Vanlig løvetann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vanlig løvetann
Vanlig løvetann
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ruderalia
Kirschner, H.Øllg. & Stepanek
Norsk(e) navn: løvetann,
vanlig løvetann
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: dekkfrøbladete planter
Klasse: tofrøbladete planter
Orden: kurvplanteordenen
Familie: kurvplantefamilien
Slekt: løvetannslekta
Seksjon: Ruderalia
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: opprinnelig Eurasia, senere spredt til andre kontinenter

Vanlig løvetann omfatter flere hundre småarter i ugrasløvetann-gruppa (seksjon Ruderalia) i løvetannslekta (Taraxacum).[1] Den gule blomsterkurven er velkjent, og har gitt mange barn gleder etter at den har modnet og blitt til flere titalls fnokker som flyr gjennom luften når du blåser på dem. Navnet løvetann kommer fra gammelfransk og sikter til at bladene minner om tenner. Den finnes nå over hele verden, men er godt representert i Norden. Selv om planten, på grunn av evnen til å spre seg, kan være et plagsomt ugress, er den også brukt i folkemedisin, til mat, til dyrefôr og i barnelek.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet «løvetann» kommer fra dent-de-lion, som oversatt fra gammelfransk betyr «løvens tann».[2] På engelsk heter løvetann dandelion, en anglifisering av dent-de-lion. Leontodon er gresk og betyr «løvetann». Det greske ordet er brukt som vitenskapelig navn på lodneføllblomslekta, som er en slekt med lignende blader.[3]

Det moderne franske navnet på løvetann er pissenlit (= piss-i-seng), fordi planten virker vanndrivende. Linné poengterte bivirkningene av å spise løvetannsalat, «hvorfor Hollenderne ey gierne giver sine Børn den om Aftenen, paa det de ey maae pisse i sengen.»

Det latinske navnet Taraxacum skal stamme fra et arabisk ord for sikori. Det finnes en lang rekke dialektnavn på løvetann, dels basert på hvem som spiste den («hesterose», «grisegras», «kaningras»), dels basert på fargen («gullbaust», «gulbruse», «hårkall»), på dette at den lukker seg om kvelden («kvellsøva»), at den kan lekes med («lekkjeblom») eller på plantesafta («mjølkegras»).[4]dansk heter løvetann Fandens mælkebøtte, på svensk maskros[5].[6]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den vanlige løvetannen tilhører kurvblomstfamilien. Kurvblomstene kjennetegnes av at de har en kurv som inneholder mange blomster. I dagligtale omtales denne kurven som en blomst, men vanlig løvetann har i virkeligheten mange gule linjeformete blomster i kurven, noen ganger over 100. Blomsterkurven sitter alene øverst på stengelen. Den gule fargen skyldes kromoplaster som inneholder karotenoider.[7] Kurven er dekket av mørke blågrønne kurvdekkblader som er inndelt i 12–18 deler som bøyer seg bakover.[8] Kurven åpner seg om morgenen og lukker seg om kvelden, men ikke i overskyet vær eller i regnvær.[9] De lanseformete begerbladene ender i en spiss. Lukkede beger er grønne, mørkegrønne eller brungrønne med en topp som nærmer seg mørk grå, eller lilla.

Når planten modner, blir hver blomst til en fnokk, og blomsterkurven ligner mer på på en dusk av hvite hår. Under fnokken henger frøet som blåser med vinden til et nytt sted hvor løvetannen kan spire. Frøene kan utvikle seg ved apomiksis, det vil si uten befruktning.[10] Fargen på frøene kan variere fra olivengrønn eller -brun, til gulaktig, eller grålig. De er 2–3 mm lange og ovale i formen. Fruktene har 4–12 skarpkantede ribber.

De grønne bladene er rosettstilte rundt stengelen og flikete til helrandete. De kan være mellom 5 og 25 cm lange og grove, aldri flekkete.[8] Bladene kan stå oppreist, eller legge seg horisontalt. Roten er vanligvis en sterkt grenet, flerårig pælerot. Fra roten kan det vokse fra én til over ti stengler på rundt 5–40 cm i høyde. I noen tilfeller kan den bli inntil 70 cm høy. Stengelen er hul og stengelveggene har melkerør som transporterer hvit melkesaft.[11] Fargen på stenglene kan være grønn med innslag av rødlilla. De står noen ganger oppreist, andre ganger ligger de mer langs bakken, men blomstene holdes alltid like høyt som, eller høyere enn, bladene. Av og til kan stenglene være dekket av korte hår, men de bærer aldri blader, og ender alltid i én blomsterkurv.[12]

Økologi[rediger | rediger kilde]

SitatNaturligvis er løvetann et fortredelig ugress, og når engene er helt gule av den, kan situasjonen være ganske vanskelig. Eller når dens rosetter begynner å bre seg som pest i en velfrisert åker. Men allikevel er det vanskelig å bli helt sint på løvetannen. Den er for munter der den åpner sine store kurver mot solen, og den bærer for mange minner om barneårenes lek.Sitat
Knut Fægri[13]

Vanlig løvetann vokser nå stort sett over hele den tempererte verden. Den har sin opprinnelse i Eurasia,[14] men siden har den blitt med menneskene til de andre verdensdelene og slått seg til ro. Den ble importert til Amerika som en matplante,[15] og har spredt seg til alle statene i USA, de fleste provinsene i Kanada, foruten Sør-Afrika, New Zealand, Australia og India. Den ukontrollerte spredningen har gjort den til et skadelig ugress noen steder,[16] og et plagsomt ugress andre steder. Løvetann vokser stort sett overalt der den har god tilgang på sol og blomstrer fra april til juli.[17] Arter i ugrasløvetann-gruppa opptrer med større variasjon i habitat enn de fleste andre artene i andre seksjoner av løvetannslekta.[18] Løvetann har stor evne til å formere seg ved rik fruktsetning og «fallskjermer» som sprer frøene effektivt med vinden. Løvetann er som ugress vanskelig å fjerne mekanisk fordi hele den lange roten må fjernes og en ny plante kan vokse ut av en liten gjenstående rest av roten. Løvetann kan formere seg ukjønnet (uten befruktning).[19] Løvetann er et av de vanligste ugress i plen og stimuleres når plenen klippes, ofte fordi roten blir stående igjen og bladene vokser utover.[20][21] Løvetann som ugress bekjempes tildels med kjemikalier og det finnes plantevernmidler som virker mot løvetann uten å drepe vanlig gress.[22] I permanent eng blir løvetann utkonkurrert av gress, mens i åker som pløyes årlig trives den heller ikke.[13]

Siden løvetann foretrekker jordsmonn med rikelig kalsium, men begrenset med kalium, kan den tjene som en indikatorplante på slike forhold.[23] Den tar gjerne over økologier forstyrret av menneskelig aktivitet. Frøene kan spire etter mange år, en studie viste frø som lot seg spire etter ni år. Hver kurv kan produsere mellom 54 og 172 frø, og det kan anslås over 5000 frø på en stor plante i løpet av et år, og mer enn 97 millioner frø per hektar med overgrodde enger.[24] Frøene kan spres hundrevis av meter fra sin opprinnelse. De forurenser ofte såkorn og spres derfor nettopp der den ikke er ønsket. Den kan tilpasses de fleste jordtyper og frøene behøver ikke en periode med kulde for å spire så lenge de ligger helt øverst i jordlaget.

Den er mat for larvene til en rekke sommerfugler og møll, som for eksempel karminprydviklere. Honningbiene trives også godt med å samle pollen fra den, selv om den ikke er spesielt innholdsrik på næringen de trenger. Hvis løvetann på den annen side vokser på steder med andre monokulturer kan den gi et nyttig tilskudd i kosten for dem.[25][26] Det er ikke blitt vist at honningbier lar seg distrahere fra å pollinere frukttrær selv om de har tilgang på løvetannblomsten.[27]

Før blomstringen inntreffer kan den forveksles med noen andre planter som har lignende rosettstilte blad, for eksempel Chondrilla juncea som ikke vokser i Norge.[28] Føllblom er også en mulig forveksling, men blomstrer senere. Også i blomstringen kan den forveksles med noen planter i dylleslekta, men de har mindre blomsterkurver.[29]

Bruk[rediger | rediger kilde]

I urtemedisin[rediger | rediger kilde]

Bruk av løvetann i medisin er en gammel folketradisjon. Man har trodd at den er urindrivende, leverstyrkende, slimløsende, blodtrykkssenkende, febersenkende og at den kan brukes til å behandle en rekke sykdommer som magekatarr, forstoppelse, revmatisme, gikt, høyt blodtrykk, anemivorter, lungeødem, nyrestein, gulsott, diabetes og eksem.[30][31]

I mat[rediger | rediger kilde]

Alle grønne deler av planten inneholder bitter eller besk melkesaft. Det er mulig å begrense bittersmaken ved å dekke til bladrosettene tidlig på våren eller før snøen faller på høsten. Når planten setter knopp, tiltar bitterheten. I Frankrike dyrkes og selges løvetann etter å ha benyttet forskjellige metoder for å «dyrke» bladrosettene i mørke.[32] For å kunne høste blader om vinteren må man «dyrke» planten under de rette forhold. Røtter fulle av næring kan spas opp omkring oktober, plantes i kasser, kar eller poser i kjelleren, dekkes til med omkring 10 cm jord og la stå til slutten av desember. Gulbleke blader kan høstes av og spises etter at jorden er skylt av.[33] Roten har blitt tørket, hakket og ristet for å kunne brukes som kaffeerstatning.[4] I så fall bør den høstes omkring august da den kan inneholde inntil førti prosent inulin,[31] eller i hvert fall så tidlig på våren at den fortsatt er full av opplagsnæring. Den kan også males til mel eller spises som en rotgrønnsak.[32] Hos mennesker passerer inulin ufordøyd gjennom tarmsystemet siden tarmen ikke inneholder de nødvendige enzymene som skal til for å bryte det ned til enkle sukkerarter.[34] Likevel fungerer inulin som kostfiber. Eneste forsiktighetsregel ved inntak av er at det kan forårsake magebesvær. En rekke studier viser likevel at inntil 20 gram ren inulin per dag ikke vil skape problemer.[35] De gule blomstene, eller kurvene, kan brukes til å lage saft og vin. De grønne kurvdekkbladene må i så fall unngås siden de inneholder bitter melkesaft.[36]

En rå løvetann inneholder store mengder vitamin A, C og K, inkludert kalsium og jern. Innholdet er vanligvis 86 % vann, 9 % karbohydrater, 3 % protein og 1 % fett. 100 gram gir 45 kalorier.[37]

Som dyrefôr[rediger | rediger kilde]

Kaniner og andre dyr setter stor pris på løvetann. Den har ord på seg for å øke melkeproduksjon hos kyr, noe som har ført til at den kalles «kuhblume» lokalt i Tyskland.[36] Dette kan imidlertid betraktes som «sympatikurer», mener Høeg.[4] I Norge er det en vanlig oppfatning at beitende ku og hest ikke spiser løvetann, men at sauer noen ganger spiste den, noe som ga lokalnavnet «saueblom».[4] Røttene ble noen ganger brukt til dyrefôr.[4]

I barnelek og folketradisjon[rediger | rediger kilde]

Det er en vanlig folkelig oppfatning at plantesaften er giftig, «men dette har ikke hindret barn i å leke med planten.»[4]

Barn har laget ringer, lenker, blåseinstrument og krøllet stilkene til hårpynt og annet.[4] Barn har også blåst bort frøene fra visnede blomster, og tatt spådommer av hvor mange frø som ble stående igjen: antall barn, antall friere eller lignende.[4]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lid, Johannes; Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora. Oslo: Det norske samlaget. ISBN 9788252160291. 
  2. ^ Sunding, Per; Fykse, Haldor; Hovde, Kjell-Olav «løvetann». Store norske leksikon; snl.no. Besøkt 28. november 2020. 
  3. ^ «Artsdatabanken»Åpent tilgjengelig. Besøkt 29. januar 2021. 
  4. ^ a b c d e f g h Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Universitetsforlaget. s. 623-631. ISBN 8200089304. 
  5. ^ «mask» er svensk for mark, åme
  6. ^ Johan Hammond Rosbach: Polydoras bok (s. 72), forlaget Pax, Oslo 1997, ISBN 82-530-1862-2
  7. ^ Aarnes, Halvor (2000). Planteanatomi. Oslo: Universitetet i Oslo, Biologisk institutt. s. 12. ISBN 8290934203. 
  8. ^ a b Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 436. ISBN 8251203554. 
  9. ^ Norges planter. Cappelen. 1994. s. 60. ISBN 8202142539. 
  10. ^ Aarnes, Halvor (2000). Planteanatomi. Oslo: Universitetet i Oslo, Biologisk institutt. s. 43. ISBN 8290934203. 
  11. ^ Aarnes, Halvor (2000). Planteanatomi. Oslo: Universitetet i Oslo, Biologisk institutt. s. 27. ISBN 8290934203. 
  12. ^ Morley, T. I. (1969). «Spring Flora of Minnesota». 1974 Reprint with Minor Corrections: 255. 
  13. ^ a b Fægri, Knut (1970). Norges planter: blomster og trær i naturen. Bind 2. Oslo: Cappelen. s. 308–310. 
  14. ^ Atlas of Seeds and Fruits of Central and East-European Flora: The Carpathian Mountains Region. シュプリンガー・ジャパン株式会社. s. 751–. ISBN 978-1-4020-5361-0. Besøkt 5. desember 2020. 
  15. ^ Tekiela, Stan (1999). Wildflowers of Minnesota: Field Guide. Cambridge, Minnesota: Adventure Publications, Inc. s. 343. ISBN 978-1-885061-63-8. 
  16. ^ Stewart-Wade, S.M. (2002). «The biology of Canadian weeds. 117. Taraxacum officinale G.H. Weber ex Wiggers». Canadian Journal of Plant Science. 82 (4): 825–853. doi:10.4141/P01-010. 
  17. ^ Mossberg, Bo (1995). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal : I samarbeid med Det norske hageselskap. s. 489. ISBN 8252529755. 
  18. ^ Mártonfiová L. (2011). «Comparison of breeding behaviour of Taraxacum sect. Ruderalia and Taraxacum sect. Erythrosperma (Asteraceae)»Åpent tilgjengelig (PDF). Thaiszia – Journal of Botany (21 utg.): 177-184. ISSN 1210-0420. 
  19. ^ Lindman, C. A. M. (1977). Nordens flora. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205086818. 
  20. ^ Granström, Birger (1978). Hageeierens håndbok: gode råd mot ugress, skadedyr og plantesykdommer. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202039894. 
  21. ^ Alm, Gustaf (1987). Gressplenen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203154719. 
  22. ^ Plantevernboken. A/S Plantevern-kjemi. 1971. 
  23. ^ Almanac, Old Farmer's. «Weeds as Indicator Plants» (engelsk). Besøkt 10. april 2020. 
  24. ^ Binning, Kim (2002). «Dandelion».  Arkivert 29. juni 2018 hos Wayback Machine.
  25. ^ Schmidt, Justin O.; Thoenes, Steven C.; Levin, M.D. (1987). «Survival of honey bees, Apis mellifera (Hymenoptera: Apidae), fed various pollen sources». Annals of the Entomological Society of America. 80 (2): 176–183. doi:10.1093/aesa/80.2.176. 
  26. ^ Girard, Mélissa; Chagnon, Madeleine; Fournier, Valérie (2012). «Pollen diversity collected by honey bees in the vicinity of Vaccinium spp. crops and its importance for colony development». Botany. 90 (7): 545–555. doi:10.1139/b2012-049. 
  27. ^ Laverty, Terence; Hiemstra, Henry (1998). «Effects of flowering dandelions as a competitor to flowers of fruit trees for pollen-collecting honey bees in Ontario». The Proceedings of the Entomological Society of Ontario. 129: 3–8. 
  28. ^ Stewart-Wade, S. M.; Neumann, S.; Collins, L. L.; Boland, G. J. (1. oktober 2002). «The biology of Canadian weeds. 117. Taraxacum officinale G. H. Weber ex Wiggers». Canadian Journal of Plant Science. 82 (4): 825–853. ISSN 0008-4220. doi:10.4141/P01-010. 
  29. ^ Sonchus North Carolina Extension Gardener Plant Toolbox
  30. ^ Medisinplanter, løvetann. rolv.no. Besøkt 22. november 2020
  31. ^ a b Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 201. ISBN 8270101567. 
  32. ^ a b Nissen-Drejer, Ruth (1950). Løvetann. Oslo: Studieselskapet for kosthold og helse. s. 7, 10. 
  33. ^ Parmann, Georg (1979). Naturens spiskammer. Oslo: Schibsted. s. 118. ISBN 8251607442. 
  34. ^ Eftang, Turid (1997). Drogelære. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 49. ISBN 8257900842. 
  35. ^ Ioana G. Carabin; W.Gary Flamm (1999). «Evaluation of Safety of Inulin and Oligofructose as Dietary Fiber,». Regulatory Toxicology and Pharmacology, (3 utg.). 30: 268-282. ISSN 0273-2300. 
  36. ^ a b Norges planter. Cappelen. 1994. s. 62. ISBN 8202142539. 
  37. ^ Rå løvetann, ernæring. nutritiondata.no. Besøkt 22. november 2020.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]