Les Sealey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Les Sealey
Leslie Jesse Sealey
Født 29. september 1957
Bethnal Green, England
Død 19. august 2001 (43 år)
Høyde 185 cm
Posisjon Målvakt
Klubber*
År Klubber
1976–1983
1983–1990
1984
1990
1990–1991
1991–1993
1992
1992
1993–1994
1994
1994–1996
1996
1996–2001
1998
1976–2001
Coventry City
Luton Town
Plymouth Argyle (lån)
Manchester United (lån)
Manchester United
Aston Villa
Coventry City (lån)
Birmingham City (lån)
Manchester United
Blackpool
West Ham United
Leyton Orient
West Ham United
Bury (lån)
Totalt:
158 (0)
207 (0)
006 (0)
002 (0)
031 (0)
018 (0)
002 (0)
012 (0)
002 (0)
007 (0)
002 (0)
012 (0)
002 (0)
000 (0)
459 (0)

* Antall seriekamper og -mål
er sist oppdatert 26. juli 2009

Leslie Jesse «Les» Sealey (født 29. september 1957 i Bethnal Green i London, død 19. august 2001) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte målvakt for blant andre Coventry City, Luton Town, Manchester United, Aston Villa og West Ham United. Han var også nevø av tidligere West Ham-spiller Alan Sealey.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Coventry City[rediger | rediger kilde]

Sealey signerte for Coventry City som lærling i 1976 og fikk sin førstelagsdebut i en alder av 19 år den 11. april 1977 i en kamp som endte uavgjort 1–1 mot Queens Park Rangers. Her tilbrakte han totalt seks sesonger og spilte over 150 kamper før han i 1983 meldte overgang til Luton Town. Han hadde for øvrig et låneopphold i klubben under kontrakt med Aston Villa i 1992.

Luton Town[rediger | rediger kilde]

Han spilte fast på førstelaget under store deler av sin tid på Kenilworth Road, men gikk glipp av ligacuptriumfen mot Arsenal i 1988 på grunn av en skade. Hans plass ble for øvrig tatt av Andy Dibble. Ett år senere nåtte Luton finalen igjen, og Sealey var med på å tape 3–1 mot Nottingham Forest i en kamp som for Sealeys del gikk dårlig prestasjonsmessig. Han mistet etter dette målvaktsplassen til Alec Chamberlain. Sealey ble deretter lånt ut til Manchester United i desember 1989. Han var for øvrig også på utlån fra Luton til Plymouth Argyle i 1984, men hvor han kun fikk seks kamper.

Manchester United[rediger | rediger kilde]

Sealey var i United i tre perioder, hvor den første var på utlån fra Luton i slutten av 1989 og ut sesongen 1990. Han fikk to ligakamper for klubben på tampen av sesongen og ett innhopp for Jim Leighton i omkampen i FA–cupfinalen mot Crystal Palace (til tross for at United hadde signert ham etter overgangsvinduet stengte). Sealey hjalp United med å vinne 1–0 og gav senere vinnermedaljen til Jim Leighton, som hadde spilt gjennom hele turneringen. Det engelske fotballforbundet FA ga senere vinnermedaljer til begge målvaktene.

United signerte deretter Sealey på permanent basis, og han ble klubbens faste målvakt gjennom 1990/1991–sesongen, hvor han blant annet voktet målet under finalen i Cupvinnercupen mot FC Barcelona. Denne sesongen gav ham en slags kultstatus blant Unitedfansen, og Sealey fikk stående ovasjoner hver gang han returnerte til Old Trafford senere i karrieren. Etter sesongen ble han tilbudt en ettårskontrakt med Manchester United, men avslo denne og endte dermed sin andre periode i klubben.

Sealey fikk sin siste periode i United i 1993 etter en fri overgang fra Aston Villa, og ble regnet som reserve for Peter Schmeichel, hvor han fikk to kamper. Den første kampen kom som innbytter da Schmeichel ble utvist i FA–cupens kvartfinale mot Charlton, mens den andre kampen kom i ligacupfinalen som Manchester United tapte 3–1 mot Sealeys tidligere klubb Aston Villa. Dette gjorde at de fire siste kampene til Sealey i United ble en finale i cupvinnercupen, to ligacupfinaler og en kvartfinale i FA–cupen. På slutten av sesongen ble han fristilt av klubben og dro videre til Blackpool i 1994.

Aston Villa[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avslått kontrakt med United i 1991–sesongen dro Sealey til Aston Villa, og i store deler av første halvdel av 1991/1992–sesongen var han klubbens førstevalg på målvaktsplassen før han mistet den til Nigel Spink. Etter at han mistet plassen fikk han ikke flere innhopp på Villas førstelag. I 1992 ble han lånt ut til moderklubben Coventry hvor han fikk to kamper, før han gikk videre på utlån til Birmingam City hvor han fikk flere kamper. I slutten av sesongen dro han tilbake til Manchester United på en fri overgang.

West Ham United[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avsluttet kontrakten hos Manchester United i 1994 meldte Sealey overgang til Blackpool, hvor han etter seks måneder på Bloomfield Road dro videre til FA Premier League og London–klubben West Ham. På grunn av en skadeutsatt situasjon i West Ham fikk han sin førstelagsdebut som utespiller da han kom inn som angriper mot Arsenal. Under hans 18 måneder lange opphold på Boleyn Ground var han stort sett reservemålvakt for Ludek Miklosko.

Sealey dro deretter videre til den tredjedivisjonsklubben Leyton Orient i 1996, hvor han ble et selvskreven førstevalg på målvaktsplasen og fikk tolv kamper i starten av sesongen. I desember samme år gikk han igjen tilbake til West Ham i en byttehandel mot den da 47 år gamle veteranen Peter Shilton. Sealey, som da var 39 år gammel, fikk sin siste offisielle førstelagskamp på den siste dagen av 1996/1997–sesongen borte mot Manchester United på Old Trafford. Han kom inn som innbytter for Ludek Miklosko.

På slutten av 1997/1998–sesongen ble Sealey lånt ut til Bury, men maktet ikke å få kamper på klubbens førstelag. Etter å ha returnert til West Ham ble han ansatt som klubbens målvaktstrener, til tross for at han fortsatt var registrert som spiller under 1999/2000–sesongen. Sealey var fortsatt ansatt som West Hams målvaktstrener da han den 19. august 2001 i en alder av 43 år ble rammet av et hjerteinfarkt og døde. Stephen Bywater, som var en av hans lærlinger i klubben, valgte siden draktnummeret 43 på sin spillertrøye for å ære hans tidligere trener. Sealeys da 18 år gamle sønn Joe Sealey var også i klubben da han døde.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Manchester United
  • FA-cupen 1990
  • Cupvinnercupen 1991
  • Ligacupen 1991 og 1994
  • FA Community Shield 1990 (delt vinner) og 1993

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]