Ikke-ioniserende stråling

Grensen til ioniserende stråling

Ikke-ioniserende stråling eller såkalt Elektrosmog er elektromagnetisk stråling som i motsetning til ioniserende stråling ligger lavere i frekvens og har ikke tilstrekkelig energi per kvant til å ionisere et atom eller et molekyl.

Denne type stråling er heller ikke kraftig nok til å bryte sterkere kjemiske bindinger i biologisk materiale, men kan varme opp og eventuelt denaturere vev dersom effekten er høy nok.

Grensen mellom ioniserende og ikke-ioniserende stråling er i det ultrafiolette området, og har en diffus avgrensning.

Effekter på helse

Negative helsekonsekvenser av ikke-ioniserende stråling er hovedsakelig knyttet til denaturering som kan oppstå ved høy nok effekt. Infrarød stråling og synlig lys kan gi varige skader på hud og øyet ved eksponering der temperaturen bringes opp til det punktet hvor proteiner denaturerer, noe som varierer etter typen protein, men ca. 60 °C. Det er imidlertid langt mer vanlig med skader som følge av eksponering for ultrafiolett lys. Ett slik eksempel er solbrenthet, i tillegg er piloter en yrkesgruppe som er spesielt utsatt for UV-skader på øynene. Denne typen stråling er derimot i grenseland til å være ioniserende.

Enkelte personer mener at de er el-overfølsomme, men en rekke kontrollerte forsøk påviser ingen sammenheng mellom elektromagnetiske felt og helseplager. De opplevde helseplagene oppfattes dermed som et utslag av nocebo effekten. Den typiske styrken på radio- og mikrobølger vi utsettes for i hverdagen er uansett svært langt unna nivåer man kan ta varig skade av.