Brian Kidd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Brian Kidd
Brian Kidd
Født 29. mai 1949 (65 år)
Collyhurst, Manchester, England
Kallenavn Kiddo
Høyde 183 cm
Vekt 81 kg
Posisjon Indreløper
Klubber*
År Klubber
1963–1974
1974–1976
1976–1979
1979–1980
1980–1982
1981–1981
1982–1984
1984​
Man Utd
Arsenal
Man City
Everton
Bolton
Atlanta Chiefs (lån)
Fort Lauderdale
Minnesota Strikers
203 (52)
77 (30)
98 (44)
40 (12)
43 (14)
27 (22)
44 (33)
13 (8)
Landslag
År
1960-tallet
1960-tallet
1960-tallet
1970
Lag
England skolegutt
England junior
England U-23
England
Kamper (mål)



2 (1)
Trenerkarriere
År
Klubber
1984–1985
1986
1988–1991
1991–1998
1998–1999
2000–2003
2003–2004
2006–2008
2009
2009–
Barrow
Preston North End
Manchester United (ungdomslag)
Manchester United (assistent)
Blackburn Rovers
Leeds United (assistent)
England (assistent)
Sheffield United (assistent)
Portsmouth (assistent)
Manchester City (assistent)

* Antall seriekamper og -mål

Brian Kidd (født 29. mai 1949, Collyhurst, Manchester i England) er en tidligere fotballspiller og manager i engelsk fotball. Han er mest kjent for sin tid i Manchester United, der han blant annet scoret i Europacupfinalen i 1968, og i en årrekke var assisterende manager for Sir Alex Ferguson. Kidd er per 2013 assisterende manager i Manchester City.

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Manchester United[rediger | rediger kilde]

Kidd ble oppdaget da han spilte i St. Patrick's Collyhurst, hvor også Nobby Stiles ble oppdaget. Dette var til stor glede for familien som var ivrige Manchester United-supportere. Han gikk gradene i Manchester United. Han ble knyttet til Manchester United gjennom en skoleguttkontrakt i desember 1963, og ble lærling i august 1964, før han endelig ble proff på 17-årsdagen i 1966. Helt fra Kidd ble oppdaget og kom under «vingene» til den legendariske manageren Sir Matt Busby, fikk han spille landskamper. Han spilte for skole-, junior- og U-23 landslaget, før han fikk A-landskamper for England (debut: 21. april 1970 mot Nord-Irland (3-1 på Wembley foran 100 000 tilskuere). Men han fikk bare to A-landskamper tilsammen (ett mål).

Han spilte så bra i Central League (reserveligaen) i 1966-67 at han fikk være med på sommerturneén til Australia. Han imponerte på denne turneen og fikk dermed spille i Charity Shield (3-3 mot Tottenham). Ligadebuten for Manchester United kom 19. august 1967 mot Everton (1. divisjon, 1-3 borte, 61 452 tilskuere, sesongens første kamp). Etter bare én måned scorer han sitt første ligamål, i en 3-1 seier over West Ham United. I sin første sesong spilte han 38 ligakamper og scoret 15 mål som angrepspiller. Kronen på verket ble 4-1 seieren mot Benfica i Europacupfinalen på Wembley Stadium, der Kidd scoret ett av målene i ekstraomgangene på sin 19-årsdag. Manchester United ble med denne seieren første engelske klubb til å vinne dette trofeet. I 1970 representerte han «Football League XI» mot «Scottish League XI» i en oppvisningskamp. Hans eneste mål for England kom 24. mai 1970 mot Ecuador, i en kamp England vant 2-0 i Quito foran 36 000 tilskuere. Kidd kom inn for Francis Lee.

Manchester United hadde vunnet Europacupen med en stamme som var «over middagshøyden», uten at noe særlig hadde blitt gjort for å gjennomføre et generasjonsskifte. Kidd var fremdeles bare 19 år og hadde hele karrieren foran seg, mens klubben nå gikk inn i en periode med sportslige nedturer og hyppige utskiftninger av managere.

Arsenal[rediger | rediger kilde]

Etter at Manchester United rykket ned til 2. divisjon i 1973-74, valgte Kidd å spille for Arsenal. Han ble kjøpt 12. juli 1974 for £110 000 som erstatning for Ray Kennedy som hadde blitt solgt til Liverpool. Ligadebut for Arsenal: 17. august 1974 mot Leicester City (1. divisjon, 1-0 borte, scoret vinnermålet, 26 448 tilskuere, sesongens første kamp). I Arsenal ble han i 2 år, uten at klubben opplevde sportslig suksess. Hans siste kamp for klubben kom mot Queens Park Rangers 19. april 1976 (1–2).

Manchester City[rediger | rediger kilde]

Kidd var en god venn med Manchester Citys midtstopper Mike Doyle, og ble lokket tilbake til Manchester av ham. Historien vil ha det til at Doyle ringte Kidd i juli 1976 og spurte hvordan han hadde det i London. Kidd svarte at han hadde det ok. Doyle spurte deretter hvordan det gikk med kona, og da var svaret «Hun er tilbake i Manchester. Jeg har en seng, et TV og en tekoker. Det er vel egentlig alt». Neste dag møtte Kidd kameraten Doyle og City-manager Tony Book på Grand Hotel i Manchester. Han signerte kontrakt noen dager etterpå, og kostet klubben £100 000 i overgangssum. I City fikk han sin beste målrate i karrieren. Etter han debuterte i sesongens første kamp gikk han bare glipp av 3 av 42 kamper den sesongen. Han scoret fire mål mot Leicester City og to mål mot Leeds United (to ganger) og Birmingham City. Han ble en viktig del av Tony Books strålende angrepslinje på slutten av 1970-tallet, med spillere som Dennis Tueart, Peter Barnes og Joe Royle. Første sesongen endte klubben bare ett poeng bak seriemester Liverpool.

I 1977-78 spilte Kidd totalt 50 kamper og scoret 20 mål alle turneringer inkludert. Dette gjorde ham til klubbens toppscorer for andre sesong på rad, hele fem mål foran Dennis Tueart. Kidd scoret tre mål mot gamleklubben Manchester United fordelt på de to ligakampene denne sesongen (3-1 på Maine Road og 2-2 på Old Trafford). Klubben endte på fjerdeplass denne sesongen. 1978-79 begynte med at Kidd scoret i alle de tre første kampene. Da mars kom hadde han scoret 14 ganger, inkludert fem i UEFA-cupen, der laget til slutt røk ut mot Borussia Mönchengladbach i fjerderunde. Men så kom manager Malcolm Allisons berømte ryddeprosess i klubben, og Kidd ble sammen med mange andre førstelagsspillere funnet overflødig.

Det sies at Leeds United var ute etter å signere Kidd[1], men at de oppdaget et problem med hjertet hans under den medisinske testen, og overgangen gikk derfor i vasken. I City spilte han imidlertid glimrende, og hans kondisjon og midtbanespill fjernet all tvil om hans helsemessige problemer.

Everton og Bolton[rediger | rediger kilde]

Kidd ble kjøpt av Everton 29. mars 1979 for £150 000, der han ble toppscorer i 1979-80 med ti mål. 12. april spilte han semifinale i FA-cupen for Everton mot West Ham United, og kunne blitt dagens helt med sin straffescoring. Kampen endte imidlertid med 1-1 på Villa Park, og Kidd ble utvist etter tumulter med Ray Stewart. Everton tapte omkampen. En måned senere gikk turen videre til Bolton i mai 1980 for samme sum (£150 000). Ligadebuten for Bolton kom lørdag 16. august 1980 i et 2-1 tap borte mot Notts County (Kidd var nå 31 år gammel). Bare syv dager senere scoret han sitt første mål, hjemme mot Newcastle United.

Til USA og NASL[rediger | rediger kilde]

På tampen av karrieren benyttet han anledningen til å tjene gode penger i USA i NASL. Det begynte med et låneopphold i Atlanta Chiefs fra april til august 1981, der han ble toppscorer for klubben med hele 22 mål på 29 kamper, og havnet på NASLs «All star team» den sesongen. Klubben ble lagt ned etter denne sesongen etter å ha eksistert siden 1968. Men allerede i januar 1982 var han tilbake USA med spill for Fort Lauderdale Strikers (fri transfer), der han også ble klubbens toppscorer to sesonger på rad. Dette var for øvrig gamleklubben til George Best, Gerd Müller og Gordon Banks. I 1984 kjøpte klubben enda en tidligere City-spiller da Asa Hartford ankom. Etter 1983-sesongen ble klubben flyttet til Minnesota (Minneapolis), og ble Minnesota Strikers. I 1984 ble NASL lagt ned, men klubben overlevde ved å bli med i «Major Indoor Soccer League». Klubben måtte likevel gi tapt i 1988. I USA talte man både scoringer og målgivende pasninger. Han var en «giftig» angriper, men scoret sjelden høyt på listene over målgivende pasninger, noe som er typisk for naturlige målscorere. Hans fremste egenskaper var den unike ballkontrollen, god koordinasjon og balanse, samt et glimrende skudd.

Brian Kidd og Paul Walsh er for øvrig de eneste som har spilt lokalderbykamper i Manchester, Liverpool og London.

Trener- og managerkarriere[rediger | rediger kilde]

Managerkarrieren startet i Barrow utenfor det profesjonelle ligasystemet i 1984, da klubben hentet ham fra NASL i USA. I april 1985 ble han assisterende manager i Swindon Town under Lou Macari, sin gamle lagkamerat i United, men engasjementet ble kortvarig. Preston North End ble neste stopp i månedene januar-mars 1986, som spillende-assisterende manager (spilte ingen kamper), men fikk også litt tid som manager i en overgangsperiode.

Tilbake til United[rediger | rediger kilde]

Gamleklubben Manchester United hentet tilbake Brian Kidd i mai 1988, da som juniortrener etterhvert (1990) som sjef for «School of Exellence» (talentakademiet). I denne jobben var han delaktig i utviklingen av talenter som Ryan Giggs, David Beckham, Gary Neville, Nicky Butt, Phil Neville og Paul Scholes. I april 1991 forsvant Alex Fergusons assisterende manager Archie Knox til Rangers FC for å arbeide under Walter Smith, og dermed fikk Kidd den ledige stillingen. Samarbeidet med Ferguson skulle vise seg å bære frukter. Klubben hadde vært inne i en lang periode med sportslige nedturer, faktisk helt siden Kidds første sesong som spiller. Visst hadde laget vunnet noen sporadiske FA-cup titler, men ligaen eller Europacupen hadde ikke vært vunnet siden slutten av 1960-tallet.

Sesongen 1990-91 skulle vise seg å bli en voldsom opptur, da klubben vant Cupvinnercupen etter 2-1 seier over Barcelona i Rotterdam. Sesongen 1991-92 ble en kamp mellom Manchester United og Leeds United, der sistnevnte klubb til slutt vant ligaen. Trøstepremien ble klubbens første seier i Ligacupen noensinne, etter seier mot Nottingham Forest i finalen. 1992-93 var første sesong med nyinnførte FA Premier League. Ferguson og Kidd ledet United til ligaseier for første gang på 26 år. Kidd huskes spesielt for øyeblikket da United lå under for Sheffield Wednesday på hjemmebane våren 1993. Klubben burde vinne kampen for å henge med i løpet om seriemesterskapet, og Steve Bruce scoret to mål på overtid og snudde kampen. Kidd stormet inn på banen, satt på kne og hyttet med hendene mot himmelen. Hadde dette skjedd i dagens fotball ville han sannsynligvis fått bot og utestengelse, men på den tiden fantes mer liberale regler. De neste sesongene skulle resultatmessig vise seg å bli klubbens beste gjennom tidene. Klubben vant blant annet «The Double» to ganger (1994 og 1996). Kidd var for øvrig den assistenten Ferguson hadde hatt lengst. Det var ikke vanlig at assisterende managere fikk medaljer når man vant noe, så Ferguson foræret medaljen fra Charity Shield i 1997 til sin gode venn Brian Kidd. I juni 1995 nektet Manchester United naboklubben Manchester City å snakke, eller forhandle, med Kidd om den ledige stillingen som manager. Sommeren 1998 fikk Everton den samme beskjeden, og Kidd ble belønnet med en ny fireårskontrakt. På denne tiden var Kidd en av de mest attraktive objektene som manager i England.

Blackburn Rovers[rediger | rediger kilde]

I desember 1998 fikk han tilbud om å overta Blackburn Rovers etter Roy Hodgson, noe han følte han måtte takke ja til. Dette skjedde til tross for at Uniteds styreformann, Martin Edwards, bare 8 dager tidligere hadde uttalt «over my dead body» («over mitt lik») at han fikk forlate Old Trafford. Blackburn-eier Jack Walker uttalte at Kidd hele tiden hadde vært klubbens førstevalg. Lønn pr sesong var i følge media £750 000, noe som var helt i ypperste klasse i Premier League på daværende tidspunkt, og en firedobling av lønnen i United som lå på £180 000 i året (før bonuser). Det sies at Kidd ville blitt værende i Manchester United hvis han hadde fått forsikringer om at han til slutt ville bli manager etter Ferguson. På denne tiden holdt BSky og Rupert Murdoch på å kjøpe opp klubben (ble ingenting av til slutt), og slike forsikringer kunne man derfor ikke gi.

Som assisterende manager i Blackburn Rovers tok han med seg Brian McClair, spilleren som nettopp gått til Motherwell i Skottland, etter en årrekke i Manchester United. Dette til tross for at media hadde spekulert i at han ville benytte seg av sin gamle venn (og Manchester City trener), Willie Donachie. Blackburn fikk en katastrofesesong og rykket ned til 1. divisjon. Kidd fikk imidlertid sjansen til å lede laget mot opprykk, men fikk sparken allerede 3. november 1999 etter laget gjorde det dårlig. Klubbeier og mangemilliardær Walker sa følgende til pressen i denne sammenheng: «Det er en trist dag for meg spesielt og alle andre knyttet til klubben. Brian var førsteklasses, en ærlig mann, så vi ønsket at han skulle få det til. Men til syvende og sist må jeg sette klubben først. Resultatene har ikke vært gode nok, så enkelt er det». I følge avisspekulasjoner fikk Kidd med seg én million pund som kompensasjon. De fleste medier konsentrerte seg imidlertid om de £30 650 000 Kidd hadde benyttet på 13 spillerkjøp i løpet av elleve måneder, og sendt klubben fra Premier League til 19. plass i 1. divisjon.

Leeds United[rediger | rediger kilde]

Etterpå fikk Kidd rollen som spillerutvikler (juniorer) i Leeds United, men fikk snart sjansen som assisterende manager for David O'Leary, en mann han hadde kjent siden han var 16 år da Kidd spilte i Arsenal. Han fortsatte i rollen da Terry Venables overtok jobben. Det betydde at Kidd måtte si opp sin deltidsjobb som assistent for Howard Wilkinson og Englands U-21 landslag. Da resultatene begynte å gå feil vei for Leeds, ble Kidd et offer for supporternes misnøye og ble stadig pepet ut og sunget om. Bakgrunnen for dette var hans forbindelser til erkerivalen Manchester United. Kidd hadde et år igjen av kontrakten med Leeds da han fikk oppsigelsen, men fikk igjen kompensasjon (av en klubb som da hadde 77 millioner pund i gjeld).

Landslaget[rediger | rediger kilde]

22. januar 2003 fikk han jobben som assisterende manager for Englands landslag, under Sven-Göran Eriksson. Dette var en deltidsstilling, der han erstattet Steve McClaren som fra starten av november 2002 ville konsentrere seg om sin jobb som manager i Middlesbrough. McClaren var for øvrig Kidds arvtager i Manchester United, og hadde vunnet UEFA Champions League den sesongen Kidd valgte å forlate skuta og rykket ned med Blackburn Rovers.

Kidd forlot Leeds United i mai 2003 da Peter Reid ble ansatt som ny manager. I mai 2004 ble han tvunget til å forlate jobben som nestleder for England, etter å ha gjennomgått en operasjon mot prostatakreft bare uker før EM i fotball 2004.

Trener i Sheffield United[rediger | rediger kilde]

I augsut 2006 ble det spekulert i at Kidd skulle få den ledige stillingen som assisterende manager for AFC Sunderland under Roy Keane. Keane fikk jobben 28. august, men Kidd ble ikke ansatt som assistent. Han returnerte til fotballen 11. september 2006 da han ble førstelagstrener for Sheffield United, under manager Neil Warnock og hans assistent Stuart McCall. Dette var en kontrakt som varte ut sesongen 2006-07 [2].

Fortsatt populær på Old Trafford[rediger | rediger kilde]

Det synges fremdeles om Brian Kidd på Old Trafford foran hver eneste hjemmekamp. Han nevnes i sangen «oh Manchester is wonderful», og teksten i «hans» refreng spiller på ironien om at han var i erkerivalen Leeds Uniteds trenerteam da klubben rykket ned og fikk store gjeldsproblemer:
Oh Brian Kidd (oh Brian Kidd)
Is still a Manc (is still a Manc),
Oh Brian Kidd is still a Manc,
He's firkin-up Leeds United,
Oh Brian Kidd is still a Manc.
(teksten i parentes er gjentakelse fra en den andre gruppen som synger).

Spillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Klubb Ses Kamper Mål Div Plass FA-cup Liga-cup E-cup Manager
Manchester United 1967-68 38 15 1 2 3. runde - Vinner Matt Busby
Manchester United 1968-69 28/1 1 1 11 6. runde - Semi-fin Matt Busby
Manchester United 1969-70 33/1 12 1 8 3. plass(!) Semi-fin - Wilf McGuinness
Manchester United 1970-71 24/1 8 1 8 3. runde Semi-fin Wilf McGuinness og Matt Busby
Manchester United 1971-72 34 10 1 8 6. runde 4. runde - Frank O'Farrell
Manchester United 1972-73 17/5 4 1 18 3. runde 3. runde - Frank O'Farrell og Tommy Docherty
Manchester United 1973-74 21 2 1 21 4. runde 2. runde - Tommy Docherty
Arsenal 1974-75 40 19 1 16 6. runde 2. runde Bertie Mee
Arsenal 1975-76 37 11 1 17 3. runde 2. runde - Bertie Mee
Manchester City 1976-77 39 21 1 2 5. runde 2. runde 1. runde Tony Book
Manchester City 1977-78 39 16 1 4 4. runde 5. runde 1. runde Tony Book
Manchester City 1978-79 20 7 1 15 4. runde 5. runde Kvart-fin Tony Book og Malcolm Allison
Everton 1978-79 9 2 1 4 2. runde 3. runde 4. runde Gordon Lee
Everton 1979-80 31 9 1 19 Semi-fin 4. runde 1. runde Gordon Lee
Bolton Wanderers 1980-81 30/3 13 2 18 3. runde 2. runde - Stan Anderson
Atlanta Chiefs (lån) 1981 27 22 NASL (sør) 1 1. runde* - - David Chadwick
Bolton Wanderers 1981-82 10 1 2 19 4. runde 1. runde - George Mulhall
Fort Lauderdale Strikers 1982-83 44 33 NASL (sør) 1 semi-fin** - - Eckhard Krautzun
Minnesota Strikers 1984 13 8 NASL (vest) 3 Ikke kv.*** - - David Chadwick

*1. runde i Play off. **Semi-finale i Play off. ***Ikke kvalifisert til Play off.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]