John Latham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
John Latham
Latham John 1740-1837.png
Født27. juni 1740
Eltham
Død4. februar 1837 (96 år)
Winchester
Yrke biolog, ornitolog, zoolog, illustratør, naturviter, skribent, scientific illustrator
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Medlem avRoyal Society
Kungliga Vetenskapsakademien
Linnean Society of London
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Utmerkelser Fellow of the Royal Society
Fagfeltornitologi, medisin

John Latham

John Latham (født 27. juni 1740 i Eltham i England, død 4. februar 1837 i Winchester) var en britisk lege, ornitolog og forfatter. Latham var lege i Dartford i Kent. Han er mest kjent for sin innsats som ornitolog.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Latham ble født i Eltham sørøst for London. Han var eldste sønn av John Latham (død 1788), som var kirurg der. Moren nedstammet fra Sotheby-slekten i Yorkshire.[1]

Utdannelse, lege[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet ved Merchant Taylors' School og studerte så anatomi under William Hunter og fullførte sin medisinske utdannelse ved hospitaler i London. I 1763, da han var 23 år, begynte han å arbeide som lege i landsbyen Darenth nær Dartford i Kent. Samme år giftet han seg med Ann Porter. De fikk fire barn; to av dem overlevde barndommen.[2]

Ornitolog[rediger | rediger kilde]

Latham kalles ofte «den australske ornitologiens far».[trenger referanse] Gjennom underøkelse av fugler fra Australia som ble ført til England på slutten av 1700-tallet, kom han til å beskrive og navngi mange arter fra Australia og New Zealand. Noen av disse er emu (Dromaius novaehollandiae), hvittoppet kakadue (Cacatua alba), skjæregås (Anseranas semipalmata) og hyasint-ara (Anodorhynchus hyacinthinus).

A General Synopsis of Birds var Lathams første ornitologiske arbeid og den inneholdt 106 illustrasjoner av Latham. Boken beskriver flere nye arter som Latham oppdaget på ulike museer og i samlinger. I dette første verk brukte han ikke Carl von Linnés systematiske regler for vitenskapelig navnginving. Ettersom han senere forstod at dette ville innebære at han ikke skulle få æren av å først ha beskrevet disse artene,[trenger referanse] så publiserte han 1790 et Index Ornithologicus hvor han spesifiserte alle sine tidligere beskrevne fugler med et vitenskapelig navn. Dette skjedde for sent. Den tyske ornitologen Johann Friedrich Gmelin hadde allerede rukket å gi ut sin egen versjon av Linnés Systema Naturae. I den gav han vitenskapelige navn til alle Lathams arter.

Samarbeid[rediger | rediger kilde]

Han hadde et nært samarbeid med andre vitenskapsmenn på denne tiden, for eksempel Joseph Banks, Thomas Pennant og Ashton Lever. Han byttet fugler og informasjon med dem angående de siste ornitologiske oppdagelsene.

I 1775 ble han innvalgt i The Royal Society, og han var også delaktig i etableringen av selskapet The Linnean Society 1788.

Han ble pensjonist i 1796 og flyttet til Hampshire.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Latham beskrev et 150-tall fuglearter, som han dog ikke alltid har æren for, ettersom han ikke gav dem deres vitenskapelige navn. Noen av disse er sædgås (Anser fabalis), dobbeltbekkasin (Gallinago media) og splitterne (Sterna sandvicensis), alle beskrevet i 1787.

Latham har fått æren av å gi vitenskapelige navn til fem fuglearter, blant annet toppspurv (Melophus lathami), som ble beskrevet i 1831 av John Edward Gray.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Hans viktigste arbeider var

  • A General Synopsis of Birds (1781–1801)
  • General History of Birds (1821–28)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anonymous (1838–1839). «John Latham, MD, FRS, AS, LS». The Naturalist. 4: 26–33. 
  2. ^ Jackson, C.E.; Datta, A.; Vane-Wright, R.I. (2013). «Dr John Latham, F.L.S., and his daughter Ann» (PDF). The Linnean. 29 (1): 15–30. Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wright, N.: John Latham, the naturalist of Kent and father of British ornithology. In: Bygone Kent. 1980, Vol. 1, S. 231–235.