Trias

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geologiske perioder i fanerozoikum
Tidsskala i millioner år før nå
Hovedavsetning
Neogen 0
Slam
Paleogen
Kritt
100
Kalkstein
Jura
Trias 200
Sandstein
251
Perm
Karbon 300
Skifer
Kalkstein
Sandstein (rød)
Devon
400
Skifer (brun)
Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
500
Sandstein
Rekonstruksjon av jordklodens kontinenter for 230 millioner år siden.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Trias (Tr) litt til venstre for midten, nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Røde sandsteinslag fra trias nær Stadtroda i Tyskland.
Endennosaurus var en enorm, akvatisk thalattosaur som var typisk for trias.
Fremstilling av store masseutryddelser, hvorav utdøingen ved overgangen perm-trias («End P») var den mest dramatiske, mens utdøingen ved overgangen trias-jura («End Tr») også var omfattende.

Trias er den eldste perioden i jordens mellomalder, som avløste perm og jordens oldtid. Trias begynte for 251,0 ± 0.4 millioner år siden og sluttet for 199,6 ± 0.6 millioner år siden.[1] Trias ble definert av Friedrich August von Alberti i Tyskland i 1834. Navnet er avledet av det latinske ordet for tallet tre, fordi triasavleiringene viser en klar lagdeling i tre stratigrafiske lag. I likhet med perm sluttet også trias med en masseutryddelse som særlig rammet i havet.

Trias startet med en oppblomstring av zoologisk liv etter masseutryddelsen som avsluttet perm, og dinosaurene ble nå mer dominerende. De første, spissmus-aktige pattedyrene oppstod meget gradvis, mens slike bløtdyr som ammonitter dominerte i havet. Bregner dominerte plantelivet, men Glossopteris-skogene sør i Gondwanaland fortsatte å bre om seg. Floraen ble mer omfattende utover i perioden.

I trias var superkontinentet Pangaea stort sett uforandret og samlet, men kanten mot Panthalassa-havet var aktiv og vulkansk, særlig langs vestkysten av dagens Nord-Amerika. Permtidens vulkanisme i De sibirske trappene gjenoppsto, men med unntak av dette og sørlige Afrika var innlandsområdene ganske geologisk stabile. Varmeperioder ga stor forsamping på land, og havnivået var lavt.

Epoker[rediger | rediger kilde]

Epokene som trias deles i, er tidligtrias (tysk Buntsandstein eller «fargerik sandstein»), mellomtrias (tysk Muschelkalk eller «muslingkalk») og sentrias (tysk Keuper «yngre trias»). De respektive skillene går ved hhv. 245 og 229 millioner år før nåtiden. De to siste kan videre inndeles i to stadier hver, og den siste epoken i tre stadier.

Den såkalte Germanske trias er en gruppe av stratigrafiske avleiringer som er tydelig tredelte, og utbredt i Nord-Europa nord for Alpene, og utover i Nordsjøen, med en tykkelse fra 800 meter til et par kilometer. Regionen ga perioden sitt navn, og preges av at midtepoken (Muschelkalk) er utpreget marin – her var nordvest-Europa dekket av grunt hav, mens de tidlige og sene trias-epokene var landfaste i denne regionen.

Tektonikk[rediger | rediger kilde]

Trias var tektonisk sett en rolig periode i innlandet, med unntak av senere i perioden da man så innledningen til en deling av superkontinentet Pangea i to store landmasser, Gondwanaland i sør og Laurasia i nord. Bevegelsen hvor de to landmassene gjennom flere hundre millioner år hadde flytt mot hverandre og til slutt støtt sammen, ble altså nå reversert, uten at kontinentet ennå delte seg i to. Sprekksonen skilte blant annet dagens New Jersey fra Marokko. Derimot var plasseringen av Pangaea nord-sør og øst-vest ganske stabil, og det var med noen unntak lite vulkanisme.

Vulkanisme i denne perioden kjenner i minst tre steder: Langs kysten av dagens Nord-Amerika var det en aktiv kontinentalsokkel med en kontinentalrand av aktive vulkaner. Det var flere bevegelige partier av kysten mot Panthalassa i vest, og mot Tethys-havet i øst. Ellers var et område på 1,5 millioner km² i det nord-midtre Sibir, som kalles De sibirske trappene, vulkansk og nye lag av flombasalt avleiret seg i tykke lag av opp til 1 kilometers høyde. Dette hadde også skjedd i den forutgående permperioden. I Sør-Afrika var det også en del vulkanisme, og den fortsatte inn i jura-perioden som fulgte etter trias.

Bergarter[rediger | rediger kilde]

Typiske bergarter fra trias er ørkensandstein, steinsalt og stedvis basalt der det var vulkanisme. Det tørre og varme klimaet, særlig i første del av trias, medførte at det fortsatt var lokal ørkendannelse og opplagring av sandstein.

På grunn av den sterke utryddelsen ved overgangen fra perm til trias, finner vi ikke kull fra denne perioden. Det er uvisst hvorfor trias oppviser fravær av kull utover hele perioden.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet i trias var overveiende tørt og varmt, og dette ga et sparsomt plantedekke mange steder. Utover i perioden ble derimot klimaet litt mer gunstig, og både dyrelivet og ikke minst floraen tok seg opp. Istiden tok slutt, de store breene i sør som var så utbredte i perm forsvant nå og ble avløst av tempererte, fuktige skogsbelter med reptiler. utover perioden overtok et fuktigere klima også i det tørrere nord.

På grunn av de begrensede kystlinjene var innlandsklimaet svært sesongvariert – havet kjølte ikke ned om sommeren og varmet ikke opp landmassene om vinteren. Somrene var altså svært varme og vintrere svært kalde, og det kan ha vært monsuner langs ekvatorbeltet.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Skogene fra trias bestod av en blanding av sneller, bregner og frøplanter. Fra perm overlevde gingko og konglepalmer. De store Glossopteris-skogene i sør bestod og blomstret, men avtok merkbart utover i perioden.

Bartrær og andre nakenfrøete planter fortsatte å utvikle seg til mer avanserte former i nord, hvor frøplanter generelt dominerte framfor karsporeplanter. Ettersom klimaet ble mildere og mer fuktig, bredte skog og plantedekke seg gradvis utover trias-perioden. Men barskogen hadde vanskelig for å spre seg sør for Amasonas, Sahara, Arabia og India, trolig på grunn av havbarriærer.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

I trias begynte dinosaurenes dominerende tidsalder, og sent i trias oppstod også flyveøgler. Også andre archosaurer, slik som de underlige planteetende Rhyncosaurene var vanlige. I havet var de første fiskeøgler tallrike. Både amfibier og krypdyr utviklet seg videre, men det er dinosaurene som virkelig inntar dominans i løpet av siste del av perioden. I det nordlige italia er det funnet en Tanystropheus med abnormt lang hals.

De første pattedyr hadde oppstått av pattedyrliknende krypdyr, men utgjorde kun et ytterst beskjedent innslag i faunaen. De liknet spissmus og var lite framtredende planteetere. Fossiler av pattedyr er funnet i blant annet Kina, Wales og Sør-Afrika. I løpet av trias dukket skilpadder opp og de siste av de gamle urreptilene døde ut. Blant reptilene fantes de enorme Sauropterygia, Thalattosauria, fiskeøgler og svaneøgler, som alle levde i eller ved havet.

I havet dominerte armføttinger, muslinger og slangestjerner. Etter den store utdøingen som avsluttet perm, tok det marine livet seg gradvis opp, med særlig mange nye virvelløse grupper. Svært få grupper av fisk overlevde perm-trias-utryddelsen. Ammonittene overlevde bare så vidt, og utviklet seg videre i trias, de stor betydning i dag fordi de ofte hjelper til å identifisere de stratigrafiske lagene fra trias. Det samme har koraller, som oppstod med mange nye former i denne perioden. Men fordi det var så lite kystlinje spesielt tidlig i trias, er det ganske få funn av marine fossiler utover Vest-Europa. Fraværet av marine avleiringer gjør det mange steder vanskeligere å identifisere perioden.

Trias sluttet med en masseutryddelse, hvor spesielt marint liv som bløtdyr og muslinger ble hardt rammet. På land forsvant blant annet de enorme archosaur-reptilene Thecodontia, i likhet med andre grupper av amfibier og reptiler. Da Pangaea revnet for alvor for ca. 200 millioner år siden, oppstod en sterk vulkanisme som kan ha forsterket utdøingen. Om lag 214 millioner år siden opptod Manicouagansjøen i Canada ved et meteornedslag, men det antas ikke at dette forårsaket utdøingen i trias-jura som inntraff 10 millioner år senere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F.M. Gradstein, F.M, J.G. Ogg, A.G. Smith, & al. (2004): A Geologic Time Scale 2004. Cambridge University Press PDF

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
  • Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Triassic – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Triassic plants – bilder, video eller lyd