Mobilstråling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eksponering for radiobølger ved bruk av mobiltelefon.

Når man snakker i en mobiltelefon eksponeres man for radiobølger eller elektromagnetiske felt (EMF)[1]. Radiobølger er en teknologi som brukes til trådløs overføring av informasjon. Radiobølger varierer i bølgelengde – fra over 10.000 meter til 1 millimeter. EMF er betegnelsen på de elektriske og magnetiske felt som befinner seg rundt blant annet elektrisk utstyr. Noe av energien fra radiobølgene absorberes i hodet når telefonen holdes inntil øret[1]. Mobiltelefonen er en kombinert radiosender og -mottaker som er knyttet til et telefonnett. I telefonnettet kommuniserer mobiltelefonen med basestasjoner, som det finnes tusenvis av over hele landet. Mobiltelefonene reduserer sendeeffekten når det er god radioforbindelse til basestasjonen. Det kan derfor gi mindre stråling ved å bruke telefonen nær basestasjon, og større stråling ved bruk i område med dårlig mobildekning, der telefonen bruker full sendereffekt.

Teknologisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Bruken av utstyr som avgir radiobølger har økt de siste årene. Trådløs kommunikasjonsteknologi som for eksempel mobiltelefoner er blitt veldig utbredt. I de senere årene har krav om bedre dekning, styrket teknologi og utvidet funksjonalitet for mobiltjenester resultert i en signifikant økning i antall og tetthet av radiosendere[2]. Teknologiutviklingen i samfunnet går raskt. Det kan føre til at nye frekvensområder tas i bruk, mens andre forlates. Et eksempel fra de siste årene er innføring av digital-TV som i Norge benytter frekvensområdet 470 – 790 MHz. Samtidig slukkes alle analoge TV-sendinger. Dette har ført til en noe tettere utbygging av TV-sendere med lavere utstrålt effekt enn de analoge. Det vil si at eksponeringen i nærområdet til en TV-sender antas å ha gått ned med innføring av ny digital TV-teknologi. Det har de senere år skjedd en del endringer i infrastrukturen til utstyr som bidrar til eksponering for radiofrekvente felt. For eksempel har utbyggingen av mobilnettet ført til at tettheten av antenner og sendere har økt[2].

Strålingsverdier og regulering[rediger | rediger kilde]

International Radiation Protection Association (IRPA) dannet i 1974 et arbeidsutvalg med hensikt å utforske de voksende utfordringene omkring beskyttelse mot ulike typer ikke-ioniserende stråling. IRPA ble senere, i 1977, omdøpt til International Non-Ionizing Radiation Committee (INIRC) / (Den internasjonale komite for ikke ioniserende stråling). I samarbeid med WHO utviklet IRPA/INIRC et sett med helsekriterier i tilknytning til ikke-ioniserende stråling som en del av WHOs miljøhelseprogram sponset av FNs miljøprogram (UNEP). Kriteriene inkluderer blant annet en nøye gjennomgang av litteratur omkring biologiske effekter og evalueringer av helserisiko ved eksponering for stråling. Disse helsekriteriene har skapt grunnlaget for en strålingsdatabase som etterfølges ved utvikling av grenseverdier og retningslinjer i relasjon til ikke-ioniserende stråling[3].

På et kongressmøte hos IRPA i 1992 ble en ny uavhengig organisasjon etablert – International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP). (Det internasjonale råd for ikke-ioniserende stråling). ICNIRP ble etablert som IRPA/INIRCs etterfølger og fikk i oppgave å etterforske farene som kunne assosieres med ulike former for ikke-ioniserende stråling, utvikle internasjonale retningslinjer for fastsettelse av grenseverdier, og ellers håndtere alle andre aspekter innenfor beskyttelse[3].

Regelverk i Norge[rediger | rediger kilde]

Statens strålevern er hovedansvarlig for rådgivning i henhold til grenseverdier i Norge, og er pålagt å være oppdatert på helseeffekter tilknyttet elektromagnetiske felt. Post- og teletilsynet og Statens strålevern gjennomførte i 2010 en kartlegging av eksponering for radiofrekvente felt (RF-felt) i våre daglige omgivelser. Samlet eksponering fra alle kildene i våre hverdagsomgivelser var under 0,01 W/m2 for 99 % av målepunktene og under 0,001 W/m2 for 70 % av målepunktene. Nivået var de fleste steder godt under 1/1000 av referanseverdiene for maksimal eksponering anbefalt av ICNIRP. Disse referanseverdiene gjelder som grenseverdier i den norske strålevernforskriften[2].

Regelverk innenfor EU[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen har finansiert forskning på EMF og mulige helseeffekter siden 1999. EUs ministerråds anbefalinger fra 12. juli 1999 om begrensninger mot elektromagnetiske felt, følger ICNIRPs anbefalte referanseverdier for maksimal eksponering. I enkelte land er ICNIRPs anbefalinger nedfelt i nasjonal lovgivning, noe som innebærer at anbefalingene er pålagt å følge. Dette gjelder: Kypros, Tsjekkia, Estland, Finland, Frankrike, Ungarn, Irland, Malta, Portugal, Romania, Spania, Tyskland og Slovakia. I andre EU-land er ikke anbefalingen bindende, eller landene har mindre strenge grenseverdier eller ingen regulering. Allikevel anbefales det å følge ICNIRP. Dette gjelder: Østerrike, Danmark, Latvia, Nederland, Sverige, og Storbritannia. I en tredje gruppe medlemsland er det innført strengere grenseverdier enn ICNIRPs anbefalinger, som i Belgia og Luxembourg. Dette skyldes politiske beslutninger om å bruke føre-var-prinsippet og/eller offentlig press. Det er ulik praksis når det gjelder valg av grenseverdi og hvilke eksponeringskilder som reguleres spesielt[2].

Forskning[rediger | rediger kilde]

Ikke-ioniserende stråling klarer ikke å endre på atomer eller molekyler, men den kan varme opp områder på kroppen som utsettes for strålingen.

WHO skriver at ca 25000 artikler er skrevet om elektromagnetisk stråling de siste 30 årene. I 2012 konkluderte WHO med at radiofrekvens elektromagnetiske felt muligens kan gi økt kreftfare. I dyreforsøk har 2 av 12 studier vist økt kreftfare hos utsatte dyr. Dyrene var utsatt for frekvenser som brukes av mobiltelefoner, men også radiobølger på 2450 MHz, som brukes av mikrobølgeovner.[4] I 2020 skriver WHO at det til nå ikke finnes bevis på at stråling fra laveneergi elektriske felt er farlig for mennesker.[4]. Det er samtidig ingen tvil om at elektromagnetiske høyenergi-felt kan være helseskadelig.

Debatt[rediger | rediger kilde]

Det pågår i dag i enkelte nordiske land en debatt hvorvidt mobilstråling utgjør helserisiko. En del pasienter mener at de plages av smerter som en direkte årsak av eksponering fra elektromagnetiske felt. I den norske debatten er det i hovedsak to motparter: Statens strålevern og Folkets strålevern.

Folkets strålevern[rediger | rediger kilde]

Folkets strålevern er en uavhengig interesseorganisasjon som ønsker å formidle kunnskap og forskning om stråling[5]. Folkets strålevern mener at mobilstråling utgjør en helserisiko og at myndighetene i dag ikke erkjenner disse risikoene. De advarer spesielt om skadevirkninger som skjer langsomt uten at eksponerte enkeltpersoner merker det, og at dette skjer ved stråling langt under dagens grenseverdier. Folkets strålevern kjemper derfor for å sette nye, lavere grenseverdier som beskytter mot biologiske effekter etter lang tids strålepåvirkning[5].

Statens strålevern[rediger | rediger kilde]

Statens strålevern er en fagmyndighet innenfor området strålevern og atomsikkerhet, og er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Statens strålevern skal være rådgiver for alle departementene i spørsmål som gjelder stråling. Ifølge Statens strålevern kan man med dagens kunnskap og internasjonale retningslinjer ikke hevde at mobiltelefoner innebærer risiko for helseskade[6].

Folkehelseinstituttet (FHI)[rediger | rediger kilde]

Folkehelseinstituttet (FHI) har evaluert eldre og nyere rapporter omkring mulige helseeffekter forårsaket av mobilstråling. FHI har vurdert følgende helseeffekter ved svake RF-felt (RF-felt som ikke overskrider ICNIRPs referanseverdier):

Folkehelseinstituttet ga i 2012 ut en omfattende rapport som bygger på et stort antall studier hvor det ble gjort rede for potensielle helseeffekter, som nevnt ovenfor. Ifølge FHI gir disse studiene ikke belegg for at eksponering fra svake RF-felt fører til skadelige helseeffekter[2].

ICNIRP[rediger | rediger kilde]

International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP) er det internasjonale rådet for beskyttelse mot ikke ioniserendestråling, som har utarbeidet grenseverdiene som blant annet EU og Norge baserer seg på. I debatten omkring stråling og helseeffekter har ICNIRP blitt kritisert for å være sammensatt av personer med nær tilknytning til mobilbransjen og det amerikanske forsvaret. Denne kritikken fremkommer i dokumentarfilmen “A Radiant Day”[7] som ble vist i programmet “Brennpunkt” på NRK.

Basestasjoner i Norge[rediger | rediger kilde]

Basestasjonenes plassering var tidligere ikke oppgitt av myndighetene. Etter press fra blant annet Folkets strålevern ble Post- og teletilsynet bedt av Samferdselsdepartementet om å lede en arbeidsgruppe som skulle vurdere regelverket for samlokalisering i infrastruktur som benyttes eller ville bli benyttet til plassering av utstyr for elektronisk kommunikasjon, inkludert basestasjoner[8].

Post- og teletilsynet etablerte senere nettstedet finnsenderen.no, som er en kartbasert oversikt over alle basestasjoner for mobiltelefoni samt senderinstallasjoner for kringkasting. Denne tjenesten inneholder også en kalkulatorfunksjon som regner ut den teoretiske eksponeringen[2]. Det er også opplyst om hvor senderen er plassert og hvilke selskap som eier og driver dem[9].

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]