Alex Ferguson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alex Ferguson
Alexander Chapman Ferguson
Alex Ferguson
Født 31. desember 1941 (72 år)
Glasgow, Skottland
Posisjon Angrep (lagt opp)
Klubber*
År Klubber
1957–1960
1960–1964
1964–1967
1967–1969
1969–1973
1973–1974
1957–1974
Queen's Park
St. Johnstone
Dunfermline
Rangers
Falkirk
Ayr United
Totalt
032 0(11)
037 0(19)
088 0(66)
041 0(25)
106 0(37)
024 00(9)
327 (167)
Trenerkarriere
År
Klubber
1974
1974–1978
1978–1986
1985–1986
1986–2013
East Stirlingshire
St. Mirren
Aberdeen
Skottland
Manchester United FC

* Antall seriekamper og -mål
Alex Ferguson i mars 1992.

Alexander Chapman Ferguson, mer kjent som Alex Ferguson, sir Alex eller Fergie (født 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en skotsk fotballtrener og tidligere spiller. Han var til 2013 manager for den engelske klubben Manchester United. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotballs historie[1], og har ledet Manchester United i over 26 år og i over 1 400 kamper. Han ble slått til ridder som Knight Bachelor i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager, tildelt offisergraden av ordenen Order of the British Empire i 1983 og forfremmet til kommandør av samme orden i 1995.

Den 8. mai 2013 ble det kjent at Ferguson skulle gå av som manager for Manchester United. Gjennom 26 år hadde klubben vunnet 38 trofeer under Ferguson, inkludert 13 i Premier League og to i UEFA Champions League.[2]

Oppvekst og interesser[rediger | rediger kilde]

Han er født og oppvokst i Glasgow som arbeiderklassesønn.[3] Familien var protestanter. I sterk opposisjon til faren, som heiet på det katolske Celtic, var Alex Ferguson supporter av det protestantiske Rangers. Hans lederegenskaper kom til syne allerede da han som pur ung, ledet en forhandlingsrunde angående en lønnskrangel på skipsverket i Clyde der han arbeidet.[trenger referanse]

Ferguson har uttalt i intervjuer at han kommer på jobb kl. 07:30 året rundt, og jobber ofte 18 timers dag,[4] ikke bare med å være trener, men også med å se motstandere og potensielle spillerkjøp. Av interesser utenom fotball, nevnes veddeløpshester. Han eide veddeløpshesten «Rock of Gibraltar», som vant syv gruppe 1-seiere, noe som er rekord. Hesten eide han sammen med Sue Magnier, kona til den tidligere United-storaksjonæren John Magnier. En langvarig konflikt om hestens avlsrettigheter førte til uvennskap mellom Ferguson og Magniers Coolmore Stud. Opplevelsen ødela imidlertid ikke Fergusons interesse for veddeløpshester, og senere eide han blant annet 13 av hesten «Gatwick», som vant tre store nasjonale løp. Har også hatt interesse i andre hester som var trent av Ed Dunlop. I 2005 kjøpte han hesten «Against The Grain» sammen med Mark Johnston. Andre interesser er golf, pianospilling og snooker. Han har også drevet lett valgkampanje for Tony Blairs Labour. Ferguson fungerer også som UNICEF-ambassadør, der han blant annet har fått United til å samle inn én million britiske pund over to år. Han har også frontet flere kampanjer mot rasisme. Sir Alex Ferguson er gift og har tre sønner, blant annet den tidligere fotballspilleren, nå manager, Darren. Ferguson og hans kone har ni barnebarn.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

I 1958 kom Ferguson til den skotske klubben Queen's Park som amatør, mens han var lærling som verktøysmed. Han var bare 16 år da han debuterte, som angriper. Han beskriver sin første kamp som et «mareritt»[5], men scoret Queen's Parks mål i 1–2-tapet for Stranraer. Den mest kjente kampen han spilte i for denne klubben, var da de tapte 1–7 for Queen of the South, da Ivor Broadis scoret fire mål, mens Ferguson scoret sin klubbs eneste mål. Selv om han scoret 15 mål på 31 kamper, fikk han aldri fast plass på laget. Derfor gikk han til St. Johnstone som halvprofesjonell i 1960. Selv om han fortsatte å score regelmessig, slet han med å få fast plass også her, og ba derfor om å komme på transferlisten. Selv om han ikke møte noen godvilje i klubben, og fordi manageren ikke lyktes å kjøpe en toppspiss, fikk han sjansen i en kamp mot Rangers. Der scoret han hat-trick i en overraskende seier. I 1964 sluttet han som verktøysmed og ble solgt til Dunfermline. Den følgende sesongen (1964–65) var klubben en sterk utfordrer til å vinne den skotske ligaen, og kom til FA-cupfinalen. Ferguson ble droppet til finalekampen etter en dårlig ligakamp mot St. Johnstone. Dunfermline tapte finalen 2–3 for Celtic, og misset på ligamesterskapet med ett poeng. Han scoret hele 45 mål på totalt 51 liga- og cupkamper denne sesongen, og ble delt toppscorer i ligaen. Både Ferguson og Joe McBride (Celtic) scoret 31 ligamål.[6] I 1967 ble Ferguson kjøpt til Rangers for 65 000 pund, noe som var overgangsrekord mellom to skotske klubber. Selv om Ferguson hadde en rimelig bra spillerkarriere, er han mest kjent som syndebukk i den skotske FA-cupfinalen i 1969[7], da Rangers tapte 0–4 for naborival Celtic. Han ble holdt ansvarlig for det ene baklengsmålet, da han glapp en markering ved en corner (selv om han spilte i angrep). Han ble derfor tvunget til å spille for klubbens juniorlag istedet for A-laget.[8] I følge hans egen bror ble Alex Ferguson så sint for dette, at han kastet tapermedaljen.[9] Det ble fra flere hold påstått at han ble oversett fordi han var gift en katolikk[10], men Ferguson hevder i sin selvbiografi[11] at Rangers visste dette da de kjøpte ham, og at han ble utelatt på grunnlag av prestasjoner. I oktober 1969 ville Nottingham Forest kjøpe Ferguson[12], men på den tiden ville ikke kona flytte til England. I stedet gikk ferden til Falkirk for 20 000 pund. Han ble oppgradert til spillende trener der, men da John Prentice ble manager, fjernet han Fergusons treneransvar. Derfor ba han om en overgang til Ayr (1973, og var fra da av semiproff igjen, mens han drev en pub i Glasgow. Her avsluttet han sin spillerkarriere.

Karrierestatistikk[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Kamper Mål Div Plass FA-cup Ligacup E-cup Manager
Queen's Park FC 1958–59 8 0 2 18 2. runde -
Queen's Park FC 1959–60 23 11 2 11 3. runde -
St. Johnstone FC 1960–61 3 0 1 15 1. runde - Bobby Brown
St. Johnstone FC 1961–62 12 5 1 16 2. runde - Bobby Brown
St. Johnstone FC 1962–63 12 8 2 1 2. runde - Bobby Brown
St. Johnstone FC 1963–64 10 6 1 13 2. runde - Bobby Brown
Dunfermline Athletic 1964–65 26 15 1 3 Finalist* Willie Cunningham
Dunfermline Athletic 1965–66 32 31 1 4 Semifinale Willie Cunningham
Dunfermline Athletic 1966–67 30 20 1 8 Kvartfinale Willie Cunningham
Rangers FC 1967–68 29 19 1 2 Kvart-fin David White
Rangers FC 1968–69 12 6 1 2 Finalist David White
Falkirk FC 1970–71 28 14 1 7 3. runde - Willie Cunningham
Falkirk FC 1971–72 27 9 1 14 3. runde - Willie Cunningham
Falkirk FC 1972–73 28 0 1 14 4. runde - Willie Cunningham og Joe Prentice
Ayr United 1973–74 24 9 1 7 Kvartfinale - Ally MacLeod

*Spilte ikke selve finalen i 1964-65

Managerkarriere[rediger | rediger kilde]

East Stirlingshire[rediger | rediger kilde]

Allerede som 23-åring hadde Ferguson tatt B-trenerkurs, og like etterpå fullførte han trenerutdannelsen via det skotske fotballforbundet.[13]Han skulle være godt forberedt på trenergjerningen da spillerkarrieren skulle ta slutt. I 1974 fikk han sin første jobb som manager, for East Stirling, da han bare var 32 år gammel. Han tjente 40 pund i uken, og klubben hadde ingen keepere på dette tidspunktet.[14] Han fikk øyeblikkelig rykte på seg som tilhenger av disiplin. I et intervju med UEFA.com sier han at disiplin på trening og generelle situasjoner er viktig for å ha kontroll på spillerne. Det er viktig for at spillerne ikke skal få overtaket og dermed miste respekten for treneren[13]. East Stirling-spilleren Bobby McCulley har senere uttalt at «aldri hadde jeg vært redd for noen før jeg møtte Ferguson, men han var en jævel fra første øyeblikk».[15] Spillerne beundret imidlertid hans taktiske kløkt, og lagets resultater ble kraftig forbedret.[trenger referanse]

St. Mirren[rediger | rediger kilde]

Han ble invitert til St. Mirren tre måneder senere (i oktober), men han følte lojalitet ovenfor East Stirlingshire. Etter en prat med managerlegenden Jock Stein ble han overbevist om å ta oppdraget.[16] Ferguson var manager for St. Mirren fra 1974 til 1978, og tok klubben fra nedre halvdel av den skotske 2. divisjon (med ca. 1000 tilskuere i snitt), til å vinne 1. divisjon i 1977, og dermed opprykk til Premier Division. Han oppdaget talenter som Bill Stark, Tony Fitzpatrick, Lex Richardson, Frank McGarvey, Bobby Reid og Peter Weir, samtidig som klubben spilte glimrende angrepsfotball.[17] Gjennomsnittsalderen på laget som vant 1. divisjon var bare 19 år, og kapteinen Herald Fitzpatrick var bare 20 år.[18] St. Mirren er den eneste klubben som noensinne har sparket Ferguson, og han gikk til sak mot dem, men tapte. I følge Billy Adams' artikkel i Sunday Herald 30. mai 1999 ble Ferguson sparket på grunn av forskjellige kontraktsbrudd, inkludert uautoriserte utbetalinger til spillerne.[17] Han ble beskyldt for truende oppførsel mot sin sekretær fordi han ikke fikk gjennomslag for at spillerne skulle få visse goder skattefritt. Han snakket ikke med henne på seks uker, og eneste kommunikasjonen var gjennom en 17 år gammel assistent. En arbeidsrettsdomstol konkluderte med at han hadde vært «spesielt smålig» og «umoden».[19] Den 31. mai 2008 publiserte avisen The Guardian et intervju med Willie Todd, den tidligere St. Mirren-styreformannen (på denne tiden var han blitt 87 år), som hadde sparket Ferguson 30 år tidligere. Han forklarte at den virkelige grunnen for bruddet var at Ferguson hadde avtalt en overgang til Aberdeen. Ferguson fortalte til journalisten Jim Rodger fra Daily Mirror at han hadde spurt minst en spiller i troppen om å bli med ham videre til Aberdeen. Han hadde også fortalt personalet i St. Mirren at han skulle forlate klubben. Todd uttrykte sinne over det som hadde skjedd, men beskyldte Aberdeen for å ikke gå i forhandlinger med St. Mirren om en kompensasjon.[20]

Aberdeen og det skotske landslaget[rediger | rediger kilde]

I juni 1978 fikk Ferguson jobb som arvtager etter Billy McNeill i Aberdeen. McNeill hadde bare vært manager i ett år da han ble tilbudt tilsvarende jobb i Celtic. Selv om Aberdeen var en av landets største klubber, hadde de ikke vunnet ligaen siden 1955. Laget hadde imidlertid spilt glimrende og ikke tapt en ligakamp siden desember, og endte dermed på andreplass sesongen før.[21] Ferguson hadde nå vært manager i fire år, men var fremdeles på alder med noen av spillerne. Han hadde problemer med å vinne respekt fra noen av de eldre spillerne, som Joe Harper.[22] Hans første sesong gikk ikke spesielt bra, selv om klubben kom til semifinalen i FA-cupen og finalen i ligacupen. I ligaen endte Aberdeen på fjerdeplass. I desember 1979 tapte laget ligacupfinalen igjen, denne gangen mot Dundee United etter omkamp. Ferguson tok skylden for tapet og sa han burde gjort endringer på laget til omkampen.[23] Aberdeen hadde startet sesongen dårlig, men formen steg dramatisk etter nyttår og de vant den skotske ligaen denne sesongen, blant annet etter en 5–0-seier i siste serierunde. Dette var første gangen på 15 år at ikke Celtic eller Rangers vant den skotske serien. Ferguson følte nå at han hadde vunnet respekten til spillerne, og uttalte senere at «dette var seieren som spleiset oss sammen. Jeg hadde endelig fått spillerne til å tro på meg».[24] Han kjørte fremdeles en linje med hard disiplin, og spillerne ga ham tilnavnet «Rasende Fergie» (engelsk: furious Fergie). Han ga blant annet bot til spilleren John Hewitt for å kjøre forbi ham på motorveien[25], og sparket en tekanne på spillerne i pausen av en kamp som gikk dårlig.[26] Han uttalte at han var misfornøyd med stemningen på tribunen i Aberdeen, og han beskyldte media for å holde med Glasgow-klubbene. Dette gjorde han for å motivere spillerne sine, med en «oss mot hele verden»-taktikk.[27] Laget fortsatte suksessen og vant FA-cupen i 1982, med seier 4–1 over Rangers. Ferguson ble tilbudt jobben som manager for Wolverhampton Wanderers, men takket nei fordi han følte Wolves var i trøbbel[28] og fordi hans ambisjoner med Aberdeen ikke var oppfylt.[29]

Ferguson ledet Aberdeen til enda større suksess i 1982–83. Denne sesongen var laget kvalifisert for Cupvinnercupen. De slo blant annet Bayern München som hadde slått ut Tottenham Hotspur med 4–1 runden før. I følge Willie Miller ga dette spillerne troen på at de kunne vinne turneringen[30], noe de gjorde, med 2–1-seier over Real Madrid i Göteborg 11. mai 1983. Aberdeen ble dermed den tredje skotske klubben til å vinne et Europacuptrofé, og Ferguson følte han hadde «gjort noe nyttig med livet sitt».[31] Klubben hadde også spilt bra i ligaen, og ble FA-cupmester igjen, denne gangen etter 1–0-seier over Rangers. Etter cupfinalen uttalte imidlertid Ferguson at han ikke var fornøyd med lagets prestasjoner i kampen og kalte det en «pinlig affære» i et TV-intervju etterpå[32], en uttalelse han senere trakk tilbake.

I 1984 vant Aberdeen «The Double» i Skottland, etter å ha slått Celtic i finalen. Dette året ble Alex Ferguson utnevnt til offiser av Order of the British Empire.[33], og ble tilbudt managerrollen i Rangers, Arsenal og Tottenham i løpet av sesongen. I 1985 ble det ligagull igjen, men 1986 ble et skuffende år. Riktignok vant Aberdeen ligacupen, i ligaen ble det bare fjerdeplass. I januar 1986 ble Ferguson valgt inn i styret i klubben, men hadde fortalt styreformann Dick Donald at han kom til å finne en ny klubb til sommeren.

I Aberdeen brøt Ferguson storklubbene Rangers og Celtics dominans i skotsk fotball, med tre ligagull og fire seiere i FA-cupen.

I 1985 ble Ferguson midlertidig manager for Skottland, da Jock Stein døde på slutten av en fotballkamp 10. september. Første kamp var VM-kvalifiseringskampen borte mot Wales. Skottland kom seg til VM i Mexico, etter å ha vunnet kvalifiseringskampen mot Australia men røk ut i gruppespillet. Tilsammen ledet han Skottland i ti kamper. På grunn av forpliktelsene med landslaget hadde Ferguson ansatt Archie Knox som assisterende manager i Aberdeen.

Den første tiden i Manchester United[rediger | rediger kilde]

Under sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Wolves, Rangers, Barcelona, Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede Manchester United kom, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, Martin Edwards. Ferguson overtok etter Ron Atkinson som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring.[34] Det tok ham 3–4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben. Han overtok managerjobben 6. november 1986, men i følge Ron Atkinsons selvbiografi «Big Ron», hadde spillet for å få Ferguson som manager pågått i kulissene helt siden sommeren samme året. Hovedpersonen selv har aldri kommentert dette offentlig. Faktum er uansett at styreformann Martin Edwards sparket Atkinson tidlig på morgenen, og to timer senere var han på vei til Aberdeen med privatfly for å hente Ferguson til signering og pressekonferanse.

Fergusons første kamp var borte mot Oxford United to dager etterpå. Laget tapte 0–2 med følgende lagoppstilling: Turner, Mike Duxbury, Arthur Albiston, Kevin Moran, Paul McGrath, Graeme Hogg, Clayton Blackmore, Remi Moses, Frank Stapleton, Peter Davenport og Peter Barnes. Reserve var danske Jesper Olsen. Dette laget hadde bare fire dager tidligere røket ut av ligacupen med 1–4 mot Southampton. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Holdninger var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England.

Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11. plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken. Ferguson så lyspunkter i spillerstallen, men regnet seg frem til at han trengte 9 nye spillere for å kunne vinne ligagullet. Styremedlemmene i klubben ble mildest talt overrasket i følge Ferguson selv.[35] Styremedlemmene hadde håpet at spillerstallen var god nok, og at en ny manager med nytt pågangsmot og nye ideer skulle være nok. Ferguson mente imidlertid at for mange spillere var på feil side av 28 år eller deromkring. De var for gamle for de utfordringene Ferguson hadde sett for seg. Individuelt hadde de mye fotball i seg, men kollektivt hadde de mistet gnisten som ville være avgjørende for å vinne titler.[35]

I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, blant annet Brian McClair, Viv Anderson, Steve Bruce og keeperen Jim Leighton. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2. plass, ni poeng bak Liverpool. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden George Best.

Fikk nesten sparken - reddet av FA-cupen[rediger | rediger kilde]

Før sesongen 1988/89 var det bygget opp enorme forventninger til United. Spesielt på grunn av lagets andreplass, og tilbakekjøp av stjernen Mark Hughes. Likevel endte sesongen i ren skuffelse, med 11. plass i ligaen og tap i kvartfinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. Supporterne var klar over at Ferguson trengte tid for å bygge opp et stabilt lag, men nå var kritikken begynt å hagle.

Det skulle ikke bli bedre utover sesongen 1989/90. Sommeren 1989 investerte klubben i noen av Englands mest lovende fotballspillere: Paul Ince fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest og Gary Pallister fra Middlesbrough FC. Sistnevnte for klubbrekord på £2,3 millioner. Sesongen åpnet med en meget sterk 4–1 seier hjemme mot regjerende ligamester Arsenal. Etter noen kamper var det likevel klart at United skulle slite også denne sesongen. Stjernene var ikke samspilte, og klubben slet på nedre halvdel av ligatabellen. Ferguson beskriver fremdeles 1–5 tapet mot Manchester City 23. september 1989 som det verste øyeblikket i hans managerkarriere på Old Trafford.[36] På hans treårsdag som manager hengte fansen opp en banner på Old Trafford med følgende tekst: «Three years of excuses; Ta-ra Fergie».[37] Dette er i følge hans bok «Just champions», hans laveste punkt i karrieren.[38] Følelsen var forferdelig, og laget slet skikkelig. I januar begynte FA-cupen, en turnering der klubben hadde gode tradisjoner, blant annet med seier sist i 1985. I tredje runde møtte laget Nottingham Forest. Det endte målløst i første kamp, og de fleste forventet tap i returkampen og at Ferguson skulle få sparken etterpå. United klarte, mot spillets gang, å vinne denne bortekampen 0–1, og kjempet seg videre etter mål av Mark Robins,.[39] I mai endte klubben på 13. plass i ligaen, men nådde FA-cup-finalen mot Crystal Palace. På et solfylt Wembley Stadium så 80 000 tilskuere at kampen endte 3–3, blant annet etter to mål av Hughes. Omkampen gikk 17. mai, også denne på Wembley, og United vant 1–0 etter mål av Lee A. Martin. Dermed fikk supporterne sitt første trofé på 5 år og kritikken stilnet. I ettertid blir FA-cupseieren ofte regnet som redningen for Fergusons jobb.[40][39][41]

Smak av suksess[rediger | rediger kilde]

I 1990/91 nådde United Ligacupfinalen, men tapte for Sheffield Wednesday, som ble ledet av «Big» Ron Atkinson. I ligaen gikk det bedre denne sesongen, og klubben endte på 6. plass. Kritikerne mente fremdeles at Ferguson ikke kunne klare å lede laget til seier i ligaen.[41] Den 19 år gamle venstrevingen Lee Sharpe slo igjennom denne sesongen, blant annet med et hat-trick borte mot Arsenal i Ligacupen. Dette året fikk engelske lag for første gang på fem år delta i Europacupen igjen. United vant sammenlagt mot Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier og Legia Warszawa i Cupvinnercupen. I finalen ventet FC Barcelona med blant annet Ronald Koeman på laget. Denne maikvelden i Rotterdam var Mark Hughes i storform og scoret 2 mål før Koeman reduserte. De siste minuttene var enveiskjøring mot Uniteds mål, men laget holdt unna og vant en historisk seier. Etter kampen uttalte Ferguson at laget var godt nok til å vinne ligagull påfølgende sesong.[42]

I tillegg til stjerneskuddet Sharpe, hadde laget kjøpt inn den store danske keeperen Peter Schmeichel, ukraineren Andrej Kanchelskis og England-back Paul Parker. I tillegg gikk det rykter om det største talentet siden George Best. Guttens navn var Ryan Giggs, og han hadde debutert mot Everton FC og ble matchvinner mot Manchester City i mai 1991. Giggs skulle vise seg å bli viktig for Ferguson, og sammen har de vunnet blant annet ti ligagull (opppdatert 2008).

Selv snakket Ferguson om det fantastiske juniorlaget han hadde bygget opp. Han mente selv, uten å overdrive, at 6&ndash,;8 av disse spillerne kunne nå A-laget innen et par år. Så mange spillere fra ett juniorlag hadde aldri noensinne klart dette store steget.

Sesongen 1991/92 var knapt i gang før United og Leeds United tok kommandoen. Ingen andre kunne blande seg inn i kampen om ligatittelen. I løpet av noen våruker kastet United bort ligaseieren, som så mange ganger før, og dermed ble Leeds ligamester. Det endte med en ligacupfinale, mot Nottingham Forest, der McClair ordnet kampens eneste mål. Dermed ble det en pokal også denne sesongen. Ferguson selv var irritert fordi han ikke hadde klart å få igjennom kjøpet av Luton Towns Mick Hartford, og mente at dette hadde kostet klubben ligaseieren. Han mente også at klubben trengte «en ekstra dimensjon» for å vinne ligaen neste sesong.[43]

Darren Ferguson, sønn av Alex Ferguson, som spilte for klubben fra 1990-94.

Foran 1992/93 sesongen hadde Ferguson kjøpt inn angriperen Dion Dublin fra Cambridge United. I tillegg skulle hans egen sønn, Darren Ferguson, få tillit fra start i mange kamper.[44] Fra og med denne sesongen het det forøvrig ikke lenger 1. divisjon, men FA Premier League.

Dublin brakk et ben allerede etter tre kamper. Jakten på ny angriper var i gang, og det gikk rykter om kjøp av David Hirst, og Tore André Dahlum fra Norge var på prøvespilling.[45] En berømt telefonsamtale[46] med Howard Wilkinson, manager i Leeds United, ordnet det som senere har blitt omtalt som tidenes beste kjøp av United. Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe venstrebacken Denis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte. Man visste ikke helt hva man skulle tro, fordi Cantona var kjent som en notorisk bråkebøtte i sine tidligere klubber. Også i Leeds var han havnet i unåde. Dette kjøpet snudde imidlertid Uniteds lykke. Med Cantonas briljante overblikk, pasninger, innflytelse, innsats og mål vokste lagets selvtillit. På våren var United utilnærmelige, og hentet hjem sin første ligaseier på 26 år. Cantona regnes fremdeles som en av de beste spillerne United noensinne har hatt.

Sommeren 1993 kjøpte Ferguson den 22-årige midtbanespilleren Roy Keane fra Nottingham Forest. Han skulle bli den langsiktige erstatteren for Bryan Robson, som på denne tiden var blitt både gammel og skadeforfulgt. Sesongen 1993/94 endte med «The Double», altså både ligamesterskap og FA-cup-seier. Finalen i FA-cupen endte med 4–0 over Chelsea FC på Wembley. Det har blitt spekulert i om dette var tidenes beste United årgang, med spillere som Schemeichel, Parker, Irwin, Bruce, Pallister, Keane, Robson, Ince, Sharpe, Giggs, Kanchelskis, Hughes, McClair og Cantona. Dette var den hittil beste sesongen til United. Bare i Europa manglet nå suksessen.

Episoden med Cantona[rediger | rediger kilde]

Det var helt til 25. januar 1995. United spilte borte mot Crystal Palace, og Cantona ble utvist for andre gang på noen dager. En tilskuer ved navn Matthew Simmons løp ned til banen fra 13. rad og skjelte ut Cantona på det groveste. Spilleren svarte med et «kungfu-spark».[47] Cantona krysset en linje ingen hadde gjort før. Det oppsto full slåsskamp mellom spiller og tilskuer. Verken media, FA eller klubben ville la dette gå upåaktet hen. Dette ble den store saken i media de neste ukene, med blant annet spekulasjoner om at spilleren hadde fått sparken, at han hadde lagt opp eller at han skulle til Inter Milan. Ferguson valgte å ta vare på sin viktigste spiller, og prøvde å beskytte ham mot pressen. Klubben gikk ut med en offentlig unnskyldning og en tre måneders utestengelse av spilleren. FA valgte å utestenge ham i hele åtte måneder, noe Ferguson karakteriserte som altfor strengt. I tillegg fikk Cantona samfunnstjeneste og £20 000 i bot. Andre følger var at han mistet kapteinsvervet for Frankrike, og spilte aldri mer en kamp for landslaget.

For å illustrere hvordan Ferguson tar vare på sine spillere, enten de er superstjerner eller læregutter, nevnes denne historien som et viktig bidrag til biografien av den berømte manageren. Cantona hadde reist hjem til Frankrike og nektet å snakke med noen. Ferguson reiste til Frankrike og overtalte Cantona om å komme tilbake. Det ville ikke være bra, verken menneskelig eller sportslig, å legge opp på et slikt tidspunkt. Ferguson argumenterte bra, men måtte virkelig jobbe for å få Cantona tilbake i varmen. I senere tid har også Ferguson overtalt Ronaldo til å bli værende i klubben, etter han medvirket til å få Rooney utvist i VM 2006 i Tyskland, samt 2 år senere da han ønsket å gå til Real Madrid.[48]

Siden Uniteds viktigste spiller var utestengt de fire siste månedene av sesongen, gikk dette utover spillet og selvtilliten til resten av laget. United var likevel så nær et nytt ligamesterskap at, hadde nyinnkjøpte Andy Cole satt ballen i mål istedet for i stolpen på overtid mot West Ham i siste kamp, hadde sesongen sett helt annerledes ut. Bare noen dager senere møtte United Everton i FA-cup-finalen på Wembley. Det endte med nederlag, 0–1. Laget var med andre ord tre scoringer fra å ta «the Double»! Savnet etter Cantona var merkbart. Denne våren kom også Alex Fergusons største seier som United-sjef, med 9–0 hjemme mot Ipswich Town, etter blant annet fem mål av Cole.[49]

Store utskiftninger[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1995 skjedde det radikale forandringer på Old Trafford. Ferguson hadde sett den fantastiske utviklingen til 1992-årgangen av juniorlaget. De fleste av dem hadde fått prøve seg litt på A-laget allerede. Flere var i ferd med å spille seg inn. Flere av talentene var så store at andre spillere simpelthen ikke kunne stå i veien for deres utvikling. Det endte med salg av fansens tre store helter; Mark Hughes til Chelsea, Paul Ince til Inter og Andrej Kanchelskis til Everton. Ikke mange skjønte hva Ferguson hadde i tankene, og kritikken haglet igjen.

Etter et ligacuptap mot Aston Villa i sesongstarten sa den gamle Liverpool-kjempen Alan Hansen at «Man vinner ingenting med guttunger».[50] Han ante ikke hvor feil han skulle ta. Sesongen startet nølende, og supporterne gledet seg til lagets kreative maskin, Eric Cantona, skulle gjøre comeback mot Liverpool i oktober. Da han endelig kom tilbake, scoret han på straffe. Hele sesongen kjempet United mot Newcastle United, men rundt nyttår lå rivalene over ti poeng foran. Stadige ordkriger i avisene mellom Ferguson og Newcastles manager, Kevin Keegan, gjorde duellen mer levende. Utover våren spiste United innpå forspranget, spesielt takket være Cantona. Når supporterne mimrer tilbake til den våren, snakkes det om at United vant alle kampene 1–0, og at Cantona var målscorer hver eneste gang. Det er ikke så langt fra sannheten. Cantonas innflytelse var enorm, og til slutt sto United igjen som vinner. I FA-cupen spilte de finale mot Liverpool. Eric Cantona scoret igjen kampens eneste mål. Fansen hoverte kraftig mot Alan Hansens utsagn tidligere i sesongen. Dette ble Uniteds andre «The double» på tre sesonger. Ferguson var nå blitt godtatt på Old Trafford. Han hadde ført klubben igjennom et generasjonsskifte, noe som oftest er synonymt med sportslige problemer. Ferguson visste nøyaktig hva han gjorde da han solgte stjernespillerne og satset på ungdommene David Beckham, Nicky Butt, Gary Neville, Phil Neville og Paul Scholes.

Sommeren 1996 var det fotball-EM i England, og Ferguson ble så imponert over den tsjekkiske stjernen Karel Poborsky, at han havnet i Manchester. I tillegg gikk han til innkjøp av Ronny Johnsen, Jordi Cruyff, Raimond van der Gouw og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte hadde Ferguson faktisk aldri selv sett i aksjon, men han stolte på speidernettet sitt. Forøvrig la Steve Bruce opp denne sommeren. Nok en gang endte det med ligaseier. Det store sjokket var at Cantona valgte å legge opp etter sesongen. Laget mistet sin kreative kraft, og manageren kjøpte derfor inn den rutinerte landslagsspilleren for England, Teddy Sheringham. Henning Berg ble også kjøpt som tidenes dyreste forsvarspiller i verden. Men nå hadde Ferguson endelig fått en verdig konkurrent i Arsenals manager Arsène Wenger, som var i ferd med å bygge opp et storlag nede i London. Arsenal vant "The double" denne sesongen.

The treble[rediger | rediger kilde]

Nå måtte United ta opp kampen mot Arsenal, og kjøpte blant annet inn Aston Villa-spilleren Dwight Yorke, som opprinnelig kom fra Trinidad & Tobago. Plutselig satt Ferguson med 4 kvalitetsangripere som alle hadde funnet sin favorittpartner: Yorke/Cole og Sheringham/Solskjær. Dette skulle vise seg å fungere utmerket. I tillegg ble PSV Eindhovens forsvarskjempe Jaap Stam innkjøpt. Høstsesongen var turbulent, slik den ofte har vært under Fergusons tid i United, men etter hvert løsnet det. I Europacupen hadde laget spilt seg videre fra gruppespillet, og i cuprundene var det duket for italienere. Først ble Inter Milan overvunnet, før det daværende beste europeiske fotballaget, Juventus fra Torino, sto på andre banehalvdelen. Det endte dårlig, og med kun 1–1 på hjemmebane, måtte United helst vinne i Italia. United hadde aldri tidligere vunnet i Italia, men denne kvelden ble Juventus slått 3–2, anført av en strålende opplagt kaptein Roy Keane. Juventus tok ledelsen 2–0, men United kom tilbake og snudde kampen. Han og Scholes ble suspendert til selve finalen. I løpet av noen få dager i mai 1999 vant United ligamesterskapet, (etter 2–1 seier over Tottenham Hotspur på Old Trafford), FA-cupen (seier over Newcastle United) og UEFA Champions League. Europacupfinalen sies å være den mest dramatiske gjennom alle tider. Motstander Bayern München ledet hele kampen. Helt til United presset oppover på overtid. Desperat prøvde laget å få en utligning, og Ferguson sendte keeper Peter Schmeichel oppover ved en cornersituasjon. Dette forvirret motstanderne, og Sheringham scoret, dermed var det 1–1. Bayern München-spillerne var helt ferdige, og så ut til å ta utligningen tungt. Innbytter Solskjær skaffet et hjørnespark. Dette var det siste som skulle skje i kampen. Corneren ble slått, og traff Sheringham på hodet. Det ble en miss som var på vei utenfor, Solskjær fikk en fot på ballen og sendte den i nettaket. United vant kampen i det tredje tilleggsminuttet, og hadde dermed vunnet «The Treble» som første engelske lag.

Den 12. juni 1999 ble Ferguson utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder av Dronning Elisabeth II.[51] Adlingen medførte at han fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Ferguson uttalte: «I am delighted and honoured. I see this as an honour not just for me but for the people who have supported me through my life and made me what I am.»

Tiden etter The treble[rediger | rediger kilde]

Ferguson vant ligaen med United også i 1999/00 og 2000/01. Dermed hadde laget vunnet ligaen tre år på rad, som eneste lag i historien utenom Huddersfield Town, Arsenal og Liverpool. Mange sa at laget hadde vunnet uten å egentlig spille så bra, det var bare mangel på gode nok konkurrenter som gjorde at klubben vant. I Europacupen feilet United gang på gang. Ferguson meldte på en pressekonferanse at han skulle gi seg som manager etter 2001/02-sesongen, og da aller helst etter seier i Champions League finalen i sin hjemby Glasgow.[52]

Oppladningen til siste sesong (2001/02) ble gjort med de største kjøpene i klubbens historie. Ruud van Nistelrooy kom fra PSV Eindhoven for £19 millioner, mens Juan Sebastián Verón kom fra Lazio for 28 millioner pund. Høsten var preget av boklanseringen til Jaap Stam, som røpet metodene sir Alex Ferguson hadde benyttet under kjøpet av ham selv fra PSV Eindhoven i Nederland. Ferguson har aldri noensinne bekreftet at det var derfor Stam ble solgt, men det slo ned som lyn fra klar himmel at han plutselig var solgt til Lazio i Italia. Ferguson har i ettertid uttalt at han angret på salget, men at Stam hadde mistet noe hurtighet etter akillesoperasjonen tidligere på året. I tillegg hadde han spilt elendig i sesonginnledningen, og da Lazio la 175 millioner kroner på bordet for en 30-åring, var saken klar.[53] Alt dette skjedde i løpet av noen uker. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble hentet inn som erstatter. De første månedene i sesongen var et mareritt defensivt, med mange spillerfeil og fordi enkelte nøkkelspillere var i dårlig form. Kritikken gikk hardt ut over Laurent Blanc.

U-sving av Ferguson[rediger | rediger kilde]

I februar 2002 gjorde Ferguson en dramatisk u-sving da han bestemte seg for å ikke legge managerkarrieren på hylla likevel. Til slutt var det hans kone, Cathy, som overtalte ham til å fortsette. «Det ville være bortkastet å slutte allerede nå, fordi min helse fremdeles er god og vinnerviljen er like stor som alltid. Det var bare ikke fornuftig å slutte.» Peter Kenyon og resten av styret kunne puste lettet ut, siden det ikke virket som de beste managerne rundt om i verden ønsket jobben. Ferguson skrev nå under en treårskontrakt med klubben. Denne kontrakten er etter hvert gjort om til en løpende ettårskontrakt. Det har blitt uttalt ved flere anledninger fra både nåværende og tidligere styreformenn Gill og Martin Edwards, at Ferguson kan beholde jobben på livstid.

Sesongen endte som en stor skuffelse for klubben, da United tapte på bortemålsregelen i europacupens semifinale mot Bayer Leverkusen. Selv om United ledet ligaen i tre måneder etter januar, endte det med 3. plass. Igjen var det Fergusons argeste konkurrent Arsène Wenger som vant ligaen, med en ny «The Double», slik som i 1998.

Feilene skulle korrigeres i 2002/03, blant annet med innkjøp av Rio Ferdinand for rekordsummen £29 millioner. Carlos Queiroz, den tidligere sjefen for Sporting Lisboa og Sør-Afrika, ble ansatt som assisterende manager. Starten på sesongen var virkelig dårlig, med åtte poeng av 18 mulige. Dette var den verste starten siden 1989/90-sesongen, da laget holdt på å rykke ned. Klubben tapte blant annet 1–3 for Manchester City i november.

Hentet inn Arsenal og vant ligaen igjen[rediger | rediger kilde]

Denne sesongen hadde Ferguson latt syv spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et smart trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med åtte poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på syv viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte[54], og etter hvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben.

Året etter startet klubben bra, men det gikk verre da forsvarsbautaen Rio Ferdinand ble utestengt i åtte måneder for å ha unnlatt å møte til en dopingtest. Mange skylder på Ferdinand for at United ikke vant ligaen denne sesongen. Likevel vant klubben FA-cupfinalen, etter seieren mot Millwall FC[55], der van Nistelroy (2) og Ronaldo sto for målene på Millennium Stadium i Cardiff. I desember måtte Ferguson ha behandling for en uregelmessighet i hjerterytmen, og var borte to dager fra jobb. Ferguson selv dysset ned viktigheten av dette, og mente at hver gang en kjent person oppsøkte lege, havnet dette i media.[56] Managerene Graeme Souness Gerrard Houllier hadde begge hatt hjerteproblemer tidligere, og sendte nå sine hilsner til Ferguson gjennom media, de mente at stressnivået ved å være manager hadde mye av skylden.

I 2004/05 hadde laget store problemer med å score mål, mye takket være Ruud van Nistlerooys skade. Sesongen hadde likevel sine lyspunkter, spesielt da nykomlingen Wayne Rooney gjorde sin berømte debut for klubben, ved å score et hat-trick. Unggutten endte med å score 20 mål, og ble «årets unge spiller».

Intern uro og motgang snudde i løpet av noen vårmåneder[rediger | rediger kilde]

Sir Alex Ferguson

Påfølgende år var preget av urolighetene rundt overtakelsen av aksjene i klubben. Ferguson hadde vist sympati med supporterne da amerikaneren Malcolm Glazer kjøpte 99 prosent av aksjene, og tok klubben ut av børsen. Dette var uttalelser Ferguson ble umåtelig populær for. Etterhvert begynte likevel Ferguson å forsvare Glazer og hans intensjoner med oppkjøpet. Sommerkjøpene var Park Ji-sung og Edwin van der Sar. I ligaen gikk det dårlig og klubben røk ut av Europacupen i gruppespillet. Det toppet seg da United tapte 1–2 hjemme mot Blackburn Rovers høsten 2005 (etter to mål av Morten Gamst Pedersen, da tilskuerne for første gang på 15 år uttrykte sin misnøye med Ferguson. Det ble protestert mot lagets defensive spillestil, og et samlet publikum sang følgende strofe: «4-4-2, attack, attack, attack». Selv Ferguson var opprørt etter tilskuermisnøyen. Kaptein og «motor» i laget, Roy Keane, gikk for første gang ut og kritiserte klubbens egne spillere for manglende innsats og evne. Høsten var preget av mye intern uro, og det ble ikke bedre da Roy Keane fullstendig overraskende valgte å slutte i klubben etter 12 år. I tillegg hadde Ferguson før sesongen solgt spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Nicky Butt. Forøvrig ble Alan Smith skadet da han brakk beinet mot Liverpool, etter han skulle blokkere et skudd fra John Arne Riise.[57] Balansen på midtbanen var borte, og det manglet spillere. I overgangsvinduet i januar kjøpte Ferguson bare to forsvarsspillere (Nemanja Vidic og Patrice Evra), og dermed var kritikken over ham igjen. Men selv i denne «dårlige» sesongen klarte han å motivere spillerne til å reise seg igjen. Da situasjonen så som verst ut, klarte Ferguson å bringe fram håpet igjen. Våren 2006 vant laget hele ti ligakamper på rad, og mange mente de hadde spilt seg inn i kampen om mesterskapet igjen. I april vant United Ligacupfinalen mot Wigan Athletic med hele 4–0, etter scoringer av Rooney (2), Cristiano Ronaldo og Louis Saha. Chelseas forsprang var kuttet ned en hel del, United imponerte, men etter hvert ble jobben for stor.

Slo tilbake mot Abramovitsj og Chelsea[rediger | rediger kilde]

Ferguson feiret 20 år som manager i Manchester United 6. november 2006, og ble hyllet av nåværende og tidligere spillere,[58] i tillegg til konkurrenter som Arséne Wenger,.[59] Dagen etter ble imidlertid feiringen ødelagt av et tap for Southend United i ligacupen. 1. desember ble det kunngjort at klubben skulle ha 35-åringen Henrik Larsson på lån[60] i 3 måneder fra og med januar 2007. Dette var en spiller Ferguson flere ganger tidligere hadde uttrykt sin begeistring for. Han hadde også prøvd å kjøpe ham fra Celtic flere ganger. 23. desember 2006 scoret Ronaldo Manchester Uniteds mål nr 2000 under ledelse av Alex Ferguson i en kamp mot Aston Villa.[61] Larson hadde en flott effekt på laget, og scoret i sin debut i FA-cupen hjemme mot Aston Villa, i en kamp Solskjær scoret vinnermålet på overtid. Larson spilte bindeledd mellom midtbane og angrep, i en sesong Paul Scholes var mye ute på grunn av en øyeskade. United vant ligaen igjen, og brøt dermed Chelseas seiersrekke. I FA-cupen kom laget til finalen på nye Wembley Stadium og tapte for nettopp Chelsea, etter et mål av Didier Drogba i 2. ekstraomgang. I UEFA Champions League ble AS Roma nedsablet med hele 7–1 på Old Trafford, men United røk ut i semifinalen mot AC Milan, etter først å ha vunnet hjemmekampen 3–2. «Årets spiller» blant både spillerne og journalistene ble Cristiano Ronaldo. Han ble også kåret til «årets unge spiller». Andre sentrale spillere var Nemanja Vidic, Paul Scholes og Rio Ferdinand

Sommeren 2007 forsterket Ferguson laget med Owen Hargreaves fra Bayern München, etter et år med forhandlinger og mediaspekulasjoner.[62] Midtbanen ble ytterligere forsterket med Nani og den brasilianske playmakeren Anderson. Den siste sommersigneringen ble Carlos Tevez etter en kompleks transfersaga. United hadde den verste ligastarten i tiden under ledelse av Ferguson, og tapte blant annet 0–1 for byrival Manchester City. Formen tok seg imidlertid opp og United jaget Arsenal i kampen om tittelen. Etter en god seiersrekke uttalte Ferguson at dette var den beste troppen han hadde disponert i sin tid på Old Trafford.[63] 16. februar 2008 ble Arsenal slått med 4–0 i 5. runden av FA-cupen på Old Trafford, men klubben ble slått ut i kvartfinalen mot Portsmouth FC 8. mars (0–1 hjemme). Den 11. mai ledet Ferguson Manchester United til sin 10. ligatittel da Wigan Athletic ble slått 2–0 på JJB Stadium, nøyaktig på dagen 25 år etter han ledet Aberdeen til cupvinnercup-tittelen mot Real Madrid. Den nærmeste rivalen Chelsea, hadde like mange poeng men dårligere målforskjell før siste runden, men klarte bare 1–1 hjemme mot Bolton, og endte dermed to poeng bak. Arsenal hadde begynt å tape terreng allerede fra januar, og endte bare på 3. plass. I kampen mot Wigan spilte for øvrig Ryan Giggs sin 758. kamp[64] for klubben, noe som var tangering av rekorden til sir Bobby Charlton. Han benyttet anledningen til å score vinnermålet, og vant i likhet med Ferguson sitt 10. ligagull.[65]

21. mai vant United sin 2. tittel i UEFA Champions League, etter at klubben slo Chelsea 6–5 på straffesparkkonkurranse på Luzjniki Stadion i Moskva. Kampen sto 1–1 etter ordinær tid og ekstraomganger, etter mål av Ronaldo og Frank Lampard. Ronaldo bommet på straffe, men ble reddet av John Terrys miss på den avgjørende straffen. Senere bommet også Nicolas Anelka og dermed var United mester.[66] Dette var den første hel-engelske finalen noensinne. Etter å ha vunnet finalen uttalte Ferguson at han kom til å gi seg i managerjobben innen de neste 3 årene.[67] Uniteds styreformann var raskt ute og roet ned spekulasjonene vedrørende Fergusons pensjonisttilværelse.[68]

United tar igjen Liverpool[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2008 mistet Ferguson sin assistent Carlos Queiroz til Portugals landslag, og ga etterhvert sin gamle elev Mike Phelan opprykk fra førstelagstrener.[69] Ole Gunnar Solskjær fikk jobben som reservelagstrener.[70] Hele sommeren ble det spekulert i at Dimitar Berbatov var mål for Uniteds sommerkjøp. Dette skulle vise seg å stemme, men overgangen kom ikke i orden før i siste time av før overgangsvinduet ble lukket 1. september. Etter en noe vaklende start på sesongen, kom United skikkelig i siget. I desember vant laget FIFA Club World Cup, og så fulgte elleve ligakamper på rad uten baklengsmål, og ligacupfinalen ble vunnet av et reserve- og juniorpreget lag.

Etter å ha imponert i begge semifinalene mot Arsenal i Mesterligaen, var United nå klare for sin andre finale på rad i turneringen. Men først skulle ligaen vinnes. Ferguson har tidligere uttalt at et av hovedmålene han satte seg da han kom til klubben, var å ta igjen Liverpool på antall ligatroféer.[71] Etter flere nervepirrende kamper var tittelen sikret allerede før siste kamp. Med klubbens 18. ligatittel kom endelig United opp på samme totale antall ligamesterskap som erkerivalen, og Ferguson hadde nådd et stort mål. Et annet mål var at United skulle etablere seg i europatoppen. Med klubbens fjerde og sir Alex' tredje Mesterligafinale var håpet å kunne vinne to år på rad. Men Barcelona ble for sterke, og vant 2-0 i en finale der Lionel Messi ble katalanerenes store helt.

Mange tenkte nok tilbake til feiden med David Beckham da Cristiano Ronaldo åpenlyst protesterte mot Fergusons disponeringer. Den gangen endte det med at Beckham ble solgt til Real Madrid, og det ser ut som om Ronaldo også får «sparken» i United, og blir solgt til den spanske klubben.[72]

Bakenforliggende[rediger | rediger kilde]

Stort temperament[rediger | rediger kilde]

Det fremgår fra flere hold at Ferguson sterkt misliker å tape, og at han i den sammenheng ofte har endt med å dra igang «hårføneren»[73], som han har blitt så kjent for. Dette er et uttrykk man har for Fergusons varierende temperament, som ofte kan føre til «bakoversveis» for den det går ut over. Han sier selv i sin bok «6 years at United» at en kjent manager en gang fortalte ham at han måtte vente til mandagen med å analysere kampen sammen med spillerne. Men han klarer bare ikke å vente. Han må få det ut der og da. Han sier selv i et lenger intervju med SkySports[74] at han har blitt mildere og roligere med årene, noe som også har blitt bekreftet av Ryan Giggs i intervjuer. Det verserer også historier om at tekopper flagrer i pausen av kamper som ser ut til å gå dårlig. Han forventer at spillerne skal vinne hver eneste kamp for ham, og han forventer at spillerne skal ha samme vinnerinnstilling. De får innprentet at man spiller helt til fløyta går, og det kan være grunnen til at United har scoret så mange mål på overtid de siste 15 årene. På engelsk kaller man overtid for «injury time», men for United heter det «Ferguson time», på grunn av lagets spesielle evne til å score sent i kampene. Ferguson sier i intervjuer at det er «driven» og «sulten» etter suksess som gjør at han klarer å lede laget til topplasseringer år etter år. Han omtales som perfeksjonist til fingerspissene, og som en person som liker å detaljkontrollere alt han har øverste ansvar for, selv om oppgavene er delegert til hans medarbeidere.

Lønnsnivå og forhold til styreformann Martin Edwards[rediger | rediger kilde]

Lønnsmessig fikk Ferguson ny 3-årskontrakt gjeldende fra 1. juli 2002, der han fikk rundt £70 000 pr uke (£3,6 millioner i året)[75] – en dobling i forhold til hans forrige kontrakt. Han har nå en kontrakt som automatisk blir fornyet hvert år. Ferguson har flere ganger uttalt at han skal gi seg innen de neste 3 årene, blant annet i 2005 og 2008.[76] En annen uttalelse går på at han vil fortsette så lenge han har helse og drivkraft (motivasjon) til å lede klubben videre med samme glød. Han har også uttalt at han ikke kommer til å meddele media om sin avgang før den er et faktum, en lærdom av alt oppstyret i 2001/02. Klubben vil bli meddelt om avgangen lang tid på forhånd, slik at de får tid å finne en verdig erstatter.

Fergusons forhold til klubbens styreformann Martin Edwards, en forretningsmann fra Manchester som hadde arvet klubbaksjene fra sin far Louis i 1980, ble svekket bare noen år inn i Fergusons regjeringstid.[77] Edwards hadde gjort klubben til et allmennaksjeselskap (ASA) i 1991. Klubben ble da børsnotert i London. Ferguson skaffet klubben titler og økonomisk oppsving, og mens Edwards tok ut rekordutbytte var ikke Ferguson engang den best betalte manageren i ligaen. Ferguson brukte media til å uttrykke sin misnøye med dette, og supporterne gjorde raskt Edwards til sin fiende nr. én. Ikke lenge etter forsøkte Edwards å selge seg ut. Han prøvde på dette tre ganger, til mediemogulen Robert Maxwell, til forretningsmannen Michael Knighton og Rupert Murdochs BSkyB. Selv om Knighton ble presentert på Old Trafford som ny eier på slutten av 1980-tallet, var det BSkyB som var nærmest overtakelse, med et bud på £623 millioner i 1998. Budet ble blokkert av konkurransetilsynet. Selv da Edwards solgte seg gradvis ut ble ikke Fergusons forhold til styret noe bedre. Styreformann Peter Kenyon (som senere fikk tilsvarende jobb i Chelsea) og hans medhjelper David Gill (som nå er styreformann), klarte ikke å bli enige med Ferguson om hvilken rolle han skulle inneha etter han skulle gi seg som manager. Ferguson hadde foreslått £1 million i året for å være klubbens ambassadør, mens klubben svarte med å tilby £100 000 for en vagt definert rolle. Ferguson følte seg ikke verdsatt og var frustrert, og dermed annonserte han at han kom til å gi seg etter 2002-sesongen[78], og deretter kutte alle bånd med klubben. Fansen reagerte voldsomt og Uniteds styremedlemmer ble kraftig utskjelt. Mange boikottet også salget av supporterutstyr, og dermed begynte klubbens aksjeverdi å synke. Bare noen dager senere kom imidlertid redningen da Fergusons irske venner fra hestesporten, JP McManus og Michael Tabor, økte sin aksjeportefølje fra 3 til 7 prosent, før de kjøpte ytterligere 10 prosent av BskyB. Saken skled derfor sakte ut i sanden. Vennskapsforholdet mellom Ferguson og de nye irske eierne ble ødelagt over en uenighet om avlsrettigheter for hesten de eide i lag, «Rock of Gibraltar». Ferguson saksøkte sine medeiere fordi han ikke fikk rettigheter til avlsproduksjonen, som kunne skape inntekter opp mot 1 milliard kroner etter en fenomenal karriere på løpsbanen.[79] Under Glazer blir Ferguson godt behandlet, og i følge enkelte kilder blir lønnen nå estimert å være rundt £4,5 millioner i året.

Taktikk[rediger | rediger kilde]

Ferguson er en manager som ikke er redd for å følge sine instinkter og gamble. Instinktet hans har ofte rett, enten det er flaks eller rent intuitivt. Han lever i den formening om at hvis du skal oppnå noe, må du ta noen sjanser. Gjerne uventet risiko som kan svinge ting til sin egen favør. Han tok en sjanse da han kjøpte Eric Cantona og Dwight Yorke, og ofte manipulerer han troppen med å hvile nøkkelspillere. Laget som vant «The double» i 1994 løste han opp, og erstattet det, for det meste med unge, «sultne» spillere. Han fikk Alan Hansen til å spise sine ord om at «man vinner ingenting med guttunger.»[80] Mange ganger har folk sagt at nå er Ferguson blitt gal, men han har overrasket dem gang på gang.

Ferguson er en av de dyktigste taktikerne innen fotballen. Han har skapt et United-lag som er svært anvendelig til de fleste situasjoner. Hans favorittformasjon er den klassiske 4-4-2[81], men han har eksperimentert med andre modeller også, uten særlig suksess. United var det første engelske laget i 90-årene til å bruke lynkjappe kontringer som bevisst taktikk, noe Arsenal senere har adoptert. Hans beste lag ble bygd på et solid forsvar, vinger på flankene og gjerne med en kreativ angriper eller bindeledd. Da United ble med i Champions League måtte Ferguson lære seg å spille mot europeiske lag, men etter hvert nådde laget minimum kvartfinalen åtte år på rad med seier i 1999 som best resultat. Spillestilen i Europa er mer kynisk, og det ble en lang læreprosess.

Ferguson leverer aldri ut notater til spillerne, det er derfor klubben har to ansatte til videoanalyse av motstandere. Ferguson bruker selv avanserte dataprogrammer for analyser, i motsetning til tidligere da han noterte alt for hånd[13].

Psykologi og spillerhåndtering[rediger | rediger kilde]

Ferguson er åpenbart en av de beste motivatorene i europeisk fotball. Spillermotivasjon er en balansekunst. For mye motivering hver eneste dag kan føre til null effekt, og det konstante presset kan ødelegge spillere. Ferguson tror på å bruke det når det har best effekt.[82] Da United lå under for Bayern München i europacupfinalen i 1999, var det eneste han sa: «Etter kampen, når pokalen skal deles ut, da kommer dere til å være to meter fra den uten å få røre den hvis dere taper. For mange av dere er dette det nærmeste dere noensinne vil komme. Ikke våg å komme tilbake i garderoben uten å ha gitt absolutt alt.»

Flere spillere har uttalt at Ferguson behandler førstelagsspillerne akkurat likt som lærlingene, og støtter dem alltid gjennom vanskelige tider. Cantona-episoden i 1995 eller Beckhams røde kort i VM-1998 som gjorde ham hatet av den store opinionen i landet, er eksempler på dette. Han har aldri kritisert enkeltspillere offentlig. Selv hvis de har spilt dårlig eller gjort noe dumt, holder han det internt. Samtidig kan han være helt ubarmhjertig hvis noen overtrer hans sett av regler, noe flere spillere har fått erfare[83], blant annet keeperen Jim Leighton, som gjorde flere tabber FA-cupfinalen i 1990. Reserven Les Sealey sto hele neste sesong i mål, og Leighton fikk aldri mer spille for klubben. Paul Ince ble i følge Ferguson for stormannsgal og sendt avgårde til Italia. Jaap Stam ga ut sin kontroversielle selvbiografi og ble kjapt solgt til Lazio. Beckham kom på kant med Ferguson og forsvant til Real Madrid. Roy Keane kritiserte medspillerne offentlig og ble presset ut. Van Nistelrooy demonstrerte tydelig at han var misfornøyd med å sitte på reservebenken under ligacupfinalen, og ble til slutt solgt, selv om han hadde vært toppscorer i flere sesonger på rad. Hvis det er til det beste for laget, vil ikke Ferguson nøle med å svinge øksa.

Både i Aberdeen og United har han motivert spillere med tanken om at «hele verden» er imot dem og hater dem, og at de må bevise ovenfor verden at laget virkelig har noe å fare med. Media har omtalt ham som en mester på «tankespill»[84], og elsker å opprøre motstanderens manager med listige angrep som får dem til å fremstå som bedragere. Kevin Keegan og Kenny Dalglish klarte ikke å svare med samme mynt, og ble ganske satt ut.[85] Arsène Wenger derimot kan virkelig håndtere dette, illfall helt til våren 2003. Da knakk Arsenal sammen og tapte tittelen til United. Den normalt sett sindige franskmannen var stresset og åpenbart distrahert, og var i selvfornektelse om at Arsenal egentlig var et bedre lag selv om de tapte ligaen.

Ferguson sier i et intervju med UEFA.com[13] at han har fokus på enkel kommunikasjon på treningene. Roper man for mye på spillerne, vil budskapet forsvinne. I artikkelen gir han tips til andre trenere om å kommunisere enkelt og kort, men standhaftig. Gjør det helt klart hva du ønsker å oppnå med den treningsøkten. Å snakke for mye er en felle som mange trenere går i.

Primus motor for utviklingen av klubben[rediger | rediger kilde]

Da Ferguson kom til klubben var prestasjonene ustabile, og hadde ikke vunnet ligaen siden 1967, altså på 19 år. Klubben klarte ikke å fylle stadion med tilskuere og de hadde dårlig med penger. Den gangen hadde klubben åtte ansatte i staben rundt laget[13]. Det var for eksempel ingen fast ansatt lege. I dag har klubben øyelege (som fikk Paul Scholes tilbake på laget etter hans tåkete syn i 2006), hovedlege, 4 fysioterapeauter, en fitnesstrener, en vekttrener, samt de vanlige trenerne for lagene. Ferguson sier i intervju med UEFA.com at han har blitt flinkere å delegere oppgaver til andre. Han har ikke lenger mulighet å involvere seg så mye med juniorlaget, men mener han har ansatt de riktige folkene til denne jobben. Selv bare overvåker han at jobben blir ordentlig gjort. Fotball som idrett har utviklet seg i en retning der penger spiller en mye større rolle enn det gjorde i 1986. Den største forandringen har vært innføringen av TV-avtalene i sammenheng med FA Premier League og UEFA Champions League. Ferguson har likevel en del av æren for at klubben har et av verdens beste treningsfelt. Klubben flyttet fra The Cliff til Carrington på initiativ fra Ferguson. I tillegg har klubben hatt så mye suksess under Ferguson at de har fått råd til å bygge ut Old Trafford til en av verdens mest moderne stadioner med over 76  000 plasser. Stadion er utsolgt til hver eneste kamp, det er årevis venteliste på sesongkort og klubben har midler til å kjøpe de beste spillerne. United har blitt en merkevare på størrelse med andre verdensomfattende firmaer. Det ble i 2007 beregnet at United har rundt 333 millioner supportere på verdensbasis[86][87]

Junioravdelingen hadde ikke produsert så mange spillere til A-laget de siste 20 årene før Ferguson ankom klubben, men dette systemet er nå såpass utbygd at United er den klubben med flest egenproduserte spillere i stallen i Premier League (se også avsnitt om juniorårgangen fra 1992). Speidernettverket er også utbygd kraftig på initiativ fra Ferguson. Tilbake i 1986 hadde klubben rundt 20 speidere i Skottland, men bare fire i Manchester-området (Harry McShane i Manchester, en i Bolton, en i Rochdale og Joe Brown som juniorutvikler).[8] Ferguson følte ikke systemet fungerte, og at speiderne skaffet gode nok spillere. Han kalte sammen til møte og forklarte at han ikke ville ha «den beste spilleren i gata», men «de beste spillerne i landet». Ferguson sier selv at han tror speiderne ble såret, men det var et nødvendig grep.[88]

I dag har klubben speidernettverk på alle kontinenter i verden. Dette er en av grunnene til at United ofte kjøper «ukjente» spillere som kjapt blir verdensstjerner, som f.eks. Ronaldo, Vidic og Patrice Evra. Ferguson har vært manager i den forstand at han har styrt store deler av klubben, ikke bare den fotballmessige men også den strategiske. Han er av den oppfatning at en manager skal ha all makt for å legge tilrette for lagets prestasjoner, så lenge styrets tillit er på plass.

Mange lukrative tilbud[rediger | rediger kilde]

Foruten tilbudene fra Rangers, Wolverhampton, Arsenal og Tottenham på 1980-tallet, ble Ferguson tilbudt jobben som manager for England tre ganger i følge tidligere direktør for FA, David Davies.[89] Tilbudene kom i 1996, 1999 og 2000 da henholdsvis Terry Venables, Glenn Hoddle og Kevin Keegan ga seg i jobben. Davies var personlig venn med styreformann i United på den tiden Venables ga seg, sir Roland Smith, som ikke hadde vært helt fremmed for idéen. Davies fortalte videre i intervjuet at han ikke trodde Ferguson noensinne var nær ved å ta jobben som Englands manager.

Karrierestatistikk som manager[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Div Plass V U T FA-cup Ligacup E-cup Assistent
East Stirlingshire 1974–75 3. runde -
St.Mirren 1974–75 2 2. runde -
St.Mirren 1975–76 FD 3. runde -
St.Mirren 1976–77 FD 1 4. runde -
St.Mirren 1977–78 SPL 8 11 8 17 3. runde -
Aberdeen 1978–79 SPL 4 13 14 9 Semifinale -
Aberdeen 1979–80 SPL 1 19 10 7 Semifinale -
Aberdeen 1980–81 SPL 2 19 11 6 4. runde -
Aberdeen 1981–82 SPL 2 16 11 9 Vinner -
Aberdeen 1982–83 SPL 3 25 5 6 Vinner - Vinner
Aberdeen 1983–84 SPL 1 25 7 4 Vinner -
Aberdeen 1984–85 SPL 1 27 5 4 Semifinale -
Aberdeen 1985–86 SPL 4 16 12 8 Vinner - Archie Knox
Aberdeen 1986–87 SPL 4 21 16 7 3. runde - Archie Knox
Manchester United 1986–87 1 11 14 14 14 4. runde 3. runde - Archie Knox
Manchester United 1987–88 1 2 23 12 5 5. runde 5. runde - Archie Knox
Manchester United 1988–89 1 11 13 12 13 6. runde 3. runde - Archie Knox
Manchester United 1989–90 1 13 13 9 16 Vinner 3. runde - Archie Knox
Manchester United 1990–91 1 6 16 12 10 5. runde 4. runde Vinner Archie Knox/Brian Kidd
Manchester United 1991–92 1 2 21 15 6 4. runde Vinner 2. runde Brian Kidd
Manchester United 1992–93 PrL 1 24 12 6 5. runde 3. runde 1. runde Brian Kidd
Manchester United 1993–94 PrL 1 27 11 4 Vinner Finale 2. runde Brian Kidd
Manchester United 1994–95 PrL 2 26 10 6 Finale 3. runde Gruppe Brian Kidd
Manchester United 1995–96 PrL 1 25 7 6 Vinner 2. runde 1. runde Brian Kidd
Manchester United 1996–97 PrL 1 21 12 5 4. runde 4. runde Semifinale Brian Kidd
Manchester United 1997–98 PrL 2 23 8 7 5. runde 3. runde Kvartfinale Brian Kidd
Manchester United 1998–99 PrL 1 22 13 3 Vinner 5. runde Vinner Brian Kidd/Steve McClaren
Manchester United 1999–00 PrL 1 28 7 3 - 3. runde Kvartfinale Steve McClaren
Manchester United 2000–01 PrL 1 24 8 6 4.runde 4. runde Kvartfinale Steve McClaren
Manchester United 2001–02 PrL 3 24 5 9 4. runde 3. runde Semifinale Carlos Queiroz
Manchester United 2002–03 PrL 1 25 8 5 5. runde Finale Kvartfinale Carlos Queiroz
Manchester United 2003–04 PrL 3 23 6 9 Vinner 4. runde 8. delsfin. Walter Smith
Manchester United 2004–05 PrL 3 22 11 5 Finale Semifinale 8. delsfin. Carlos Queiroz
Manchester United 2005–06 PrL 2 25 8 5 5. runde Vinner Gruppe Carlos Queiroz
Manchester United 2006–07 PrL 1 28 5 5 Finale 4. runde Semifinale Carlos Queiroz
Manchester United 2007–08 PrL 1 27 6 5 6. runde 3. runde Vinner Carlos Queiroz
Manchester United 2008–09 PrL 1 28 6 4 Semifinale Vinner Finale Mike Phelan
Manchester United 2009–10 PrL 2 27 4 7 3. runde Vinner Kvartfinale Mike Phelan
Manchester United 2010–11 PrL 1 23 11 4 Semifinale Kvartfinale Finalist Mike Phelan
Manchester United 2011–12 PrL 2 28 5 5 4. runde 5. runde Gruppe Mike Phelan
Manchester United 2012–13 PrL 1 28 5 5 6. runde 4. runde 8. delsfin. Mike Phelan

Kjøp i Manchester United[rediger | rediger kilde]

1987: Viv Anderson, Brian McClair, Steve Bruce. 1988: Jim Leighton, Lee Sharpe, Mal Donaghy, Ralph Milne, Mark Hughes, Giuliano Mairoana. 1989: Mike Phelan, Gary Pallister, Neil Webb, Brian Carey, Danny Wallace, Paul Ince. 1990: Denis Irwin, Neil Whitworth, Les Sealey. 1991: Andrej Kanchelskis, Paul Parker, Peter Schmeichel. 1992: Dion Dublin, Pat McGibbon, Eric Cantona. 1993: Les Sealey, Roy Keane. 1994: David May, Graeme Tomlinson. 1995: Andy Cole, Nick Culkin. 1996: Tony Coton, Karel Poborsky, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Raimond van der Gouw, Jordi Cruyff. 1997: Teddy Sheringham, Erik Nevland, Henning Berg. 1998: Jaap Stam, Dwight Yorke, Jesper Blomqvist. 1999: Mikael Silvestre, Massimo Taibi, Quinton Fortune, Mark Bosnich. 2000: Fabien Barthez. 2001: Laurent Blanc, Roy Carroll, Juan Sebastian Veron, Ruud van Nistelrooy 2002: Diego Forlan, Luke Steele, Ricardo, Rio Ferdinand, Kieran Richardson. 2003: Cristiano Ronaldo, Kleberson, Tim Howard, Eric Djemba-Djemba, David Bellion. 2004: Liam Miller, Gabriel Heinze, Alan Smith, Louis Saha, Wayne Rooney. 2005: Edwin van der Sar, Ben Foster, Park Ji-sung. 2006: Patrice Evra, Nemanja Vidic, Michael Carrick, Thomasz Kuscszak. 2007: Nani (Luís Carlos Almeida da Cunha) (£14 mill), Anderson Luís de Abreu Oliveira (£17 mill), Carlos Tévez, Owen Hargreaves 2008: Dimitar Berbatov (£30,75 mill) 2009: Luis Antonio Valencia (£16 mill), Michael Owen (gratis), Gabriel Obertan (£3 mill), Mame Biram Diouf. 2010: Chris Smalling, Javier Hernández Balcázar. 2011: Ashley Young, Phil Jones, David de Gea 2012 Robin van Persie, Shinji Kagawa, Alexander Büttner, Nick Powell, Angelo Henriquez** 2013 Wilfried Zaha

Assisterende managere[rediger | rediger kilde]

Navn Fra Til Manager Ny jobb etterpå
England Mike Phelan 09/2008 - Alex Ferguson -
Mosambik Carlos Queiroz 06/2004 08/2008 Alex Ferguson Portugisisk landslagssjef
Skottland Walter Smith 03/2004 06/2004 Alex Ferguson Skotsk landslagssjef
Mosambik Carlos Queiroz 2002 2003 Alex Ferguson Manager i Real Madrid
England Steve McClaren 02/1999 06/2001 Alex Ferguson Manager i Middlesbrough
England Brian Kidd 04/1991 01/1999 Alex Ferguson Manager i Blackburn Rovers
Skottland Archie Knox 11/1986 04/1991 Alex Ferguson Ass. manager i Rangers FC

Kampoversikt som manager[rediger | rediger kilde]

Oppdatert 5. juni 2013

Lag Land Fra Til Antall
K V U T MF MM Seiere %
East Stirlingshire Skottland 1. juni 1974 20. oktober 1974 17 9 2 6 36 28 52.94
St. Mirren Skottland 21. oktober 1974 31. mai 1978 169 74 41 54 292 222 43.79
Aberdeen Skottland 1. august 1978 5. november 1986 459 272 105 82 914 374 59.26
Skottland Skottland 10. september 1985 13. juni 1986 10 3 4 3 8 5 30.00
Manchester United England 6. november 1986 1. juli 2013 1500 895 338 267 2769 1364 59.67
Totalt 2155 1253 490 412 4019 1993 58.14

Meritter[rediger | rediger kilde]

Som manager[rediger | rediger kilde]

England

Eneste manager i engelsk fotballs historie med 3 ligagull på rad (to ganger). Ingen managere har flere ligaseiere enn Ferguson
  • FA-cupseier: (5) 1989/90, 1993/94, 1995/96, 1998/99, 2003/04
    • FA-cup finalist: (3) 1994/95, 2004/05, 2006/07
Ingen managere i England har vunnet FA-cupen flere ganger
  • Ligacupen: (4) 1991/92, 2005/06, 2008/09, 2009/10
    • Ligacupfinalist: (3) 1990/91, 1993/94, 2002/03
  • FA Charity Shield/Community Shield: (8) 1993, 1994, 1996, 1997, 2003, 2007, 2008, 2010, 2011
    • Delt trofé: (1) 1990
    • Finalist: (6) 1998, 1999, 2000, 2001, 2004, 2009

Europa

Skottland

  • Skotsk Premier Division vinner: (3) 1979/80, 1983/84, 1984/85
  • Skotsk Premier Division Runner up: (2) 1980/81, 1981/82
  • Skotsk FA-cupvinner: (4) 1981/82, 1982/83, 1983/84, 1985/86
  • Skotsk ligacupvinner: (1) 1985/86
  • Skotsk ligacupa finalist: (2) 1978/79, 1979/80
  • Skotsk vinner av 1. divisjon: (1) 1976/77 (med St. Mirren).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Profil på manutd.com». manutd.com. 30. desember 2007. Besøkt 30. desember 2008. 
  2. ^ «Sir Alex Ferguson to retire as Manchester United manager», av Phil McNulty, bbc.co.uk, 8. mai 2013. Besøkt 8. mai 2013 (en)
  3. ^ «Family detective». The Telegraph. Besøkt 22. desember 2008. 
  4. ^ «Profil: Alex Ferguson» (html). BBC. 11. oktober 2002. Besøkt 30. desember 2008. 
  5. ^ Crick, Michael (2003). The Boss: The Many Sides of Alex Ferguson. Pocket Books. s. side 33. ISBN 0-7434-2991-5. 
  6. ^ Alan Brown (7. november 2008). «Scotland - List of Topscorers». Besøkt 22. desember 2008. 
  7. ^ The Boss side 82
  8. ^ a b The Boss side 83
  9. ^ The Boss side 86
  10. ^ Harry Reid (2005), The Final Whistle?, Birlinn, 223 ISBN 1-84158-362-6
  11. ^ Managing My Life, Coronet Books, ISBN 0340728566 ISBN 978-0340728567
  12. ^ The Boss side 85
  13. ^ a b c d e UEFA intervjuer Fergie
  14. ^ The Boss side 108-9.
  15. ^ «A leader of men is what he does best». The Guardian. 23. november 2004. «I'd never been afraid of anyone before but he was such a frightening bastard from the start» 
  16. ^ The Boss, side 117.
  17. ^ a b «Saints still wear their shame over one of football's greatest». The Sunday Herald. 30. mai 1999. Besøkt 9. november 2007. 
  18. ^ «Sir Alex lifts the lid». Det engelske fotballforbundet. 4. mai 2004. Besøkt 9. november 2007. 
  19. ^ «No case to answer? The only way is out for sour Sweetenham». The Guardian. 12. januar 2006. Besøkt 11. november 2007. 
  20. ^ «31.05.1978: Alex Ferguson is fired by St Mirren». The Guardian. 31. mai 2008. Besøkt 31. mai 2008. 
  21. ^ The Boss, side 159.
  22. ^ The Boss, side 171.
  23. ^ The Boss, side 174.
  24. ^ The Boss, side 175.
  25. ^ The Boss, side 179.
  26. ^ The Boss, side 180.
  27. ^ The Boss, side 191.
  28. ^ The Boss, side 195
  29. ^ The Boss, side 196
  30. ^ The Boss, side 201.
  31. ^ The Boss, side 203
  32. ^ The Boss, side 204.
  33. ^ «Lewis heads sporting honours». BBC. 12. desember 1999. Besøkt 18. juni 2007. 
  34. ^ Meek, David (1992). Alex Ferguson - 6 years at United. Mainstreem Publishing. s. side 17. ISBN 1-85158-444-7. 
  35. ^ a b Meek, David (1992). Alex Ferguson - 6 years at United. Mainstreem Publishing. s. side 20. ISBN 1-85158-444-7. 
  36. ^ Meek, David (1992). Alex Ferguson - 6 years at United. Mainstreem Publishing. s. side 18. ISBN 1-85158-444-7. 
  37. ^ «Arise Sir Alex?». BBC News, 27 May 1999. Besøkt 3 December. 
  38. ^ Ferguson, Alex; Peter Fitton (1993). Just Champion!. Manchester United Football Club plc. s. 27. ISBN 0-9520509-1-9. 
  39. ^ a b «How Robins saved Ferguson's job». BBC News 4 November 2006. Besøkt 8 August. 
  40. ^ «20 years and Fergie's won it all!». Manchester Evening News 6 November 2006. Besøkt 8 August. 
  41. ^ a b «Recalling the pressure Ferguson was under». The Independent. 8. mai 1997. Besøkt 8 August. 
  42. ^ Managing My Life side 302.
  43. ^ Managing My Life side 320.
  44. ^ Darren Fergusons kamper for United
  45. ^ Dahlum scoret for Uniteds reservelag
  46. ^ Cantonas historie
  47. ^ Cantona ville sparket om igjen
  48. ^ Ronaldo overtalt
  49. ^ [1]
  50. ^ Du vinner ingenting med guttunger, Alan Hansen
  51. ^ «Arise Sir Alex». BBC News. BBC. 12. juni 1999. Besøkt 18. juni 2007. 
  52. ^ Ferguson's Hampden dream
  53. ^ Ferguson innrømmer tabbesalg av Jaap Stam
  54. ^ Beckham 'went for' Ferguson
  55. ^ United vant FA-cupen mot Millwall
  56. ^ «Ferguson back at work after scare». CNN.com. 5. desember 2003. 
  57. ^ Riise brakk foten på Smith
  58. ^ «Saviour Robins: Fergie just cannot let go». ESPN Soccernet, 4 November 2006. 
  59. ^ «Wenger: Managers should emulate Ferguson». ESPN Soccernet, 4 November 2006. 
  60. ^ «Man Utd capture Larsson on loan». BBC Sport. 1. desember 2006. Besøkt 11. januar 2007. 
  61. ^ Bostock, Adam (23. desember 2006). «Report: Villa 0 United 3». Manutd.com. Besøkt 18. juni 2007. 
  62. ^ Nani og Hargreaves på plass
  63. ^ «Ferguson: This is the best squad I've ever had». Daily Telegraph. 12. november 2007. Besøkt 27. november 2007. 
  64. ^ Spot-on Ronaldo and record-breaker Giggs clinch title glory for United
  65. ^ Giggs' 10 ligatitler i bilder
  66. ^ Rød jubel i Moskva
  67. ^ «Queiroz could step up to boss United when Sir Alex decides to call it a day». Mail Online (UK). 25. mai 2008. Besøkt 27. mai 2008. 
  68. ^ «Fergie won't be retiring for some while yet, insists Manchester United chief Gill». Mail Online (UK). 25. mai 2008. Besøkt 27. mai 2008. 
  69. ^ Phelan utnevnt til ny assistent
  70. ^ Solskjær blir reservelagstrener i United
  71. ^ – Tenkte aldri på å ta igjen Liverpool, abcnyheter.no 16. mai 2009
  72. ^ Dagbladet.no – United selger Ronaldo til Real Madrid, 11. juni 2009
  73. ^ Henning Berg fikk oppleve «hårføneren»
  74. ^ Roligere med årene
  75. ^ Ferguson’s salary reaches new heights
  76. ^ Ferguson slutter innen 3 år
  77. ^ How Sir Alex took the Manchester United brand to a superleague of its own
  78. ^ Ferguson gir seg i 2002
  79. ^ Ferguson i feide med Uniteds eiere om avlshest
  80. ^ You can't win anything with kids (Alan Hansen)
  81. ^ United lifted by Ferguson's signature and tactics
  82. ^ Profile of Ferguson
  83. ^ Ferguson's mind games
  84. ^ Sir Alex Ferguson: Mind games of a magician
  85. ^ YouTube:Kevin Keegan Famous Rant - I will love it if we beat them!
  86. ^ Fanbase reach 333 million
  87. ^ Reds make record profit
  88. ^ Meek, David (1992). Alex Ferguson - 6 years at United. Mainstreem Publishing. s. side 24. ISBN 1-85158-444-7. 
  89. ^ Ferguson ble tilbudt jobben som England-sjef 3 ganger

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Dykes, Garth (1994): The United alphabet – a complete who's who of Manchester United F.C.. ACL Colour Print & Polar publishing (UK) Ltd., Leicester. ISBN 0-9514862-6-8
  • Smailes, Gordon (1991): The Breedon book of Football League records. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-98-4
  • Rollin, Jack (1992): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS. Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-0715-1
  • Ferguson, Alex og Meek, David (1992): Alex Ferguson – 6 years at United. Mainstream Publishing Company Ltd., Edinburgh. ISBN 1-85158-444-7
  • Morrison, Ian og Shurry, Alan (1990): Manchester United – A complete record 1878-1990. The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-80-1.
  • Baron, Rachel (1988): The official Football League Yearbook 1988/89. Facer Publishing Ltd., Exeter. ISBN 1-870541-02-2