Kenny Dalglish

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kenny Dalglish
Kenneth Mathieson Dalglish
Kenny Dalglish
Født 4. mars 1951 (63 år)
Dalmarnock i Glasgow, Skottland
Kallenavn The King, King Kenny
Høyde 173 cm
Posisjon Angrep (lagt opp)
Klubber*
År Klubber Kamper (mål)
1969–1977​ Celtic 204 (112)
1977–1990​ Liverpool 355 (118)
Landslag
År
1971–1986
Lag
Skottland
Kamper (mål)
102 (30)
Trenerkarriere
År
Klubber
1985–1991
1991–1995
1997–1998
1999–2000
2011–2012
Liverpool
Blackburn Rovers
Newcastle United
Celtic
Liverpool

* Antall seriekamper og -mål

Kenneth Mathieson Dalglish (født 4. mars 1951, Dalmarnock i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller og siden manager for blant andre Liverpool FC, Blackburn Rovers FC, Newcastle United FC og Celtic FC. Han har rekord i antall landskamper og mål for Skottland, med 102 kamper og 30 mål (antall mål er tangering av Denis Law). Han spilte totalt 515 kamper for Liverpool FC, derav 355 seriekamper. Dalglish har også vært manager for klubbene Liverpool, Blackburn Rovers, Newcastle United og Celtic. Han ble kjent som en notorisk målscorer, og var den første til å score 100 mål i både den skotske og den engelske toppdivisjonen. Dalglish er en av kun ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Han er også en av kun tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Liverpool og Blackburn). De to andre som har gjort samme mesterstykke er Brian Clough og Herbert Chapman. Han er utnevnt til medlem av Order of the British Empire.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Barne- og ungdomsår[rediger | rediger kilde]

Dalglish ble født i 1951 i Dalmarnock, i den østlige delen av Glasgow, og gikk på Milton Bank barneskole. Hans far, ingeniøren William Dalglish, var supporter av den skotske toppklubben Rangers. Allerede som ganske ung ble han tatt med på fotballkamper for å følge dette laget. Da familien noen år senere flyttet til en høyblokk like ved Rangers treningsbane, «The Albion», kunne han følge heltene Jim Baxter og Ian McMillan på nær hold. Han hadde bare en søster og fikk derfor tett oppfølging av sin fotballinteresserte far. Han begynte som keeper i yngre år, men ble etterhvert plassert lenger fremme på banen. Han kom tidlig med på Glasgows skolelag og Skottland U-15. I en landskamp på dette alderstrinnet spilte Skottland mot Nord-Irland, Dalglish var høyre indreløper og scoret 2 mål. I sin neste kamp for U-15 spilte laget mot England og en journalist fra søndagsavisen «The People» ble så imponert at han omtalte Dalglish som «a brilliant ball player». Allerede som 15-åring var han på prøvespill i både West Ham United og Liverpool, men han fant seg ikke til rette og returnerte derfor til hjembyen. I løpet av låneperioden i Liverpool fikk han én kamp for junior-B, mot Southport. Celtic hadde ham tidlig i kikkerten og 16 år gammel begynte han å trene med de grønnstripete. Familiens interesse for Rangers gjorde at han lenge trente på Celtic Park i all hemmelighet i frykt for hva de ville si hjemme. Da Jock Steins assistent, Sean Fallon, kom på uanmeldt besøk hjemme hos familien, sendte Kenny ut moren for å ta i mot mannen mens han selv fikk tatt ned de største Rangers-bildene fra veggen på gutterommet. Med farens godkjennelse skrev han under sin første proffkontrakt etter et par års trening og reservelagsspill i 1968. Celtic hadde i denne perioden sendt ham til «farmerklubben» Cumbernauld United, der han scoret 37 mål i 1967-68 sesongen. Da han ble proff spilte han den første tiden på reservelaget til Celtic. Laget var så bra at de ble omtalt som «the Quality Street gang». Celtic hadde på den tiden også et glimrende A-lag, som blant annet hadde vunnet Serievinnercupen, nå kalt UEFA Champions League, året før.

Suksess for Celtic[rediger | rediger kilde]

Han debuterte i den skotske ligacupens kvartfinale mot Hamilton AcademicalDouglas Park 25. september 1968, da han kom inn som reserve for Charlie Gallagher. Celtic vant kampen 4-2. Han ligadebuterte i 1969 med en 7-2 seier over Raith Rovers, og han spilte 4 kamper i sin første sesong, da inkluderes semi-finaler i både FA-cupen og ligacupen. Gjennombruddet kom i 1971/72 sesongen, med 17 mål på 31 ligakamper. Dette var en periode da Celtic dominerte fullstendig i Skottland, og laget vant «The Double». Den skotske landslagssjefen Tommy Docherty ventet ikke lenge med å kalle inn Dalglish til landslagssamling, og han debuterte allerede i november 1971, i en EM-kvalifisering mot Belgia. Siden gikk det slag i slag både nasjonalt og internasjonalt. I 1971 var han tilstede under Old Firm-oppgjøret mot byrival Rangers på Ibrox Stadium, der 66 tilskuere døde etter at trapp nr 13 kollapset da fansen forlot stadion like før kampslutt. I 1971/72 sesongen scoret Dalglish sitt første mål for Celtic. Det kom på straffespark, i 2-0 seieren i ligacupen mot Rangers på bortebane 14. august 1971. Sesongen etter var han for første gang toppscorer for klubben, med 41 mål i alle turneringer. Han ble utnevnt til kaptein i 1975-76 sesongen, noe som ble et dårlig år for klubben. Manager Jock Stein var blitt livstruende skadet i et bilkræsj og mistet det meste av sesongen, der klubben for første gang på 12 år ikke vant et trofé. Tilsammen fikk han 4 seriemesterskap, 4 FA-cupmesterskap, 1 ligacupmesterskap, samt to ganger semifinalespill i europacupen.

Dalglish ønsket seg likevel bort fra Celtic allerede i 1976, men følte ikke at tiden var inne. Ledelsen fikk beskjed om at han ville bli værende maksimalt én sesong til. Etter en henvendelse fra Liverpool samme året, hadde Celtic gått med på å gi Liverpool opsjon på Dalglish den dagen klubben ikke lenger klarte å holde på ham. Etter en treningskamp før sesongen 1977/78, mot Dunfermline 10. august 1977, fikk han beskjed om å møte opp i klubblokalene. Celtic var blitt enige med Liverpool om en overgang for rekordsummen £440 000. Etter fem minutter i enerom med Liverpool-manager Bob Paisley var Dalglish enig om overgangen. Tre dager senere spilte han for Liverpool mot Manchester United i Charity Shield-kampen på Wembley.

Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan[rediger | rediger kilde]

Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel Kevin Keegan til Tyskland, og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på Anfield umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han 5 mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot Middlesbrough med målkjenning allerede etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan. Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske Club Brugge på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på Merseyside. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne.

Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig». Etter tapt ligacupfinale mot Nottingham Forest, kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; Alan Hansen og Greame Souness ennå ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han hele 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong.

Etter bare ukers spill av 1980-81 sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av Brentford i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på Villa Park, da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot Real Madrid i Paris og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord.

1981/82 begynte med overraskende utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga-/ligacupdobbel av i alt tre. Etter en treg start med bare 6 seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1 kampen mot Tottenham i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der.

Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland.

I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot Stoke City i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager.

I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til Sampdoria foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18. plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte en hederlig 2. plass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på Heysel stadion, da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg Roy Evans eller kanskje Phil Neal som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende.

Den «tenkende» fotballspilleren[rediger | rediger kilde]

Han ble ofte omtalt som en «tenkende» fotballspiller, med nese for de rette gjennombruddspasningene, de overraskende løsningene og de fantastiske målene. I tillegg hadde han en unik vinnervilje og et kvikt steg. Disse egenskapene ga ham selv og hans medspillere åpninger, og ble etterhvert en viktig forutsetning for Liverpools enestående suksess på 70- og 80-tallet. Dalglish var en sterk spiller som ikke lot seg skubbe bort fra ballen av motstanderne. Manchester Uniteds Kevin Moran brakk kjevebenet hans ved nyttårstider 1984, men i neste kamp mellom lagene ødela Dalglish ankelen til Moran. Han diskuterte ofte med dommerne, men lot til å vite hvor grensen gikk. Bare etter en utvisning mot Benfica ble han gitt karantene av fotballforbundet. Som en annen kjent skotsk angrepsspiller, Denis Law, hadde han mot til å kaste seg inn i farlige situasjoner, enten det var med hodet eller beina først. Selv om han var ekspert på smarte scoringer og fremspill fra straffefeltet og inn, kunne også Dalglish overraske på andre måter. Når publikum trodde han ikke kunne skyte fra langt hold, scoret han gjerne en perle fra 25 meter, når hodespillet syntes å være borte kom gjerne en fantastisk heading som ble mål. Han kunne også overraske med å sette inn frispark fra langt hold, men straffespark utførte han aldri for Liverpool. Han virket å være født til oppgaven, men en miss tidlig i karrieren skal visstnok ha satt dype spor. Han simpelthen nektet å ta straffespark. Dalglish var ikke den raskeste, ei heller en briljant hodespiller, men hans andre egenskaper veide opp for dette. Han var også utrolig stabil, nesten aldri skadet. Kenny Dalglish ble av medspillere og managere betegnet som en «mønsterproff», både på og utenfor banen. Forsiktig med hva han spiste og drakk og tidlig en familiefar som holdt seg langt unna nattelivet.

Holdt seg unna pressen og fikk ofte unngjelde for det[rediger | rediger kilde]

Pressen holdt han seg også mest mulig unna. Ble han spurt om hva som var sin beste scoring, svarte han alltid «min neste». Han ble etterhvert kjent for sine mange bitende kommentarer ovenfor pressen, og ble derfor ikke alltid omtalt i like positive håndlag. Mange av supporterne var også misfornøyd med at Dalglish nesten aldri skrev autografer, men få klagde høylytt ettersom han var en av lagets drivkrefter. Han ble ofte omtalt som en litt arrogant enstøing som stort sett var opptatt av å fokusere på fotball og sin familie, han ønsket å «la målene snakke». Men selv om Dalglish ikke alltid var like populær utenfor portene på stadion, var han alltid en av gutta i garderoben, selv etter han ble spillende manager.

Spillende manager[rediger | rediger kilde]

Egne metoder[rediger | rediger kilde]

Bob Paisley skulle være hans mentor og «høyrehånd» i begynnelsen, men Dalglish viste tidlig at han var en mann med egne meninger. Han benyttet sin kjennskap til spillerstallen ved å gi spillere som tidligere var på grensen til førstelaget sin fulle tillit. Og fikk respons på det. Han benyttet uvanlig mange spillere, og greide samtidig å tilfredsstille en fyldig spillerstall. Han kunne holde avstand til spillerne, men samtidig være en av «gutta» når situasjonen tilsa det. Dalglish var ikke redd for å gå sine egne veier på andre områder heller. At laget ble offentliggjort en time før kampstart var noe nytt på Anfield. På treningsfeltet, Melwood, gjorde han stort sett som han hadde lært av de tidligere Liverpool-managerne, selv om det ble litt mer spesialtrening på skudd, innlegg og for keeperne. Uansett nøt Dalglish full respekt i hele klubbens organisasjon.

Ansettelsen av Dalglish som ny manager i Liverpool FC var en «bombe», men samtidig et friskt pust. Han ble den yngste sjefen i toppdivisjonen, mens Fagan hadde vært eldst. Han skulle attpåtil fortsette som aktiv spiller. Det var ingen enkel oppgave 34-åringen tok på seg. Sommeren kom og gikk uten nye spillerkjøp. Men gradvis, uten for store utskiftninger tok et nytt lag form. Steve Nicol og Jim Beglin erstattet Phil Neal og Ray Kennedy. Han ga tidlig spillere som Jan Mølby og Craig Johnston sin fulle tillit. Begge hadde problemer med å bli akseptert under Joe Fagan, mens nå ble de sentrale spillere på laget. Liverpool slet i perioder av hans første sesong, og i februar gikk laget på et ydmykende tap mot byrival Everton. Dalglish fikk kritikk, men lærte kjapt, hadde tro og gjennomføringsevne for sin egen taktikk. Dette ga uttelling, for laget tapte ikke en eneste kamp etter ydmykelsen i februar. Da mai kom sto Liverpool som vinner av «The Double». Dalglish selv scoret målet som ga Liverpool ligatittelen borte mot Chelsea. Kenny Dalglish viste tidlig at han kunne håndtere spillere og skape god stemning i troppen, dette til tross for at enkelte aviser prøvde å skape splid ved å hevde at det var krangling mellom ham og hans undersåtter.

Få bomkjøp[rediger | rediger kilde]

Da Ian Rush ble solgt til italienske Juventus foran 1987/88 sesongen fikk Dalglish sin store test. Tidligere kunne man hevde at han hadde arvet et mesterlag. Med toppscoreren, og delvis seg selv, ikke lenger på banen så måtte han bygge opp sitt eget lag. Han selv var ofte preget av dårlig kamptrening de siste årene, og ble ofte bare byttet inn sent i kampene. Tiden var i ferd med å renne ut for Dalglish som spiller, noe som ikke var rart med tanke på hans alder. Selv om Steve McMahon var en suksess, bidro ikke kjøpene av Barry Venison og Nigel Spackman til at man følte seg overbevist om at skotten kjøpte gode nok spillere til klubben. Handelen av John Aldridge var heller ikke uten kritikk. Kjøpene av Peter Beardsley, og Aldridges tidligere lagkamerat Ray Houghton ga den rette balansen, og kritikken forsvant. Som manager i Liverpool gjorde Dalglish veldig få bomkjøp, og ikke mange spillere tapte seg i verdi ved å spille for klubben. David Speedie og Jimmy Carter trekkes ofte frem i denne kategorien. John Barnes derimot hadde ønsket seg til en klubb på kontinentet, eller til en stor klubb sør i England. Ingen turde å ta sjansen på den ustabile vingen, og Dalglish fikk kjøpt ham for £1 million, og Barnes ble årets spiller både i 1988 og 1990.

Om ikke i Shanklys klasse, så viste også Dalglish store kvaliteter som psykolog og motivator. Flere ganger løftet de røde seg i rett øyeblikk etter en dårlig periode. Laget var også i stand til å produsere den avgjørende innspurten på sesongen, noe som var et varemerke for Liverpool på den tiden de regjerte i England og Europa.

Dalglish fikk en del kritikk mot slutten av sin tid i Liverpool. Han brukte sitt berømte sweeper-system første gang mot Everton i september 1985. Da overrasket det motstanderen og var en suksess, siden feilet det flere ganger enn det motsatte. Et lite paradoks er at Dalglish som spiller og manager sto for en rask, en-touch angrepsfotball, men når han skulle disponere taktisk foran antatt vanskelige oppgjør, så gjorde han det mer defensivt enn noen før ham. Det kledde både ham og Liverpool dårlig på den tiden. Hans flittige bruk av spillerstallen kunne gi spillerne en sjanse, gi økt konkurranse og i det hele tatt være et pluss. Til slutt ble han nærmest et offer for sitt eget våpen fordi mange spillere ble brukt på uvante plasser. Pressen kastet seg begjærlig over det som kunne ligne sprekker i Dalglish-fasaden. Da han svært overraskende ga seg som manager 22. februar 1991, oppga han «et umennesklig press» som grunn for sin avskjed.

Hillsborough-tragedien[rediger | rediger kilde]

Tragedien på Hillsborough i 1989 forandret bildet av Dalglish totalt. Liverpool-supporterne hadde alltid tilgitt hans noe bryske ytre, spesielt ettersom det alltid hadde vært klart at hans engasjement og ærlighet ovenfor klubben hadde vært total. Etter tragedien i Sheffield kunne en hel verden se en manager stå frem med verdighet og følelser. Han sto i spissen for ledelse og spillere på Anfield, som gjorde sitt ytterste for å støtte de etterlatte. Han gikk til sterke angrep på dem som antydet fyll og dårlig oppførsel blant Liverpoolfansen. Han begynte å nærme seg legenden Bill Shankly i anseelse på Merseyside. En nasjonal lytteravstemming på BBC valgte ham som nr. 2 for «Årets Person», etter den kinesiske studenten Wang Weilin (som sto foran stridsvognen på Den himmelske freds plass), og med Mikhail Gorbatsjov på tredjeplass. Dalglish uttalte etter Hillsborough-tragedien at han ikke ante hvor mye Liverpool Football Club betød for supporterne, noe som bragte ham selv og klubben nærmere sine supportere. Trolig forandret det også hans syn på hva fotballen betød for ham selv også, noe det ble spekulert i at var en viktig faktor da han trakk seg som Liverpool-manager.

Manager[rediger | rediger kilde]

Bygget storlag for Blackburn Rovers[rediger | rediger kilde]

Dalglish vendte tilbake som manager i oktober 1991, med 2. divisjonslaget Blackburn Rovers, som han ledet til opprykk til den nyoppstartede FA Premier League. Dette skjedde etter at laget vant 1-0 mot Leicester City i play-off finalen på Wembley. Dette var klubbens første sesong i den øverste divisjonen siden 1966.

Klubbeier Jack Walkers penger i kombinasjon med Dalglish' erfaring og ambisjoner gjorde at klubben fikk sikret seg Southamptons Alan Shearer. Det ble satt ny transferrekord med £3,3 millioner. Shearer hjalp nyopprykkede Blackburn til en overraskende 4. plass i ligaen. Sesongen etter endte klubben på andreplass, like bak Manchester United. Nå hadde Dalglish i tillegg sikret seg landslagsspillerne Tim Flowers og David Batty.

1994-95 startet med at Dalglish igjen satte overgangsrekord, da klubben kjøpte angriperen Chris Sutton fra Norwich City for £5 millioner. Sutton og Shearer utgjorde en formidabel angrepsstyrke for Blackburn. Dalglish hadde nå brukt £27,75 millioner av Walkers penger for å gjøre Blackburn til tittelutfordrer. Manchester United og Blackburn kjempet om tittelen hele sesongen. Blackburn ledet serien fra desember og inn, men holdt på å rote det til på slutten og det ble en spennende siste dag. United spilte mot West Ham i London, mens Blackburn møtte Liverpool på Anfield. Liverpool snudde 0-1 til 2-1, mens United hadde 1-1 og kjempet iherdig for vinnermålet. Til tross for flere enorme United-sjanser på slutten av kampen forble det uavgjort, og Blackburn stakk av med ligamesterskapet.

Etter ligaseieren fikk Dalglish jobb som sportsdirektør i klubben 25. juni 1995, mens Ray Harford overtok som manager. Han følte ikke han kunne bidra nok, og ved «gjensidig enighet» brøt han kontrakten etter endt sesong.

Newcastle United[rediger | rediger kilde]

14. januar 1997 fikk han jobb som manager i Newcastle United, da han nok en gang overtok etter Kevin Keegan. Han førte klubben til 2. plass i ligaen i løpet av den halve sesongen. Dette betød også en viktig plass i Champions League for laget.

Sesongen etter klarte han imidlertid ikke å følge opp suksessen, og Newcastle endte bare på en 13. plass i ligaen. I FA-cupen ble det riktignok finale mot Arsenal, men det endte med tap. Etter bare 2 kamper i 1998-99 sesongen fikk han sparken av styret.

Tilbake til Celtic[rediger | rediger kilde]

I juni 1999 fikk han jobb som sportsdirektør i Celtic. Han arbeidet med sin tidligere undersått John Barnes som hovedtrener. Men dette forholdet endte dårlig, ettersom Barnes fikk sparken i februar 2000. Dalglish ble ansatt som midlertidig manager til slutten av sesongen, og han ledet laget til ligacupfinalen, der de vant 2-0 mot AberdeenHampden Park. Dalglish ble likevel fjernet fra stillingen, men fikk en kompensasjon på £600 000, etter en rettssak i Edinburgh.

Etter Celtic[rediger | rediger kilde]

Etter han forlot Celtic har han blitt linket til flere managerjobber, inkludert Preston North End (mars 2002), Liverpool (mai 2004) og det skotske landslaget (november 2004). Han har i tiden etter Celtic også brukt masse tid på veldedighetsarbeidet på vegne av Marina Dalglish Appeal.[1]

Tilbake til Liverpool[rediger | rediger kilde]

I april 2009 kom det så meldinger i media om at daværende Liverpool-manager Rafa Benitez ville rekruttere Dalglish tilbake til Merseyside-klubben, for å arbeide i ungdomsavdelingen, med hovedfokus på rådgivning på ungdomsutvikling.

9. januar 2011 ble han spurt om å sitte som midlertidig manager for Liverpool FC ut 2010/2011-sesongen med muligheter for å forlenge[2] kontrakten til sommeren 2011 etter at daværende manager Roy Hodgson, hadde blitt enig med styret og eierne i Liverpool FC å forlate managerstolen etter bare et halvt år[3]. Hans første kamp etter innsettelsen ble bortekamp mot Manchester United i FA-Cupen allerede dagen etter. Kampen endte 1-0 til hjemmelaget.

Tross for tap i sin første kamp, imponerte Dalglish dette halvåret, og ved sesongslutt skrev han under på en permanent kontrakt som strekker seg 3 år frem i tid. Det ble skapt store forventninger til skotten i forkant av 2011/12-sesongen, som hadde styrket stallen kraftig i løpet av sommeren, med signeringer som blant annet Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson.

16. mai 2012 ble det kjent at Liverpool FC og Dalglish skiller lag.[4][5][6] Dette etter en sesong hvor Liverpool endte på en 8. plass i Premier League som er en tangering av tidenes dårligste plassering i Liverpools Premier League historie fra 1993/94-sesongen. Selv med finaleseier i ligacupen på straffer mot Cardiff, og knepent finaletap i FA-cupen mot Chelsea så ble sesongen for mye stang-ut. I forbindelse med at Dalglish ble avskjediget så sa han også dette:

Sitat Jeg vil takke hele staben i klubben for deres innsats og lojalitet. Jeg sa da jeg fikk henvendelsen om å komme tilbake som manager at jeg bestandig ville hjelpe dersom jeg kunne på ethvert tidspunkt, og det tilbudet forblir det samme. Sitat
– Kenny Dalglish

[5]

Meritter[rediger | rediger kilde]

Sitater om Kenny Dalglish[rediger | rediger kilde]

  • Bob Paisley: «Den beste spilleren som jeg har sett på Anfield i mine 50 år. Noen bedre lagspiller finnes ikke, men det mest imponerende er at siden han kom til oss, til jeg trakk meg som manager så behøvde jeg aldri å sette ham på plass. Han var brilliant på trening. Han var brilliant utenfor banen. Han var brilliant på banen. Jeg har aldri sett noen som kunne lese spillets gang så godt, og vi har hatt en del spillere i klubben som har vært flinke på det området. Han var en komplett proff, og han hadde en fotballhjerne jeg ikke har sett makan til. Han hjalp Ian Rush til å bli den spilleren han ble, og han hadde evnen til å få medspillerne inn i kampen. Det var ikke mange spillere som hadde maktet å ta steget fra spiller til manager, men Kenny greide det, og han klarte det ganske bra.»
  • Sir John Smith: «Kenny Dalglish er utvilsomt det beste kjøpet Liverpool FC har gjort dette århundret.»
  • Noel White: «Kenny har gjort en glimrende jobb for klubben, både som spiller og manager. Så det er med stor sorg vi mottok beskjeden om at han ville trekke seg.»
  • Tommy Smith: «Hva skal man si når noe slik skjer? Men Liverpool må bare jobbe videre, og husk, ingen spiller er større enn Liverpool. Ikke en gang Kenny Dalglish, selv om han var stor» (etter at Dalglish trakk seg som manager).
  • Peter Robinson: «Det har ikke vært noen konflikt mellom klubben og Kenny Dalglish. Det er ikke vår politikk å bry oss med det som skjer med laguttak og lignende.»
  • Liverpool Echo: «Celtic fansen skjønner nok hvordan Liverpool-supporterne føler det nå» (etter Dalglish trakk seg som manager).
  • Peter Beardsley: «Jeg vet ikke hvorfor Kenny trakk seg, men jeg håper at jeg som spiller har ytt mitt beste, og hjulpet ham som manager. Jeg har aldri hatt et vondt ord å si om Kenny. Han var en legende som spiller, og kanskje den beste manageren Liverpool har hatt.»
  • Terry McDermott: «Det hele kom som et sjokk. Det største sjokket på Merseyside siden Bill Shankley døde» (etterat Dalglish trakk seg som manager).
  • Ric George (i Liverpool Echo): «Kenny Dalglish og ordet suksess er det samme for meg. For Kenny var en vinner.»
  • Jon Smith (nær venn): «Kenny kom aldri over Hillsborough, og han begynte å tenke på dette (si opp jobben som manager) allerede den gangen. Han tok tragedien mye mer personlig enn noen trodde, og han er fortsatt merket av det.»
  • Matt D'Archy (Daily Star): «Kenny Dalglish har gitt seg, men han kommer aldri til å bli glemt. Han etterlater seg spor som kommer til å bli husket for all ettertid.»
  • Tommy Docherty: «Jeg føler meg beæret som fikk gi Kenny hans første cap (landskamp). Kenny må være et forbilde for alle fotballspillere.»
  • Willy Ormond (tidligere landslagssjef for Skottland): «Kenny Dalglish var en av verdens beste spillere.»
  • Ally McLeod (tidligere landslagssjef for Skottland): «Kenny var enhver managers drøm. Ingen problemer og ingen klager. Han var uten tvil en av verdens beste angripere.»
  • Alex Ferguson: «Han er et geni. Kenny er et eksempel på hvordan man kan lykkes.»
  • Billy Bremner (kaptein på Skottland i 1974): «Vi trengte Kenny på laget. Du kan spørre hvilken som helst landslagsspiller, og alle sier det samme.»
  • Sandy Jardine (tidligere landslagsspiller for Skottland): «Kenny har den beste fotballhjernen i verden.»
  • Guy Thus (tidligere landslagssjef for Belgia): «Kenny er den beste spilleren jeg har sett i Europa. Jeg bare ønsker han var belgisk.»
  • John W. Henry (Medeier Liverpool FC 2010–) «Kenny vil alltid være mer enn en mesterskapsvinnende manager, mer enn en mesterskapsvinnende stjernespiller. Han har på mange måter vært hjerte og sjel i denne klubben. Han personifiserer alt som er bra med Liverpool Football Club. Han har alltid satt klubben og supporterne først. Han vil alltid være en del av familien på Anfield.»[5][6]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Kamper Mål Div Plass FA-cup Liga-cup E-cup Manager
Celtic 1969/70 2 0 1 1 Finale Vinner Finale Jock Stein
Celtic 1970/71 3 0 1 1 Vinner Kvartfinale Jock Stein
Celtic 1971/72 31 17 1 1 Vinner Semifinale Jock Stein
Celtic 1972/73 32 23 1 1 2. runde Jock Stein
Celtic 1973/74 33 18 1 1 Vinner Semifinale Jock Stein
Celtic 1974/75 33 16 1 3 Vinner Vinner 1. runde Jock Stein
Celtic 1975/76 35 24 PrL 2 Kvartfinale Jock Stein
Celtic 1976/77 35 14 PrL 1 Vinner 1. runde Jock Stein
Liverpool FC 1977/78 42 20 1 2 3. runde Finalist Vinner Bob Paisley
Liverpool FC 1978/79 42 21 1 1 Semifinale 2. runde 1. runde Bob Paisley
Liverpool FC 1979/80 42 16 1 1 Semifinale Semifinale 1. runde Bob Paisley
Liverpool FC 1981/82 42 13 1 1 5. runde Vinner 3. runde Bob Paisley
Liverpool FC 1982/83 42 18 1 1 5. runde Vinner 3. runde Bob Paisley
Liverpool FC 1983/84 33 7 1 1 4. runde Vinner Vinner Joe Fagan
Liverpool FC 1984/85 36 6 1 2 Semifinale 3. runde Finalist Joe Fagan
Liverpool FC 1985/86 17/4 3 1 1 Vinner Semifinale - Kenny Dalglish
Liverpool FC 1986/87 12/6 6 1 2 3. runde Finalist - Kenny Dalglish
Liverpool FC 1987/88 0/2 0 1 1 Finalist 3. runde - Kenny Dalglish
Liverpool FC 1988/89 0 0 1 2 Vinner 4. runde - Kenny Dalglish
Liverpool FC 1989/90 0/1 0 1 1 Semifinale 3. runde - Kenny Dalglish

Familie[rediger | rediger kilde]

Dalglish har vært gift med Marina siden tidlig på 1970-tallet, og sammen har de fire barn; Kelly, Paul (også fotballspiller), Lynsey og Lauren. Kona Marina har tidligere overlevd brystkreft, og i 2004 startet de veldedighetsforeningen «The Marina Dalglish Appeal», for å samle midler til forskning på brystkreft. 19. februar 2007 sendte stiftelsen ut pressemelding om at de hadde oppnådd målsetningen på £1,5 millioner, men ville samtidig sette seg nye mål i tiden fremover. De har blant annet arrangert FA-cupfinalen fra 1986 om igjen, med alle de gamle spillerne, for å samle inn penger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dalglish, Kenny, Kenny Dalglish Autobiography (1997)
  • Hodder & Stoughton General Division, ISBN 978-0-340-66012-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (no) Skjæveland, Arild (18. april 2009). «Dalglish tilbake i LFC?». Liverpool.no. Besøkt 18. april 2009. 
  2. ^ (no) Larsen, Frank H (10. januar 2011). «Dalglish kan bli en langsiktig løsning». Liverpool.no. Besøkt 20. januar 2011. 
  3. ^ (en) BBC Sport (8. januar 2011). «Hodgson exits as Dalglish takes over». Liverpoolfc.tv. Besøkt 19. januar 2011. 
  4. ^ Nettavisen.no – Skuffende å få sparken (Av Egil Sande. Publisert og besøkt 16. mai 2012)
  5. ^ a b c (no) Frank H. Larsen (16. mai 2012). «Bekreftet: LFC og Dalglish har skilt lag». Liverpool.no. Besøkt 16. mai 2012. 
  6. ^ a b (en) «LFC part company with Dalglish». Liverpool FC. 16. mai 2012. Besøkt 16. mai 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kenny Dalglish – bilder, video eller lyd