Kistebrev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dansk, håndkolorert, satirisk kistebrev (Kistebillede) fra 1770-tallet av «Den Stormægtigste Dronning Caroline Mathilde til Hæst», kledt som en mann, og den danske kongens livlege Johann Friedrich Struensee i fengsel. Fra Det Kongelige Biblioteks samling.

Kistebrev, på dansk kalt kistebillede, på svensk kistbrev, var et enkelt utført og billig ettbladstrykk som var limt under et kistelokk eller brukt som veggdekorasjon. Slike trykk var særlig populære i Skandinavia i perioden fra 1700 til 1850. Da ble de masseprodusert som dekor, folkeopplysning og underholdning for vanlige mennesker. Kistebrevene var oftest tresnitt trykt i svart-hvitt og håndkolorert. De besto av ett eller flere bilder med en forklarende tekst på prosa eller vers. Motivene var gjerne i naivistisk, forenklet og dekorativ stil med border og streker. De kunne vise bibelske og historiske scener, portretter, allegoriske, satiriske, eventyrlige, belærende eller hverdagslige framstillinger. Mange av motivene var kjent over hele Europa og ble kopiert og tilpasset lokale forhold.

Kistebrev skal ikke ha vært like vanlige i Norge som i Danmark og Sverige der det var en stor egenproduksjon og de ble vidt utbredt i det gamle bondesamfunnet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Der Brieffmaler fra Jost Ammans Ständebuch, en «yrkesoversikt» fra 1568. «Brevmaleren» var en type illustratør som utformet og håndkolorerte trykksaker som kalendere, spillkort, kistebrev og andre ettbladstrykk, ofte ved hjelp av trestempler i tresnitt-teknikk.
Dansk kistebrev av «Kong Salomons Dom imellem tvende Skjøger». Fra Det Kongelige Biblioteks samling.
Del av et engelsk himmelbrev fra 1700-tallet, et personlig brev angivelig fra Gud eller Jesus med moralske formaninger og løfter om lykke

De nordeuropeiske kistebrevene har røtter tilbake til middelalderen; allerede på 1400-tallet ble det lagd enkle tresnitt som pynt, blant annet av helgener. Slike ettbladstrykk ble utført av «brevkunstnere» ved at både bilde og tekst ble skåret ut i en og samme tretavle og trykt som blokktrykk. Men dette var neppe «folkekunst» - til det var både håndverket, papir, og ikke minst pergament, ennå altfor dyrt. Likevel skulle tidlige tyske, italienske og franske trykk påvirke seinere tiders populære bildesjangre, særlig etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet i Europa på 1450-tallet og den tekniske utviklinga etter hvert gjorde mangfoldiggjøring billigere og mer utbredt. En spesiell type bøker fra denne tida er blokkbøkene. De var satt sammen av nettopp ensidige enkeltbladtrykk med lett forståelige, ofte håndkolorerte illustrasjoner.

Med oppfinnelsen av kobberstikk på 1400-tallet, fikk de enkle middelalderbildene andre kunstneriske kvaliteter. Kobberstikk-teknikken med sine fine linjer og skraverte gråtoner fikk imidlertid snart høyere status enn tresnittet. Da produksjonen av kobberstikk økte utover på 1600-tallet, ble tresnitt i enda større grad betraktet som enkle bilder framstilt ved små verksteder. Likevel er det eksempler på kobberstikk brukt som dekor på kisteinnsider allerede på 1500-tallet. Det har også vært folkelige kistebrev framstilt av gamle, kasserte kobberstikk.

Kistebildene kunne kjøpes på markeder, i boder, trykkerier - eller kirker når det var religiøse motiv. I katolske land kunne de for eksempel være bevis på tildelt avlat.

Trykkene ble limt til innsida på lokket av folks trekister til oppbevaring av klær og tekstiler. Opprinnelig var det kanskje ment som beskyttelse, seinere bare som dekor. Siden ble bildene også hengt på veggen.

Billige «folketrykk» i form av tresnitt var vanlig i Tyskland1600-tallet, men det er uklart når skikken kom til Norden. Trolig skjedde det også på 1600-tallet. I Danmark ble det fra cirka 1700 mote å lime fast tresnittbilder på innsida av kistelokk. Seinere ble de også veggpryd; det skjedde i Norge fra slutten av 1700-tallet. Opphengte kistebrev brukt som juledekorasjoner ble i Sverige kalt julark, julbrev og julpapper; slike kunne henges opp og settes sammen i store lengder. Da Det Berlingske Bogtrykkeri ble etablert i København1730-tallet, hadde det lenge vært en omfattende dansk kistebrevproduksjon i tillegg til import fra Tyskland. I Sverige kom skikken først til Skåne, men det eldste daterte bildet er trykt i Stockholm 1718. Rundt midten av 1700-tallet sank imidlertid populariteten til kistebrevene i midtre deler av Sverige, mens det skjedde en ny oppblomstring sørpå i landet, der nye bok- og kistebrevtrykkerier ble etablert, blant annet C. G. Berlings trykkeri i Lund. Gøteborg og andre byer fikk bildetrykkerier litt etter, ofte med innkjøpt materiale fra Danmark. På 1800-tallet ble Växjö sentrum for produksjonen av kistebrev i Sverige. Tidligere skal det ha blitt framstilt særlig mange bilder i Jönköping og Borås.[trenger referanse]

Da litografier og fargetrykk kom på 1850-tallet mistet kistebrevet sin popularitet og forsvant fra markedet i løpet av de neste tiårene.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Som det meste av massekulturen, begynte også de fargerike kistebrevene som et motefenomen i toneangivende miljøer, men utviklet seg siden til en breiere folkekultur. Denne fikk etter hvert lav status hos den skolerte makteliten; det stiliserte formuttrykket i kistebildene var «enkelt och konstlöst», innholdet popularisert og det generelle inntrykket billig og etter hvert gammeldags. Like fullt har trykkene vært statusobjekter i flere samfunnsgrupper. Slike bilder har dessuten vært den eneste billedkunsten folk flest i bygder og mindre byer fikk se, bortsett fra kirkekunsten, og som de selv kunne eie. Selv om trykkene ikke på noen måte var kunstgrafikk, kunne noen av dem også ha kunstneriske kvaliteter. De var en kilde til glede og underholdning i en bildefattig hverdag, og gjorde i tillegg nytte som formidler av nyheter og «forbilledlig moral». Kistebrevene har også vært et hjelpemiddel for å lære å lese. Målet var altså å «synliggöra kristen tro, beskriva, hylla, smycka och undervisa».[1] I ettertid har de først og fremst kulturhistorisk verdi.

Navn[rediger | rediger kilde]

Kistebrevene har hatt ulike betegnelser etter bruken. I 1947 skrev Randi Asker artikkelen «Danske tresnitt og kistebrev i Norge» i By og Bygd, Norsk Folkemuseums årbok, etter å ha undersøkt kister på museet. Der innførte hun betegnelsen «kistebrev» i Norge, og forskere har siden tatt den i bruk. Kistebrev kan på norsk også kalles kistebilde etter det danske kistebillede som er dokumentert i skrift fra 1789.[2] På dansk har også betegnelsen kisteblad vært brukt. På svensk kalles trykkene vanligvis kistbrev eller kistebrev. På svensk kunne de også kalles julark, julbrev eller julpapper. Eldste kjente bruk av kistebref i skrift er fra 1847.[3] Den tyske betegnelsen skal være Kistenbriefe, den engelske broadsheets og den russiske lubok (flertall lubki).

Samlinger i dag[rediger | rediger kilde]

Selv om kistebrevene i sin tid stedvis var svært populære, er de fleste borte i dag. I skandinaviske museer er det likevel flere samlinger, blant annet ved Norsk Folkemuseum[4] i Oslo og Det Kongelige Bibliotek[5] i København. Andre danske samlinger finnes i Nationalmuseet, Frederiksborg Slot, Dronningens Håndbibliotek, Dansk Folkemindesamling samt Museet på Gottorp Slot i Slesvig. I Nordiska museet i Stockholm er det også «originalstokker», det vil si trykkplater, til kistebrev. Også Kungliga biblioteket og andre har registrert flere kistebrev.[6][7]

Kistebrevene ble gjenoppdaget på 1900-tallet, og enkelte motiv skal ha blitt trykt opp på nytt i moderne tid.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Liknende bildesjangre og populærkultur[rediger | rediger kilde]

Se egne artikler om lubok og Bilderbogen
Lubok, folkelig ettbladstrykk fra Russland, fra 1600-tallet. Motivet viser Baba Jaga, ridende på en gris, i basketak med Krokodil. Tradisjonelle lubki er russiske motstykker til de nordeuropeiske kistebrevene.

Lett forståelige bildetrykk for folk flest har eksistert i ulike varianter og under ulike navn over hele Europa.

Av bildesjangre og visuell populærkultur som likner på kistebrev, kan nevnes den russiske tradisjonen med lubok fra 1600- til 1800-tallet, og de tyske Bilderbogen («bildeark») eller neuruppinere og de tilsvarende franske Image d'Épinal («bidler fra Épinal»), som også kom som fargelitografier. I japansk kunst- og kulturhistorie har ukiyo-e, masseproduserte trykk med populære sjangermotiv, spilt en liknende rolle i samme periode.

Også folkebøker og skillingstrykk er i nær slekt med kistebrevene; innholdet var populært, formen lett tilgjengelig og utbredelsen tidvis stor. Også flygeblad, mindre ettbladstrykk med ulikt innhold, har vært spredt i store opplag, ikke sjelden med nyheter i ei tid før aviser ble vanlig. Flygebladene kunne bestå av bare tekst eller også ha illustrasjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Bilderbogen, tysk betegnelse for billige billedark 1700-1900-tallet
  • Lubki, billige, folkelige, russiske bildetrykk 1600-1900-tallet
  • Ukiyo-e, masseproduserte japanske tresnitt (og malerier) med motiv fra hverdagslivet, 1700-1900-tallet
  • Auca, populær, katalansk bildefortelling
  • Blokktrykk, ettbladstrykk (tidlige tresnitt)
  • Skillingstrykk, billige trykk med populære fortellinger, skillingsviser m.m.
  • Flygeblad, enklere ettbladstrykk med eller uten illustrasjoner
  • Plakat, plansje, glansbilde
  • Folkebøker, billige, populære billigbøker utgitt fra 1400- til 1800-tallet
  • Kitsj, billig, masseprodusert «liksom-kunst»
  • Illustrasjon, sjangerbilde
  • Himmelbrev, et personlig brev fra Jesus eller Gud med formaninger og løfter, populært som motiv på kistebilder
  • Sarkofagtekstene, religiøse «kistetekster» fra oldtidens Egypt

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asker, Randi (1947): Danske tresnitt og kistebrev i Norge.(By og bygd nr. 5, Norsk Folkemuseums årbok 1947, s. 77-102) Oslo

Referanser[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]