Ron Atkinson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ron Frederick «Big Ron» Atkinson' (født 18. mars 1939 i Liverpool, England), er en tidligere fotballspiller og manager. Han er blant annet kjent for sin tid i Manchester United fra 1981 til 1986. Han har også frekventert mye på engelske TV-kanaler som ekspertkommentator innen fotball de siste årene. Han har blitt kjent som en «fargerik» kommentator som har laget sine egne fotballuttrykk.[1] Dette språket kalles «Big-Ronisms» eller «Ronglish» i England.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Oxford United tar steget opp[rediger | rediger kilde]

Som ung spilte han for laget B.S.A. Tools, og han prøvespilte for både Wolves og Aston Villa, men ble veiet og funnet for lett. I Aston Villa fikk han riktignok spille på juniornivå, blant annet en kamp[2] mot et annet av sine fremtidige managerlag, nemlig Coventry City (kampen gikk på Highfield Road). Han kom til Aston Villa i mai 1956. I begynnelsen spilte Atkinson høyre indreløper, men ble etter hvert sentral midtbanespiller. Da han aldri fikk sjansen for A-laget, gikk turen til klubber utenfor ligasystemet. Hans nye klubb, Headington United, skiftet navn til Oxford United i 1960 for å gi en bredere publikumsappell.

Da han spilte i Headington United (i non-league) tjente han mer enn stjerner som Tom Finney og Stanley Matthews, som tjente £20 i uka, fordi man ikke hadde regler om maksimumslønninger i non-league. Atkinson fikk tilnavnet «The Tank» da han spilte i Oxford United tidlig på 1960-tallet. Senere (som manager) fikk han tilnavnet «Big Ron».

I 1962 vant klubben Southern Premier League (5. nivå) for andre året på rad, og ble dermed valgt inn i det profesjonelle ligasystemet. På denne tiden måtte man velges inn i ligaen av en komité. Oxford United fikk plassen fordi Accrington Stanley gikk konkurs, samt at klubben ved å vinne sin liga to år på rad hadde bevist at de kunne være en verdig kandidat til opprykk. Ron Atkinson spilte sammen med sin bror Graham i Oxford, og begge ble historiske da de spilte i klubbens første ligakamp i 1962.

Det ble to 18. plasser på rad i 4. divisjon, før Oxford United ble den første klubben fra denne divisjonen som nådde kvartfinalen (6. runde) i FA-cupen. Klubben har pr. dags dato aldri nådd så langt igjen. Klubben rykket opp til 3. divisjon i 1965 og videre til 2. divisjon i 1968, som vinnere denne gangen. Atkinson var kaptein for Oxford i en årrekke, en av de yngste i profesjonell sammenheng på den tiden, og han har fortsatt rekorden for antall klubbkamper, selv om andre har rekorden for antall ligakamper. Sommeren 1971 gikk Atkinson til Kettering Town, og dermed tilbake til spill i non-league. Han spilte riktignok ingen kamper for klubben denne sesongen, mrn ble etter hvert tatt opp i trenerteamet. Fra sommeren 1972 ble han manager.

Ron Atkinson

Sesong for sesong[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Kamper Mål Div Plass FA-cup Liga-cup E-cup Manager
Aston Villa 1958-59 0 0 1. div. 21 Semi-fin - Joe Mercer
Headington United 1959-60 39 2 SPl 1. runde - - Arthur Turner
Oxford United 1960-61 40 1 SPl 1 3. runde - - Arthur Turner
Oxford United 1961-62 38 1 SPl 1 1. runde - - Arthur Turner
Oxford United 1962-63 45 3 4. div. 18 3. runde 1. runde - Arthur Turner
Oxford United 1963-64 41 3 4. div. 18 6. runde 1. runde - Arthur Turner
Oxford United 1964-65 46 2 4. div. 4 1. runde 2. runde - Arthur Turner
Oxford United 1965-66 46 2 3. div. 14 1. runde 1. runde - Arthur Turner
Oxford United 1966-67 41 0 3. div. 16 1. runde 1. runde - Arthur Turner
Oxford United 1967-68 34 0 3. div. 1 1. runde 3. runde - Arthur Turner
Oxford United 1968-69 42 1 2. div. 20 1. runde 1. runde - Arthur Turner og Ron Saunders
Oxford United 1969-70 40 0 2. div. 15 2. runde 5. runde - George Summers
Oxford United 1970-71 38 2 2. div. 14 1. runde 3. runde - George Summers
Oxford United 1971-72 11 1 2. div. 15 3. runde 3. runde - George Summers
Kettering Town 1971-72 0 0 SL1 1. runde - -

SPl = Southern Premier League (5. nivå i England). SL1 = Southern League First Division (6. nivå i England)

Managerkarriere[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen var han deltidsmanager i Witney Town (1970–72), mens han spilte fotball ved siden av.

Kettering Town[rediger | rediger kilde]

Som nyutnevnt manager for Kettering Town vant han Southern Premier League i 1972-73, for bare tredje gang i klubbens historie (1928 og 1957 var de andre tilfellene). Seier i divisjonen betød ikke automatisk opprykk til den profesjonelle 4. divisjon, siden taperlaget i den divisjonen kunne søke om å bli værende i ligaen. Tidligere skulle det ganske mye til for å bli valgt inn i ligasystemet, for eksempel har Hartlepool United rekorden med 11 gjenvalg uten å tape plassen. Kettering Town ble for øvrig den første britiske klubben som spilte med reklame på trøyene 24. januar 1976 mot Bath City, men dette var altså 1,5 år etter Atkinson hadde forlatt klubben. Klubben ble senere kjent da Paul Gascoigne var manager i 39 dager i 2005 (okt.-des.), men fikk avskjedigelse[3] etter å ha drukket alkohol under en ligakamp.

Cambridge United[rediger | rediger kilde]

Klubbens ligahistorie var bare 4 år gammel da Atkinson overtok jobben som manager. De hadde blitt valgt inn i ligasystemet i 1970 på bekostning av Bradford PA. Sesongen 1976-77 vant Atkinsons lag 4. divisjon, og påfølgende sesong rykket de opp enda en gang, etter å ha endt på andreplass i 3. divisjon. Dette var nok til å overbevise storklubbene om Atkinsons lederegenskaper.

West Bromwich Albion[rediger | rediger kilde]

WBA var en klubb som spilte på øverste nivå da Atkinson overtok laget. Hans første kjøp var Brandon Batson, som hadde vært Arsenals første fargede spiller (10 kamper), og deretter ble kaptein i Cambridge United gjennom hele Atkinsons periode i klubben. I WBA ble Batson sammen med de fargede spillerne Cyrille Regis og Lawrie Cunningham kjent som «The Three Degrees», etter en kvinnelig soul- og discotrio som også var fargede. Aldri tidligere hadde 3 fargede spilt sammen på et engelsk ligalag, og dette gjorde mye mot de inngrodde rasistiske holdningene i engelsk fotball på den tiden. Dette åpnet etter hvert for en helt ny generasjon spillere som tidligere hadde vært ekskludert på grunn av sin etniske bakgrunn.

Atkinsons første sesong i klubben var den beste resultatmessig. Klubben endte på tredjeplass i ligaen, og nådde kvartfinalen i UEFA-cupen. Strålende for en klubb med lite midler. Klubben slo blant annet Manchester United 5-3 på Old Trafford 29. desember 1978. En av de virkelige stjernene på laget var Bryan Robson, midtbanespilleren som etter hvert skulle bli verdenstjerne. Han var kaptein for laget og var en god garanti for mange mål, både de han scoret selv og de han la opp til. I 1980-81 scoret han hele 10 mål fra sentral midtbane.

Manchester United[rediger | rediger kilde]

I Juni 1981 sparket United Dave Sexton etter flere sesonger med mangelfulle resultater. Ny sjef ble den karismatiske og sprudlende Ron Atkinson (9. juni 1981). Han var imidlertid tredjevalg etter Southamptons Lawrie McMennemy og Ipswich Towns Bobby Robson. Begge disse managerne takket nei til jobben. Atkinson hadde forvandlet WBA fra en middelhavsfarer til Englands representant i UEFA-cupen, og dermed var ikke klubben særlig glad for at United ville verve ham. I tillegg tok han med seg assistenten Mick Brown og treneren Brian Whitehouse.

Atkinson minnet mye om den tidligere United-manageren Tommy Docherty i sin væremåte. Begge elsket medias søkelys og var det naturlige midtpunktet i enhver forsamling. Den dagen han ble ansatt uttalte han «jeg kan ikke hjelpe for å føle at jeg og United er skapt for hverandre». Det var nesten som å høre Docherty snakke. Ingen av dem var redd for å si sin mening, men Atkinson hadde dannelse til å prøve å ikke såre noen med uttalelsene sine.

Hans største signering var kapteinen og stjernespilleren i gamleklubben WBA, Bryan Robson. Dette gjorde ikke forholdet til WBA noe særlig bedre. Signeringen skjedde ute på banen på Old Trafford foran et fullsatt stadion i oktober 1981. Atkinson uttalte følgende om Robson: «That boy is made of pure gold», og dermed bladde klubben opp hele £1,5 millioner for ham. Dette var ny rekord i England, og ble ikke slått før nesten 6 år senere, da Liverpool kjøpte Peter Beardsley i 1987 for £1,9 millioner.

Atkinson brukte mye penger etter datidens forhold for å forbedre laget. Den første tiden kjøpte han blant annet spillere som Frank Stapleton, Remi Moses (også han fra WBA i 1981), Arnold Mühren og John Gidman. Men samtidig fikk klubbens egne talenter sjansen. Dette gjaldt spesielt stortalentene Norman Whiteside og Mark Hughes. Han hentet også ukjente spillere som Paul McGrath fra Irland og Peter Beardsley fra Canada.

I 1984 gjorde Atkinson 3 store sommerkjøp, og dermed kom Jesper Olsen, Alan Brazil og Gordon Strachan til klubben. Slike spilerkjøp fikk optimismen til å råde i klubben, men gang etter gang ble publikum skuffet.

United gjorde det greit i alle Atkinsons sesonger som sjef, og endte aldri lavere enn 4. plass. I tillegg vant klubben FA-cupfinalene i 1983 (2-2 og 4-0 mot Brighton) og 1985 (1-0 mot Everton). Begge finalene ble spilt på Wembley foran ca. 100 000 tilskuere. Laget ble tatt imot som helter i Manchester da de kjørte i åpen buss gjennom gatene til supporternes hyllest. Dette gjorde laget ved begge anledninger. I 1985 ble for øvrig Kevin Moran den første spilleren gjennom tidene til å bli utvist i en FA-cupfinale, men laget klarte seg uten ham og vant til slutt trofeet. Klubben fikk ikke spille Europacup etter seieren i 1985, på grunn av utestengelsen av engelske klubber etter Heysel tragedien. Men i 1983-84 nådde klubben semifinalen i Cupvinnercupen, etter bl.a. å ha slått Barcelona med Diego Maradona. United røk ut i semifinalen mot Juventus, som senere vant hele turneringen.

United nådde Ligacupfinalen på Wembley i 1983, men tapte 1-2 mot Liverpool etter ekstraomganger. Dette var en turnering klubben aldri hadde vunnet, og kampen huskes kanskje best for Bruce Grobbelars overfall på Gordon McQueen.

1985-86 startet med 10 strake seire for United, og avisene snakket allerede om at klubben hadde vunnet ligamesterskapet (for første gang på 19 år). Klubben lå hele 10 poeng foran neste lag på tabellen, men plutselig mistet de den gode formen. Det hjalp heller ikke at stjernespilleren Bryan Robson ble skadet. Klubben endte på en skuffende 4. plass denne sesongen, til tross for «panikkjøp» som Colin Gibson, Terry Gibson, Chris Turner, Peter Davenport, John Sivebæk og Mark Higgins bare i løpet av noen få måneder. Klubben bestemte seg også for å selge sin toppscorer Mark Hughes til Barcelona mot hans vilje, noe som ødela hans spill utover våren 1986.

Påfølgende sesong tilbrakte klubben 2 måneder nær nedrykksstreken, og etter et 1-4 tap mot Southampton i oktober 1986, fikk Atkinson sparken. Alex Ferguson overtok jobben 6. november.

Statistikk for tiden i Manchester United:

  • 223 ligakamper (108 seire, 63 uavgjort, 52 tap, 349-207 i målforskjell)
  • 290 kamper totalt (148 seire, 79 uavgjort, 66 tap, 459-264 i målforskjell)

Korte engasjement[rediger | rediger kilde]

Atkinson returnerte til West Bromwich Albion høsten 1987, og ble der ut sesongen. Han tok over etter Ron Saunders. Klubben spilte i 2. divisjon, og endte til slutt på 20. plass. De unngikk dermed såvidt nedrykk. Hovedtreneren han benyttet seg av var for øvrig den gamle Manchester United-spilleren Nobby Stiles.

I 1988-89 var han manager i Atletico Madrid i 96 dager, og fikk laget opp fra 18. til 3. plass i den spanske ligaen. I 1987 hadde Jesús Gil blitt president i klubben. Klubben hadde ikke vunnet ligaen på over 10 år, og Gil brukte mye penger. Det største kjøpet var Paulo Futre, men tittelen ble fortsatt ikke vunnet. Gil fikk et rykte som nådeløs ovenfor sine ansatte. Han ansatte og sparket managere som César Luis Menotti, Ron Atkinson, Javier Clemente og reansatte Luis Aragonés.

Sheffield Wednesday[rediger | rediger kilde]

Atkinson var manager for «The Owls» fra februar 1989 til juni 1991. Selv om klubben rykket ned til 2. divisjon i 1990, var de tilbake bare et år senere. Klubben vant også Ligacupen i 1990-91, etter å ha slått Atkinsons gamle klubb Manchester United 1-0 i finalen på Wembley. Dette var klubbens første trofé på 56 år. Atkinson fornærmet Wednesday-supporterne ved at han 31. mai 1991 sa at han ville fortsette som klubbens manager, men bare uker senere signerte han likevel for Aston Villa.

Aston Villa[rediger | rediger kilde]

Denne jobben tok han over etter Dr. Jozef Venglos. I 1992-93 var laget den største utfordreren til tittelen i den nyetablerte FA Premier League, men tapte til slutt for Manchester United, som vant sin første ligatittel på 26 år. Året etterpå gikk det dårligere, men klubben fikk en liten hevn mot Manchester United da de vant ligacupfinalen mot dem på Wembley. Likevel fikk Atkinson sparken i klubben i november 1994, da Brian Little overtok jobben hans. Som vanlig var Atkinson raus med med sjekkheftet, og kjøpte spillere som Dean Saunders (£2,3 millioner), Andy Townsend (£2 millioner), Earl Barett (£1,7 millioner), John Fashanu (£1,35 millioner), Guy Whittingham (£1,2 millioner) og Steve Staunton (£1,1 million). For øvrig ansatte Atkinson sin forgjenger i Manchester United, som hovedtrener i Aston Villa, nemlig Dave Sexton.

Coventry og Nottingham Forest[rediger | rediger kilde]

Fra februar 1995 til november 1996 var han manager i nedrykningstruede Coventry City. Han overtok etter manager Phil Neal. Han ville ikke høre snakk om nedrykk da han kom til klubben, og etter bare noen uker hadde laget vunnet 6 kamper på rad, blant annet en berømt seier borte mot Liverpool på Anfield. Coventry vant bare 14 av hans 64 kamper, men laget fikk mye oppmerksomhet på grunn av Atkinsons personlighet. Han klarte også å lokke stjernespillere som Gordon Strachan og Gary McAllister til klubben. Strachan fungerte som assistent for Atkinson.

Sommeren 1995 kjøpte han spillere som John Salako, brasilianeren Isaias og Paul Telfer, og dermed økte forventningene for lagets prestasjoner. Men nok en gang kjempet klubben for å unngå nedrykk, noe de klarte med et nødskrik i siste ligarunde. Sesongen etter var det fullstendig krise i klubben da laget bare hadde vunnet 1 av 12 kamper. Det var tid for omorganisering, og Strachan overtok som sjef.

Etter Strachan overtok som manager ble Atkinson «sparket oppover» i systemet og ble «Football Director» (eller sportssjef) i klubben. Da hadde han ikke lenger daglig kontakt med spillerne. Han hadde denne stillingen ut sesongen, da kontrakten han gikk ut.

Hans siste managerjobb hadde han en kort periode fra januar 1999, da han ledet Nottingham Forest. I sin første kamp (mot Arsenal på hjemmebane) gikk han ned i feil trener«grop» til stor latter fra publikum. Det ble snakket om Atkinson som redningsmann i en sesong som hadde gått helt galt. Media spekulerte i en £1 million i bonus hvis han klarte å unngå nedrykk. Denne perioden var helt uten suksess, og er mest kjent for 1-8-tap hjemme mot Manchester United (Solskjær scoret 4 som innbytter på 10 minutter). Supporterne likte heller ikke hans måte å omtale kampen på som en «nimåls-thriller». Atkinson forsvant da sesongen var over. Statistikk: 16 kamper, 4 seire, 2 uavgjort og 10 tap. I media ble det tegnet karikaturbilder av Atkinson der han var en parodi på seg selv, med gullsmykker og solbrun etter han ble hentet fra ferie på Barbeidos for å lede laget. Atkinson pensjonerte seg som 60-åring på spillerbussen etter et tap mot Aston Villa.

Ringen sluttet[rediger | rediger kilde]

Fra 23. januar 2007 ble Atkinson ansatt[4] i gamleklubben Kettering Town som «Football Director», eller sportssjef som vi ville kalt det i Norge. På dette tidspunktet nærmet Atkinsom seg 68 år. Det betød at ringen var sluttet, siden han kom tilbake til den første klubben han var manager for hele 35 år tidligere. Engasjementet skulle vare ut sesongen 2006-07, men Atkinson valgte å trekke seg 18. april da klubben sparket manager Morrell Maison. Styreformann i Kettering, Imraan Ladak, uttalte i etterkant at «Atkinson var ikke enig i vår filosofi om å bytte manager».

Sesong for sesong[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Div Plass V U T FA-cup Liga-cup E-cup Assistent
Kettering Town 1972-73 SPl 1 1. runde - -
Kettering Town 1973-74 SPl Kval - -
Cambridge United 1974-75 4. div. 6 20 14 12 3. runde 1. runde -
Cambridge United 1975-76 4. div. 13 14 15 17 1. runde 1. runde -
Cambridge United 1976-77 4. div. 1 26 13 7 1. runde 2. runde -
Cambridge United 1977-78 3. div. 2 23 12 11 2. runde 1. runde -
WBA 1978-79 1. div. 3 24 11 7 5. runde 2. runde Kvart-fin. Colin Addison
WBA 1979-80 1. div. 10 11 19 12 3. runde 4. runde 1. runde Mick Brown
WBA 1980-81 1. div. 4 20 12 10 4. runde 5. runde - Mick Brown
Manchester United 1981-82 1. div. 3 22 12 8 3. runde 2. runde - Mick Brown
Manchester United 1982-83 1. div. 3 19 13 10 Vinner Finale 1. runde Mick Brown
Manchester United 1983-84 1. div. 4 20 14 8 3. runde 4. runde Semi-fin Mick Brown
Manchester United 1984-85 1. div. 4 22 10 10 Vinner 3. runde Kvart-fin Mick Brown
Manchester United 1985-86 1. div. 4 22 10 10 5. runde 4. runde - Mick Brown
Manchester United(3) 1986-87 1. div. 11 14 14 14 4. runde 3. runde - Mick Brown
WBA 1987-88 2. div. 20 12 11 21 3. runde 1. runde - Colin Addison
Atletico Madrid 1988-89 PrD - Colin Addison
Sheffield Wednesday 1988-89 1. div. 15 10 12 16 4. runde 2. runde - Ritchie Barker
Sheffield Wednesday 1989-90 1. div. 18 11 10 17 4. runde 3. runde - Ritchie Barker
Sheffield Wednesday 1990-91 2. div. 3 22 16 8 5. runde Vinner - Ritchie Barker
Aston Villa 1991-92 1. div. 7 17 9 16 - Jim Barron
Aston Villa 1992-93 PrL 2 21 11 10 - Jim Barron
Aston Villa 1993-94 PrL 10 15 12 15 Vinner 2. runde Jim Barron
Coventry City 1994-95 PrL 16 12 14 16 - Gordon Strachan
Coventry City 1995-96 PrL 16 8 14 16 - Gordon Strachan
Coventry City 1996-97 PrL 17 9 14 15 - Gordon Strachan
Sheffield Wednesday 1997-98 PrL 16 12 8 18
Nottingham Forest 1999-00 1. div. 14 14 14 18 Doug Livermore og Peter Shreeves
Kettering Town(1) CN(4) . runde - - Morrell Maison(2)

Tabellen viser klubbenes resultater for hele sesonger, selv om han bare var der en kort periode i sesongen (1) Football Director (2) Manager (3) Alex Ferguson fra 6. november 1986. (4) Conference North (6. nivå i engelsk fotball)

TV opptredener og rasismeanklager[rediger | rediger kilde]

Atkinson har kommentert fem VM-sluttspill og seks EM-sluttspill for den britiske TV-kanalen ITV. Men i april 2004 sa han opp sitt engasjement med både ITV og avisen «The Guardian» med umiddelbar virkning. Dette gjorde han etter han hadde kommet med rasistiske kommentarer[5] mot Chelsea-kaptein Marcel Desailly i en Champions League kamp mot Monaco. Kommentaren kom da Atkinson trodde lyden på mikrofonen var skrudd av. Han sa[6] «He is what is known in some schools as a fucking lazy, thick nigger». Han påsto i ettertid at han ikke kunne huske denne kommentaren, og mente at han måtte ha snakket med seg selv. Atkinson unnskyldte seg offentlig i tillegg til å trekke seg fra jobbene i media. Han sa samtidig at «jeg har arbeidet med flere fargede spillere enn noen annen manager i dette landet, og jeg vedder på at ingen av disse noensinne har hørt meg si noe slik». Hans tidligere spiller i Cambridge og WBA, Brendan Batson, gikk ut i media og sa «Jeg er veldig skuffet over Ron Atkinson». Den fargede tidligere landslagsspilleren Ian Wright var også ute i media og sa at Atkinsons kommentarer var «ufyselige», og det var ingen unnskyldning at han trodde mikrofonen var slått av. Den tidligere Sheffield Wednesday-spilleren Carlton Palmer tok imidlertid Atkinson i forsvar ved å si «Jeg er farget, og jeg ønsker å forsvare Mr. Atkinson fordi jeg vet hvordan han egentlig er. Hvis vi skal kjempe mot rasisme, så la oss ta for oss de store problemene og ikke en slengbemerkning som ikke var ment på den måten i det hele tatt».

Etter et kort avbrekk var imidlertid Atkinson tilbake til fotballen, med en dokumentar som het «Big Ron Manager», der han skulle være et «orakel» eller hjelper for unge managere. Hans hjelp var en begrenset suksess. Filmingen stoppet i Swindon etter bare fire uker, og det gikk rykter om at han hadde samarbeidsproblemer med manager Iffy Onoura. Peterboroughs midlertidige manager Steve Bleasdale fikk sparken etter å ha samarbeidet med Atkinson i fire måneder. Dette skjedde bare 70 minutter før en kamp mot Macclesfield Town 22. april 2006. Det ble spekulert i media at Peterborough-eier Barry Fry hadde fått £1 million for filmingen i klubben.

Han deltok[7] i et program på BBC2 som het «Excuse My French». Atkinson, Marcus Bristocke (komiker) og Esther Rantzen («hallodame» på engelsk tv) ble innlosjert i en fransk by i Provence, der de skulle tilpasse seg den franske livsstilen og språket. Hans oppdrag var til slutt å gi en analyse av fotballkampen Paris Saint Germain mot AS Monaco på fransk for en fransk radiokanal. Han var helt nybegynner da programmet startet, men klarte seg fint, selv om kampen endte målløs og det ikke var mye å snakke om.

Atkinson har i senere tid kommentert italiensk fotball for en engelsk TV-kanal. Han har også vært en av hovedpersonene i dataspillet Football World Manager.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Som spiller

  • Vinner av Southern Premier League (non-league) i 1961-62
  • Opprykk til 3. divisjon 1964-65 (4. plass)
  • Vinner av 3. divisjon 1967-68
  • Kaptein for Oxford United

Som manager:

  • Vinner av 4. Divisjon 1976/77
  • Rykket opp til 2. Divisjon (2. Plass) 1977/78
  • Liga Cupfinalist 1982-83
  • FA-cup vinner 1982-83 og 1984-85
  • Charity Shield 1982/83 (vinner), 1984/85 (tap)
  • Ligacup vinner 1990/91 og 1993-94
  • Opprykk til 1. Divisjon 1990/91 (3. Plass)
  • Merritter i WBA: 3. plass i ligaen og kvartfinale i UEFA-cupen

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Baron, Rachel (1988): The official Football League Yearbook 1988/89.
    Facer Publishing Ltd., Exeter. ISBN 1-870541-02-2
  • Dykes, Garth (1994): The United alphabet – a complete who's who of Manchester United F.C..
    ACL Colour Print & Polar publishing (UK) Ltd., Leicester. ISBN 0-9514862-6-8
  • Fitton, Peter og Atkinson, Ron (1998), Big Ron[1].
    Carlton Books Ltd, ISBN 978-0-233-99217-4.
  • Morrison, Ian og Shurry, Alan (1990): Manchester United – A complete record 1878-1990.
    The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-80-1.
  • Rollin, Jack (1998): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS.
    Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-1954-0
  • Rollin, Jack (1992): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS.
    Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-0715-1
  • Smailes, Gordon (1991): The Breedon book of Football League records.
    The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-98-4