Anne Marie Breien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anne Marie Breien
Født19. august 1915
Oslo
Død4. april 2003 (87 år)
Eureka
Nasjonalitet Norge
Medlem av Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig

Anne Marie Breien, alias Anne Marie Langballe (født 19. august 1915 Slemdal i Aker, død 4. april 2003 i California). Breien er kjent for sin innsats for den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, spesielt med hensyn til å få norske fanger frigitt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Anne Marie Breien ble født 19. august 1915 på Slemdal i Aker.[1] Foreldrene var Roal Breien (1882–1960), distriktssjef for Milorg (D-14.2) i Øvre Buskerud fra 1941, og Nancy Breien født Giertsen (1890–1961).[2] Familien flyttet i 1926 til slektsgården Breien ved AskRingerike.[2] Roal Breien var blant annet med på å stifte Hønefoss Karosserifabrikk i 1936.

Anne Marie fullførte Statens gymnastikkskoleLillehammer og dro til München i 1938 for å utdanne seg videre. I Tyskland blir hun engasjert i illegalt arbeid og begynner å smugle jøder til Sveits, ifølge egen beretning. Hun ble oppdaget og utvist fra Tyskland og kom hjem like før krigen begynte.[3] I 1939 starter hun et eget helseinstitutt i Oslo, og 2. april 1940 gifter hun seg med juristen Kjell Bügel Langballe (1913–1982), men de to blir skilt før krigens slutt. Da krigen kom til Norge i april 1940 nektet imidlertid Anne Marie å samarbeide med Nasjonal Samling og instituttet hennes ble stengt.[2]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig var Breien den hemmelige norske kjæresten til Siegfried Wolfgang Fehmer, den beryktede tyske tyske Gestapolederen i Oslo.[4] Hun informerte samtidig den norske motstandsbevegelsen om Gestapos aksjoner. Breien bidro også til at omkring 90 norske fanger ble løslatt, blant dem Sigurd Evensmo.[5] Haakon Thallaug i motstandsbevegelsen på Lillehammer ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og kom som en av de få hjem før krigen var slutt, på grunn av Breiens innsats.[6] Ifølge Fehmer reddet Breien livet til minst 60 nordmenn. Ifølge Breien var de to ikke kjærester, og hun var nøye med at Fehmer skulle betrakte henne som en venn. Breien lovet også å hjelpe Fehmers norske kjæreste «Gerda» etter krigen mot at han løslot dødsdømte nordmenn.[3] «Gerda» ble trolig lurt av Fehmer til å bli angiver og hun ble dømt til 15 års fengsel ved rettsoppgjøret etter krigen. Fehmer var gift i Tyskland og hadde flere kvinnehistorier i Norge. De to ble observert i hverandres leiligheter.[7]

Fehmer betrodde henne opplysninger som hun bragte videre til Milorg. Jens Christian Hauge ga beskjed om Breien kunne komme med alle opplysninger hun kunne skaffe, men Hauge ville ikke instruere henne eller gi henne spesielle oppdrag. Hun prøvde også å overtale Fehmer til ikke å bruke tortur. Fehmer var ikke på bølgelengde med sin sjef Hellmuth Reinhard og foretok blant annet løslatelser uten å informere Reinhard. Breien var på den tiden gift med advokat Kjell Bügel Langballe. Faren Roal Breien var kaptein i Hæren[1] og milorgleder på Ringerike og ble assistert av sønnen Roal Breien jr.. Søsteren Nancy var involvert i de polske styrkene på kontinentet, mens broren Oscar var innrullert i de norske styrkene i Storbritannia.[8] Faren ble arrestert 8. januar 1942 og risikerte dødsstraff, og dette var bakgrunnen for at hun på eget initiativ tok kontakt med Fehmer - hun gikk rett inn på Fehmers kontor på Victoria Terrasse. Fehmer snakket godt norsk. Da faren ble løslatt holdt hun kontakten med Fehmer.[3]

Breien informerte 4. juli 1944 ledelsen i Milorg om at Gestapo hadde planlagt en aksjon mot et sommerhus på FlaskebekkNesodden, der radiostasjonen Corncrake med de norske agentene Leif Kyrre Karlsen og Ivar William Wagle befant seg. Meldingen kom for sent frem til at Milorg kunne reagere. Fehmer ble alvorlig skadet da de norske agentene brøt seg ut fra bygningen,[8] men agentene ble skutt like etter av en skjult tysk dekningsstyrke.

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Etter kapitulasjonen gikk Fehmer i dekning som soldat i luftwaffe på Solør, og han etterlot en schäfer hos Breien. Det var da Fehmer ringte Breien at han ble avslørt av Milorg og arrestert, og henrettet etter rettssak.[4] Breien vitnet i saken mot Fehmer og han ble svært overrasket da hun under rettssaken avslørte at hun hadde vært i motstandsbevegelsen.[3]

Etter frigjøringen ble hun arrestert for landssvik og satt kort i varetekt, men saken ble henlagt først etter over ett år.[5] Statsadvokat Lars L'Abée-Lund anerkjente hennes innsats: «Saken bes henlagt idet jeg efter de bevisligheter som foreligger, anser på det rene at det ikke foreligger noe straffbart forhold. Fru Breien må tvert imot ved sine handlinger sies å ha innlagt seg store fortjenester for sine landsmenn.»[8]

Til USA[rediger | rediger kilde]

Breien flyttet etter krigen til USA, blant annet på grunn av misoppfatninger om hennes krigsinnsats. Hun kom senere tilbake til Norge hvor hun arbeidet ved USAs ambassade og hos NATO på Kolsås. Breien ble oppsagt fra NATO i 1954 på grunn av virksomheten under krigen og forlot da Norge for godt.[8]

Hun ble intervjuet av VG i 1998 og fortalte at hun hadde slitt med ettervirkninger av opplevelsene under krigen.[3] Hun fikk krigspensjon i 1981 etter at familien hadde kjempet for hennes sak i flere år,[7][8] men ingen utmerkelse for sin krigsinnsats.[5]

Hun døde i California i 2003,[4] men etter eget ønske ble levningene hennes sendt hjem til Norge. Hun ligger begravet på familiegravstedet ved Norderhov kirke i Ringerike kommune, like sør for Hønefoss.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Breien, H.H. (1933). En oplandsslekt gjennom et kvart årtusen : optegnelser om slekten Breien. Oslo. 
  2. ^ a b c Hatledal, Kristin (6. mars 2020). «Anne Marie Breien». Store norske leksikon. Besøkt 25. mars 2020. 
  3. ^ a b c d e «JEG HAR INGENTING Å SKAMME MEG OVER». VG. 25. april 1998. s. 25. 
  4. ^ a b c Kristin Hatledal. «Anne Marie Breien». Store norske leksikon. Besøkt 12. februar 2018. 
  5. ^ a b c Vi Menn, nr 3, 2012, s.6.
  6. ^ Bjørnhaug, Inger (2000). Dølaby, verdensby. Lillehammer: Thorsrud/Lokalhistorisk forlag. ISBN 8278470596. 
  7. ^ a b «SADIST & SJARMØR». VG. 14. mars 1998. s. 27. 
  8. ^ a b c d e Østlund, Jan Helge (1997). Krigen på Ringerike. Hønefoss: Kolltopp. ISBN 8299381010. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]