Boaslanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Boaslanger
Regnbueboa eter et bytte
Regnbueboa eter et bytte
Vitenskapelig(e)
navn
:
Boidae
Gray, 1825
Norsk(e) navn: boaslanger
Hører til: Alethinophidia,
slanger,
skjellkrypdyr
Antall arter: 56
Habitat: terrestrisk, akvatisk og i trær
Utbredelse: Afrika, Amerika, Asia, Europa, Oseania
Delgrupper:

se tekst

Boaslanger er en gruppe av store og kraftig bygde slanger med en vid utbredelse i de varme delene av verden. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles.

Kroppsbygning og levevis[rediger | rediger kilde]

Boaslangene blir som regel maksimalt 2–4 m lange, men anakondaen kan bli nesten 9 m lang. Det finnes usikre rapporter om anakondaer på opptil 11 m, og den utdødde Titanoboa ble hele 13 m. Bukskjellene er små, og det er en enkelt rekke av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. De fleste boaslanger har varmefølsomme organer på leppene.

Pytonslangene og boaslangene har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at boaslangene ikke har tenner på mellomkjevebeinet (premaxilare), og at nesten alle boaslanger føder levende unger.

Det er enkelte unntak fra regelen om at boaslanger føder levende unger. Jordpytonen ser ut til å bevart egglegging som et opprinnelig trekk. Noen sandboaer som stammer fra forfedre som fødte levende unger, har derimot utviklet egglegging på nytt.[1]

Boaslanger finnes i mange ulike habitater. De finnes stort sett i varme strøk, men gummiboaen lever i barskog og høyfjell. Noen er marklevende, mens andre klatrer i trær. Sandboaene er tilpasset et underjordisk liv i tørre ørkener og stepper, og anakondaene er delvis akvatiske. De eter stort sett ulike virveldyr, som pattedyr og fugler.

En regner ofte boaslanger som typiske representanter for den neotropiske faunaregionen, men de finnes også andre steder som i det vestlige Nord-Amerika, på Madagaskar, og på Sulawesi, Ny-Guinea, Salomonøyene og Fiji. Jordpytonen lever i Afrika, og de gravende sandboaene har en vid utbredelse i Nord-Afrika, det sørøstre Europa, Sørvest-, Sentral- og Sør-Asia.

Denne utbredelsen er blitt forklart både med at boaslanger fulgte med de ulike delene av superkontinentet Gondwana da det ble splittet opp, og med at de har klart å krysse verdenshavene ved å seile på flåter av vegetasjon.[2] En mener nå at boaslangene kom til Madagaskar via en landbru til Antarktis,[3] og at artene på Stillehavsøyene har levd der siden Gondwana ble brutt opp.[4]

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Kvelerslanger[rediger | rediger kilde]

I linneansk systematikk er boaslangene familien Boidae. Noen forskere mener at pytonslangene hører hit som underfamilien Pythoninae, men en velger her å plassere dem i en egen familie. Tidligere ble også mudderslanger, spisshodepyton, dvergboaer og bolyeriaslanger regnet til Boidae, men det er nå enighet om at de hører til i egne familier. Den utvidede familien Boidae kalles på norsk kvelerslanger. Dette navnet kan misforstås ettersom mange slanger som ikke er kvelerslanger, også dreper byttet ved å slynge seg rundt det.

Delgrupper[rediger | rediger kilde]

Systematikken innenfor Boidae er omstridt. Inndelingen nedenfor følger The Reptile Database[5] og bygger på Vidal & Hedges.[6] Gongylophis er betraktet som et synonym for Eryx,[1] og Xenoboa som et synonym for Corallus.[7] Chilabothrus er skilt ut fra Epicrates.[8]


Arnold Kluge ved University of Michigan publiserte tidlig på 1990-tallet flere fylogenetiske studier av boaslangene basert på morfologi. Han regner Acrantophis og Sanzinia som synonymer for Boa,[7] og Calabaria og Lichanura som synonymer for Charina.[9] De gravende slektene Charina (inkludert jordpyton) og Eryx utgjør i følge Kluge underfamilien Erycinae, mens de andre slektene tilhører Boinae.

Etter at moderne molekylærgenetiske metoder ble tatt i bruk på 2000-tallet er det gjort flere nye fylogenetiske studier. Resultatene avviker både fra Kluges arbeid, og fra hverandre.[10][1] Lee et al. regner Exiliboa og Ungaliophis til en egen familie, Ungaliophiidae.[11] Noonan og Chippindale har publisert en systematikk der boaslangene fordeles på fem geografisk adskilte delgrupper. De plasserer artene i Ungaliophiidae i en av delgruppene sammen med Lichanura og Charina.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c V.J. Lynch og G.P. Wagner (2009): «Did egg-laying boas break Dollo's law? Phylogenetic evidence for reversal to oviparity in sand boas (Eryx: Boidae)» – Evolution, bind 64, nr. 1, s. 207–216.
  2. ^ a b B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006): «Dispersal and vicarience: the complex evolutionary history of boid snakes» – Molecular Phylogenetics and Evolution, bind 40, nr. 2, s. 347–358.
  3. ^ B.P. Noonan og P.T. Chippindale (2006): «Vicariant origin of Malagasy reptiles supports Late Cretaceous Antarctic land bridge» – The American Naturalist,, bind 168, nr. 6, s. 61–72.
  4. ^ B.P. Noonan og J.W. Sites Jr. (2010): «Tracing the origins of iguanid lizards and boine snakes of the Pacific» – The American Naturalist,, bind 175, nr. 1, s. 61–72.
  5. ^ The Reptile Database – Higher Taxa in Extant Reptiles Besøkt 15. september 2013
  6. ^ N. Vidal og S.B. Hedges (2009): «The molecular evolutionary tree of lizards, snakes, and amphisbaenians» – C. R. Biologies, bind 332, nr. 2–3, s. 129–139.
  7. ^ a b A.G. Kluge (1991): «Boine snake phylogeny and research cycles» – Misc. Pub. Mus. Zool. U. Mich., nr. 178, s. 1–58.
  8. ^ R.G. Reynolds m.fl. (2013): «Molecular phylogeny and historical biogeography of West Indian boid snakes (Chilabothrus)» – Molecular Phylogenetics and Evolution, bind 68, nr. 3, s. 461–470.
  9. ^ A.G. Kluge (1993): «Calabaria and the phylogeny of erycine snakes» – Zool. J. Linn. Soc., bind 104, nr. 4, s. 293–351.
  10. ^ F.G. Grazziotin m.fl. (2007): «Higher-level molecular phylogeny of snakes: conflicts and congruence» – Darwiniana, nr. 45, s. 17–19.
  11. ^ M.S.Y. Lee m.fl. (2007): «Phylogeny of snakes (Serpentes): combining morphological and molecular data in likelihood Bayesian and parsimony analyses» – Systematics and Biodiversity, bind 5, nr. 4, s. 371–389.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Boidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Boidae – detaljert artsinformasjon
  • (en) Boidae - The Reptile Database