Hijab

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hijab eller hidsjab (حجاب, arabisk for substantivet «dekke», basert på rotordet حجب, h-j-b) er både et hodetørkle for muslimske kvinner og fellesbetegnelse for anstendig tildekkende muslimsk påkledning for kvinner og menn.

Muslimsk drakt og hodeplagg[rediger | rediger kilde]

Kart over utbredelsen av hijab. Mørkegrønn farge angir påbud, mellomgrønn omfattende bruk og lysegrønn at det er veldig vanlig, og gul at det er vanlig. Rød firkant angir begrensning av bruk ved lov.

I islamsk lovfortolkning og vestlig islamforskning blir hijab brukt i ulike sammenhenger knyttet til dyd og moral, ikke minst i forholdet mellom kvinner og menn og særlig i forhold til påkledning. Koranen stiller generelle krav til både kvinner og menns påkledning, mens ordet «hijab» hovedsakelig bare brukes om hodeplagget båret av muslimske kvinner.

Hijab kom på mote etter den iranske revolusjonen i 1979. Riktignok har kvinner hatt ulike former for hodebekledning og slør i århundrer. Mange av dem som begynte å gå med hijab i 1980-årene, hadde tidligere gått utildekket eller brukt skaut som viste deler av håret og halsen.

Koranen sier at kvinner og menn skal kle seg anstendig, men sier ikke tydelig hva som menes med det. I sure 24 vers 31 står det: «Dra sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd» og i sure 33 vers 59 står det at kvinner skal «svøpe kappen om seg». Et annet vers sier at du skal dra din «jilbab» til deg. Det er uenighet om hva dette ordet betyr. Det oversettes ofte med «ytterplagg».

I hadith-litteraturen finnes det derimot flere tekster hvor profeten Muhammad forteller om at en kvinne må dekke til alle områder unntatt hendene og ansiktet.[1]

I muslimske samfunn er det ofte en eller annen kjønnsdeling i forhold til sosial omgang utenfor den aller nærmeste familie. Denne kjønnsdelingen begrunnes gjerne med henvisning til en konkret handling av profeten selv. Det fortelles at tidlig på 600-tallet hengte Muhammed opp et forheng mellom mennenes og kvinnenes del av rommet i forbindelse med et bryllup, slik at kvinner og menn kunne være på hver sin side av forhenget.

Den strengeste kjønnsdelingen kommer til uttrykk der kvinner helst ikke skal ferdes i det offentlige rom uten å være helt tildekket. En slik drakt kalles niqabarabisk, og burka i Afghanistan og Pakistan. En iransk chador er en lang kappe, som dekker håret og kroppen til en kvinne, mens ansiktet fremdeles er (eller kan være) synlig.

En mer avgrenset form for tildekking er hijab. Hijab er et stort skaut som dekker hår og skuldre og eventuelt også henger løst over brystpartiet ned til midjen. Utgangspunktet er at håret regnes som en tiltrekkende og intim del av kvinnenes kropp og som derfor skal tildekkes på linje med andre intime kroppsdeler. En hijab dekker ikke ansiktet, men kan tvert imot framheve det.

Felles for både kvinner og menn er at de skal kle seg i romslige klær som ikke avslører eller framhever kroppens former. Tekster i Koranen oppfordrer også begge parter til ikke å stirre på hverandre når de møtes, men heller slå blikket ned (sure 24, 30-31).

Professor i sosialantropologi Unni Wikan sier: «Ordet hijab er ikke brukt i Koranen i betydningen vi bruker det i dag. Hijab nevnes flere steder, og omtaler forheng, gardin, skille, men uten referanse til kvinners klesdrakt. Hodeplagg er ikke nevnt spesielt. I hadith og fiqh er det kommet til tekster om hvordan de skal dekke til hele kroppen, bortsett fra hender, føtter og ansikt, men reglene varierer fra kultur til kultur.»

En vanlig islamsk forståelse er at kvinner, når de er sammen med menn som ikke er i den nærmeste familien, skal kle seg og oppføre seg på en måte som ikke kan tiltrekke seksuell oppmerksomhet. Oppfatningene av hvilke krav dette stiller til klesdrakt varierer fra lovfortolker til lovfortolker og fra land til land. Hijabens rolle er først og fremst å skjule kvinnens hår for menns blikk.

Walid al-Kubaisi hevder at hijab ikke er et påbud i islam, men et uttrykk for det politiske islam som begynte som en mote etter Khomeinis revolusjon i 1980-årene. Tilhengere av politisk islam brukte denne moten for å markere sitt politiske ståsted.[2]

I Den vestlige verden er det uenighet hvor langt staten skal gå i tillatelsen av hijab. I blant annet Storbritannia og USA er det tillat å bruke hijab for eksempel som del av en politiuniform. Tyrkia forbyr kvinner å bruke sjal i offentlige bygg som skoler og universiteter. I Norge var det på ettervinteren 2009 en diskusjon om bruk av hijab for politikvinner, den såkalte hijabsaken.

Ulike typer hodeplagg for muslimske kvinner[rediger | rediger kilde]

Liknende tradisjoner i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har det med bakgrunn i bibelvers fra Paulus' første brev til korinterne i Det nye testamentet,[3] vært praktisert strenge regler for bruk av hodeplagg under kristne gudstjenester og andre religiøse handlinger og aktiviteter. Kristne kvinner i Norge skal etter denne tradisjonen dekke til hodet, og menn skal blotte hodet. Det har derfor vært vanlig, spesielt i konservative kristne miljøer, at voksne kvinner bruker skaut, på samme måte som hijab, offentlig også utenfor kirken. Bruken av hijab blant kristne nordmenn har avtatt, men fortsatt er det utenkelig for en kristen mann å ha på seg hodeplagg i kirken og man vil fortsatt kunne se enkelte eldre kvinner dekke til hodet under gudstjenesten. I katolske kirker er det ikke helt uvanlig å se kvinner dekke til hodet, selv om skikken har avtatt kraftig etter 2. vatikankonsil. Mange bruker bare en vanlig lue eller liknende hverdagslig hodeplagg, men en ser også noen kvinner bruke den tradisjonelle mantilla eller et løst sjal, da spesielt katolske kvinner med bakgrunn fra Midtøsten og Det indiske subkontinent.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • koranen.no
  • Astrid Meland: Hijab brer om seg i Europa, dagbladet.no/magasinet
  • Professor Unni Wikan: Fattigfolk i Cairo, Gyldendal; I morgen, hvis Gud vil: Kvinneliv i Cairos bakgater, Universitetsforlaget; Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrasjon, Gyldendal; For ærens skyld: Fadime til ettertanke, Universitetsforlaget; Medmennesker: 35 år i Kairos bakgater, Pax; Om ære, Oslo; diverse intervjuer
  • Professor Oddbjørn Leirvik: Møte med islam, Pax
  • Islam i Norge – en oversikt, uio.no
  • Basim Ghozlan: Kvinners stilling i Islam, islam.no