Arthur Zimmermann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arthur Zimmermann
Arthur Zimmermann.png
Født 5. oktober 1864
Olecko
Død 6. juni 1940 (75 år)
Berlin
Yrke Politiker, diplomat
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser
26 oppføringer
Storkors av Kroneordenen, Albrechts-ordenen, 1. klasse av Den røde ørns orden, 3. klasse av Den røde ørns orden, 4. klasse av Den røde ørns orden, Kroneordenen, Mecidi-ordenen, kommandør av Frelserens orden, Den dobbelte drageorden, Q29032430, storkors av Frans Josef-ordenen, kommandørkors med stjerne av Frans Josef-ordenen, storkorset av Leopoldsordenen, Jernkroneordenen, Order of civil merit, Sankt Aleksanders orden, Den oppadstigende sols orden, Den bayerske krones fortjenstorden, Q14865244, Q14900493, storoffiser av Stjerneordenen, Chiles fortjenstorden, Iron Cross 1st Class, Osmanieordenen, Frihetskorsets orden, 1. klasse av Sankta Annas orden

Arthur Zimmermann (født 5. oktober 1864 i Marggrabowa i Østpreussen i Tyskland, 6. juni 1940 i Berlin) var diplomat under Det tyske keiserrike. Han var statssekretær, og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 22. november 1916 inntil sin avgang den 6. august 1917. Hans navn forbindes med Zimmermanntelegrammet under første verdenskrig. Zimmermann var også sterkt involvert i planer om å støtte et irsk opprør, et hinduistisk opprør i India og hjelp til bolsjeviker som ville undergrave det russiske keiserrike.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Østpreussen som dengang tilhørte Kongeriket Preussen. Han studerte jus fra 1884 til 1887 i Königsberg og i Leipzig. Så fulgte en periode som jurist, og senere ble han juridisk doktor. I 1893 innledet han en karrière i diplomatiet og kom i konsulattjeneste i Berlin. Han kom til Kina i 1896 (Canton i 1898), og ble forfremmet til konsul i 1900. Mens han var i Det fjerne østen opplevde han bokseropprøret i Kina.

Senere ble han hjemkalt til utenriksdepartementet der han ble viseminister i 1911, og den 24. november 1916 ble han utnevnt til utenriksminister etter Gottlieb von Jagow. Rent faktisk hadde han ivaretatt en stor del av sin forgjengers forhandlinger med utenlandske utsendinger i flere år, allerede før han ble utenriksminister.[trenger referanse] Han var den første ikke-adelige utenriksminister i Tyskland.

Kronråd[rediger | rediger kilde]

Som fungerende minister hadde han også deltatt i det såkalte kronrådet (Kronrat). Han var dermed med på diskusjonene i 1914 mellom keiser Wilhelm II og rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg. Det ble i møtene bestemt å støtte Østerrike-Ungarn, etter mordet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo, (skuddene i Sarajevo). Han fremholdt senere at det var keiserens beslutning og ikke Kronrådets, selv om Bethmann Hollweg og Zimmermann hadde samtykket.[trenger referanse]

Det irske opprør[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1914 fikk Zimmermann besøk av Roger Casement, en irsk revolusjonær. Det ble lagt en plan om å landsette 25.000 soldater med 75.000 rifler, på Irlands vestkyst. Planen ble imidlertid ikke akseptert av den tyske generalstab. I 1916 vendte Casement tilbake til Irland i en ubåt, men ble tatt til fange og henrettet. Et tysk skip som var blitt omdøpt til «Aud» og seilte under norsk flagg, fraktet 20.000 rifler til Irlands sørkyst. De klarte imidlertid ikke opprette forbindelse til opprørerne, og skipet ble senket av besetningen. En mindre gruppe irske frivillige som hadde regnet med disse våpnene, iverksatte Påskeopprøret i Dublin. Selv om oppstanden slo feil førte dens politiske konsekvenser til Den irske uavhengighetskrig i 1919–1922 og grunnleggelsen av Den irske fristat.

Henrettelsen av sykepleiersken Edith Cavell[rediger | rediger kilde]

Edith Cavell

Som utenriksminister kommenterte Arthur Zimmermann henrettelsen av Edith Cavell ved skyting den 12. oktober 1915. Hendelsen hadde vært en sensasjon i avisene i Storbritannia og USA, og der ble slått politisk mynt på saken. Han innledet med å si at «det var en skam at Miss Cavell måtte henrettes», men at det var nødvendig.[trenger referanse]

Han fortsatte med at selv om det var en forferdelig ting at kvinnen var blitt henrettet, måtte man tenke på konsekvensene hvis en stat, særlig en i krig, skulle la kvinner gå ustraffede hvis de hadde begått forbrytelser mot hærens sikkerhet.[trenger referanse] Ingen domstol i verden - og minst av alle en som dømte etter krigslovene – ville foreta en slik forskjellsbehandling (ettersom menn og kvinner står like for loven).[trenger referanse] Han hadde rettens dom foran seg, og var «overbevist om at ingen domstol i verden ville ha felt noen annen dom.»[trenger referanse]

Sett med datidens øyne, og selv om det var en del av hans jobb å forsvare det som ikke kunne forsvares, ville det ha vært lett for verden å fordømme ham for dette, særlig da man i fredstid formentlig ikke ville ha ansett disse handlinger for forbrytelser. I ettertid har vi fått en viss forståelse for de prosesser som førte til disse justismordene, især da for eksempel forbrytelsen «feighet overfor fienden», kunne straffes med døden i de fleste hærer.[1]

Zimmermanntelegrammet, avskjed[rediger | rediger kilde]

Telegrammet fra Zimmermann.

Den 6. august 1917 trådte han tilbake som utenriksminister, og ble etterfulgt av Richard von Kühlmann. En av årsakene til hans avskjed var det såkalte Zimmermanntelegrammet som han sendte 16. januar 1917.[trenger referanse] De første 2½ år hadde USA fastholdt sin nøytralitet under første verdenskrig mens Ententen hadde vært i krig med Sentralmaktene i skyttergravene i det nordlige Frankrike og Belgia. Selv om president Woodrow Wilson var blitt gjenvalgt – og hadde vunnet valget med slagordet: «han holdt oss utenfor krigen» – ble det stadig vanskeligere å fastholde nøytraliteten.

Etter at Royal Navy i en periode hadde gjennomført en flåteblokade mot all tysk skipsfart, besluttet den tyske overkommando at kun en uinnskrenket ubåtkrig kunne bryte blokaden. Selv om beslutningen ble tatt den 9. januar 1917, fikk amerikanerne ikke beskjed om dette før 31. januar. Tyskerne opphevet Sussexløftet (om ikke å senke handelsskip uten forutgående varsel, og å redde menneskeliv der det var mulig) og innledet en uinnskrenket ubåtkrig 1. februar 1917. Da det var innlysende at amerikanske skip også ville bli angrepet under denne operasjonen, var det bare et spørsmål om tid før USA ble trukket inn i konflikten. Amerikanerne ble meget oppbragt over dette, og var overrasket over at Tyskland planla et angrep på dem.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mexicos president Venustiano Carranza

Tyskland hadde forfulgt forskjellige mål i Mexico fra starten av 1900-tallet. Selv om landet først sent var trådt inn på scenen, der Spania, Storbritannia og Frankrike hadde opptrådt i flere hundre år, forsøkte Tyskland å sikre seg en varig tilstedeværelse. Dette innebar mange forskjellige tilnærmelser til den mexikanske republikk og dens skiftende, ofte revolusjonære, regjeringer, samtidig med at Tyskland (som oftest) forsikret USA om sine fredelige hensikter. Tysk diplomati i området var avhengig av et godt forhold til den sittende meksikanske regjering. Blant de muligheter som ble diskutert i Zimmermanns tid som utenriksminister var et tysk tilbud om å forbedre kommunikasjonsforbindelsene mellom de to land, og at Mexico skulle kjøpe tyske ubåter til sin flåte.[trenger referanse]

Etter Pancho Villas angrep over grensen inn i New Mexico, sendte president Wilson en straffeekspedisjon inn i Mexico for å forfølge angriperne. Dette fikk (feilaktig) tyskerne til å tro at amerikanerne ville ha deres politiske og militære oppmerksomhet rettet mot dette område i noen tid, og det i en grad som rettferdiggjorde de forslag som Zimmermann til den meksikanske regjering under Venustiano Carranza i telegrammet.[trenger referanse]

Hans forslag omfattet en avtale om en tysk allianse med Mexico, mens Tyskland fortsatt ville forsøke å fastholde en amerikansk nøytralitet. Hvis denne politikken slo feil ble det foreslått at den meksikanske regjering skulle gjøre felles sak med Tyskland, forsøke å overtale den japanske regjering til at slutte seg til den nye allianse, og angripe USA. Tyskland på sin side ville love finansiell bistand og tilbakelevering av de tidligere meksikanske områder Texas, New Mexico og Arizona til Mexico.[trenger referanse]

Avsendelse[rediger | rediger kilde]

Den 16. januar 1917 sendte Zimmermann telegrammet til den tyske ambassadør i Washington, Johann von Bernstorff, som i hemmelighet videresendte det til den tyske ambassadør i Mexico, Heinrich von Eckardt.

Den britiske etterretningstjeneste snappet opp telegrammet 17. januar, men kunne ikke på daværende tidspunkt dekode det, fordi det var blitt sendt i en ny kode som verken de britiske kryptografer eller den tyske ambassade i Mexico var i besittelse av. Det var først da telegrammet var ble omkodet til von Eckardt i den gamle kode, som også ble snappet opp, at britene kunne sammenligne de to koder og dermed kunne lese den seneste kode og forstå innholdet av meddelelsen.

Det var på dette tidspunkt at det gikk opp for den britiske etterretningstjeneste at en øyeblikkelig videresending av telegrammet til president Wilson, ville gjøre det klart for tyskerne at Storbritannia kunne dechiffrere deres koder. Dette ville bringe den britiske etterretningsinnsamling i fare. En britisk spion fikk deretter fatt i en kopi av den meksikanske utgave av telegrammet, med små endringer i teksten, og gav på denne måten en plausibel forklaring på hvordan britene hadde fått kjennskap til telegrammet.

Virkning[rediger | rediger kilde]

Karikatur i Dallas Morning News i mars 1917
Some Promise.jpg

Den 24. februar ble telegrammet til sist gitt til den amerikanske ambassadør i Storbritannia, Walter Hines Page, som to dager senere videresendte det til president Wilson. Den 1. mars gav den amerikanske regjering telegramteksten til pressen.

I begynnelsen var det noen av de amerikanske avisene, særlig de som tilhørte William Randolph Hearst, som forsøkte å hevde at telegrammet var et falsum som britene hadde laget for å overtale den amerikanske regjering til å gå inn i krigen på britenes side. Denne holdning ble forsterket av tyske og meksikanske diplomater samt pro-tyske og pasifistiske opinionsdannere i USA; men den 29. mars 1917 holdt Arthur Zimmermann en tale hvor han bekreftet innholdet av telegrammet og dermed gjorde en ende på alle spekulasjoner om dets ekthet.[trenger referanse]

På det tidspunkt var en rekke amerikanske skip blitt senket med stort tap av menneskeliv, og den 2. april ba president Wilson Kongressen om å erklære krig mot Tyskland. Dette gjorde kongressen 6. april, og USA trådte inn i krigen på alliert side.

Zimmermanns tale[rediger | rediger kilde]

Talen hadde til formål å forklare hans synsvinkel på situasjonen. Han innledet med å si at han ikke hadde skrevet et brev til Carranza, men hadde gitt instruksjoner til den tyske ambassadør via «rute som hadde forekommet ham sikker».[trenger referanse] Han sa også at tross ubåtoffensiven hadde han håpet at USA ville forbli nøytralt. Hans instrukser (til den meksikanske regjering) skulle kun bringes til utførelse etter en amerikansk krigserklæring, og han mente at hans instrukser var «helt igjennom lojale overfor USA».[trenger referanse] Rent faktisk la han skylden på president Wilson for å avbryte forbindelsene med Tyskland «med usedvanlig hardhet» etter at telegrammet var mottatt, og at den tyske ambassadør derfor «ikke lenger hadde mulighet til å forklare den tyske holdning, og at den amerikanske regjering hadde nektet å forhandle».[trenger referanse]

Å tro at USA ville forbli nøytralt mens dets skip ble angrepet, tyder på at Zimmermanns var meget naiv, men det er mulig at han håpet at verden ville forstå den desperate situasjon som Tyskland stod i med blokaden av tysk skipsfart, og at det ville innbringe noe forståelse.[trenger referanse]

Der var ærlighet i hans tale, da han i mellomtiden hadde hatt tid til å overveie effekten av telegrammet og dens avledede effekter, men allikevel var parat til å fremlegge den opprinnelige idé.[trenger referanse] Den viste imidlertid også at han var feilinformert om USAs reelle styrke i forhold til sin sørlige nabo, men denne feil må tilskrives den tyske etterretningstjeneste.[trenger referanse]

Det meksikanske svar[rediger | rediger kilde]

Senere nådde en general som av Carranza hadde fått til oppgave å vurdere de reelle muligheter for en meksikansk overtakelse av de tidligere provinser, frem til at det ikke ville ha fungert. En overtagelse av de tre delstater ville nesten med sikkerhet skape fremtidige problemer og kanskje krig med USA. Mexico ville heller ikke være i stand til å huse en stor engelskspråklig befolkningsgruppe innenfor sine grenser, og Tyskland ville ikke være i stand til å levere de våpen som ville være nødvendige i den konflikt som helt sikkert ville oppstå. Carranza avslo Zimmermanns forslag den 14. april.

Nuntius Pacellis fredsmisjon[rediger | rediger kilde]

PioXIIgernamia1917.jpg

I slutten av juni 1917 fant Zimmermann den første reelle mulighet til å rydde veien for fredsforhandlinger i sin tid som minister. På flere møter med den pavelige nuntius i Bayern Eugenio Pacelli (som senere ble Pave Pius XII) og hans uditore Schioppa, som var sendt avsted for å sondere, la rikskansler Bethmann-Hollweg og Zimmermann sine planer. Det skulle ikke skje landavståelser, ingen grenseendringer overfor Russland, Polen skulle forbli en selvstendig stat, alle besatte områder i Frankrike og Belgia skulle rømmes og Alsace-Lorraine skulle avstås til Frankrike. Den eneste unntagelse til gjengjeld var at Tyskland skulle ha alle sine tidligere kolonier tilbake.

Ingen av disse planer ble gjennomført, for ingen av de to tyske deltagere ble i sine stillinger særlig lenge etterpå.

Som en ettertanke var det kansler Bethmann-Hollwegs overbevisning - i motsetning til generalstabens - at når først USA trådte inn i krigen ville Tysklands fremtid se særdeles svart ut.[trenger referanse]

Fred i øst[rediger | rediger kilde]

I mars 1917 - da den russiske front sto foran et sammenbrudd - tok Zimmermann skritt for å fremme fred i øst med russerne, et forslag som hadde meget stor betydning for Tyskland på daværende tidspunkt.[trenger referanse] Utenriksministeren foreslo følgende: Regler for kontakter langs fronten. Gjensidig tilbaketrekning fra besatte områder. En velvillig avtale om Polen, Litauen og Kurland samt et løfte om å hjelpe Russland med landets gjenoppbygning.[trenger referanse] Sist men ikke minst ville Lenin og de revolusjonære emigranter få lov til å passere igjennom Tyskland og så via Sverige til Russland med tog. Disse forslag ville, når først de var gjennomført, frigjøre Tysklands hærer i øst og gjøre det mulig å konsentrere dem på Vestfronten, et mesterlig trekk som ville styrke Tysklands Vestfront kraftig.[trenger referanse] Zimmermann bidro således til utfallet av oktoberrevolusjonen.[trenger referanse]

Etter avskjedigelsen[rediger | rediger kilde]

Da Zimmermann bekreftet Zimmermann-telegrammets ekthet, var igrunnen hans karrière over.[trenger referanse] Han ble boende i Berlin vendte aldri tilbake til politikken. Han døde i 1940.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Lindenberg: Es lohnte sich, gelebt zu haben. Berlin 1941, s. 268-274
  • Martin Nassua: „Gemeinsame Kriegführung, gemeinsamer Friedensschluss“. Das Zimmermann-Telegramm vom 13. Januar 1917 und der Eintritt der USA in den 1. Weltkrieg. Frankfurt am Main u. a. 1992, ISBN 3-631-44752-3 (Europäische Hochschulschriften Reihe 3: 520)
  • Barbara W. Tuchman: The Zimmermann Telegram, 1958.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Gottlieb von Jagow  
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Richard von Kühlmann