Svalestjerter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Svalestjerter
svalestjert er en av tre arter som finnes i Norge  Foto: Holger Gröschl
svalestjert er en av tre arter som finnes i Norge
Vitenskapelig(e)
navn
:
Papilionidae
Latreille, 1802
Norsk(e) navn: Svalestjerter
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Leddyr
Klasse: Insekter
Orden: Sommerfugler
Overfamilie: Dagsommerfugler
Antall arter: 551 i verden
13 i Europa
3 i Norge
Habitat: terrestrisk, i fjellet, åpen skog, blomsterenger, de fleste i varmere strøk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Arktis og Antarktis
Delgrupper:

Svalestjerter (Papilionida) er store dagaktive, fargerike sommerfugler. De tilhører gruppen dagsommerfugler, og noen av de største dagsommerfuglene i verden er svalestjerter. Navnet kommer av «stjerten», eller forlengelsen i bakkanten av bakvingen. Ikke alle artene har denne «stjerten».

De fleste artene er utbredt i tropiske og subtropiske områder; fuglevingene er blant disse tropiske artene. Noen andre grupper finnes i kjøligere områder, og kan ha en utbredelse ganske høyt opp i fjellet, slik som de norske artene apollosommerfugl og mnemosynesommerfugl. I tillegg til disse to finnes også arten svalestjert i Norge.

Flere steder i Sørøst-Asia er sommerfuglsafari en attraksjon for turister, og synet av svalestjerter og særlig fuglevinger regnes som et høydepunkt på turen.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Navnet svalestjerter kommer av «stjerten» på bakvingen. Papilio cresphontes
Papilio demoleus
Larver har et gaffellformet organ (osmeterium). Iphiclides podalirius

Det som skiller svalestjerter systematisk fra de andre dagsommerfuglene er at bakvingene har en innoverbøyd bakkant fordi de mangler analribben 3A. Bakvingene har den ene åren i vingen forlenget, slik at den danner en «stjert». Vingene består av ribber med en tynn membran imellom. Membranen er tett besatt med små skjell i ulike farger. Fargene framstår på grunn av vingeskjellets farge eller fordi lyset brytes i overflaten. Langs ytterranden finnes fine hår.

Vingespennet er mellom 55 og 90 millimeter hos de nordiske artene. I tropiske strøk finnes langt større arter.

Svalestjerter har tre par bein, et på hver av de tre brystleddene. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur.

I hodet, men også i resten av kroppen finnes sanseorganer og nervesystemet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne (imago), er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.[1]

De store fasettøynene gir sommerfuglen et godt syn. Fasettøyne er sammensatt av mange enkeltøyne, og tilsammen gir de et skarpt og klart bilde. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på.[1]

På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva den sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.[1]

Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av fordøyelses-, forplantnings- og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, som kalles stigma. Gjennom disse forsynes det svært finmaskede system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.[1]

Eggenes fasong og overflate varierer. De fleste egg har en eller annen rund form, med et fint punktert mønster, de fleste er omtrent 1 - 2 millimeter brede.

Larvene kan framvise et gaffelformet organ (osmeterium), like bak hodet, om de blir skremt. De ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéene. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre sammenvokste ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noe små antenner larven bruker til å finne riktig føde.

Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg.

Mnemosynesommerfugl finnes i Norge
Apollosommerfugl er fredet i Norge
Graphium agamemnon lever i Australia og Sørøst-Asia
Papilio cresphontes lever i USA og Mellom-Amerika
Både Graphium chiron og Graphium doson lever i Sørøst-Asia
Papilio multicaudata lever i Mellom- og Nord-Amerika
Papilio nephelus lever i Sørøst-Asia
Parnassius phoebus lever i Europa, dog ikke i Norden
Zerynthia polyxena er vanlig i Sør-Europa

Levevis[rediger | rediger kilde]

Svalestjerter finnes i ulike leveområder (habitater), fra frodige bekkeløp til bratte bergvegger og rasmarker i fjellet. De fleste av artene er knyttet til tropiske skoger.

Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglene. Vingene holdes ofte sammenlagt opp eller ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Eggene legges på næringsplanten. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C.[2] Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Svalestjerter har puppestadiet i sin egen noe ubeskyttede hud, uten en ytre kokong. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall.

Når puppen er hard, begynner omdanningen fra larve til det voksne insektet. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering (metamorfose) skjer og dyret bygges opp igjen. Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne og brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste svalestjerter har et puppestadium på mellom to til fire uker.[3]

Litt om enkelte grupper[rediger | rediger kilde]

Fuglevinger er en gruppe av svalestjertene, fra de tre slektene Trogonoptera, Troides og Ornithoptera. Fuglevingene har fått sitt navn fordi framvingene er store og trekantet, spisse og større enn bakvingene, noe som gjør at de minner om fugler når de flyr. Vingene hos de fleste arter er mørke, ofte med en eller flere flekker på bakvingene. Fuglevinger har økonomisk betydning. Særlig på Ny-Guinea finnes sommerfuglfarmer som driver oppdrett av fuglevinger. Disse selges som pupper eller ferdig montert (oppspent) for salg som souvenirer eller til samlere.

De to artene i slekten Lamproptera kalles «dragehaler», et navn de har fått fordi bakvingene har uvanlig lange stjerter og kan minne om halen til en drage.

Sårbar og fredet[rediger | rediger kilde]

Flere av artene er sjeldne og truet. 76 arter er oppført på IUCN rødliste.[4] I 1989 vedtok Direktoratet for naturforvaltning å frede to av de norske artene, apollosommerfugl[5] og mnemosynesommerfugl.[6] Apollosommerfuglen har vært ulovlig å eksportere fra eller importere til Norge siden 1976. Den tredje norske arten, Svalestjert er truet og har trolig tilbakegang i Norge, på grunn av drenering av myr og våtmark.[7] Også internasjonalt er svalestjertene regnet som truet. De sjeldne artene er svært ettertraktet mellom samlere og eksemplarer selges for høye priser. På bakgrunn av dette er det mange svalestjerter mellom de ganske få insektene som er omfattet av CITES-konvensjonens reguleringer. Inkludert på CITES Appendix II (liste over arter der internasjonal handel krever sertifikater) er alle den sørøstasiatiske artene i Troidini, apollosommerfugl, slekten Bhutanitis og slekten Teinopalpus. Tross dette omsettes det fremdeles mange slike eksemplarer på internet.

Systematisk inndeling med europeiske arter[rediger | rediger kilde]

Denne systematiske oversikten med antall arter i de ulike gruppene, følger Papilionidae – revised GloBIS/GART species checklist.[8] De europeiske artene er hentet fra databasen Fauna Europaea.[9]

Slektskapsforholdene mellom svalestjertenes delgrupper og slekter er avklart i ulik grad, særlig blant de tallrike tropiske artene. Det er beskrevet en lang rekke arter, samt underarter. Ved senere revisjoner og med større kunnskap om svalestjerter, har det vist seg at enkelte arter var «variasjoner i utseende». Disse er enten ført som underart eller synonym (Nomenklatur (biologi)). Derfor kan endringer skje.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Eliasson, C.U. et al. 2005. Fjärilens biologi och utseende. side 26-30
  2. ^ Eliasson, C.U. et al. 2005. Larven. side 32-35
  3. ^ Eliasson, C.U. et al. 2005. Puppan. side 35-38
  4. ^ IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. www.iucnredlist.org/ Search:Papilionidae (besøkt: 20. november 2007)
  5. ^ Faktaark - Artsdatabanken: Apollosommerfugl. ISSN1504-914 pdf
  6. ^ Faktaark - Artsdatabanken: Mnemosynesommerfugl. ISSN1504-914 pdf
  7. ^ Lerbak, Marie Norum. 2006.
  8. ^ Papilionidae – revised GloBIS/GART species checklist (besøkt: 21. november 2007)
  9. ^ Papilionidae - Fauna Europaea (besøkt: 26. januar 2011)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]