

Johann Konrad Augustin Maria Felix greve von Preysing-Lichtenegg-Moos (grev Konrad av Preysing) (født 30. august 1880 i Kronwinkl ved Landshut i Bayern, død 21. desember 1950 i Berlin) var katolsk biskop av Berlin fra 1935 til 1950 og kardinal i den katolske kirke.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han ble født på slottet Kronwinkl som fjerde av i alt elleve barn av grev Kaspar von Preysing og hans hustru Hedwig, født grevinne von Walterskirchen. Hans brødre, Albert og Joseph, ble også katolske prester. Etter gymnasiet studerte han jus ved universitetene i München og Würzburg, og trådte etter å ha tatt embedseksamen i 1905 inn i den bayerske statstjenesten (bl.a. var han ministerialpraktikant i det bayerske utenriksministeriet og attaché ved det bayerske gesandtskapet til Quirinalpalasset i Roma).

Prest[rediger | rediger kilde]

Fra 1908 begynte han imidlertid å studere teologi i Innsbruck, hvor han ble presteviet 26. juli 1912. Han tok doktorgraden i 1913, og samme år ble han sekretær for Münchens erkebiskop, kardinal Franziskus von Bettinger.

Etter Bettingers død var han sogneprest i St. Paul menighet i München, og i 1921 ble han utnevnt til domprost i Münchens Frauenkirche av kardinal Michael von Faulhaber.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Den 9. september 1932 ble von Preysing utnevnt til biskop av Eichstätt av pave Pius XI. Han ble bispeviet i Eichstätt den 28. oktober samme år av erkebiskop Jacobus von Hauck, med medkonsekratorene biskop Matthias Ehrenfried og biskop Sigmund Ow-Felldorf.

Han ble senere utnevnt til biskop av Berlin den 5. juni 1935, og installert den 31. august.

Holdning til nazismen[rediger | rediger kilde]

I 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til rikskansler i Tyskland, og grep raskt all politisk makt. Biskop Preysing sa da at «vi er falt i hendene til kriminelle og tåper»[6] Biskop Preysing var en av de fasteste og konsekvente i det kirkelige lederskap i sin motstand mot nasjoinalsosialismen, og var foraktet av Hitler, som sa at «det råtneste av åtselet er de som kommer ikledt ydmyketens kappe, og den mest forråtnede av dem er grev Preysing! For et udyr!»[7]

Preysing var motstander av den mildere kurs kardinal Adolf Bertram hadde overfor nazistene. Han gikk klart ut med sitt syn i sine prekener og gikk inn for at biskopene skullee stå samlet om en fast linje. Han motsatte seg nazistenes stenging av katolske skoler og arrestasjoner av kirkelige embedsbærere.

Tidlig i 1937 hadde det kirkelige hierarki i Tyskland samlet innsett at videre forsøk på en samarbeidslinje overfor den nye regjering var uten hensikt. I mars sendte pave Pius XI ut encyklikaene Mit brennender Sorge. Paven fremholdt de grunnleggende menneskerettigheters ukrenkelighet, fordømte skarpt raselæren, påpekte regimets brudd på Rikskonkordatet av 1933, overgrepene mot katolikker og anslagene mot kristne verdier.[8] Han anklaget regjeringen for «ystematisk fiendskap rettet mor Kirken» og et både «hemmelig og åpent fiendtskap mot Kristus og Hans Kirke».[9] Preysing var del av den femmannsgruppen som hadde forberedt denne antinazistiske encyklikaen.[10][11]

I 1938 var Preysing en av grunnleggerne av Hilfswerk beim Bischöflichen Ordinariat Berlin (Bispedømmet Berlins ordinariats hjelpeverk). Han gav omsorg til både døpte og udøpte jøder og protesterte mot nazistenes eutanasiprogram.[11]

I 1940 forordnet biskop Preysing at det i alle kirker skulle bes for tretti geistlige fra den bekjennende kirke som var blitt arrestert i Preussen.[12] Mens Preysings stilling gav han en viss beskyttelse mot nazistenes gjengjeldelser, gjaldt ikke dette hans katedraladministrator og nære medarbeider, domprost Bernhard Lichtenberg. Lichtenberg hadde gjort prestetjeneste i Hedvigskatedralen siden 1932, og var blitt overvåket av Gestapo siden 1933 ettersom han hjalp fanger og jøder. Han ble en tett medarbeider av biskop Preysing fra 1935. Han drev Preysings Hilfswerke beim Bischöflichen Ordinariat Berlin som gav hemmelig assistanse til folk som ble forfulgt av regimet. Fra 1938 ledet fader Lichtenberg bønnesamlinger for jøde og andre komnsentrasjonsleirfanger, deriblant «mine prestekolleger der». Han ble arrestert i 1941 for å ha preket mot den nazistiske propaganda og etter å ha skrevet et brev mot nazistenes eutanasipolitikk, dømt til to års straffarbeid, og døde på vei til konsentrasjonsleiren Dachau i 1943.[13][14]

Etter at Lichtenberg var blitt arrestert var det Margarete Sommer som rapporterte til Preysing om hjelpetiltakene.[15] Under sitt virke i Hilfswerk koordinerte Sommer katolsk bistand til ofre for raseforfølgelsene – åndelig støtte, mat, klær og penger. Hun innhentet etterretninger om deportasjoner av jøder, og om forholdene i konsentrasjonsleirer, om SS eksekusjonstropper, og skrev flere rapporter om slikt fra og med 1942.[15]

Et brev fra januar 1941 fra Preysing til pave Pius XII viser at han var informert om de trusler og vanskeligheter europeiske jøder var utsatt for, og at han bad om hjelp fra Den hellige stol vedrørende situasjonen.[16] I en preken i mars 1941 gjentok Preysing sin samstemthet med Pius XIIs opposisjon mot drapene av syke og annerledes svake av økonomiske eller eugeniske grunner.[17]

Under andre verdenskrig hadde biskopen kontakt med folk i den opposisjonelle Kreisau-kretsen[18], som Carl Goerdeler og Helmuth James Graf von Moltke.[10][11] Preysings adventshyrdebrev i 1942 og 1943 om menneskerettene ble gitt bredere spredning ved at BBC leste et av dem opp på tysk.[11]

Preysing fortalte senere at de tyske biskoper hadde gått med på at Hans Globke hadde tatt arbeid i Innenriksministeriet for dermed å kunne være agent for den tyske motstandsbevegelsen.[19] I 1944 møtte biskop Preysing Claus von Stauffenberg og velsignet ham; de drøftet når det kunne være moralsk berettiget å begå tyrannmord.[10]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Etter krigsslutt ble Preysing kreert til kardinal av pave Pius XII,[11] med Sant'Agata dei Goti som tittelkirke. Det skjedde den 18. februar 1946; Angelo Roncalli som var pavelig nuntius i Frankrike skaffet Preysing penker til billetten til Roma.[20]

Preysing fordømte den østtyske kommunistiske «nasjonale front», som til gjengjeld kalte kardinalen «en gladiator for den amerikanske imperialisme»,[21]

Preysing døde i Berlin 70 år gammel. Han ble begravet på St. Hedvigs-kirkegården den 28. desember 1950, mewn hans levninger ble overført til katedralen den 12. februar 1968.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephan Adam: Konrad Kardinal von Preysing. Ein Lebensbild, Friedrich Pustet / Willibaldverlag, Regensburg / Eichstätt 2010, ISBN 978-3-7917-2344-0 / ISBN 978-3-9813219-4-4.
  • Akten deutscher Bischöfe über die Lage der Kirche 1933–1945, I–VI (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bde. 5, 20, 25 bearb. von Bernhard Stasiewski; 30, 34, 38 bearb. von Ludwig Volk), Mainz 1968–1985.
  • Walter Adolph: Geheime Aufzeichnungen aus dem nationalsozialistischen Kirchenkampf 1935–1943. Bearb. von Ulrich von Hehl (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bd. 28), Mainz 1979.
  • Walter Adolph: Hirtenamt und Hitlerdiktatur. Morus-Verlag, Berlin 1965.
  • Walter Adolph: Kardinal Preysing und zwei Diktaturen. Sein Widerstand gegen die totalitäre Macht. Morus-Verlag, Berlin 1971.
  • Walter Adolph: Die katholische Kirche im Deutschland Adolf Hitlers, Berlin 1974.
  • Erwin Gatz (utg.): Die Bischöfe der deutschsprachigen Länder 1785/1803 bis 1945. Ein biographisches Lexikon. Duncker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05447-4, S. 573–576 (Lit.).
  • Karl Hausberger: Bischof Konrad Graf von Preysing. I: Martin Greschat (utg.): Die neueste Zeit III (= Gestalten der Kirchengeschichte 10/1), Stuttgart u. a. 1985, S. 318–332 (QQ. u. Lit.).
  • Ulrich von Hehl: Konrad Kardinal von Preysing – ein Kämpfer gegen den Totalitarismus. In: Christi Liebe ist stärker. 86. Deutscher Katholikentag … 1980 in Berlin. Paderborn 1980, S. 473–482.
  • (de) Ulrich von Hehl: «Preysing, Johann Konrad Maria Augustin Felix Graf.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 716–718 (digitalisering).
  • Heinz Hürten: Deutsche Katholiken 1918–1945. Paderborn u. a. 1992.
  • Wolfgang Knauft: Konrad von Preysing – Anwalt des Rechts. Der erste Berliner Kardinal und seine Zeit. Morus, Berlin 1998/2003, ISBN 3-87554-326-2.
  • Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Ein Beitrag zu dem gegenseitigen Verhältnis von Nationalsozialismus und christlichen Bekenntnissen. Stein am Rhein 1991 (mit stark apologetischer Tendenz).
  • Hans-Jörg Nesner: Das Erzbistum München und Freising zur Zeit des Erzbischofs und Kardinals Franziskus von Bettinger (1909–1917) (= Münchener Theologische Studien, I. Hist. Abt., Bd. 28), St. Ottilien 1987.
  • Hans-Jörg Nesner: Das Metropolitankapitel zu München (seit 1821). In: Georg Schwaiger (utg.): Monachium Sacrum. Festschrift zur 500-Jahrfeier der Metropolitankirche Zu Unserer Lieben Frau in München. Band I, München 1994, ISBN 3-422-06116-9.
  • Bernhard Pfändtner in Siegfried Koß, Wolfgang Löhr (Hrsg.): Biographisches Lexikon des KV. 5. Teil (= Revocatio historiae. Band 6). SH-Verlag, Schernfeld 1998, ISBN 3-89498-055-9, s. 97–101.
  • Burkhart Schneider, Pierre Blet, Angelo Martini (Hrsg.): Die Briefe Pius’ XII. an die deutschen Bischöfe 1939–1944 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bd. 4), Mainz 1966.
  • Ludwig Volk (Bearb.): Akten Kardinal Michael von Faulhabers 1917–1945, I–II (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe A: Quellen, Bde. 17 und 26), Mainz 1975–1978.
  • Ludwig Volk: Der bayerische Episkopat und der Nationalsozialismus 1930–1934 (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Forschungen, Bd. 1), Mainz 1965.
  • Ludwig Volk: Katholische Kirche und Nationalsozialismus. Ausgewählte Aufsätze. Hrsg. von Dieter Albrecht (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte. Reihe B: Forschungen, Bd. 46), Mainz 1987.
  • Manfred Weitlauff: »Modernismus litterarius«. Der »Katholische Literaturstreit«, die Zeitschrift »Hochland« und die Enzyklika »Pascendi dominici gregis« Pius’ X. vom 8. September 1907. In: Beiträge zur altbayerischen Kirchengeschichte 37 (1988), S. 97–175.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Konrad Kardinal von Preysing, Munzinger IBA 00000000005, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Konrad Preysing, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id preysing-konrad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 07f377e3e5394f38906afb027f70b952, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «We have fallen into the hands of criminals and fools»,TIME Magazine. «The Roads to Rome» Arkivert 13. desember 2012 hos Wayback Machine., 7. januar 1946
  7. ^ «The foulest of carrion are those who come clothed in the cloak of humility and the foulest of these Count Preysing! What a beast!». Richard Bonney: Confronting the Nazi War on Christianity: the Kulturkampf Newsletters, 1936-1939; International Academic Publishers; Bern; 2009 ISBN 978-3-03911-904-2; s. 29-30
  8. ^ Anton Gill: An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler; Heinemann; London; 1994; s.58
  9. ^ William L. Shirer p234-5
  10. ^ a b c Anton Gill: An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler; Heinemann; London; 1994; pp.58-59
  11. ^ a b c d e Konrad Graf von Preysing; German Resistance Memorial Centre, Index of Persons; lest 4. september 2013
  12. ^ TIME Magazine. "German Martyrs" Arkivert 4. november 2012 hos Wayback Machine., 23. desember 1940
  13. ^ Anton Gill; An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler; Heinemann; London; 1994; p.60
  14. ^ Bernhard Lichtenberg; German Resistance Memorial Centre, Index of Persons; lest 4. september 2013
  15. ^ a b Margarete Sommer; German Resistance Memorial Centre, Index of Persons; lest 4. september 2013
  16. ^ Pope Pius XII and the Holocaust
  17. ^ Goldhagen v. Pius XII Arkivert 15. oktober 2013 hos Wayback Machine. Arkivert 2013-10-15 hos Wayback Machine
  18. ^ Anton Gill: An Honourable Defeat; A History of the German Resistance to Hitler; Heinemann; London; 1994; p.161
  19. ^ TIME Magazine. The Bureaucrat Arkivert 4. november 2012 hos Wayback Machine. 20. juni 1961
  20. ^ Pham, John-Peter: Heirs of the Fisherman: Behind the Scenes of Papal Death and Succession. Oxford University Press, 2007
  21. ^ «gladiator for American imperialism». TIME Magazine. "The Hunt" Arkivert 24. juni 2013 hos Wayback Machine., 27. februar 1950
  22. ^ preysing.html, lest 8. desember 2021

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konrad_von_Preysing&oldid=23346698»