Athanasius Kircher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pater Athanasius Kircher (1602–1680)

Athanasius Kircher S.J. eller Athanasius Kircherus Fuldensis (født 2. mai 1602 i Geisa (Rhön) i Tyskland, død 27. november 1680 i Roma) var en tysk jesuitt og polyhistor1600-tallet som for det meste av sitt voksne liv underviste og forsket ved Collegium Romanum i Roma. Kircher offentliggjorde et stort antall utførlige verker over et bredt spekter av emner, som for eksempel egyptologi, geologi, medisin, matematikk og musikkteori. Hans arbeid med de egyptiske hieroglyfer banet vei for Jean-François Champollions senere verk.

Den tyske forfatter Friedrich Kittler betegner Kircher som «et slags pavens vitenskapelige brannvesen: Med særoppdrag og spesialfullmakter var han alltid klar til å betre vitenskapelig nytt land, og også til å forsvare Kirken på disse nye felter (Kittler 2002: s. 88). Faktisk var Kircher på en rekke områder langt forut for sin tid, noe som særlig fremgår av han bidrag innen emnene bakteriologi, medisin, akustikk, astronomi, mekanikk og fargelære. Han var den første som erkjente betydningen av «små vesener» for spredningen av pestsykdommer, og satte opp de første regler for hvordan man kunne bekjempe sykdommen fra denne synsvinkel.

Kirchers motto lød In uno omnia (I ett alt).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kircher ble født 2. mai 1602 i Geisa ved Fulda. Fra 1614 til 1618 gikk han på jesuittkollegiet i Fulda, og deretter trådte han inn i denne ordenen. Han studerte filosofi og teologi i Paderborn, men måtte flykte til Köln i 1622 for å unnslippe framrykkende protestantiske tropper. Under denne reisen unngikk han med nød og neppe døden, da han gikk gjennom isen på vei over Rhinen. Senere var han lærer i Heiligenstadt og underviste der i matematikk, hebraisk og syrisk. I 1628 ble han presteviet, og samme år ble han professor i matematikk og etikk ved universitetet i Würzburg.

I 1631 offentliggjorde han sin første bok (Ars Magnesia). Samme år tvang trettiårskrigen ham til å begi seg til det pavelige universitet i Avignon i Frankrike. I 1633 kalte keiser Ferdinand II ham til habsburgernes hoff i Wien for å bli Johann Keplers etterfølger som hoffmatematiker. Men dette ble imidlertid omgjort etter påtrykk fra Nicholas-Claude Fabri de Peiresc. Denne sørget istedet for at Kircher fikk kall til Roma for å virke ved Collegium Romanum. Han mente at der ville hans venn Kircher få bedre tid til sin forskergjerning – blant annet med å finne ut av hieroglyfene.

Fra 1638 underviste Kircher i matematikk, fysikk og orientalske språk ved Collegium Romanum (Gregoriana). I 1645 ble han fristilt fra dette for å kunne hengi seg helt og fullt forskningen. Han utforsket sykdommer som malaria og pest og samlet sammen en betydelig samling av antikviteter som man sammen med sine egne oppfinnelser stilte ut i sitt Museum Kircherianum.

I 1661 oppdaget Kircher en kirkeruin som angivelig var på det sted der keiser Konstantin den Store hadde hatt sin Jesusåpenbaring. Han samlet inn penger for å gjenoppbygge kirken (i Mentorella ved Tivoli) og bestemte at han ville at hans hjerte skulle bisettes på dette sted.

Athanasius Kircher døde den 27. november 1680 i Roma.

Verker[rediger | rediger kilde]

Diagram over gudebetegnelsene i Oedipus Aegyptiacus

Kircher offentliggjorde et stort antall grunnleggende verker innet et svært bredt temaspektrum. Han beskjeftiget seg med egyptologi, sinologi, matematikk, fysikk, kjemi, geografi, geologi, astronomi, biologi, medisin, musikk, lingvistikk, filologi og historie.

Han hadde en synkretistisk eller universalvitenskapelig tilnærming og hadde liten sans for at fagområdene ble holdt strikt fra hverandre som egne disipliner. Noe som er typisk for hans monografiske verker er at de til stadighet går ut over sine egentlige temaer og trenger inn i tilstøtende spørsmål og tar opp metadiskusjoner. Slik er det for eksempel i hans bok Magnes (1641), som for det meste handler om magnetismen, at Kirchner der finner anledning til å skrive om andre former for tiltrekning, som gravitasjon og kjærlighet.

Kirchers i dag kanskje mest kjente verk er Œdipus Ægyptiacus (1652), som er en bredt anlagt studie av egyptologi og sammenlignende religionsvitenskap. Hans verker, forfattet på latin, fikk stor utbredelse, og stimulerte til vitenskapelig interesse i brede lesekretser.

Egyptologi[rediger | rediger kilde]

Prodromus Coptus sive Aegyptiacus

Kirchers interesse for egyptologi ble vekket da han i 1628 støtte på en samling av hieroglyfer i biblioteket i Speyer. I 1633 lærte han koptisk og offentliggjorde i 1636 den første grammatikken for dette språket (Prodromus Coptus sive Aegyptiacus).

I sitt verk Lingua Aegyptiaca restituta fra 1643 argumenterer han korrekt at koptisk ikke er et separat språk, men er den siste utviklingsfasen av det antikke egyptiske språk. Han erkjente også forholdet mellom hieratisk skrift og hieroglyfene.

I Nicholas-Claude Fabri de Peiresc fant han en kampfelle.

I Œdipus Ægyptiacus (1652) argumenterte han for at det antikke egyptiske språk måtte være det språk som Adam og Eva talte, for at Hermes Trismegistos og Moses var en og samme person, og at de egyptiske hieroglyfer var okkulte symboler som ikke kan oversettes ordrett men må oppfattes allegorisk, og at dermed deres sanne betydning var forbeholdt de særlig innviede. Han medvirket ved oppsettelsen av obelisker i Roma og er ansvarlig for tilføyelsen av noen tegn som man i dag anser som meningsløse eller meningsvridende, jamfør hans Obeliscus Pamphilius (1650). Også i 1676 skriver han i sin Sphinx Mystagoga om mumiebevaring og tolkning av hieroglyfer.

Selv om hans utgangspunkt for tolkningen av gammelegyptiske tekster hvilte på noen fundamentale feiloppfatninger, viste det seg likevel at hans forskning på området skulle bli banebrytende. Kircher trodde selv at hieroglyfene kunne danne et alfabet, og trakk sammenligninger til det greske alfabet. Hans funn ble senere benyttet av Jean-François Champollion som hadde mer hell med seg ved tolkningen av dette gammelegyptiske språket.

Kircher beskjeftiget seg også med Atlantis, som ifølge Platon gikk tilbake til en overlevering fra Egypt. Kircher trodde at Atlantis var i Atlanterhavet.

Sinologi[rediger | rediger kilde]

Kart over keiserriket Kina fra China Monumentis, 1667

Kircher utviklet en tidlig interesse for den kinesiske kultur. Allerede i 1629 gav han uttrykk for at han gjerne ville bli kinamisjonær. Hans verk China Monumentis var en encyklopedi over keiserriket Kina, som inneholdt alt fra nøyaktige karter til funderinger over kinesiske drager. Han påpeker en rekke kristne aspekter ved tidlig kinesisk historie, både imaginære og reelle. Særlig interesserte han seg for Den nestorianske stele fra Xi'an, og som nylig var blitt oppdaget, som han helt riktig anførte i sin bok Prodromus Coptus (1636) var et bevis på at kristentro var blitt forkynt i Kina for tusen år siden (altså på 600-tallet).

Han skrev imidlertid også at kineserne nedstammet fra Ham, og at de kinesiske skrifttegn var hieroglyfer som har blitt kjent i Asia, noe han allerede hadde vært inne på i Oedipus Aegyptiacus (1652–1654). Med utgangspunkt i de bibelske fortellingene utviklet han til og en omfangsrik fortsettelse med hvordan Noas familie koloniserte hele verden. Etter syndfloden kom ifølge denne Noas annen sønn Ham til Persia og grunnla en koloni der. Kircher identifiserte ham som Zoroaster, konge av Bactria, hvis grenser utstrakte seg helt til India og Mongolia.

Nabolandet Kina var det siste som Ham hadde å kolonisere. På denne tid overtok den kinesiske urkeiser Fohi hieroglyfskriften fra koloniherren Ham, og han utviklet dem videre til den kinesiske skrift, mente Kircher. Etter hans regnestykke skjedde dette 300 år etter syndfloden.

Til tross for slektskapet stod for ham i hans system disse ideogrammene lavere enn hieroglyfene, fordi de dreide seg om spesifikke ideer og ikke om mysteriøse idekomplekser. Mayaenes og aztekernes tegn var på et enda lavere nivå ettersom de dreide seg om enkeltobjekter.

Umberto Eco bemerker et sted at denne tanken styrket den daværende europeiske betraktningsmåte på de kinesiske og indianske kulturer, og passet bra med den katolske kirkes syn på saken: «Kina ble ikke fremstilt som en ukjent barbar men snarere som en bortkommen sønn som bør finne tilbake til vårt felles faderhus».

Geologi[rediger | rediger kilde]

Kirchers modell av jordens indre i Mundus subterraneus (1678)

Under en reise til Søritalia i 1638 besteg Kircher Vesuvs krater for å kunne utforske utbruddene i vulkanens indre. Han funderte også over de underjordiske jordbevninger som han fornemmet ved Messinastredet. Hans geologiske og geografiske forskning toppet seg i verket Mundus Subterraneus (1664) de han formodet at tidevannet ble forårsaket av vannmasser som beveget seg mellom verdenshavene og et underjordisk osean.

Kirchers standpunkt til fossilet var ikke enhetlig. Han skjønte at enkelte var forsteninger av rester av dyr, men andre tilskrev han den menneskelige skapertrang eller jordens spontane regenerative krefter. Ikke alle de objekter han forsøkte å beskrive var fossiler – dermed ble også tolkningene innfløkte skjønt av og til meget treffsikre.

Medisin[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av øret fra Musurgia Universalis (1650)

Kircher inntok et bemerkelsverdig moderne utgangspunkt i sin utforskning av sykdommer. Allerede før 1646 begynte han å benytte et mikroskop for å granske blodet til pestrammede pasienter. I sitt verk Scrutinium Pestis fra 1658 påpekte han nærværet av «små ormer» i blodet og konkluderte dermed at sykdommen skyldes mikroorganismer. Konklusjonen var korrekt, selv om det han så i mikroskopet sannsynligvis var røde eller hvite blodlegemer.

Han gikk også inn for hygieniske tiltak som isolasjon, karantene, brenning av de sykes klær, og bruk av ansiktsmasker for å hemme prestens videre spredning.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I verket Musurgia Universalis (1650) fremla Kircher sine synspunkter på musikk og på affektlæren. Han trodde at musikkens harmonier hadde sitt motstykke i universets proporsjoner, og argumenterte med mange noteeksempler fra samtidens musikk. Han gikk særlig utførlig inn på orgelbygging. Kircher beskriver planer for automatiske orgler drevet av vannkraft, om fulglesangens karakteristika, musikkinstrumentenes oppbygning. Tegninger viser til forskjellene mellom det menneskelige øret og enkelte dyrearters ører. Han utviklet også en algoritme for automatisk komposisjon. Kircher gransket også lysoverføring og avlyttingsutstyr.

Oppfinnelser og teoretiske bedrifter[rediger | rediger kilde]

Konstruksjon av et magnetisk ur, (1650)

Blant Kirchers oppfinnelser hører også en forløper til Laterna magica, noe han kalte Smicroscopium parastaticum, som han beskrev i boken Ars magna lucis et umbrae (1671). Dette apparatet bestod av en dreieskive og en optisk betraktelsesinnretning. Dette var anbragt mange små bilder på skiven, og dem kunne man betrakte i forstørrelse ved hjelp av et linsesystem. Dette apparatet er en direkte forløper til fenakistiskopet, som igjen er en direkte forløper til filmprosjektoren.

Han konstruerte også et magnetisk ur, etter forbilde fra den mekanisme han beskrev i sitt verk Magnes.

Videre oppfant Kircher Organum Mathematicum, en slags matematisk læremaskin.

Andre maskiner som Kircher laget utkast til eller konstruerte, var:

Dessuten utviklet han et kryptografisk system som han kalte «stenographia» (hemmelig skrift med lys) eller «cryptologia». Dette system benyttet  – i motsetning til antikkens optiske telegrafi  – et konkavt sfærisk speil som ble påført de aktuelle skrifttegnene. Med denne metoden kunne militære ordre formidles over en avstand på rundt tre og en halv kilometer uten risiko for å bli snappet opp av fienden.

Annet[rediger | rediger kilde]

I Polygraphia nova (1663) gikk Kircher inn for et universelt kunstig språk som han selv hadde utviklet. Hans elev Caspar Schott, en matematiker fra Würzburg, var hans nærmeste medarbeider.

Kircher beskjeftiget seg mot slutten av sitt liv med også med syndfloden og med Noas ark (særlig i teknisk forstand); det førte til den svært rikt illustrerte boken Arca Noë (utgitt i Amsterdam av Jansson & Waesberge i 1675). Noen elementer bygget på den franske matematiker Johannes Buteos studier, som i 1554 hadde utviklet en beskrivelse ut fra bibelsk materiale.

Voynichmanuskriptet[rediger | rediger kilde]

En illustrert side fra Voynich-manuskriptet

Kirchner var i sin tid feilaktig anerkjent som «hieroglyfenes dechiffrerer», og i 1665 fikk han det såkalte Voynich-manuskriptet av sin mangeårige venn Johannes Marcus Marci i håp om at Kirchner skulle klare å tolke manuskriptets hieroglyfer. Sammen med Kirchers øvrige korrespondanse forble manuskriptet i Collegium Romanums arkiver frem til Kirkestaten ble annektert av den italienske konge Viktor Emanuel II i 1870 med sekulariseringen av kirkelig eiendom som fulgte.

Standpunkt[rediger | rediger kilde]

Kircher var og forble gjennom hele livet en kirkens mann som anstrengte seg for å forsvare tidens kirkelige standpunkt innen astronomien, og han forsvarte derfor opprinnelig Tycho Brahes system fremfor det kopernikanske. I et senere verk, Itinerarium extaticum (1656, revidert 1671), presenterer han imidlertid en rekke alternativt mulige systemer hvor han også tok med det kopernikaniske system.

Verker[rediger | rediger kilde]

Musurgia universalis (1650)
Turris Babel: Figurativ forklaring på hvorfor Babels tårn aldri ville kunnet rage helt opp til månen
Tittelblad for verket Sphinx Mystagoga, kopperstikk (1676)

Kirchers etterlatenskaper oppgis å omfatte 44 trykte bind og 14 brevsamlinger. Hans viktigster verker er, i kronologisk rekkefølge:

  • 1631 Ars Magnesia
  • 1635 Primitiae gnomoniciae catroptricae
  • 1636 Prodromus Coptus sive Ægyptiacus
  • 1637 Specula Melitensis encyclica, hoc est syntagma novum instrumentorum physico- mathematicorum
  • 1641 Magnes sive de arte magnetica
  • 1643 Lingua Ægyptiaca restituta
  • 1645–1646 Ars Magna Lucis et umbrae in mundo
  • 1650 Obeliscus Pamphilius
  • 1650 Musurgia universalis, sive ars magna consoni et dissoni
  • 1652–1655 Œdipus Ægyptiacus
  • 1656 Itinerarium extaticum s. opificium coeleste
  • 1657 Iter extaticum secundum, mundi subterranei prodromus
  • 1658 Scrutinium Physico-Medicum Contagiosae Luis, quae dicitur Pestis
  • 1660 Pantometrum Kircherianum … explicatum a G. Schotto
  • 1661 Diatribe de prodigiosis crucibus
  • 1663 Polygraphia, seu artificium linguarium quo cum omnibus mundi populis poterit quis respondere
  • 1664–1678 Mundus subterraneus, quo universae denique naturae divitiae
  • 1665 Historia Eustachio-Mariana
  • 1665 Arithmologia sive de abditis Numerorum mysteriis
  • 1666 Obelisci Aegyptiaci … interpretatio hieroglyphica
  • 1667 China Monumentis, qua sacris qua profanis
  • 1667 Magneticum naturae regnum sive disceptatio physiologica
  • 1668 Organum mathematicum
  • 1669 Principis Cristiani archetypon politicum
  • 1669 Latium
  • 1669 Ars magna sciendi sive combinatorica
  • 1670 La Chine […] illustrée de plusieurs monuments tant sacrés que profanes […]
  • 1671 Ars magna lucis et umbrae
  • 1673 Phonurgia nova, sive conjugium mechanico-physicum artis & natvrae paranympha phonosophia concinnatum
  • 1675 Arca Noë
  • 1676 Sphinx mystagoga
  • 1676 Obelisci Aegyptiaci
  • 1679 Musaeum Collegii Romani Societatis Jesu
  • 1679 Turris Babel, Sive Archontologia Qua Primo Priscorum post diluvium hominum vita, mores rerumque gestarum magnitudo, Secundo Turris fabrica civitatumque exstructio, confusio linguarum, & inde gentium transmigrationis, cum principalium inde enatorum idiomatum historia, multiplici eruditione describuntur & explicantur. Amstelodami, Jansson-Waesberge 1679.
  • 1679 Tariffa Kircheriana sive mensa Pathagorica expansa
  • 1680 Physiologia Kicheriana experimentalis

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Sitatkilder[rediger | rediger kilde]

Alment[rediger | rediger kilde]

  • Ulf Scharlau: Athanasius Kircher (1601–1680) als Musikschriftsteller. Ein Beitrag zur Musikanschauung des Barock. Marburg 1969.
  • Conor Reilly: Athanasius Kircher. A master of a hundred arts. 1602–1680. Studia Kircheriana. Edizioni del Mondo, Wiesbaden 1974.
  • Joscelyn Godwin: Athanasius Kircher. A Renaissance man and the quest for lost knowledge. Thames and Hudson, London 1979. ISBN 0-500-81022-2
  • Valerio Rivosecchi: Esotismo in Roma Barocca. Studi sul Padre Kircher. Bulzoni, Rom 1982.
  • Ignacio Gómez de Liaño: Athanasius Kircher. Itinerario del éxtasis o Las imágenes de un saber universal. Siruela, Madrid 1986. ISBN 84-85876-45-8
  • John Fletcher: Athanasius Kircher und seine Beziehungen zum gelehrten Europa seiner Zeit. Harrassowitz, Wiesbaden 1988. ISBN 3-447-02842-4
  • Gerhard Dünnhaupt: Athanasius Kircher S.J. (1602–1680). In: Personalbibliographien zu den Drucken des Barock. Bd 3. Hiersemann, Stuttgart 1991, S.2326-2350. ISBN 3-7772-9105-6 (Werk- und Literaturverzeichnis)
  • Athanasius Kircher: Musurgia Universalis: Musical Experiments; Harmonies of the planets and their satellites. In: Joscelyn Godwin (Hrsg.): The Harmony of the Spheres. A sourcebook of the Pythagorean tradition in music. Inner Traditions International, Rochester (Vermont) 1993, S.263-286. ISBN 0-89281-265-6
  • Olaf Hein: Die Drucker und Verleger der Werke des Polyhistors Athanasius Kircher S.J. […]. 5 Bde. Bd 1. Allgemeiner Teil. Böhlau, Köln 1993. ISBN 3-412-08590-1
  • Thomas Leinkauf: Mundus combinatus. Studien zur Struktur der barocken Universalwissenschaft am Beispiel Athanasius Kirchers SJ (1602–1680). Akademie Verlag, Berlin 1993. ISBN 3-05-002364-3
  • Franz Daxecker: Der Jesuit Athanasius Kircher und sein Organum mathematicum. in: Gesnerus. Swiss Journal of the History of Medicine and Sciences. Basel 57.2000, S.77-83. ISSN 0016-9161
  • Gregor K. Stasch (Hrsg.): Magie des Wissens. Athanasius Kircher (1602–1680). Jesuit und Universalgelehrter. Ausstellungskatalog des Vonderau-Museums Fulda. Imhof, Petersberg 2003. ISBN 3-935590-82-2
  • Paula Findlen (Hrsg.): Athanasius Kircher. The last man who knew everything. Routledge, New York 2004. ISBN 0-415-94016-8
  • Jean-Pierre Thiollet: Je m'appelle Byblos. H & D, Paris 2005, S.254. ISBN 2-91426604-9
  • Melanie Wald: „Sic ludit in orbe terrarum aeterna Dei sapientia“ – Harmonie als Utopie. Untersuchungen zur Musurgia universalis von Athanasius Kircher. Dissertation, Universität Zürich 2005.
  • Giunia Totaro, L'autobiographie d'Athanasius Kircher. L'écriture d'un jésuite entre vérité et invention au seuil de l'œuvre. Introduction et traduction française et italienne, Bern: Peter Lang 2009, p. 430 ISBN 978-3-03911-793-2.
Commons Commons: Athanasius Kircher – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nettsider på tysk[rediger | rediger kilde]

Sider på engelsk[rediger | rediger kilde]

Verker på Internet[rediger | rediger kilde]