Pytonslanger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pytonslanger
Kongepyton (Python regius)
Kongepyton (Python regius)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pythonidae
Fitzinger, 1826
Norsk(e) navn: pytonslanger
Hører til: Alethinophidia,
slanger,
skjellkrypdyr
Antall arter: 33
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Afrika, Asia, Australia
Delgrupper:

se tekst

Skallen til en nettpyton

Pytonslanger er en gruppe av store og kraftig bygde slanger som er utbredt i Asia, Afrika og Australia. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Nettpytonen kan bli nesten ni meter lang, og er verdens lengste slange.

Kroppsbygning og levevis[rediger | rediger kilde]

Pytonslangene har en robust og muskuløs kropp. Halen er forholdsvis kort, og mange arter har gripehale. Hodet er som regel tydelig adskilt fra nakken. Kroppslengden varierer fra 0,45 m til nesten 9 m, men det finnes usikre rapporter om eksemplarer på over 10 m.[1] Bukskjellene er små, og det er to rekker av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. Øynene har en loddrett, spalteformet pupill. De fleste pytonslanger har varmefølsomme organer på leppene.

Boaslanger og pytonslanger har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at alle pytonslanger har et ekstra bein over øyehulen (supraorbital), og at de er eggleggende. Pytonslanger har som regel tenner på mellomkjevebeinet (premaxilare).

Utbredelsen omfatter Den gamle verdens tropiske strøk. Pytonslangene er svært varmekrevende, og de går ikke langt inn i områder med kaldere klima. En finner dem i Afrika sør for Sahara, men ikke på Madagaskar. Videre lever de i Asia fra Pakistan, India og Sri Lanka til Sør-Kina, den sørøstasiatiske øyverden, og Australia. De finnes ikke lengst sørøst i Australia, eller på Tasmania. Pytoner som er rømt, eller sluppet fri, har etablert seg i Florida i USA.

I motsetning til de fleste andre slanger viser pytonslangene omsorg for avkommet. Hunnen kveiler seg rundt eggene, og vokter dem mot eggrøvere. Arter som lever i subtropisk klima sørger for jevn temperatur på ulike måter. Flere australske arter forlater eggene for å sole seg, og varmer deretter eggene med kroppen. Den indiske tigerpytonen vibrerer musklene, og øker slik kroppstemperaturen med anaerob forbrenning for å varme eggene.

Systematikk[rediger | rediger kilde]

En velger her å betrakte pytonslangene som en egen familie, Pythonidae. Noen systematikere regner pytonslangene som underfamilien Pythoninae innenfor en stor familie Boidae, på norsk kalt kvelerslanger. Jordpyton har vært regnet som en pytonslange, men det har vist seg at den er mer i slekt med boaslangene. Spisshodepyton og mudderslanger plasseres nå som regel i egne familier.[2]

Det er åtte slekter med følgende utbredelse:

  • Aspidites – 2 arter i Australia
  • Antaresia – 4 arter i Australia
  • Apodora – 1 art på Ny-Guinea
  • Bothrochilus – 1 art på Bismarckøyene
  • Leiopython – 1 art på Ny-Guinea
  • Liasis – 3 arter i Australia, og på Ny-Guinea og Timor
  • Morelia – 11 arter i Australia, Ny-Guinea og Indonesia
  • Python – 10 arter i tropiske deler av Afrika og Asia

En fylogenetisk studie fra 2008 viser at slekten Python er parafyletisk, og at nettpyton (P. reticulatus) og timorpyton (P. timorensis) bør skilles ut i en egen slekt.[3] En omstridt australsk amatørherpetolog har tidligere plassert nettpytonen i slekten Broghammerus.[4][5] Dette navnet er gyldig i henhold til nomenklaturkoden, og kan eventuelt brukes.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H. Ehmann (1993). «Family Boidae». I C.G. Glasby, G.J.B. Ross og P.L. Beesley. Fauna of Australia Volume 2A Amphibia and Reptilia. AGPS Canberra. ISBN 978-0-644-32429-8. 
  2. ^ M.S.Y. Lee m.fl. (2007). «Phylogeny of snakes (Serpentes): combining morphological and molecular data in likelihood Bayesian and parsimony analyses». Systematics and Biodiversity, 5 (4), s. 371–389. doi:10.1017/S1477200007002290. ISSN 1477-2000. 
  3. ^ L.H. Rawlings m.fl. (2008). «Python phylogenetics: inference from morphology and mitochondrial DNA». Biological Journal of the Linnean Society, 93 (3), s. 603–619. doi:10.1111/j.1095-8312.2007.00904.x. ISSN 1095-8312. 
  4. ^ R. Hoser (2004). «A reclassification of the Pythoninae including the descriptions of two new genera, two new species and nine new subspecies». Crocodilian, 4 (4), s. 21–39. 
  5. ^ D. Williams, W. Wüster og B.G. Fry (2006). «The good, the bad and the ugly: Australian snake taxonomists and a history of the taxonomy of Australia's venomous snakes». Toxicon, 48 (7), s. 919–930. doi:10.1016/j.toxicon.2006.07.016. ISSN 0041-0101. PMID 16999982. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pythonidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Pythonidae – detaljert artsinformasjon