RMS «Mauretania»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
RMS «Mauretania»

RMS «Mauretania» var en passasjerbåt konstruert av Leonard Peskett og bygget ved Swan, Hunter & Wigham Richardson for det britiske rederiet Cunard Line. Hun ble sjøsatt den 20. september 1906 og var verdens største skip frem til RMS «Olympic» ble bygget i 1911. Hun var også det raskeste frem til SS «Bremen»s jomfrutur i 1929. «Mauretania» ble foretrukket av passasjerene.  Etter at hun tok det østgående Atlanterhavets blå bånd på sin første reise tilbake i desember 1907, tok hun det vestgående blå bånd for den raskeste transatlantiske overfarten i løpet av sin 1909-sesong. «Mauretania» beholdt begge fartsrekordene i tjue år.[1]

Skipets navn ble hentet fra Mauretania, en gammel romersk provins på Afrikas nordvestkyst, ikke det moderne Mauritania som ligger lenger sør.[2] Tilsvarende navn tt ble også gitt til «Mauretania»s søsterskip RMS «Lusitania», som ble oppkalt etter den romerske provinsen rett nord for Mauretania, over Gibraltarstredet,[2] dvs. det nåværende Portugal. «Mauretania» var i tjeneste fram til 1934, da hun ble pensjonert, og ble senere hugget opp. RMS «Lusitania» ble senket i mai 1915 av en tysk ubåt.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Mauretania under en prøvevetur utenfor St. Abbs, Skottland den 18. september  1907. Høyeste hastighet som ble oppnådd var 25,73 knop
RMS Mauretania på verfet i Tyneside før sjøsettingen  i 1906

I 1897 var det tyske passasjerskipet SS «Kaiser Wilhelm der Grosse» det største og raskeste skipet i verden. Med en fart på 22 knop (41 km/t; 25 mph), tok den det Blå Bånd fra Cunard Lines RMS «Vampanis» og «Lucania». Tyskland kom til å dominere Atlanterhavet, og i 1906 hadde de fem atlanterhavsskip med fire skorstener, fire av dem eid av Norddeutscher Lloyd i den såkalte Kaiser-klasse

På omtrent  samme tid forsøkte den amerikanske finansmannen J. P. Morgans's International Mercantile Marine Co. et forsøk på å monopolisere sjøfarten, og hadde allerede kjøpt Storbritannias andre store transatlantiske rederi, White Star Line White Star.[3]

For å møte konkurransen var Cunard Line fast bestemt på å gjenvinne sin prestisje og dominans innen sjøfart, ikke bare for rederiet, men også for Storbritannia [3][4] I 1902 inngikk  Cunard Line og den britiske regjeringen en avtale om å bygge to superskip, «Lusitania» og «Mauretania»,[3] med en garantert minstefart på 24 knop (44 Km/t). Den britiske regjeringen lånte rederiet  2,6 mil. pund [5] for bygging av skip til en rente på 2,75% med tilbakebetaling over tjue år, med den forutsetning at skipene kunne konverteres til væpnede kryssere hvis det skulle bli nødvendig.[5] Ytterligere finansiering ble oppnådd da Admiralitetet sørget for at Cunard fikk årlige subsidier for posten på 150 000 pund .[5][6]

Utforming og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Arbeidere som står I tørrdokken under Mauretania's opprinnelige tre-bladet propell
Mauretania's stabelavløpning 20 september 1906

«Mairetania» og «Lusitania» ble begge tegnet  av Cunards arkitekt, Leonard Peskett, med Swan Hunter og John Brown som utarbeidet tegningene for den raske «havets mynde» med en hastighet på 24 knop i moderat vær, som vilkårene i kontrakten om subsidier for frakt av post krevde. Pesketts opprinnelige konfigurasjonen for skip i 1902 var med tre skorsteiner. En gigantisk modell av skipet dukket opp i Shipbuilder's magazine i denne konfigurasjonen, men Cunard besluttet å endre motoren for å til Parsons nye turbinenteknologi, og skipets profil ble igjen endret da la til en fjerde skorsten. Bygging av fartøyet begynte tilslutt med strekking av kjølen i 1904.

I 1906 ble «Mauretania» sjøsatt og døpt av Hertuginnen av Roxburghe.[7] På den tiden da hun ble sjøsatt var hun den største bevegelige konstruksjonen som noen gang var bygget,[8] og med litt større i brutto tonnasje enn «Lusitania». De viktigste visuelle forskjeller mellom «Mauretania» og «Lusitania» var at «Mauretania» var fem meter lengre Mauretania hadde også kraftigere motor, noe som gjorde henne litt raskere enn «Lusitania». «Mauretania» og «Lusitania» var de eneste skip med dampturbiner fikk Det Blå Bånd. I de senere skip ble det hovedsakelig reduksjon-rettetede turbiner brukt.[9] Mauretania's bruk av dampturbin var det største programmet ennå av den nye teknologien, utviklet av Charles Algernon Parsons.[10]. Under hastighetsstudier av disse motorene ble fet konstatert betydelige vibrasjon i høy hastighet, «Mauretania» fikk nye propeller før hun ble tatt i bruk, noe som reduserte vibrasjonene.[11] «Mauretania» var tegnet for å tilpasse den Edwardianske smak. Skipets interiør var tegnet av arkitekt Harold Peto, og lugarene var tegnet av to fremragende London-arkitekter Ch. Mellier & Sons og Turner and Lord,[12][13]. Det ble brukt 28 forskjellige tresorter sammen med marmorgulv, tapeter og andre møbler slik som det fantastiske åttekanede bordet i røkesalongen.[12][14] Trepanelet i hennes lugarer på første klasse var angivelig skåret av tre hundre håndverkere fra Palestina, (men dette virker usannsynlig og unødvendig). De ble trolig utført av verftet eller underleverandører, som tilfellet var for flertallet av lugarene i andre og tredje klasse.[15] I den fler-etasjers spisesalen på første klasse var det tak i eik innredet i fransk renessansestil med et stort kuppelvindu.[14] En rekke heiser var en skjeldenhet for pasasjerbåter. Likeledes trapper i det relativt nye lette materiale, aluminium som ble innstallert ved siden av «Mauretania»s store valnøtt-trapp.[14] En nyhet var veranda-kaféen på båtdekket hvor passasjerene ble servert drikke i et vær-beskyttet miljø. Den ble stengt etter et år da den viste seg upraktiskt.[12]

Tidlig karriere (1906-1914)[rediger | rediger kilde]

Mauretania 17. september 1907 som dekker 10 km til munningen av elva og havet
En gjennomskåret tegning av Mauretania

«Mauretania»forlot Liverpool på sin jomfrutur 16. november 1907 under kommando av kaptein John Pritchard, og på sin returreise tok hun rekorden for raskeste østgående kryssing av Atlanterhavet,[16] med en gjennomsnittlig hastighet på 23,69 knop (43,87 km/t). I september 1909 tok «Mauretania» det Blå Bånd for den raskeste vestgående kryssing, en rekord som skulle stå i mer enn to tiår. Æ[16] I desember 1911, på samme måte som i New York i desember 1910, slet «Mauretania» seg fra sine fortøyninger i Mersey-elven og ble påført skader som forårsaket kansellering av hennes spesielle raske juletur til New York. En rask endring av hendelser som førte til at  Cunard flyttet «Mauretania»s tur med «Lusitanin» som nettopp hadde kommet tilbake fra New York, under kommando av kaptein James Charles. «Lusitania» fullførte juleturen for «Mauretania»,[17] og reiste triumferende tilbake til New York. «Mauretania» var på en tur vesttover fra Liverpool til New York den 10. april 1912 og lå forankret i Queenstown, Irland på den tiden RMS «Titanic» forliste.  «Mauretania» fraktet «Titanic»s cargomanifest og Cunard Lines sjef, Mr A.A. Booth som organiserte en minnestund for «Titanic»s ofre.[18] I juli 1913 fikk både Kong George og Queen Mary en spesiell tur med «Mauretania», den gang Storbritannias raskeste handelsskip, som skulle legge ytterligere celebriteter til skipets omdømme. Den 26. januar 1914, da «Mauretania» hadde sitt årlige vediehold i Liverpool, ble fire menn drept og seks såret da en gassflaske eksploderte mens de arbeiet på en av hennes dampturbiner. Skaden på skipet var minimal, hun ble reparert i den nye Gladstone tørrdokk og var tilbake i tjeneste to måneder senere.

Verdenskrig (1914-1919)[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 4. august 1914, ble «Mauretania» for sikkerhets skyld ankret i Halifax, til 6. august. Kort tid etter at hun og søsterskipet RMS «Aquitania» ble bedt av den britiske regjeringen om å bli bevæpnet som kryssere,[19] Deres enorme størrelse og drivstofforbruk gjorde dem uegnet for dene tjenesten,[20] men de gjenopptok sin sivile tjeneste 11. august. Senere, på grunn av mangel på passasjerer som ville krysse Atlanteren, ble «Mauretania» lagt opp i Liverpool til mai 1915 på den tiden da «Lusitania» ble senket av en tysk «ubåt».

HMT Mauretania med hennes andre geometriske dazzle ordningen utviklet av Norman Wilkinson

«Mauretania» var i ferd med å fylle tomrommet etter «Lusitania», men hun var bestilt av den britiske regjeringen til å tjene som et troppetransportskip for å frakte britiske soldater til slaget om Gallipoli .[20] Hun unngikk å bli bytte for tyske ubåter på grunn av sin høye hastighet og mannskapets gode sjømannskap. Som troppetransportskip ble hun malt i mørk grå kamuflasjemaling med sorte skorstener som båter i denne tjeneste 

HMHS Mauretania; en simulert bilde laget av retusjerte postkort

Når de kombinerte styrker fra det britiske imperiet og Frankrike begynte å lide store tap, ble «Mauretania» bordret til å tjene som skip sammen med den andre Cunarder «Aqutania» og White Stars HMHS «Britannic» for å behandle sårede inntil 25. januar 1916. Som hospitalskip ble fartøyet malt hvitt med grå skorstener og store Røde Kors-merker. Syv måneder senere ble «Mauretania» igjen troppetransportskip sent i 1916, nå rekvirert av den kanadiske regjering for å frakte kanadiske tropper fra Halifax til Liverpool.[20] Hennes krigsinnsats var ennå ikke var over da USA erklærte Tyskland krig i 1917, og hun fraktet tusenvis av amerikanske soldater. I denne farten fikk skipet navnet HMS «Tuberose»[21] som ble henes navn til krigens slutt,[20] Men båtens navn ble aldri endret av Cunard. I mars 1918 hadde «Mauretania» kamuflasje, en type abstrakt farge utviklet av Norman Wilkinson i 1917 i et forsøk på å forvirre fiendens skip. Den første kamuflasje-malingen utviklet i mars 1918, var kurvelineære former og store områder med oliven, svart, grått og blått. Den andre utformingen var mer en geometrisk utforming ofte referert til som «Dazzle». Dette designet som ble brukt til juli 1918, var for det meste mer mørk blått og grått med noen svarte striper. Etter krigen ble hun malt i en grå-grå farge og til slutt Cunards ordinære farge på midten av 1919.

Karrière etter krigen (1919-1934)[rediger | rediger kilde]

Verandah Kafé på båtdekket.

«Mauretania» var tilbake i sivil tjeneste 21. september 1919. Hennes travle ruteplan forhindret henne fra å ha en omfattende overhaling som var planlagt i 1920. Men i 1921 tok Cunard Line og fjernet henne fra seilinger da det brøt ut brann på E-dekket og de bestemte seg for å gi henne en sårt tiltrengt overhaling.[22]. Hun gikk tilbake til Tyne shipyard hvor hun ble bygget, der hennes kjeler ble bygget om til oljefyring[23] og gikk til tjeneste i mars 1922. Cunard la merke til at «Mauretania» hadde problemer med opprettholde sin vanlige fart over Atlanteren. Selv om skipets hastighet hadde blitt forbedret, og den brente mindre kull enn tidligere, var det ikke samme fart på henne som før krigen. I 1922 klarte skipet en gjennomsnittlig hastighet på bare 19 knop. Det var nå at Cunard besluttet at skipet var i desperat behov for en overhaling.[24] I 1923 begynte en stor re-montering i Southampton. «Mauretanis» turbiner ble demontert. Halvveis gjennom overhalingen gikk arbeiderne til streik, og arbeidet ble stoppet, og Cunard fikk skipet slept til Cherbourg, Frankrike hvor arbeidet ble fullført på et annet verft. I mai 1924 gikk skipet tilbake til atlanterhavsfarten.[25]

Mauretania's Second Class Røyking Rom.

I 1928 ble «Mauretania» modernisert med nytt interiør og i det neste året ble hennes rekord slått av den tyske SS «Bremen».[26] med en hastighet på 28 knop (52 km/t; 32 km/t). Den 27. august gjorde Cunard et siste forsøk på at den tidligere havets mynde skulle gjenerobre sitt rykte. Hun ble tatt ut av tjeneste, hennes motorer ble modifisert til å yte mer og gi henne høyere hastighet, men dette var likevel ikke nok. «Bremen» representerte en ny generasjon av ocean liners som var langt kraftigere og mer teknologisk avansert enn den aldrende Cunard liner.[26] Selv om «Mauretania» ble slått av sin tyske rival. I 1929 kolliderte «Mauretania» med en jernbaneferge i nærheten av Robbins Reef Fyr. Ingen ble drept eller skadet og skaden ble raskt reparert.

Mauretania og RMS Arundel Castle (slott) i  Funchal, Madeira, c. 1935.
Mauretania til Southampton i 1933.

I 1930, som følge av en kombinasjon av den Den store depresjonen og nyere konkurrenter i Atlanterhavet ble «Mauretania» cruiseskip[27] og gjennomførte seks dagers cruise fra New [28] Den 19. november 1930 reddet «Mauretania» 28 mennesker og skipets katt fra det svenske lasteskipet DS «Obidis» som forliste i Atlanterhavet 400 nautiske mils (740 km; 460 mi) sørøst for Cape Race, Newfoundland.[29][30] I juni 1933, hun ble malt hvit for cruisefart. Da Cunard Line ble slått sammen med White Star Line i 1934, ble «Mauretania» sammen med RMS «Olympic» SS «Majestic» og andre eldrende oseanbåter ansett som overflødige i forhold til tidens krav og trukket tilbake fra tjeneste.

Avgang og utrangering[rediger | rediger kilde]

Ol (til venstre) og Mauretania (høyre) fortøyd langs de "nye" Western Docks i Southampton i 1935, før hennes siste reise til breaker's yard i Rosyth, Skottland

Cunard trakk «Mauretania» fra tjenesten etter en siste reise østover fra New York til Southampton i september 1934. Turen ble gjennomført med en marsjfart på 24 knop (44 km/t; 28 km/t), som tilsvarerte den opprinnelige kontraktsmessige farten for hennes postsubsidier. Hun ble deretter lagt opp til Southampton sammen med den tidligere White Star Line's flaggskip RMS «Olympic», hennes 28 års tjeneste var over .[23]

I mai 1935 ble hennes innredning og utstyr satt opp for auksjon av Hampton and Sons og den 1. juli det året hun forlot Southampton for siste gang var det til Metal Industries shipbreakers i Rosyth.[23] En av hennes tidligere kapteiner, den pensjonerte commodore Sir Arthur Rostron, kaptein på RMS «Carpatia» som var det første skip som kom RMS «Titanic»'s passasjer til unnsetning, kom for å se henne på hennes siste avgang fra Southampton. Rostron nektet å gå ombord i «Mauretania» før sin siste reise, sier at han foretrakk å huske skipet som hun var da han hadde kommdoen over henne.

Bokstaven "E" fra Mauretania, berget da skipet blehugget opp  ligger på Discovery Museum i Newcastle

Siste reis[rediger | rediger kilde]

På vei til Rosyth stoppet «Mauretania» ved verftet Tyne hvor hun ble byggrt og stanset en halv time der. Hun tiltrakk seg tusenvis av tilskuere Raketter ble avfyrt fra broen, telegrammer videresendt, og hun ble bordet av Newcastles ordfører som sa henne farvel sammen med fra folk i Newcastle, og hennes siste kaptein, A.T. Brown. Hun gjenopptok sin kurs for Rosyth. Med sine master kuttet ned til å passere under, gikk skipet under Forth Bridge og «Mauretania» kom til Rosyth i Skottland 4. juli 1935. I en liten bris passererte hun under Firth of Forth jernbanebro kl 6:30 om morgenen og gikk hun til Metal Industries under kommando av losen, kaptein Whince. En ensom skotte med sekkepipe var til stede på kaia, spille en begravelsesmelodi for det elskede fartøy. Det ble rapportert til forfatteren og historikeren John Maxtone-Graham at ved den endelige stengning av hennes store motorer, ga de et «mørkt endelige skjelvende... Puh

Opphuging[rediger | rediger kilde]

«Mauretania» ble vist offentlig 8. juli, en søndag med 20 000 tilskuere tilstede som betalte for å se henne. Pengene gikk til lokale veldedige organisasjoner. Opphuggingen begynte kort tid etter med stor hastighet. Helt uvanlig ble hun ble hugget opp i flytende i tørrdokk, med et omfattende system for å  overvåke stabiliteten. Etter en måned var skorstenene borte. I 1936 hun var hun bare et tomt skall, og hun ble passert i vannkanten utenfor Metal Industries hvor resten av hennes skrog ble hugget opp. Noen av hennes propeller trengte eksplosiver for å bli fjernet.

For å hindre at konkurrerende reder bruke henes navn og for å holde det tilgjengelig for en fremtidig Cunard White Star liner, ble det gjort en avtale med Red Funel for hjuldamperen «Queen» til å bli omdøpt til «Mauretania» i mellomtiden. [31]

Skala modell av Mauretania, som ligger i Discovery Museum i Newcastle. I baugen ligger Charles Parsons «Turbinia»av 1897

Innventarets skjebne[rediger | rediger kilde]

Noen av møbler fra «Mauretania» ble plassert i en bar/restaurant i et hotell i Bristol kalt Mauretania Bar (nå Java Bristol) i Park Street. Baren ble panelt med store mengder av det rikt utskårne og forgylt trevirke av afrikansk mahogni fra hennes første klasse salong. Neon-skilt laget for 1937 åpningen på sørveggen annonserer fremdeles Mauretania og hennes navn fra baugen brukes over inngangen. I tillegg er nesten hele første klasse lese-skrive rom med de opprinnelige lysekroner og utsmykkede forgylte bokhyller tatt i  bruk i styretrommet på Pinewood Studios vest for London. Dessverre, de er ikke lenger det sølvglinsende sycamoretreet det en gang var– det er blitt endret i løpet av årene til en oransje farge [4]

Planene av lønn fra en av lugarene finnes i Nont Sarahs Pub,  Road, Scammonden, Huddersfield, West Yorkshire.[32] En original modell av «Mauretania» finnes i Smithsonian Institution i Washington, D.C. etter et langt opphold på den pensjonerte RMS «Queen Mary» i Long Beach, California. (En gave fra Franklin Delano Roosevelt, den ble malt hvit og grønn en gang på 1930-tallet).

Skipsklokken finnes i dag i resepsjonen til Lloyds Register of Shipping, Fenchurch Street, London. Hvert år, for å minnes dagen da hun ble slettet i Lloyds Register er det to minutters stillhet og det legges en krans foran klokken til ære for de menn og kvinner som holdt skipet igang

RMS Mauretania skipsklokke, Remembrance Day 2012

En stor modell, som viser «Mauretania» i sin hvite maling som cruiseskip, kan sees i det Maritime maritime museum i Halifax, Nova Scotia. Opprinnelig var det en modell av «Lusitania». Den ble endret til å representere «Mauretanis» etter at «Lusitania»ble torpedert.[33]

En annen stor modell ligger ombord cruiseskipet MS «Queen Elizabeth 2», som for øyeblikket ligger i Dubai. Denne modellen var også  opprinnelig «Lusitania», og i likhet med den Maritime Museum of the Atlantic's modell, den ble omgjort til «Mauretania» etter «Lusitania» ble tapt.[34]

I 2010, ble et komplett afrikansk mahogni pilaster fra første klasse salong dekorert med et intrikat forgylt acantus motiv oppdaget og restaurert til sin fordums prakt. Siden 2012 har det vært permanent utstilt i Discovery Museum, Segedunum i Wallsend, bare et par hundre meter fra der de ble skåret og installert av Swan Hunter på utrustingskaien over et århundre tidligere. Mange deler fra båtens inventar og utstyr finnes i private samlinger.

Minner i ord og toner[rediger | rediger kilde]

  • «Mauretania» minnes i sangen, "The fireman's lament" eller "Fiering the Mauretania", er samlet inn av Redd Sullivan.[35] sangen starter «In 19 hundred and 24, I got... a job on Mauretania», men fortsetter deretter med å si «shovelling kull from morn to night» (ikke mulig for i 1924 var hun oljefyrt). Antall branner er sagt å være 64. Hughie Jones spilte også inn sangen, men det siste vers av Hughie versjon kaller på alle de «trimmere», mens Redd Sullivan's versjon kalles de «stokers».[lavere-romerske 1]
  • Clive Cussler Isak Bell's roman The Thief er satt ombord i «Mauretania». En forferdelig brann raser i lagerområdet, men blir bragt under kontroll.
  • Hun er kort omtalt i filmen fra 1997 Titanic, da karakteren Rose blir imponert da hun så størrelsen på «Titanic» for første gang og bemerker at den ser ikke større ut enn «Mauretania». Hennes forlovede, Cal itettesetter raskt henne, sier «Titanic» er 100 meter lenger enn «Mauretania» og langt mer luksuriøs.
  • Mauretania er også nevnt i Rudyard Kipling's dikt The Secret of the Machines
«The boat-Express is waiting your command
You will find  Mauretania at quay
Till the captain turn the lever 'neath his hand
And the monsteros  nine-decked city goes  to sea»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Maxtone-Graham 1972, s. 41–43.
  2. ^ a b Maxtone-Graham 1972, s. 24.
  3. ^ a b c Maxtone-Graham 1972, p. 11.
  4. ^ a b Floating Palaces. (1996) A&E. TV Documentary.
  5. ^ a b Layton, J. Kent. (2007) Lusitania: An Illustrated Biography, Lulu Press, pp. 3, 39.
  6. ^ Vale, Vivian, The American Peril: Challenge to Britain on the North Atlantic, 1901–04, pp. 143–183.
  7. ^ Maxtone-Graham 1972, p. 25.
  8. ^ "RMS Mauretania Construction" Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine..
  9. ^ Williams, Trevor. (1982) A short history of twentieth-century technology.
  10. ^ Maxtone-Graham 1972, p. 15.
  11. ^ Maxtone-Graham 1972, pp. 38–39.
  12. ^ a b c "RMS Mauretania Fitting Out" Arkivert 23. mars 2010 hos Wayback Machine..
  13. ^ Maxtone-Graham 1972, p. 31.
  14. ^ a b c Maxtone-Graham 1972, pp. 33–36.
  15. ^ Maxtone-Graham 1972, p. 33.
  16. ^ a b Maxtone-Graham 1972, pp. 41–43.
  17. ^ Layton 2007, p. 120.
  18. ^ http://www.titanicinquiry.org/ships/mauretania.php
  19. ^ Layton 2007, pp. 170–171.
  20. ^ a b c d "RMS Mauretania War Service" Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine..
  21. ^ Ocean liners of the past: the Cunard express liners Lusitania and Mauretania.
  22. ^ RMS Mauretania Final (Service) Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine..
  23. ^ a b c Maxtone-Graham 1972, pp. 342–345.
  24. ^ RMS Mauretania Final (Service) Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine..
  25. ^ RMS Mauretania Final (Service) Arkivert 20. november 2008 hos Wayback Machine..
  26. ^ a b Maxtone-Graham 1972, p. 255.
  27. ^ Maxtone- Graham 1972, p. 340.
  28. '^ "Cruising to Canada", Canada's Ocean Playground' The Tourism Industry in Nova Scotia, 1870–1970, Nova Scotia Archives
  29. ^ "Swedish steamer abandoned" The Times (London).
  30. ^ "Rescued Swedish crew" The Times (London).
  31. ^ Adams, R. B. [1986] Red Funnel and Before.
  32. ^ Nont Sarahs, New Hey Road, Scammonden, Huddersfield, HD3 3FJ 01484 842848 – History
  33. ^ Paul Moloney, "Toronto's Lusitania model bound for Halifax", Toronto Star, 30 January 2010.
  34. ^ "The Mauretania model on board QE2" The QE2 Story
  35. ^ Hugill, Stan in Spin, The Folksong Magazine, Volume 1, # 9, 1962.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Doubleday. F.N.:A Trip on the Two Largest Ships
  • Jordan, Humfrey, Mauretania
  • Layton, J. Kent, The Edwardian Superliners: A Trio of Trios
  • P. Newall: Mauretania Triumph and Resurrection (2006)
  • The Mauretania. Tyne and Wear County Council Museum Service

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]