USA under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
To amerikanske soldater som løper mot en bunker.

Amerikas forente stater erklærte krig mot Tyskland den 6. april 1917, under Første verdenskrig. USA var en uavhengig makt og ble ikke offisielt alliert med ententemaktene. De samarbeidet nært med de allierte militært, men handlet selvstendig innen diplomatiet. USA sitt store bidrag begynte i 1917 og var i form av utstyr, råvarer og penger. Amerikanske soldater under General John Pershing, Commander-in-Chief (C-in-C) American Expeditionary Force (AEF), ankom i stort antall på vestfronten i løpet av sommeren 1918. De spilte en stor rolle for seieren 11. november 1918. Før USA kom med inn i krigen, hadde de holdt seg nøytrale, selv om de hadde vært en viktig leverandør til Storbritannia samt for de andre allierte stridsmaktene. Under krigen mobiliserte USA over 4 millioner militært personell og led 110 000 tap, inkludert 43 000 grunnet en influensa pandemi.[1] Krigen var en dramatisk utvidelse av myndighetene i USA i et forsøk på å utnytte krigsinnsatsen og en betydelig økning i størrelsen av USAs væpnede styrker. Etter en relativt treg start i å mobilisere økonomien og arbeidskraften, var nasjonen våren 1918 klar til å spille en rolle i denne konflikten. Under ledelse av President Woodrow Wilson, representerte krigen høydepunktet i den progressive era da den forsøkte å bringe reform og demokrati til verden, selv om det var betydelig offentlig motstand mot USAs inntreden inn i krigen.

Inntreden[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske inntreden i første verdenskrig kom i april 1917 etter mer enn to og et halvt år med innsats fra President Woodrow Wilson for å holde USA utenfor krigen. Bortsett fra en anglofile elementer som oppfordret til tidlig å støtte britene, var den amerikanske opinionen på samme linje som den til presidenten, stemningen for nøytralitet var særlig sterk blant irsk-amerikanere, tysk-amerikanere og skandinaviske amerikanere,[2] så vel som blant ledere og blant kvinner generelt. På den annen side, selv før første verdenskrig hadde brutt ut, hadde den amerikanske opinionen vært mer negativ mot Tyskland enn mot de andre landene i Europa.[3] Over tid, spesielt etter rapporter om overgrep i Belgia i 1914, og etter senkingen av passasjerskipet RMS «Lusitania» i 1915, kom det amerikanske folk i økende grad til å se Tyskland som den aggressive part i Europa.

Som USAs president var det Wilson som tok de viktige politiske beslutninger i relasjon til utenrikssaker mens landet var i fred, den innenlandske økonomien skurte av gårde på en laissez-faire måte, med amerikanske banker som ga store lån til Storbritannia og Frankrike, midler som var for en stor del brukt til å kjøpe ammunisjon, råvarer og mat fra den andre siden av Atlanteren. Før 1917 gjorde Wilson minimalt med forberedelser til landbasert krigføring og holdt United States Army som en liten fredstids styrke, til tross for det økende behovet for økt beredskap. Han gjorde imidlertid utvidelser i relasjon til United States Navy.

I 1917, med et Russland som opplever politiske omveltninger som et resultat av utbredt desillusjon på grunn av krigen, og Storbritannia og Frankrike med lav på kreditt, så derfor Tyskland ut til å ha overtaket i Europa,[4] mens hennes osmanske alliert klamret seg hardnakket til sine eiendeler i midtøsten. Det samme året bestemte Tyskland seg for å fortsette ubegrenset ubåtkrigføring mot alle fartøy som nærmet seg britisk farvann. Dette var et forsøk på å sulte ut Storbritannia til overgivelse, men ble balansert mot den kunnskap at det ville nesten helt sikkert bringe USA inn i krigen. Tyskland hadde også gitt et hemmelig tilbud om å hjelpe Mexico gjenvinne territorier tapt i den meksikansk-amerikanske krigen i et kodet telegram kjent som Zimmermann-telegrammet, som ble fanget opp av britisk etterretning. Publiseringen av det kommunikét gjorde amerikanere rasende på samme tidspunkt hvor tyske u-båter begynte å senke amerikanske handelsskip i Nord-Atlanteren. Hvorpå Wilson ba Kongressen om «en krig som skal ende alle kriger» som ville «gjøre verden trygg for demokratiet», og Kongressen stemte for å erklære krig mot Tyskland 6. april 1917.[5] Den 7. desember 1917 erklærte USA krig mot Østerrike-Ungarn.[6][7] Amerikanske tropper begynte å ankomme på vestfronten i stort antall i 1918.

Nøytralitet[rediger | rediger kilde]

Etter krigen brøt ut i 1914 proklamerte USA en nøytralitetslinje til tross for president Woodrow Wilsons antipatier mot Tyskland. Tidlig i krigen begynte USA å favorisere britene og deres allierte.[8] President Wilson hadde som mål å megle frem fred og sendte en av sine fremste rådgivere, Oberst House, på gjentatte oppdrag til de to sidene, men hver av dem var så sikre på seier at de ignorerte fredsforslagene.

Når den tyske U-båten «U-20» senkte det britiske passasjerskipet RMS «Lusitania» den 7. mai 1915 med 128 amerikanske statsborgere ombord, sa Wilson: «Amerika er for stolte til å kjempe» og krevde en slutt på angrepene på passasjerskip. Tyskland oppfylt kravet. Wilson gjentatte ganger advarte om at USA ikke ville tolerere ubegrenset ubåtkrigføring i strid med internasjonal lov og menneskerettigheter. Wilson kom under press fra krigshauker ledet av den tidligere presidenten Theodore Roosevelt, som fordømte tyske handlinger som «piratvirksomhet»,[9] og fra den britiske delegasjonen under Cecil Spring Rice og Edward Grey. Wilson innså at han trengte for å gå inn i krigen for å forme freden, og han var i 1919 en av de som oppnådde etableringen av folkeforbundet i fredskonferansen i Paris.[10] Wilsons utenriksminister William Jennings Bryan, viss pasifistiske mål ble ignorert av Wilson, trakk seg i frustrasjon i juni 1915. Opinionen i USA reagerte med raseri på den mistenkte tyske sabotasjen av Black Tom i Jersey City i New Jersey den 30. juli 1916, samt til Kingsland-eksplosjon den 11. januar 1917 i dagens Lyndhurst i New Jersey.[11]

Opinionen[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske opinionen var delt, men de fleste amerikanere var inntil begynnelsen av 1917 i stor grad av den oppfatning at USA burde holde seg ute av krigen. Opinionen endret seg gradvis, delvis i respons til de tyske handlinger i Belgia samt «Lusitania», delvis som tysk-amerikanere mistet innflytelse, og dels i respons til Wilsons posisjon om at Amerika måtte spille en rolle for å gjøre verden trygg for demokratiet.[12]

I befolkningen generelt var det lite, hvis noen som helst, støtte for å gå til krig på siden til Tyskland. Det store flertallet av tysk-amerikanere, samt skandinaviske amerikanere, ønsket at USA skulle være nøytrale, men ved utbruddet av krig, hadde tusenvis av amerikanske borgere forsøkt å verve seg i den tyske hæren.[13][14] Det irsk-katolske samfunnet, lokalisert til de store byene og ofte under kontroll av det demokratiske partiets organisasjon, var sterkt fiendtlig innstilt til å hjelpe Storbritannia på noen måte, spesielt etter påskeopprøret i 1916 i Irland.[15] De fleste av de protestantiske kirkeledere i USA, uavhengig av deres teologi, favorisert en pasifistisk løsninger der USA var megleren av fred.[16] De fleste av lederne av kvinnebevegelsen, eksemplifisert ved Jane Addams, på samme måte søkt pasifistiske løsninger.[17] De mest framtredende motstander av krigen var industrimannen Henry Ford, som personlig finansierte og ledet en fredsskip til Europa for å prøve å forhandle blant de krigførende parter, men ingen av forhandlingene resulterte i noe.[18]

Storbritannia hadde betydelig støtte blant intellektuelle, «Yankees» og familier med nære bånd til Storbritannia.[19] Den mest fremtredende leder var Samuel Insull fra Chicago, en ledende industrimann som hadde utvandret fra England. Insull finansiert mange propagandarelaterte aktiviteter, og finansiert unge amerikanere som ønsket å kjempe ved å bli med i det kanadiske militære,[20] Canada var på den tid et herredømme av Det britiske imperiet.[21]

Beredskapsbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Per 1915 hadde amerikanerne mye mer oppmerksomhet i relasjon til krigen. Senkingen av Lusitania vekket rasende fordømmelser av tysk brutalitet. Per 1915 hadde det i de østlige byene vokst frem en ny «beredskapsbevegelse». Den hevdet at USA trengte å bygge opp umiddelbart sterke maritime og landbaserte styrker for defensive formål. En ikke uttalt forutsetning var at Amerika ville kjempe før eller senere. Drivkreftene bak beredskapen var alle republikanere, særlig general Leonard Wood, den tidligere presidenten Theodore Roosevelt og de tidligere krigsministrene Elihu Root og Henry Stimson, de fikk med seg mange av landets mest fremtredende bankfolk, industriledere, advokater og poder fra prominente familier. Faktisk dukket det opp en «tatlantisistisk» utenrikspolitisk etablissement, en gruppe innflytelsesrike amerikanere som var trukket først og fremst fra de øvre klasser av advokater, bankfolk, akademikere og politikere i nordøst, forpliktet til en anglofil type internasjonalisme.[22]

Beredskapsbevegelsen hadde det politiske forskere kaller en «realisme»-filosofi når det gjaldt verdensanliggender. De trodde på at økonomisk styrke og militære muskler var mer avgjørende enn de idealistisk korstogene fokusert på årsaker som demokrati og nasjonal selvbestemmelse. Med vektlegging gang på gang at den svake tilstanden til det nasjonale forsvar. De viste at USAs 100 000-mann sterke hær selv utøket med den 112 000-manns sterke National Guard, var i underdanige tyve til en i forhold til den tyske hæren, tilsvardende var de væpnede styrkene til Storbritannia og det Britiske imperiet, Frankrike, Russland, Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, Italia, Bulgaria, Romania, Serbia, Belgia, Japan og Hellas i 1915 - alle større og mer erfarne enn militæret til USA.[23]

De kalte for UMT eller «universell militær tjeneste» hvor 600 000 menn som fylte 18 hvert år ville bli påkrevd å tilbringe seks måneder i militær trening, og deretter tilordnes til reserve-enheter. Den lille regulære hæren ville først og fremst være en trenings- og opplæringsenhet. Den offentlige opinionen var dog ikke villig til å gå så langt.[24]

Både den regulære hæren og beredskapsledere hadde en dårlig oppfatning av Nasjonalgarden, som de så som politifisert, provinsielle, dårlig bevæpnet, dårlig trent, så tilbøyelig til å idealistiske korstog (som mot Spania i 1898), og som også manglet en forståelse av verdensspørsmål. Nasjonalgarden var på den annen side trygt forankret i statlig og lokal politikk, med representasjon fra et svært bredt tverrsnitt av USAs politiske økonomi. Nasjonalgarden var en av landets få institusjoner som (i noen nordlige statene) aksepterte svarte menn på lik linje med hvite menn.

Krigsdeklarasjonen[rediger | rediger kilde]

New York Times 3. april 1917.

I januar 1917 gjenopptok Tyskland ubegrenset ubåtkrigføring. Den tyske utenriksminister Arthur Zimmermann invitert det revolusjon-befengte Mexico til å delta i krigen som Tysklands allierte mot USA i Zimmermann-telegrammet. I retur ville tyskerne sende Mexico penger og hjelpe det med å gjenerobre territoriene Texas, New Mexico og Arizona som Mexico tapte under den meksikansk-amerikanske krigen 70 år tidligere.[25] Britisk etterretning snappet opp telegrammet, dekodet det og videreformidlet informasjonen til Washington. Wilson frigjorde Zimmerman-notatet til det offentlige og amerikanerne så på det som et casus belli, en grunn til å gå til krig.

President Wilson i Kongressen hvor han annonserte bruddet i offisielle forbindelser med Det tyske riket den 3. februar 1917.

Til å begynne med forsøkte Wilson å opprettholde nøytralitet mens forsøk på bekjempelse av ubåter ble gjort ved å bevæpne amerikanske handelsskip med våpen kraftige nok til å synke tyske ubåter på overflaten (men ubrukelig når de var under vann). Etter at ubåter sank syv handelsskip fra USA gikk Wilson til slutt til Kongressen og forespurte om en erklæring av krig mot Tyskland, som Kongressen voterte på den 6. april 1917.[26]

Som et resultat av den russiske februarrevolusjonen i 1917, abdiserte tsaren og ble erstattet av en russisk provisorisk regjeringen. Dette hjalp til å overvinne Wilsons motvilje mot å la USA å kjempe sammen med et land styrt av en absolutistisk monark. Fornøyd med den provisoriske regjeringens pro-krig holdning, ga USA den nye regjeringen diplomatisk anerkjennelse den 9. mars 1917.[27]

Selv om USA erklærte krig mot Tyskland den 6. april 1917, erklærte det i utgangspunktet ikke krig mot de andre sentralmaktene, en tilstand som Woodrow Wilson beskrevet som et «pinlig hinder» i sin State of the Union-tale.[28] Kongressen erklærte krig mot det Østerriksk-ungarske Imperiet den 7. desember 1917,[29] men erklærte aldri krig mot de andre sentralmaktene, Bulgaria, Det osmanske rike eller ulike medkrigførende parter som var alliert med sentralmaktene.[30] Dermed ble ikke USA deltager i militære operasjoner i Sentral- og Øst-Europa, Midtøsten, Kaukasus, Nord-Afrika, Sub-Sahara-Afrika, Asia og Stillehavsområdet.

Hjemmefronten[rediger | rediger kilde]

På hjemmefronten så man en systematisk mobilisering av hele befolkningen og hele økonomien til å produsere soldater, proviant, ammunisjon og de midlene som trengtes for å vinne krigen. Selv om USA gikk inn i krigen i 1917, hadde det vært veldig lite planlegging, eller til og med noen anerkjennelse av de problemene som britene og andre allierte måtte løse på sine egne hjemmefronter. Som et resultat av dette var nivået av forvirring høy i de første 12 månedene, deretter tok effektiviteten over kontrollen.[31]

Krigen kom midt i den progressive era, når effektivitet og kompetanse ble høyt verdsatt. Derfor satte den føderale regjeringen opp en rekke midlertidige byråer med fra en halv million opptil en million nye ansatte for å bringe sammen ekspertisen som er nødvendig for å restrukturere økonomien til produksjonen av ammunisjon og mat som var nødvendig for krigen, så vel som for propaganda formål.[32]

Mat[rediger | rediger kilde]

United States Food Administration under Herbert Hoover lanserte en massiv kampanje for å lære amerikanerne til å økonomisere på deres matbudsjetter og dyrke seiershaver i hagene sine bak husene sine, der avlinger ble dyrket for amerikanske soldater. Det håndterte landets matdistribusjon og -priser.[33]

Propaganda[rediger | rediger kilde]

Avgjørende for USAs deltakelse var den omfattende innenlandske propagandakampanjen utført av Komitéen for offentlig informasjon, ledet av George Creel.[34] Kampanjen besto av titusener av offentlig valgte ledere i lokalsamfunnet, noe som gir korte nøye regisserte pro-krig taler på tusenvis av offentlige sammenkomster.[35][36] Sammen med andre grener av det offentlige og private frivillige grupper som det American Protective League, inkluderte det også den generelle undertrykkingen og trakassering av mennesker som enten motsatte seg den amerikanske inntreden inn i krigen eller var av tyske hærkomst.[34] Rykter om et tysk indusert forsøk på å starte et opprør blant sorte amerikanere førte til en bølge av lynsjinger som fant sted i Sørstatene.[37] Andre former av propaganda inkludert filmaviser, foto, store plakater (designet av flere kjente illustratører på den tiden, inkludert Louis D. Fancher og Henry Reuterdahl), magasin- og avisartikler samt billboards.[38]

Barn[rediger | rediger kilde]

«Weapons for Liberty – U.S.A. Bonds» (våpen for frihet - USA-obligasjoner) kalte på speiderne til å tjenestegjøre på lik linje med det soldatene gjorde. Plakat av J. C. Leyendecker, 1918

Nasjonen la stor vekt på barn. De lærte dem patriotisme og om nasjonal tjenest. De ble oppfordret til å støtte krigen og opplyse offentligheten om viktigheten av krigen. Boy Scouts of America, USAs speiderbevegelse, hjalp til med å distribuere krigsbrosjyrer, bidro til å selge krigsobligasjoner og bidro til å drive nasjonalisme og støtte til krigen.[39]

Hæren og marinen[rediger | rediger kilde]

USA hadde så sent som i 1917 en liten stående hær, og mindre enn tretten av de nasjoner og imperier som allerede var aktive i krigen. Etter godkjenningen av loven Selective Service Act i 1917, ble det vervet 2,8 millioner menn til militærtjeneste.[40] Innen sommeren 1918 hadde omtrent en million amerikanske soldater ankommet til Frankrike, rundt halvparten av dem til slutt så tjeneste ved fronten. Ved våpenhvilen den 11. november ankom omtrent 10 000 friske soldater til Frankrike daglig.[41] I 1917 ga kongressen amerikansk statsborgerskap til Puertoricanere når de ble innkalt til å delta i den første verdenskrig, som en del av Jones-Shafroth Act. Tyskland feilvurderte den innflytelse som USA fikk på utfallet av konflikten, da de trodde at det ville ta mange flere måneder før amerikanske tropper ville ankomme og overestimerte effektiviteten av U-båter i å bremse den amerikanske oppbyggingen.[35]

Amerikanske soldater på Piave-fronten som kaster håndgranater inn i de østerrikske skyttergravene.

Den amerikanske Marinen sendte en slagskipgruppe til Scapa Flow for å samarbeide med britenes Grand Fleet, destroyere til Queenstown i Irland og ubåter for å bidra til å beskytte konvoier. Flere regimenter av Marinesoldater ble også sendt til Frankrike. De britiske og franske ønsket USAs enheter skulle brukes til å forsterke sine tropper som allerede var ved frontlinjene og ikke å kaste bort den knappe fraktkapasiteten på å bringe over forsyninger. USA avviste det første forslaget, og akseptert av andre. General John J. Pershing, øverstkommanderende av American Expeditionary Force (AEF), nektet å bryte opp USA-enheter for å tjenestegjøre som rene forsterkninger for Det britiske imperiet og franske enheter. Som et unntak tillot han afrikansk-amerikanske kampregimenter til å kjempe i franske divisjoner. Harlem Hellfighters kjempet som en del av den franske 16. divisjon, noe som gjorde at enheten ble tildelt Croix de Guerre for sine handlinger ved Château-Thierry, Belleau-skogen og Séchault.[42]

Virkningen av amerikanske styrker på krigen[rediger | rediger kilde]

Amerikanerne i Champagne-Marne offensiven i 1918.

På slagmarkene i Frankrike i løpet av våren 1918, tok de krigensslitne allierte hærer i mot friske amerikanske tropper med entusiasme. De ankom i en mengde av 10 000 om dagen, på en tid da Tyskerne ikke var i stand til å erstatte sine tap. Amerikanerne vant en seier ved Cantigny, og deretter igjen ved forsvarsmessige handliger ved Chateau-Thierry og Belleau-skogen. Amerikanerne hjalp Det britiske imperiet, franske og portugisiske styrker bekjempe og slå tilbake den siste kraftige tyske offensiven (våroffensiven fra mars til juli i 1918), og viktigst av alt, amerikanerne spilte en rolle i de Alliertes endelige offensiv (Hundredagersoffensiven fra august til november). Men mange amerikanske kommandanter brukte de samme feiltaktikker som de britiske, franske, tyske og andre hadde forlatt tidlig i krigen, som førte til at mange amerikanske offensiver ikke var spesielt effektive. Pershing fortsatte å bruke tropper til disse fulle frontale angrepene, noe som resulterte i høye tap mot erfarne veteraner fra tyske og østerrikske-ungarske enheter. Likevel var tilførsel av nye og friske amerikanske tropper i stor grad en forsterkning av de alliertes strategiske posisjon og økte moralen. De allierte oppnådd seier over Tyskland den 11. november 1918 etter at tysk moral hadde kollapset både hjemme og på slagmarken.[43][44]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Storbritannia, Frankrike og Amerika påla sterke økonomiske straffer på Tyskland i Versaillestraktaten, og både det britiske og det franske imperiene annektert tidligere tyske og osmanske kolonier i Afrika, Midt-Østen og Stillehavet. Russland var ikke involvert i dette på grunn av deres tilbaketrekning fra krigen snart etter den russiske revolusjon i 1917. USA trakk raskt sine tropper ut av Europa etter Tyskland hadde overgitt seg. To tredeler av de amerikanske soldater som deltok i krigen hadde returnert hjem allerede når Versaillestraktaten ble undertegnet. Bare en enslig amerikansk hæren-enhet som var igjen på europeisk jord mot slutten av tiåret.[45] United States Senate ratifisere ikke Versaillestraktaten. I stedet undertegnet De forente stater en egne fredstraktater med Tyskland, Østerrike og Ungarn i august 1921.[46] Senatet også nektet å gå inn i den nyopprettede Folkeforbundet på Wilsons vilkår, og Wilson avviste Senatets kompromissforslag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The 1918 Influenza Pandemic». Virus.stanford.edu. Besøkt 6. november 2016. 
  2. ^ Jeanette Keith (2004). Rich Man's War, Poor Man's Fight: Race, Class, and Power in the Rural South during the First World War. U. of North Carolina Press. s. 1–5. ISBN 978-0-8078-7589-6. 
  3. ^ Barnes, Harry Elmer.
  4. ^ «World War One». BBC History. 
  5. ^ Link, Arthur S. (1972). Woodrow Wilson and the Progressive Era, 1910–1917. New York: Harper & Row. s. 252–282. 
  6. ^ H.J.Res.169: Declaration of War with Austria-Hungary, WWI, United States Senate
  7. ^ «Declarations of War and Authorizations for the Use of Military Force: Historical Background and Legal Implications» (PDF). 18. april 2014. s. 9. Besøkt 21. juli 2014. 
  8. ^ Kero, Reino; Kostiainen, Auvo; Virtanen, Keijo (1991). Uuden Maailman Jättiläinen: Yhdysvaltain historia (finsk). Keuruu: Otava. s. 332. ISBN 951-1-11435-2. 
  9. ^ H.W. Brands, T.R.: The Last Romantic (1997) p=756
  10. ^ Karp 1979
  11. ^ Jules Witcover, Black Tom: Imperial Germany's Secret War in America (1989).
  12. ^ Ernest R. May, The World War and American Isolation, 1914-1917 (1959)
  13. ^ Hew Strachan, The First World War (2003)
  14. ^ TV Series, The First World War Part 7: Blockade (2003)
  15. ^ William M. Leary, Jr., "Woodrow Wilson, Irish Americans, and the Election of 1916," Journal of American History Vol. 54, No. 1 (Jun. 1967), pp. 57-72 JSTOR 1900319
  16. ^ Patricia Appelbaum, Kingdom to Commune: Protestant Pacifist Culture between World War I and the Vietnam Era (2009)
  17. ^ Frances H. Early, A World without War: How U.S. Feminists and Pacifists Resisted World War I (1997)
  18. ^ Barbara S. Kraft, The peace ship: Henry Ford's pacifist adventure in the First World War (1978)
  19. ^ H. C. Peterson, Propaganda for War: The Campaign Against American Neutrality, 1914-1917 (1968)
  20. ^ Forrest McDonald, Insull: The Rise and Fall of a Billionaire Utility Tycoon (2004)
  21. ^ "Constitution Act, 1867".
  22. ^ Priscilla Roberts, "Paul D. Cravath, the First World War, and the Anglophile Internationalist Tradition."
  23. ^ Scott Manning (4. januar 2007). «World War I: Troop Statistics». Scottmanning.com. Besøkt 6. november 2016. 
  24. ^ Chambers 93; Weigley Army 345
  25. ^ Barbara Tuchman, The Zimmerman Telegram (1966)
  26. ^ see: Woodrow Wilson declares war on Germany.
  27. ^ Richard Pipes A Concise History of the Russian Revolution, Vintage Books 1996 p.93
  28. ^ Woodrow Wilson: Fifth Annual Message to the Gentlemen of the Congress - 4 December 1917
  29. ^ Official Declarations of War by Congress - Senate.gove
  30. ^ «US declaration of war against Austria-Hungary | The Gilder Lehrman Institute of American History». Gilderlehrman.org. 7. desember 1917. Besøkt 6. november 2016. 
  31. ^ David Kennedy, Over Here
  32. ^ Spencer Tucker and Priscilla Mary Roberts, eds., World War I: encyclopedia (2005), p. 1205
  33. ^ George H. Nash, The Life of Herbert Hoover: Master of Emergencies, 1917-1918 (1996)
  34. ^ a b Kennedy, Over Here pp 59–72
  35. ^ a b [[#CITEREF|]]
  36. ^ Kero, Reino; Kostiainen, Auvo; Virtanen, Keijo (1991). Uuden Maailman Jättiläinen: Yhdysvaltain historia (finsk). Keuruu: Otava. s. 334. ISBN 951-1-11435-2. 
  37. ^ Kero, Reino; Kostiainen, Auvo; Virtanen, Keijo (1991). Uuden Maailman Jättiläinen: Yhdysvaltain historia (finsk). Keuruu: Otava. s. 335. ISBN 951-1-11435-2. 
  38. ^ Stephen Vaughn, Holding Fast the Inner Lines: Democracy, Nationalism, and the Committee on Public Information (1980)
  39. ^ Jay Mechling, On My Honor: Boy Scouts and the Making of American Youth (2004) p 128
  40. ^ http://www.sss.gov/induct.htm. 
  41. ^ «World War I Timeline - 1918 - A Fateful Ending». The History Place. Besøkt 6. november 2016. 
  42. ^ Teaching With Documents: Photographs of the 369th Infantry and African Americans during World War I, U.S. National Archives and Records Administration, http://www.archives.gov/education/lessons/369th-infantry/, besøkt October 29, 2009 
  43. ^ Ferguson, Niall. The Pity of War. Penguin. 
  44. ^ Edward M. Coffman, The War to End All Wars: The American Military Experience in World War I (1998)
  45. ^ Kero, Reino; Kostiainen, Auvo; Virtanen, Keijo (1991). Uuden Maailman Jättiläinen: Yhdysvaltain historia (finsk). Keuruu: Otava. s. 344. ISBN 951-1-11435-2. 
  46. ^ Kero, Reino; Kostiainen, Auvo; Virtanen, Keijo (1991). Uuden Maailman Jättiläinen: Yhdysvaltain historia (finsk). Keuruu: Otava. s. 342-343. ISBN 951-1-11435-2. 

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Bassett, John Spencer. Our War with Germany: A History (1919) online edition
  • Breen, William J. Uncle Sam at Home: Civilian Mobilization, Wartime Federalism, and the Council of National Defense, 1917-1919 (1984))
  • Capozzola, Christopher. Uncle Sam Wants You: World War I and the Making of the Modern American Citizen (2008)
  • Carlisle, Rodney. Sovereignty at Sea: U.S. Merchant Ships and American Entry into World War I (2010)
  • Chambers, John W., II. To Raise an Army: The Draft Comes to Modern America (1987)
  • Clements, Kendrick A. The Presidency of Woodrow Wilson (1992)
  • Coffman, Edward M. The War to End All Wars: The American Military Experience in World War I (1998), a standard military history
  • Cooper, John Milton. Woodrow Wilson: A Biography (2009)
  • Cooper, John Milton. "The World War and American Memory." Diplomatic History (2014) 38#4 pp: 727-736.
  • DuBois, W.E. Burghardt, "An Essay Toward a History of the Black Man in the Great War," The Crisis, vol. 18, no. 2 (June 1919), pp. 63–87.
  • Ferrell, Robert H. Woodrow Wilson and World War I, 1917-1921 (1986)
  • Kennedy, David M. Over Here: The First World War and American Society (2004), comprehensive coverage
  • Malin, James C. The United States After the World War (1930) online
  • Marrin, Albert. The Yanks Are Coming: The United States in the First World War (1986)
  • May, Ernest R. The World War and American Isolation, 1914-1917 (1959) online at ACLS e-books[død lenke], highly influential study
  • Nash, George H. The Life of Herbert Hoover: Master of Emergencies, 1917-1918 (1996) excerpt and text search
  • Schaffer, Ronald. America in the Great War: The Rise of the War-Welfare State (1991)
  • Snow, William J. Signposts of Experience: World War Memoits of Major General William J. Snow, USA-Retired, Chief of Field Artillery 1918-1927. CreateSpace Independent Publishing Platform, May 15, 2014. ISBN 978-1499673777.
  • Tucker, Spencer C., and Priscilla Mary Roberts, eds. The Encyclopedia of World War I : A Political, Social, and Military History (5 vol. 2005)
  • Van Ells, Mark D. "America and World War I: A Traveler's Guide" (2014)
  • Vaughn, Stephen. Holding Fast the Inner Lines: Democracy, Nationalism, and the Committee on Public Information (University of North Carolina Press, 1980)
  • Venzon, Anne ed. The United States in the First World War: An Encyclopedia (1995)
  • Young, Ernest William. The Wilson Administration and the Great War (1922) online edition
  • Zieger, Robert H. America's Great War: World War I and the American Experience (2000)

Historiografi[rediger | rediger kilde]

  • Keene, Jennifer D. "Remembering the “Forgotten War”: American Historiography on World War I." Historian 78#3 (2016): 439-468.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]