Hopp til innhold

Stavanger bispedømme (1125–1682)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For bispedømmet opprettet i 1925, se Stavanger bispedømme.

Stavanger bispedømme, senere Stavanger Stift (Latin: Dioecesis Stavangrensis) var et av de fem historiske bispesetene i Norge, og ble opprettet ca 1125[1]. De første tre katolske bispedømmene i Norge ble opprettet i (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem, og blant disse var Stavanger, som ble opprettet ved deling av Bjørgvin bispedømme i 1125. Det har vært vanlig å tidfeste byen Stavanger til samme år som bispedømmets grunnleggelse. Det er mulig at det var en biskop i Stavanger også før dette.

Scavenius-kartet (tilskrevet biskop Laurits Clausen Scabo), trykt av Joan Blaeu og Cornelius Bleau i 1638. Grensen for Stavanger stift er trukket mellom Kragerø og Langesund. «Tellemarck» er oppført som del av «Opslo stift». I Hallingdal er Stavanger stift angitt til midt på Krøderen, mens i Valdres er grensen trukket over Sperillen.

Opprinnelig tilhørte både Hallingdal og Valdres prosti Bjørgvin bispedømme, men begge disse gikk til Stavanger bispedømme ved delingen. Mellom biskopene i Bergen og Stavanger ble det gjort en overenskomst om at Sveio i Sunnhordland skulle tilfalle Bergen bispedømme mot at Eidfjord ble tillagt Hallingdal prosti i Stavanger bispedømme. Middelalderens Stavanger bispedømme omfattet Rogaland, dagens to Agderfylker, Hallingdalen i dagens Buskerud og Valdres i dagens Oppland samt sognene Røldal og Eidfjord i dagens Hordaland.

Bispedømmet ble etter noen få års opphold videreført som Stavanger stift etter reformasjonen i 1537. I 1608 ble det gjort et forsøk på å tilbakeføre Eidfjord til Hardanger prosti i Bergen stift uten at dette lykkes. Først i en kongelig reskript av 24. februar 1636, ser vi at Eidfjord, som ble brukt "så som ved føringskap skyld", ble tilbakeført til Bergen stift. Ved kongebrev av 10. april 1631 ble Hallingdal og Valdres prostier overført til Christiania stift. Til gjengjeld ble Øvre Telemark prosti overført fra Christiania til Stavanger stift. Øvre Telemark hadde før reformasjonen vært delt mellom Oslo og Hamar bispedømmer, med delingen falt bort da Hamar inngikk i Oslo etter reformasjonen. Jordeboken Graagaas ført i pennen av Scavenius, gir en utfyllende opplysninger om Stavanger stifts administrative inndeling omkring 1620.

Ved kongelig rescript av 6. mai 1682 ble det bestemt at Christianssand skulle bli stiftstad i både verdslig og geistlig henseende:[2]

[..] at Stavanger Stift herefter skal kaldes Christianssands Stift, samt Capitlet og den geistlige Jurrisdiction tillegemed Skolen til Christiansand Kjøpstæd skal transporteres, og Kirken der sammesteds herefter være Christiandssand Stift Cathedral eller Domkirke, og [..] skal Stiftamtmændene og Superintendenterne udi Christianssand herefter residere.

Bakgrunnen var dels på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, og dels ut fra et politisk ønske hos kong Christian V av Danmark-Norge om å styrke byen som var grunnlagt i 1641. Bispesetet ble følgelig flyttet fra Stavanger til Kristiansand, effektuert den 17. november 1684, da den nye stiftbyens superindent, kapitel og stiftsamtmann for første gang var samlet til kapitelsmøte. Som en skjebnens ironi var Stavanger by rammet av en omfattende bybrann den 4. november samme år, og lå således i aske. De beste og mest velstående folks gårder strøk med, kun den fattigste del av byen stod igjen. Dog ble det kirkelige sentrum med domkirken spart fra flammenes rov.[3]

Kristiansand stift endret i 1918 navn til Agder bispedømme, og i 1925 ble et nytt Stavanger bispedømme opprettet ved at området tilsvarende Stavanger amt ble fradelt Agder bispedømme, og Stavanger domkirke ble igjen bispesete.[3]

Kronologisk oversikt over biskoper

[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken

[rediger | rediger kilde]

Lutherske biskoper (–1682)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Helle, Knut (1975). Stavanger. no#: i hovedkommisjon hos Stabenfeldt. s. 52. ISBN 8253201893. 
  2. ^ Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve for Danmark og Norge. Gyldendal. 1803. s. 199. 
  3. ^ a b Stavanger 1125-1425-1925 [Stavanger bispestol. Dreyer. 1925. s. 82-4. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stavanger_bispedømme_(1125–1682)&oldid=24608442»