Pirolfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pirolfamilien
Svartnakkepirol     (Oriolus chinensis)
Svartnakkepirol
Vitenskapelig(e)
navn
:
Oriolidae
Vigors, 1825
Norsk(e) navn: piroler,
pirolfamilien
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Overfamilie: Corvoidea
Antall arter: 34[1][2]
Habitat: trelevende, tropisk til temperert klima
Utbredelse: Den gamle verden
Delgrupper:

Pirolfamilien eller piroler (Oriolidae) er en familie med fargesterke sangfugler i ordenen spurvefugler. Familien består av mellomstore trelevende arter i tre slekter, og alle lever utelukkende i Den gamle verden.

Kun en av artene besøker Skandinavia (tidvis også Norge), i sommerhalvåret. Den er en av kun to ekte trekkfugler i denne familien, og som sådan er den kjent under mer enn etthundre ulike kallenavn.

Familien inkluderer også to giftige arter, som er bærere av en type froskegift som er femten ganger mer toksisk enn curare, over 250 ganger mer toksisk enn stryknin, og hele 10 000 ganger mer toksisk enn nervegassen sarin.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Australfikenfugl (hunn og hann)

Piroler er mellomstore spurvefugler i gruppen med sangfugler. Dette er robuste fugler med relativt kraftfulle nebb. Mange av artene er fargesterke, i nyansene gul–gyllen og sort. Hannen er mest fargesterk. Fikenfuglene skiller seg fra de andre pirolene gjennom å ha en bar, rød hudflekk rundt øynene. Artene varierer i størrelse mellom 17 og 32 cm. Hunner og hanner er relativt like store, selv om hannen er størst.[1]

Familien består av 34 arter fordelt i tre slekter (Sphecotheres med tre arter, Pitohui med to arter, og Oriolus med 29 arter), hvorav flere med underarter.[1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Næringsatferd[rediger | rediger kilde]

Atene i denne familien er omnivore opportunister og livnærer seg nesten eksklusivt trelevende, blant trekroner høyt til værs. Næringsopptaket består hovedsakelig av bær, frukt og små virvelløse dyr, men de eter også litt annet. Det gjelder for eksempel små virveldyr, nektar, pollen, blomster og blomsterskudd, ulike frø- og kornsorter, såvel som fugleegg og nyfødte fugleunger. Fikenfuglene er mer spesialiserte på frukt. For noen arter varierer næringsopptaket med årstiden, spesielt for de som trekker.[1]

Ekte piroler jakter gjerne føden solitært eller i par, mens fikenfuglene ofte opptrer i flokk. Det gjør også pitohuiene, som typisk opptrer i flokker blandet med andre arter når de jakter på mat.[1]

Hekkeatferd[rediger | rediger kilde]

Hekkesesongen bestemmes av de klimatiske forholdene og årstidene. Tropiske arter kan hekke året rundt. Hekkeatferden er tilnærmet lik for alle ekte piroler. Så langt man vet er også alle artene monogame. Paringsleken består av ulike kallelyder og hurtig jagende flygende bevegelser. Hannen brisker seg i luften med raske luftdykk og hovering, og oppe i greinverket med raske vingeslag og viftestjert som han stolt vipper framover ryggen for hunnen.[1]

Ekte piroler forsvarer et eksklusivt territorium, mens fikenfugler hekker i løse kolonier. Etter pardannelsen leter fuglene parvis etter et passende sted å bygge reir. Redet bygges i trærne av plantemateriale og er middels grunt til dypt. Det er solid forankret og tåler godt uvær og stormer. Det er hunnen som i hovedsak bygger redet, men hannen kan bidra litt med byggematerialer. Byggingen tar normalt 1–2 uker.[1]

Pirolene legger 1–6 egg (normalt 2–3) i løpet av 1–2 dager. Eggene måler 2x3 cm og vier 5–10 g. Hunnen ruger på eggene i 2–3 uker. Hun mater også ungene de neste 2–3 ukene. Hannene hjelper som regel til med matingen av avkommet, av og til også med rugingen. Ungene mates opptil 9–15 (av og til mye oftere) ganger i døgnet. Øynene åpner seg etter 6–8 dager. Omkring 16–20 dager gamle begynner ungene å fly. Man regner videre med at avkommet begynner å forplante seg fra de er omkring 2–3 år gamle.[1]

Trekkatferd[rediger | rediger kilde]

Den fargesterke pirolen besøker Skandinavia, tidvis også Norge

Blant pirolene er kun to arter sanne trekkfugler. Pirolen (O. oriolus) trekker mellom hekkeområdene i Palearktis og områder hvor den ikke hekker i Afrotropis. Sølvpirolen (O. mellianus) trekker mellom hekkeområdene i det sørlige Kina og områder hvor den ikke hekker i Thailand og Kambodsja.[1]

Hos åtte andre arter trekker kun deler av populasjonen, mens de andre er standfugler. Dette gjelder tårepirolen (O. sagittatus), Indiapirolen (O. kundoo), gullpirolen (O. auratus), svartnakkepirolen (O. chinensis), smalnebbpirolen (O. tenuirostris), savannepirolen (O. larvatus), orientpirolen (O. xanthornus), og blodpirolen (O. traillii). De resterende artene er i hovedsak standfugler, som kan migrere over kortere distanser avhengig av variasjoner i næringstilgangen.[1]

Menneskelige relasjoner[rediger | rediger kilde]

Skadeverk og trusler[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at noen arter kan gjøre skade på private fruktavlinger. Dette gjelder blant annet pirolen (O. oriolus), savannepirolen (O. larvatus) og australfikenfuglen (S. vieilloti), som av og til blir forfulgt og forsøkt utryddet av mennesker lokalt. Noen bruker piroler som mat, jakter dem for sportens skyld, fanger og holder dem som burfugler for selskaps skyld, utstopper dem, og bruker dem i tradisjonell medisin.[1]

Giftige arter[rediger | rediger kilde]

Giftpitohuien bærer både navnet og de sterke fargene med rette. Den er giftig.

Pitohuier (Pitohui) har kraftige toksiner i hud og fjær (oppdaget av ornitologen Jack Dumbacher i 1989), og selv om kjøttet er mindre toksisk bør det trolig ikke spises. Likevel gjør lokalbefolkningen det, men det krever kunnskap og nøyaktighet. Skinn og fjær må fjernes først, slik at toksinet ikke skal spres til kjøttet.

Giften består av et homobatrachotoksin (et steroid nevrotoksisk alkaloid derivat i gruppen batrachotoksiner).[3][4] Dette er en ekstremt potent gift, som først ble oppdaget hos pilgiftfrosker (i slekten Phyllobates) i Sør-Amerika. Eksperimenter med laboratoriemus viser at batrachotoxin er en av de mest potente alkaloider som er kjent. Effekten på mus (injisert under huden) er ifølge LD502 µg/kg.[5] Det betyr at toksisiteten er femten ganger større enn for curare, over 250 ganger større enn stryknin,[6] og hele 10 000 ganger større enn for nervegassen sarin.[7]

Det er ukjent om giften gjør disse fuglene mindre sårbare for sine naturlige predatorer, men den kan tenkes å være en forsvarsmekanisme. Likeledes er det, som for pilfroskene, uklart hva kilden til toksinene er. En hypotese er at giften stammer fra næringsopptaket og kommer fra børstebiller i slekten Choresine. Lokalbefolkningen hevder at disse billene gir lignende reaksjoner (nummenhet) i huden, munnen og øynene som fuglene gir. Studier viser dessuten at disse artene eter sånne biller.[8][4][9]

Omen og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Flere av fuglene (spesielt de to trekkfuglene) har mange lokale kallenavn, som i de fleste tilfeller trolig har sammenheng med trekket, årstidene og været. I så måte går pirolen under spesielt mange kallenavn, som Whitsunfugl (oppkalt etter angelsaksisk pinse), ølfugl (Whitsun ble gjerne feiret som festival med ale), regnfugl (arten følger gjerne monsunregnet i vinterhalvåret og den synger gjerne i tordenvær). En må anta at noen av kallenavnene har sammenheng med når arten ankommer om våren. Tyskeren Klaus-Dieter Feige har registrert mer enn etthundre kallenavn på pirolen i sin tyskspråklige monografi «Der Pirol Oriolus oriolus»,[10] som blant sine mange økenavn også refereres til som «sherrytyv», «fikeneter», «mangofugl» og «grapetrost». Disse har nok sammenheng med artes næringsatferd. [1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Artene er utbredt i trelevende områder med tropisk til temperert klima i Den gamle verden; i Afrika sør for Sahara, i Europa nord til Skandinavia, og i subtropisk og tropisk Asia og Papua-australsk Oseania. Man regner med at det var Papua-australske arter som først koloniserte Asia, før nye arter spredde seg videre vestover mot Europa og Afrika. Derfor er også det biologiske mangfoldet størst i akkurat det området.[2]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Pirolene er fugler som holder seg mest oppe i trekronene og trives i et semi-åpent skogslandskap med god tilgang på næring. Artene trives i ulik vegetasjon, som eviggrønn og semi-eviggrønn skog med baldakinlignende trekroner, temperert lauvskog med store blader, inkludert monsunskog og dampende og mosekledde høylandsskoger, eukalyptusskog, tradisjonelle lauv- og barskoger med mer. Mange av artene assosieres med fuktig klima, men noe trives også i tørrere regioner.

Historisk spredning[rediger | rediger kilde]

Oriolidae oppsto trolig under Miocen, og det oppsto en splitt mellom klade VII (Sphecotheres og Pitohui) og kladene I–VI (Oriolus) for omkring 20 millioner år siden. Oriolus oppsto for cirka 13 millioner år siden. Videre separerte linjene (kladene II–VI og II–V) som førte til Asia for henholdsvis 12 og 11 millioner år siden, mens linjene som førte til Afrika (kladene II–IV og II–III) separerte for henholdsvis 8 og 10 millioner år siden. Tilbake-kolonisering fra Afrika til Asia (og splittelsen av O. auratus og O. chinensis/oriolus/kundoo) begynte for omkring 5 millioner år siden, men spredningen til de indonesiske og filippinske øyene tok først til for cirka 3 millioner år siden. Spredning til Filippinene fra asiatiske arter startet for omkring 5 millioner år siden.[2]

Arter[rediger | rediger kilde]

Arter og slekter er i henhold til «Handbook of the Birds of the World». Alle norske navn er i henhold til Norsk Ornitologisk Forening. Navn i parentes er ikke-autoriserte navn.

Systematikk[rediger | rediger kilde]

En studie fra 2010 viser at Oriolidae er monofyletisk, når fikenfugler og to arter med pitohuier inkluderes. Familien kan deles inn i sju tydelig definerte klader. Klade VII (Sphecotheres/Pitohui) er søstergruppen til kladene I–VI (Oriolus).[2] En annen studie demonstrerte at slekten Pitohui (slik det tidligere ble systematisert) var polyfyletisk, så flere arter ble flyttet til andre slekter. De to eneste artene tilbake var søsterartene giftpitohui (P. dichrous) og vekselpitohui (P. kirhocephalus), som altså nå mer inngår i Oriolidae .[2][9]

Klader[rediger | rediger kilde]

Kladene nedenfor handler om artenes evolusjonære linjer (og altså ikke nåværende utbredelse). Kladene I–VI består utelukkende av (ekte) piroler (Oriolus). En pirolart faller imidlertid utenfor kladene, fordi opphavet er ubestemmelig og vanskelig plassere. Klade VII består av fikenfugler (Sphecotheres) og pitohuier (Pitohui).[2]

Klade I[rediger | rediger kilde]

Denne kladen består av en basal gruppe med piroler. Den inkluderer alle de brune pirolene fra Wallacea og de tre Papua-australske pirolene.[2]

Klade II[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer noen av de afrikanske sorthodede pirolene. Den er polytomisk med klade III og trolig IV.[2]

Klade III[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer noen av de afrikanske sorthodede pirolene. Den er polytomisk med klade II og trolig IV.[2]

Klade IV[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer gule piroler fra Asia og Afrika (som ikke inkluderes i klade III). Den er trolig polytomisk med klade II og III. Studier indikerer at O. chinensis kan være en polyfyletisk art.[2]

Klade V[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer røde og sorte asiatiske piroler.[2]

Klade VI[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer filippinske piroler. To av artene, O. albiloris og O. isabellae, er så like at det kan være snakk om å sammenføye dem i samme art.[2]

Isolert art[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har denne arten blitt regnet til de røde og sorte asiatiske pirolene i klade V, selv om den er mer lik de sorthodede afrikanske pirolene i fjærdrakten. Liten oppløsning i dataene gjør det imidlertid svært vanskelig å plassere denne arten i en bestemt klade, selv om de data man har peker mot kladen med de sorthodede afrikanske pirolene.[2]

Klade VII[rediger | rediger kilde]

Denne kladen inkluderer fikenfugler og pitohuier. Pitohuiene blir normalt plassert i plystrerfamilien (Pachycephalidae), som blant annet teller seks arter i slekten Pitohui, men to av artene er altså nærmere beslektet med fikenfugler og piroler enn artene i den familien de er systematisert i.[2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • del Hoyo, Josep; Collar, Nigel J., red. (desember 2016). HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 2 Passerines. Barcelona, Spain: Lynx Edicions and BirdLife International. s. 1013. ISBN 978-84-96553-98-9. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Walther, B., Jones, P. & Bonan, A. (2016). Orioles (Oriolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-21
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n Jønsson, K. A., Bowie, R. C. K., Moyle, R. G., Irestedt, M., Christidis, L., Norman, J. A. and Fjeldså, J. (2010), Phylogeny and biogeography of Oriolidae (Aves: Passeriformes). Ecography, 33: 232–241. doi: 10.1111/j.1600-0587.2010.06167.x Besøkt 2016-04-22
  3. ^ Dumbacher JP, Beehler BM, Spande TF, Garraffo HM, Daly JW. 1992-10-30. Homobatrachotoxin in the genus Pitohui: chemical defense in birds? Science. 258(5083):799-801. Besøkt 2016-04-24
  4. ^ a b Knud A Jønsson, Rauri C.K Bowie, Janette A Norman, Les Christidis, Jon Fjeldså. 2008-02-23. Polyphyletic origin of toxic Pitohui birds suggests widespread occurrence of toxicity in corvoid birds. Biol. Letters. 4, 71–74. DOI: 10.1098/rsbl.2007.0464. Besøkt 2016-04-24
  5. ^ Tokuyama, T.; Daly, J.; Witkop, B. (1969). «The structure of batrachotoxin, a steroidal alkaloid from the Colombian arrow poison frog, Phyllobates aurotaenia, and partial synthesis of batrachotoxin and its analogs and homologs». J. Am. Chem. Soc. 91 (14): 3931–3938. doi:10.1021/ja01009a052. 
  6. ^ Comprehensive Natural Products II: Chemistry and Biology: Volume 1 of 10. Insect Natural Products, 2.04.6.3 Terpenoid and Steroidal Alkaloids, p. 95. ISBN 978-0-08-045381-1
  7. ^ Jiri Patockaa and Ladislav Stredab. 2002. Brief review of natural nonprotein neurotoxins - Batrachotoxins. Applied Science and Analyses, Inc.
  8. ^ Dumbacher JP, Wako A, Derrickson SR, Samuelson A, Spande TF, Daly JW. 2004-11-09. Melyrid beetles (Choresine): a putative source for the batrachotoxin alkaloids found in poison-dart frogs and toxic passerine birds. Proc Natl Acad Sci, USA. 101(45):15857-60. Besøkt 2016-04-24
  9. ^ a b Boles, W. (2016). Whistlers (Pachycephalidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-23
  10. ^ Feige, Klaus-Dieter (1986). Der Pirol Oriolus oriolus. Wittenberg Lutherstadt: Ziemsen. ISBN 9783740300180

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]