Menachem Begin
| Menachem Begin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. aug. 1913[1][2][3][4] Brest (Det russiske keiserdømmet) | ||
| Død | 9. mars 1992[1][2][3][4] (78 år) Tel Aviv[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Juridisk fakultet universitetet i Warszawa | ||
| Ektefelle | Aliza Begin | ||
| Far | Zeev Dov[6] | ||
| Mor | Hassia Biegun[6] | ||
| Barn | Benny Begin | ||
| Parti | Likud Gahal Herut | ||
| Nasjonalitet | Israel Det russiske keiserdømmet (–1917) Polen (1921–1939) | ||
| Gravlagt | den jødiske gravlunden på Oljeberget | ||
| Utmerkelser | Nobels fredspris (1978) (sammen med: Anwar Sadat)[7][8] | ||
| Israels statsminister | |||
| Forgjenger | Yitzhak Rabin | ||
| Etterfølger | Yitzhak Shamir | ||
| Signatur | |||
 | |||
|
| Nobels fredspris 1978 |
Menachem Begin (hebraisk מְנַחֵם בְּגִין), polsk: Mieczysław Biegun, (russisk: Менахем Вольфович Бегин (født 16. august 1913 i Brest-Litovsk i daværende Russland og nå Belarus, død 9. mars 1992 i Tel Aviv i Israel) var en israelsk politiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Menachem Begin ble født i Brest-Litovsk som den gang var en by i Tsarrussland. Etter første verdenskrig havnet byen i den polske republikk.
I 1931 begynte han ved universitetet i Warszawa der han tok juristeksamen i 1935.
Sionistisk aktivist og israelsk politiker[rediger | rediger kilde]
Allerede da han var 16 år ble han medlem i den sionistiske organisasjonen Betar som blant annet ordnet med at jøder kunne flytte til Palestina. I 1939 ble han organisasjonens leder. Etter den tyske innmarsjen i Polen i september 1939 flyktet Begin fra Warszawa til Vilnius som ble besatt av Sovjetunionen. Begin ble fengslet av sovjetiske myndigheter og satt i 1940-1941 i fangeleir i blant annet Sibir, hovedsakelig i Tomsk. [9][10]
Etter løslatelsen sluttet han seg til den polske eksilarmé i Midtøsten. Mange jødiske soldater valgte senere å forbli i Palestina, og korporal Menachem Begin var en av dem. Etter demobiliseringen i 1943 gjorde Begin seg bemerket for sin harde kritikk av den politiske sionisme som ble bedrevet av David Ben-Gurion, og gikk inn for en revisjonistisk sionisme som blant annet arbeidet for jødisk bosetting på begge sider av elven Jordan.
Begin var leder av Irgun, en militant jødisk organisasjon som kjempet mot de britiske myndighetene i Palestinamandatet og arabiske militante. Bombingen av King David Hotel ble gjennomført i den perioden han var leder. Han var landets sjette statsminister og satt fra juni 1977 til oktober 1983.
Han fikk Nobels fredspris i 1978 sammen med Anwar Sadat etter fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Fredsavtalen ble inngått noen måneder etter Camp David-avtalen ble signert på Camp David.
Begin var initiativtakeren til Operasjon Opera i 1981, som var et angrep på en irakisk atomreaktor som den israelsk regjeringen mistenkte skulle brukes til å lage atomvåpen.
Begins ettermæle har blitt svertet på grunn av hans ordre om å invadere Libanon i 1982.[11] Invasjonen var en medvirkende årsak til den beryktede massakren i Sabra og Shatila i Beirut samme år, og selv om ingen israelere deltok i massakren, har blant annet Begin og Ariel Sharon blitt kritisert for å ikke ha forutsett faren for at de kristne falangistene kunne komme til å ta hevn for drapet på Libanons tidligere president Bashir Gemayel.
I 1983 trakk Begin seg fra det politiske liv. Årsakene skal ha vært hans kones bortgang samt de store tapene i Libanon.[12] Han ble sterkt preget av depresjon og orket ikke lenger å bære de politiske byrdene det medførte å være statsminister.[13] Yitzhak Shamir tok over etter ham og styrte Israel til 1992 med unntak av en kort periode i 1980-årene, da Shimon Peres førte en kort regjering som til slutt kollapset.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Menachem-Begin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Menaḥem Begin, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0008633[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Begin, Menachem (1980). Hvite netter: en sovjetfange forteller. [Oslo]: Tiden. ISBN 8210018957.
- ^ «Menachem Begin | prime minister of Israel». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 16. mai 2021.
- ^ Aftenposten aften - "Kjempende jøde" (09.03.1992 - Side: 6) «Begin vil bli husket som mannen som fikk Egypts president Anwar alSadat til å besøke Jerusalem og for en omstridt Nobels fredspris. Men det ulykksalige felttoget i Libanon i 1982 og den kompromissløse holdningen vis-à-vis palestinerne ligger tungt i den andre vektskålen».
- ^ Aftenposten Morgen - Begin gjør alvor, forlater statsroret (16.09.1983 - Side: 8) «Hans medarbeidere har bestemt avsannet sterke rykter om at Begin var syk. Han ble nedfor da hans hustru døde i november, og de vedvarende israelske tapene i Libanon er også gått hardt inn på ham».
- ^ Aftenposten Aften - 07.09.1988 - Side: 6 «Høsten 1982, mens han befant seg i USA, kom så beskjeden fra Israel om dødsfallet. Sorgen ble blandet med en skyldfølelse over at han ikke hadde vært til stede. Begin skyndte seg hjem til begravelsen og til en ny tilværelse, der han gled inn i en stadig dypere depresjon. Medlemmer av regjeringen fortalte at det tidvis virket som om han var fullstendig fjern for verden - den tidligere så myndige skikkelsen satt nærmest og lallet mens hans kolleger føk i tottene på hverandre. I slutten av august 1983 ga han beskjed om at han ikke orket mer, to uker senere ledet han sitt siste regjeringsmøte. Så lukket han seg inne - i dobbelt forstand».
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobels fredspris 1978 hos Nobelprize.org
- (en) Menachem Begin hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1978
 | David Ben-Gurion (1948–53) · Moshe Sharett (1953–55) · David Ben-Gurion (1955–63) · Levi Eshkol (1963–69) · Yigal Allon (fungerende, 1969) · Golda Meir (1969–74) · Yitzhak Rabin (1974–77) · Shimon Peres (fungerende, 1977) · Menachem Begin (1977–83) · Yitzhak Shamir (1983–84) · Shimon Peres (1984–86) · Yitzhak Shamir (1986–92) · Yitzhak Rabin (1992–95) · Shimon Peres (1995–96) · Benjamin Netanyahu (1996–99) · Ehud Barak (1999–2001) · Ariel Sharon (2001–06) · Ehud Olmert (2006–09) · Benjamin Netanyahu (2009–21) · Naftali Bennett (2021–22) · Yair Lapid (2022) · Benjamin Netanyahu (2022–) |  | |
| Pinchas Rosen (1948–51) · Dov Yosef (1951–52) · Haim Cohen (1952) · Pinchas Rosen (1952–56) · David Ben-Gurion (1956–58) · Pinchas Rosen (1958–61) · Dov Yosef (1961–66) · Yaakov Shimshon Shapiro (1966–72) · Golda Meir (1972) · Yaakov Shimshon Shapiro (1972–73) · Golda Meir (1973–74) · Haim Yosef Tzadok (1974–77) · Menachem Begin (1977) · Shmuel Tamir (1977–80) · Moshe Nissim (1980–86) · Yitzhak Moda'i (1986) · Avraham Sharir (1986–88) · Dan Meridor (1988–92) · David Libai (1992–96) · Yaakov Neeman (1996) · Benjamin Netanyahu (1996) · Tzachi Hanegbi (1996–99) · Yossi Beilin (1999–2001) · Meir Sheetrit (2001–2003) · Tommy Lapid (2003–04) · Tzipi Livni (2004–06)1 · Haim Ramon (2006) · Meir Sheetrit (2006)1 · Ehud Olmert (2006)1 · Tzipi Livni (2006–07) · Daniel Friedmann (2007–2009) · Yaakov Neeman (2009–13) · Tzipi Livni (2013–14) · Ayelet Shaked (2015–19) · Amir Ohana (2019–20) · Avi Nissenkorn (2020–21) · Benny Gantz (2021)1 · Gideon Sa'ar (2021–2022) · Yariv Levin (2022–) | | |
1– Helt eller delvis stedsfortreder som justisminister, frem til en annen ble utnevnt | |||