Stavanger bispedømme (1125–1682) er et av Norges fem tidligste bispedømmer, og kan ha blitt opprettet på 1120-tallet. De første tre katolske bispedømmene i Norge ble opprettet i (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem, og blant disse var Stavanger. Det har vært vanlig å tidfeste byen Stavanger til samme år som bispedømmets grunnleggelse. Det er mulig at det var en biskop i Stavanger også før dette.
Scavenius-kartet (tilskrevet biskop Laurits Clausen Scabo), trykt av Joan Blaeu og Cornelius Bleau i 1638. Grensen for Stavanger stift er trukket mellom Kragerø og Langesund. «Tellemarck» er oppført som del av «Opslo stift». I Hallingdal er Stavanger stift angitt til midt på Krøderen, mens i Valdres er grensen trukket over Sperillen.
Stavanger ble etter noen få års opphold videreført som stift etter reformasjonen i 1537. I 1682 ble bispesetet flyttet fra Stavanger til Kristiansand, dels på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, og dels ut fra et politisk ønske hos kongen i Danmark om å styrke den nye byen Kristiansand. Bispedømmet hadde samme utstrekning etter flyttingen, og forandret navn til Christianssands stift. Dette endret i 1918 så navn igjen til Agder bispedømme, og i 1925 ble et nytt Stavanger bispedømme opprettet ved at området tilsvarende Rogaland fylke ble utskilt fra Agder bispedømme.
