Falsk korallslange

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Falsk korallslange
Brillekaiman og falsk korallslange
Nomenklatur
Anilius scytale
Linnaeus, 1758
Synonymi
Aniliidae
Populærnavn
falsk korallslange
Hører til
Alethinophidia,
slanger,
skjellkrypdyr
Økologi
Habitat: tropisk regnskog, jordbruksområder
Utbredelse: nordlige områder av Sør-Amerika

Falsk korallslange er en slange som lever i Amazonas og på Trinidad.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Falsk korallslange er middels stor, og blir 60–90 cm lang. Ryggsiden er rød med svarte tverrstriper, og buken er hvit. Tegningene minner om de giftige korallslangene som finnes i det samme området, men den falske korallslangen er helt harmløs. Arten har på samme måte som kvelerslangene rester av bakbein i form av to sporer på hver side av analåpningen. Begge lungene fungerer, men venstre lunge er redusert.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Falsk korallslange lever i jordganger under bakken, og forekommer både i tropisk regnskog og i jordbruksområder. Viktige byttedyr er ormeøgler, andre slanger og ormepadder. Arten er nattaktiv, og jakter på marka og i vann.[1] Falsk korallslange legger 3–13 egg i hvert kull.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Arten regnes nå som det eneste nålevende medlemmet i familien Aniliidae. Tidligere ble de svært like valseslangene og dvergvalseslangene, som lever i Asia, regnet til den samme familien.

Mange fossile arter regnes til Aniliidae, eller til den overordnede gruppen Anilioidea. En må være klar over at paleontologer ofte bruker disse navnene i en vid betydning. Noen av de fossile artene var sannsynligvis valseslanger, dvergvalseslanger, skjoldhaler, eller tilhørte grupper som er helt utdødd.

Australophis levde i Argentina i sen kritt, og Hoffstetterella er kjent fra paleocen i Brasil.[2] Den eiendommelige og storvokste Colombophis er kjent fra miocen i Venezuela.[3] Den mest kjente europeiske representanten for gruppen er Eoanilius, som er funnet i avsetninger fra eocen og oligocen. Slekten Michauxophis fantes i Europa helt fram til pliocen.

Flere arter i slekten Coniophis er funnet i lag fra kritt, paleocen og eocen i Nord-Amerika, men fossiler som regnes til denne slekten, er også kjent fra Sør-Amerika, Afrika og Europa. Coniophis dabiebus fra Sudan er en av de eldste slanger som er kjent.[4] Coniophis er sannsynligvis et para- eller polyfyletisk oppsamlingstaxon for ulike tidlige slanger.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Følgende kladogram viser slektskapsforholdene innenfor Alethinophidia ifølge Vidal & Hedges. Den lite kjente sørøstasiatiske slekten Xenophidion er ikke tatt med i denne studien. Afrophidia utenom de avanserte slangene danner en naturlig gruppe som eventuelt kan kalles Henophidia.[5]

   Alethinophidia   
   Afrophidia   

avanserte slanger


   Henophidia   





pytonslanger



spisshodepyton




mudderslanger




boaslanger (inkl. Ungaliophiinae)




Uropeltoidea (skjoldhaler, valseslanger, dvergvalseslanger)




bolyeriaslanger




   Amerophidia   

dvergboaer



falsk korallslange





Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ G.F. Maschio m.fl. (2010). «Food habits of Anilius scytale (Serpentes: Aniliidae) in the Brazilian Amazonia». Zoologia. 27 (2): 184–190. ISSN 1984-4670. doi:10.1590/S1984-46702010000200005. 
  2. ^ R.O. Gómez, A.M. Báez og G.W. Rougier (2008). «An anilioid snake from the Upper Cretaceous of northern Patagonia». Cretaceous Research. 29 (3): 481–488. ISSN 1095-998X. doi:10.1016/j.cretres.2008.01.002. 
  3. ^ A.M. Hsiou, A.M. Albino og J. Ferigolo (2010). «Reappraisal of the south American Miocene snakes of the genus Colombophis, with description of a new species» (PDF). Acta Palaeontologica Polonica. 55 (3): 365–379. ISSN 1732-2421. 
  4. ^ J.-C. Rage og C. Werner (1999). «Mid-Cretaceous (Cenomanian) snakes from Wadi Abu Hashim, Sudan: the earliest snake assemblage.». Palaeontologia Africana. 35: 85–110. ISSN 0078-8554. 
  5. ^ N. Vidal m.fl. (2009). «Snakes (Serpentes)». I S.B. Hedges og S. Kumar. The Timetree of Life (PDF). Oxford University Press. s. 390–397. ISBN 978-0-19-953503-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]