Askeslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Askeslekten
mannaask (Fraxinus ornus)
mannaask (Fraxinus ornus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Fraxinus
L.
Norsk(e) navn: ask,
askeslekten
Hører til: oljetrefamilien,
Lamiales,
Asteridae
Antall arter: 48
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: den nordlige halvkule
Delgrupper:

se egen seksjon

Askeslekten (Fraxinus) er en slekt av løvtrær innenfor oljetrefamilien med en art i Norge, ask.

Artene i slekten er store eller små trær, men i tørre strøk finnes det noen buskaktige arter. Bladene er motsatte, eller en sjelden gang kransstilte. De fleste har finnete blad, men noen arter og underarter har sekundært utviklet enkle blad. Alle er løvfellende unntatt Fraxinus griffithii og Fraxinus uhdei som er eviggrønne eller halvt eviggrønne og vokser i tropisk klima. Blomsterstanden er en kvast, eller mer sjeldent en klase. Blomsten har fire, to eller ingen kronblad, som kan være vokst sammen eller frie. De vindpollinerte artene mangler kronblad og ofte også begerblad. Alle arter har to pollenbærere. Frukten er en samara (nøtt med vinger) med normalt ett frø.[1][2]

I askeslekten er det både vind- og insektpollinerte arter. Kjønnssystemene spenner fra hermafrodittisme (alle trær har tvekjønnede blomster) via androdiøci (noen trær har tvekjønnede blomster, andre hannblomster) og polygami (blanding av trær med bare hann-, hunn- eller tvekjønnede blomster og trær med én- og tvekjønnede blomster i samme eller ulike blomsterstander) til diøci (adskilte hann- og hunntrær).[1]

Slekten er utbredt i tempererte og subtropiske strøk på den nordlige halvkule, men det er også to tropiske arter i Mellom-Amerika og Sørøst-Asia. Artsrikdommen er størst i Nord-Amerika og Øst-Asia. I Europa er det tre arter, ask, smalbladask og mannaask.[3]

Veden er hard, men samtidig elastisk og er godt egnet for hammer-, slegge- og økseskaft, balltrær og biljardkøer. Den brukes også i møbler, som parkett og til kroppen på el-gitarer. Trevirke blir hovedsakelig produsert av kvitask i Nord-Amerika, ask i Europa og Fraxinus mandshurica i Øst-Asia. I Europa var det tidligere vanlig å kutte greiner med løv fra asketrær for å bruke som dyrefôr, såkalt styving. Veden har høy brennverdi, og barken er blitt brukt som fargestoff og til medisin. Mange askearter blir plantet i hager og parker og langs gater og veger.[4][5]

Asiatisk askepraktbille (Agrilus planipennis) har larver som lever under barken på asketrær. Den forekommer naturlig i Øst-Asia og gjør liten skade der. I 2002 dukket den opp i Michigan i USA, og arten har på ti år ødelagt over 20 millioner trær. Den er også blitt funnet ved Moskva, men er ennå ikke påvist i Vest-Europa.[6]

Delgrupper[rediger | rediger kilde]

Seksjon Dipetalae: Fraxinus anomala
Seksjon Ornus: kinaask (Fraxinus sieboldiana)
Seksjon Melioides: blomstrende kvitask (Fraxinus americana)
Seksjon Melioides: Blad og bark hos rødask (Fraxinus pennsylvanica)
Seksjon Sciadanthus: Frukt (samara) og blad hos Fraxinus xanthoxyloides om høsten

Det er beskrevet nesten 800 arter, underarter og varieteter innenfor Fraxinus, men de fleste er synonymer. Wallander aksepterte 43 arter i 2008. I 2013 ble ytterligere fem amerikanske og en kinesisk art anerkjent, samtidig som to asiatiske arter ble slått sammen, slik at det totale artsantallet er 48. Slekten deles i seks seksjoner, men tre arter kan ikke sikkert plasseres i noen av seksjonene.[3][1][7] Norske navn følger Gjærevoll (1977) unntatt «vanlig ask» som nå bare kalles «ask».[4]

  • seksjon Dipetalae
Tre ganske ulike arter som har firkantede kvister og tvekjønnede blomster i bladløse, sidestilte blomsterstander.
  • seksjon Ornus
Blomstene sitter på årsskuddene. Noen arter er insektpollinerte og har hvite, duftende blomster, mens andre er vindpollinerte. Kjønnssystemene varierer mye.
  • seksjon Fraxinus
Store, vindpollinerte trær som enten er polygame, androdiøse eller særbu.
  • seksjon Melioides
Mellomstore eller store, vindpollinerte, særbu trær i Amerika.
  • seksjon Pauciflorae
Busker eller små trær med små, læraktige blad. Utbredt i tørre strøk i Amerika. Blomstene er polygame, uten kronblad og vindpollinerte.
  • seksjon Sciadanthus
Busker eller små trær med ganske små blad i den gamle verden. Blomstene er polygame, uten kronblad og vindpollinerte.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c E. Wallander (2013). «Systematics and floral evolution in Fraxinus (Oleaceae)». Belgische Dendrologie Belge 2012, s. 38–58. 
  2. ^ «Fraxinus». Flora of China. Besøkt 3. mars 2015. 
  3. ^ a b E. Wallander (2008). «Systematics of Fraxinus (Oleaceae) and evolution of dioecy». Plant. Syst. Evol., 273 (1–2), s. 25–49. doi:10.1007/s00606-008-0005-3. ISSN 2199-6881. 
  4. ^ a b A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 379—382. ISBN 82-10-01282-7. 
  5. ^ J. De Langhe og K. Camelbeke. «The genus Fraxinus L. (Oleaceae): Vegetative key to species cultivated in Western Europe». Besøkt 3. mars 2015. 
  6. ^ H.E. Pilskog (2012). «Asiatisk askepraktbille Agrilus planipennis». Artsdatabankens faktaark (265). ISSN 1504-9140. 
  7. ^ E. Wallander. «Classification of Fraxinus L.». Oleaceae information site. Besøkt 3. mars 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fraxinus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Fraxinus – detaljert artsinformasjon