Den flerkulturelle skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Begrepet den flerkulturelle skolen viser til en mangfoldig skole som er sammensatt av elever med tilknytning til flere forskjellige kulturer og land. I Norge bor det barn med forskjellig bakgrunn, livssyn, språk, kultur og livserfaringer, som har røtter fra andre land og verdensdeler. Når disse barna blir skoleelever, fører dette til skolen blir mangfoldig, og vi kaller det derfor at skolen har blitt flerkulturell. Det finnes også flere andre definisjoner om hva som inngår i den flerkulturelle skolen. I Kunnskapsdepartementets strategiplan Likeverdig opplæring i praksis fra 2007 finnes følgende definisjon av en flerkulturell skole:

«En flerkulturell skole kjennetegnes av et personale som ser på det kulturelle og språklige mangfoldet som normaltilstanden, og som anvender dette mangfoldet som en ressurs. Ulikhet i kultur, språk og religiøs bakgrunn kan være en verdifull kilde til kunnskap og forståelse og kan bidra til aksept for anerkjennelse av ulikheter.»[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det norske samfunnet har til alle tider vært flerkulturelt. Til tross for at Norge har vært blant de mest homogene nasjonalsamfunnene i Europa, har landet aldri vært helt etnisk, språklig eller religiøst homogent. Man regner at landet har vært bebodd av samer i rundt 10 000 år, til tross for dette er det først i senere tid at samisk og kvensk kultur og deres politiske rettigheter som urfolk er blitt akseptert. Norge har opplevd innvandring fra land som Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Holland og England i mange hundre år, noe mange slektsnavn vitner om. I dag har rundt ti prosent av Norges befolkning en familiebakgrunn fra andre land en eller to generasjoner tilbake. Statistisk sentralbyrå definerer en innvandrer som en person med to utenlandsfødte foreldre:førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet. Våren 2013 var det ifølge SSB totalt 6560 innvandrerbarn som fullførte norsk grunnskoleutdanning. Dette vil si at det totale antallet barn i denne kategorien som befinner seg i norsk grunnskole er på omtrent 70.000. Det at den norske skolen er flerkulturell og mangfoldig gjør at det blir viktig for norske elever å forstå, vurdere og tilegne seg kunnskap om andre samfunn og kulturer. Hvordan man tilnærmer seg disse kunnskapene om andre samfunn og kulturer, og holdningene man har når man lærer om disse kulturene og samfunnene er forskjellig, men man bruker gjerne to begrep om hvilken tilnærming en har til å lære å forstå om andre kulturer: etnosentrisme og kulturrelativisme.

Verdier i skolen[rediger | rediger kilde]

Den norske skolen skal formidle holdninger og verdier for elevene som fremmer forståelse, respekt, fellesskap og samarbeid mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Elevene skal bli kjent med de positive mulighetene som følger med når man møter noen med ulik kulturell bakgrunn enn seg selv [2] Lærere har et spesielt ansvar for å gi elevene et nyansert syn på det flerkulturelle samfunnet. Lærere kan gjennom sin undervisning fremme kunnskap, verdier og holdninger som kan forebygge og motvirke fordommer, diskriminering og rasisme i skolen og i samfunnet som helhet. Ved å velge hvilke formuleringer og begrep de benytter i undervisningen kan lærere hindre at fordommer og stereotypiske holdninger kommer fram når de snakker om andre mennesker med ulik kulturell bakgrunn enn seg selv. Lærere skal også legge til rette for at alle elevene i den norske skolen skal føle seg likeverdige, uansett hvilken kulturell bakgrunn de har. I flerkulturelle klasser kan det for eksempel innebære å legge til rette for samarbeid og utvikling av et fellesskap mellom elevene med ulike kulturbakgrunn, og finne en felles plattform. Slik kan elevene utvikle respekt for hverandre. [3]

Kulturelle problemer[rediger | rediger kilde]

Et sentralt tema omkring problemene som kan oppstå, er retten til kulturelle normer vs statens normer. Skolen må praktisere statens normer, men gjennom undervisningen kan man vise til eksempler der statens normer og kulturens normer er mer eller mindre likestilte, og omvendt. [4] Det er viktig at skolen som et statlig organ er klar over de kulturelle forskjellene omkring hva som blir sett på som det offentlige og det private, for eksempel hvorvidt religionsopplæring skal være offentlig eller privat.

Skolens rammeverk[rediger | rediger kilde]

Den norske skolen er lovpålagt å følge de gjeldene lover og regler. Norske skolelover er de som skal regulere undervisningen ved norske skoler, både offentlige og private.

Læringsplakaten[rediger | rediger kilde]

I læringsplakaten heter det at skolen og lærebedriften skal:

  • gi alle elever og lærlinger/lærekandidater like muligheter til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre (Oppl.l. § 1-2 og kap. 5, og læreplanverkets generelle del)
  • stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse (Oppl.l. § 1-2 og læreplanverkets generelle del)
  • legge til rette for samarbeid med hjemmet og sikre foreldres/foresattes medansvar i skolen(Oppl.l. § 1-2 og forskrift § 3-2)

Opplæringen skal legge til rette for at elevene får kunnskaper om ulike kulturer, dette er fordi elevene skal få utviklet sin kulturelle kompetanse for deltakelse i et flerkulturelt samfunn. Den skal også fremme kulturforståelse og bidra til utvikling av elevenes selvinnsikt og identitet, samt respekt og toleranse.(Oppl.l. § 1-2 og læreplanverkets generelle del)

Lærere og instuktører i skolen og/eller lærebedrifter må ha en flerkulturell kompetanse og kunnskap om elevenes ulike utgangspunkt og læringsstrategier. Kompetansen til lærerne og instuktørene må vurderes ut fra de forventninger og krav som til enhver tid fremstår av lover og forskrifter under læreplanverket, og ut fra utviklingen i de ulike fagene.

I opplæringsloven[rediger | rediger kilde]

Under § 1-1 "Formål med opplæringa" spesifiseres det at elevene skal gis kulturell innsikt. Det heter også at opplæringa skal : "...byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane." (Opplæringsloven § 1-1)

Elever har også krav på fritak fra aktiviteter og liknende i opplæringen, der elever har rett til fritak fra aktiviteter og liknende. Under § 2-3a skal skolen vise respekt for elevene og foreldrenes religiøse og filosofiske tro og opplæringen skal sikre retten til likeverdig opplæring. Foreldrene kan også sende melding om at elevene kan få fritak ved deler av undervisnignen som foreldrene "ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande." (Opplæringsloven § 2-3a)

Opplæringsloven tar også opp med hvordan holdninger elevene skal ha til undervisningen i faget religion, livssyn og etikk. Dette kommer til uttrykk i § 2-4, hvor det heter at «undervisninga i religion, livssyn og etikk skal bidra til forståing, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av trudoms- og livssynsspørsmål.»

I Kunnskapsløftet[rediger | rediger kilde]

Se også: Kunnskapsløftet

Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å iverksette en femårsplan for et kompetanseløft på det flerkulturelle området. I perioden 2013-2017 skal barnehager og skoler øke kompetansen på utfordringer med minoritetsspråklige. Bakgrunnen for oppdraget finnes i St.meld. 6 [5]. Satsingen utvides gradvis slik at alle fylker får mulighet til å delta.

Tidsplanen for utvidelsen av prosjektet er slik:

  • 2013: Troms, Oslo/Akershus, Hordaland
  • 2014: Østfold, Vestfold, Hedmark, Sør-Trøndelag
  • 2015: Oppland, Buskerud, Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland
  • 2016: Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane
  • 2017: Oslo/Akershus, Østfold, Hordaland, Rogaland, Vestfold

I 2013-2014 fikk lærerutdanningsregionene midler til å drive forsknings- og utviklingsarbeid på det flerkulturelle området. Arbeidet skal bidra til å gi bedre og mer relevant kunnskap om hvordan minoritetsspråklige barn og unge lærer og utvikler seg i barnehage og skole.

Kunnskapsløftets generelle del[rediger | rediger kilde]

Den generelle delen av læreplanen sier noe om de overordnede målene for skolen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring. I avsnittet "Det meningssøkende mennesket" i den Generelle del av Kunnskapsløftet (K06) står det blant annet:

«Det meningssøkende mennesket:

  • Vår kristne og humanistiske tradisjon legger likeverd, menneskeretter og rasjonalitet til grunn. Sosial fremgang søkes i fornuft og opplysning, i menneskets evne til å skape, oppleve og formidle.
  • Samlet gir denne sammenflettede tradisjon uvisnelige verdier både til å orientere livsførselen og til å ordne samfunnslivet etter. De fremmer uegennyttig og skapende innsats, og de tilskynder rettskaffen og høvisk handling.
  • Samtidig må de unge lære at skiftende epoker har hatt vekslende sed og skikk, og at forskjellige samfunn har ulike regler for rett livsførsel. De unge må forstå at moralsyn kan være en kilde til konflikt, men at de også gjennomgår endringer, slik at det gjennom refleksjon, kritikk og dialog kan dannes nye modeller for samfunnsforhold og samkvem mellom mennesker.
  • Skolen har fått mange elever fra grupper som i vårt land utgjør språklige og kulturelle minoriteter. Utdanningen må derfor formidle kunnskap om andre kulturer og utnytte de muligheter til berikelse som minoritetsgrupper og nordmenn med annen kulturell bakgrunn gir. Viten om andre folk gir egne og andres verdier en sjanse til å prøves. Oppforstringen skal motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulike levesett.»[6]

Kompetansemål[rediger | rediger kilde]

I Kunnskapsløftet er det en samling av kompetansemål i de ulike fagene, og for ulike alderstrinn. I faget Samfunnsfag er det flere kompetansemål som direkte handler om forskjeller mellom ulike mennesker og ulike kulturer. De ulike punktene har som mål å bla. skape forståelse og gode holdninger.

Her er et utdrag fra K06, samfunnsfag:

Etter 4. årssteg

  • gje døme på korleis menneske meiner ulikt, at møte mellom ulike menneske kan vere både gjevande og konfliktfylte, og samtale om empati og menneskeverd
  • drøfte oppfatningar av rettferd og likeverd

Etter 7. årssteg

  • gje døme på ulike kulturelle symbol og gjere greie for kva vi meiner med omgrepa identitet og kultur
  • lese tekstar om menneske som lever under ulike vilkår, og drøfte kvifor dei tenkjer, handlar og opplever hendingar ulikt
  • diskutere samfunnsfaglege tema med respekt for andre sitt syn, bruke relevante fagomgrep og skilje mellom meiningar og fakta

Etter 10. årssteg

  • vise korleis hendingar kan framstillast ulikt, og drøfte korleis interesser og ideologi kan prege synet på kva som blir opplevd som fakta og sanning
  • drøfte ideal om menneskeverd, diskriminering og utvikling av rasisme i eit historisk og notidig perspektiv
  • gje døme på og diskutere kulturelle variasjonar og drøfte moglegheiter og utfordringar i fleirkulturelle samfunn
  • gjere greie for omgrepa haldningar, fordommar og rasisme og vurdere korleis haldningar kan bli påverka, og korleis den einskilde og samfunnet kan motarbeide fordommar og rasisme [7]

Skole og hjem[rediger | rediger kilde]

Opplæringsloven, forskrift til loven og Læreplanverket danner grunnlaget for samarbeidet mellom skole og hjem, slik at også elevenes foresatte skal kunne ha innflytelse på sine barns læringsarbeid både faglig og sosialt. Skole-hjem samarbeidet er viktig i hele grunnopplæringen, men etterhvert som elevene blir eldre og får større ansvar for egen læring og utvikling vil de foresattes innflytelse endre karakter og form. Samarbeidet er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for de foresatte slik at et slik samarbeid kan fungere.(Oppl.l. § 1-2 og forskrift kap. 3 )

Forskning viser at en får bedre skoleresultater ved at foreldrene involverer seg i skolehverdagen. Foreldrene har stor betydning for motivasjon og læring, og er en stor ressurs for elevens læring. Dette forutsetter at skolen har et godt samarbeid med hjemmet. De skolene som har tospråklige foreldre må legge til rette et godt samarbeid. Tidlig innsats er viktig for å danne et grunnlag for en god rutine og lett tilgjengelighet. Prosjektskoler og Minoritetsspråklig ressursnettverk har satt sammen noen tiltak som kan brukes for å få til et godt samarbeid [8]:

  • Brev på morsmål: Det kan være en fordel med et innkallingsbrev på morsmålet.
  • Korte og lettfattelige brev: Det kan fungere på norsk, dersom det ikke er mulig å finne tolk.
  • Telefonsamtaler med informasjon og påminning: Noen ganger er det best å ringe, i og med at barnet ikke alltid leverer informasjon til foreldrene.
  • Barnet kan også få i oppgave å minne foreldrene om møter og slikt.

Lærere kan samhandle med foreldre på et bedre ståsted om de har litt kunnskap om elevgruppen på skolen og migrasjonspedagogikk. Holdningene lærerne har til foreldrene, om de er etnisk norske eller ikke, er en utfordring. Samarbeid med foreldre med minoritetsbakgrunn er et større hinder når lærerne har fordommer. Det er viktig at lærerne har fokus på likheter fremfor ulikheter. Unødvendig fokus på dette kan bidra til å fremmedgjøring og skape større problemer mellom skole og hjem. Dersom skolen fokuserer på at skole-hjem samarbeidet er til det beste for barnet og at foreldrene ønsker det beste for sitt barn, kan det være lettere å løse utfordringer som dukker opp, enn om skolen tenker at foreldrene ikke er interessert.

Språklig mangfold[rediger | rediger kilde]

Særskilt norskopplæring[rediger | rediger kilde]

Etter opplæringsloven § 2-8 (grunnskolen) og opplæringsloven § 3-12 (videregående opplæring) har elever med et annet morsmål enn norsk og samisk rett til særskilt norskopplæring. Frem til elevene har nok norskkunnskaper til å følge den vanlige opplæringen i skolen, gjelder denne retten. Hvis det er nødvendig har elevene også rett til tospråklig fagopplæring, morsmålsopplæring eller begge deler. Utdanningsetaten gir skolene penger til særskilt norskopplæring basert på antall vedtak. Hvor mye den enkelte skole får pr. vedtak er avhengig av det totale antall vedtak ved skolen. En andel på 7 % (44 800 elever) fikk høsten 2013 rett til særskilt norskopplæring. Opplæringen skjer når elevene har andre fag som for eksempel naturfag. 6,3 % av lærertimene i 2012/13 til denne typen undervisning. Dette er en reduksjon fra 6,5 % i 2006/07.

Morsmålslærere[rediger | rediger kilde]

Elever som etter kartlegging viser at de har for svake norskferdigheter til å følge ordinær læreplan i norsk har rett til opplæring etter Opplæringsloven § 2-8. Dette innebærer særskilt norskopplæring og om nødvendig morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Denne retten gjelder til man har tilstrekkelig ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring.

Tolk[rediger | rediger kilde]

En undersøkelse gjort på vegne av Utdanningsdirektoratet viser at 3 av 4 skoler har foreldre som kan så lite norsk at de har vanskeligheter med å forstå og gjøre seg forstått i utviklingssamtaler og konferansetimer. Skoleledere oppgir at de sjelden bruker tolk på grunn av de har vanskeligheter med å finne tolker som er kvalifisert nok, dette medfører at kun 1 av 10 skoler bruker det nasjonale tolkeregisteret aktivt.

Å arbeide i den flerkulturelle skolen[rediger | rediger kilde]

Å arbeide i den flerkulturelle skolen kan være utfordrende. I en flerkulturell skole må alle få mulighet til å lære og utvikle seg. Opplæringen må tilpasses den enkeltes evner og forutsetninger, og for noen elever er språklig tilrettelegging avgjørende. Det er viktig at læreren anser de ulike aktørene i skolen som samarbeidspartnere. [9] Som lærer er det viktig at man fremmer en antirasistisk holdning. Absolutt alle elever skal trives i skolen og på ingen måte føle seg krenket eller utstøtt. For å skape et trygt og godt skolemiljø for elevene er man som lærer nødt til å snakke om respekt og toleranse.

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring har utarbeidet nettider med aktuelle læringsressurser for både grunnskole, videregående og voksenopplæring.

Utdanningsdirektoratet har kommet med et idehefte som ressurs i opplæringen til språklig og kulturelt mangfold.[10]

Urfolk inngår også i den flerkulturelle skolen. Tre stammers møte kan brukes som ressurs i undervisning.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kunnskapsdepartementets strategiplan Likeverdig opplæring i praksis 2007, s.9
  2. ^ Børhaug, K., Christophersen, J., Aarre, T. (2011). Introduksjon til samfunnskunnskap. Oslo: Det norske samlaget. s.  210. ISBN 9788252186543. 
  3. ^ Kjetil Børhaug, Jonas Christophersen, Tone Aarre (2011). Introduksjon til samfunnskunnskap. Oslo: Det norske samlaget. s.  229-230. ISBN 9788252186543. 
  4. ^ Eriksen, Thomas Hylland.,Sajjad,Torunn Arntsen. (2012). Kulturforskjeller i praksis. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. s.  43. ISBN 9788205412231. 
  5. ^ St.melding 6 (2012-2013): En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2015-04-02. Besøkt 9. mars 2015. 
  7. ^ Utdanningsdirektoratet
  8. ^ [1]Hvordan kan flerspråklige foreldre involveres i hjem-skole-samarbeidet?
  9. ^ {{Kilde bok Som lærer i den flerkulturelle skolen må er det viktig å fremme en antirasistisk holdning. | forfatter= Spernes, K. | utgivelsesår= 2012 | tittel= Den flerkulturelle skolen i bevegelse | utgivelsessted= Oslo | forlag= Gyldendal | side= 210 | isbn=9788252186543 }}
  10. ^ idehefte Arkivert 30 mars 2014 hos Wayback Machine.
  11. ^ Tre stammers møte

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eriksen, H.T., Sajjad, A.T. (2012) Kulturforskjeller i praksis. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205412231.
  • Spernes, K. (2012) Den flerkulturelle skolen i bevegelse. Teoretiske og praktiske perspektiver. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205422599.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]