Askeladden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Espen Askeladd»)
«Han ville aldrig gjøre noget, bare ligge og grave i asken», eventyrskikkelsen Askeladden malt av Theodor Kittelsen i 1900 til «Soria Moria», en serie på tolv eventyrmotiver. Originalene eies av Nasjonalmuseet.

Askeladden, også kjent som Espen Askeladd og Oskeladden (nynorsk),[1] er en oppdiktet rollefigur i flere norske folkeeventyr der han opptrer som hovedperson, ideal og helt. Han er yngstesønnen og lillebroren som ingen forventer noe av, men som likevel seirer til slutt.

Eventyret var svært populært i vikingtiden og middelalderen. På norrønt het Askeladden Kolbitr, «kullbiteren» som var til latter for andre menn, men til gjengjeld sin mors yndling.[2]

Navnet Askeladden skal være skapt av eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe som en forskjønnende omskrivning av det folkelige «Oskefisen». Ordet fins i nedtegnelser fra Valdres, Hallingdal, Telemark og Vestlandet[3] og blir brukt om «ein som sit og fis i oska», det vil si blåser i asken. I noen eventyr kalles skikkelsen Oskefoten, Tyrihans, Peik, Frikk eller bare «gutten».[4]I Norske Folkeeventyr samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe som kom i 1843, kalles han «Askepot».[5]

Ordet «askeladd» har seinere fått utvidet betydning i norsk som betegnelse på en person som gjør en uventet og eventyrlig karriere.[6][7]

Personlighet og rolle[rediger | rediger kilde]

Askeladden og brødrene tegnet av Erik Werenskiold til eventyret «Askeladden som fikk Prindsessen til at løgste seg»[8] i samlingen Norske folke- og huldre-eventyr utgitt 1896.

Eventyrene om Askeladden forteller gjerne historien om hvordan brødrene, Per og Pål, mislykkes i sine bedrifter, hvorpå Askeladden lykkes. Han fremstilles tilsynelatende litt dum og naiv, men møter alle utfordringer uten motforestillinger, og vinner dermed «kongsdatteren og halve kongeriket». Dette bildet av Askeladden forsterkes av Ivo Caprinos dukkefilmer bygget på norske folkeeventyr.

I tradisjonell forståelse er Askeladden ofte oppfattet som bærer av «gode norske verdier», og framholdt som en slags idealskikkelse med trekk som eventyrlyst, mot, hjelpsomhet og idealisme. Han er den yngste av tre brødre Per, Pål og Espen Askeladd, også kalt Nyvil, Pøk og Oskefis eller Peter, Paul og Johannes. De to eldre brødrene er framfuse og selvsikre, og har tradisjonelt dominert Espen fordi de er eldre, vet best og kan mest – i kjent søskenflokkstil. Espen er den som de to eldre brødrene ikke tror kan klare å få til noe som helst. Han sitter hjemme ved grua, og raker i den og gjør lite fornuftig eller gagns arbeid – han sitter og «fis i oska» (fiser eller blåser i asken på kanten av grua) – det vil si at han er en som ikke tar seg til noe som helst, og er en lat «oskefis». Navnet Oskefisen ble i samtiden ansett som så udannet at en måtte finne på en forskjønnende erstatning som passet det lesende publikum bedre. I den første utgaven av norske folkeeventyr er yngstegutten i laget oftest kalt «Askepot». «Askeladden» dukket ikke opp i eventyrsamlingene før i senere utgaver.

Skikkelsen kan også tolkes som den yngste som av alle blir sett på som udugelig og bortskjemt, og heller ikke stilles krav til. Han kan også representere den som mor tradisjonelt holder hånden over og beskytter, som får lov til å sitte og ta seg ingenting til, annet enn å drømme og grave i asken. Men så viser det seg at Espen Askeladd er smartere, mer taktisk og mer lyttende og oppmerksom på andre og deres ve og vel og behov for hjelp. På denne måten når han målet, i motsetning til de egoistiske og enkle brødrene, som bare turer frem uten tanke for andre, og som dummer seg ut, ender i ulykken.

En kan dessuten tolke Espen Askeladd som et symbol for den norske fangstmann kontra den europeiske jordbruker. I Norge er alltid fisk å finne i havet, dyr i skogen, mineraler i fjellet og olje under havbunnen. Askeladd leter og finner, mens andre lands helter bygger sitt landbruk, og senere sin industri gjennom århundrer med hardt arbeid, ryddet sten for sten.

Eventyr om Askeladden[rediger | rediger kilde]

Brudefølge der Askeladden til har vunnet «prinsessa og halve kongeriket». Fra Th. Kittelsens eventyrserie «Soria Moria» fra 1900.

Askeladden er hovedperson i disse folkeeventyrene fra Asbjørnsen og Moes samlinger:

Askeladden som kappåt med trollet[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av Carl Larsson til «Askepilten som åt i kapp med trollet» i Folksagor av Asbjørnsen og Moe (svensk utgave 1927)[22]

Eventyret handler om Per og Pål som blir skremt bort fra skogen, hvor de holder på med vedhogst, av trollet. Askeladden ber om å få med seg en stor nistepakke, og drar ut i skogen for å hugge ved. Han treffer på trollet, og svarer trollets trusler med å klemme mysen ut av en hvitost mens han roper til trollet «Tier du ikke still skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!». Trollet blir skremt, og hjelper Askeladden med å hugge ved. I kveldinga blir Askeladden invitert hjem til trollet, og Askeladden utfordrer han i kappspising. Askeladden tar sekken sin på magen, og heller mer grøt i sekken enn han putter i munnen. Når den er full, skjærer han opp «magen» og oppfordrer trollet til å gjøre det samme når han blir mett. Trollet dør, og Askeladden bringer hjem gull og sølv til familien sin.

Eventyret danner grunnlaget for Ivo Caprinos dukkefilm Gutten som kappåt med trollet fra 1967.

Askeladden og de gode hjelperne[rediger | rediger kilde]

«Skibet som gikk like godt til lands som til vanns», illustrasjon av Th. Kittelsen til eventyret «Askeladden og de gode hjelperne»[17] utgitt i Asbjørnsen og Moe: Illustrerede eventyr, udvalgte folkeeventyr 1907.

«Askeladden og de gode hjelperne»[17] er et undereventyr som ble utformet av Peter Christen Asbjørnsen på grunnlag av oppskrifter fra Gudbrandsdalen. Det ble trykket første gang i Juletræet for 1851 under tittelen «Askeladden, som skulde bygge Skib, der gik paa baade Land og Vand».

Hjelpere er ett av hovedtrekkene i oppbygningen av et eventyr, og tilhører ofte de svake i samfunnet.

I dette eventyret utlover kongen kongsdatteren og halve kongeriket til den som kan lage en båt som kan gå like fort til vanns som til lands. Per og Pål forsøker seg først, og på veien møter de en mann som spør hva de er på vei for å gjøre og hva de har i sekkene sine. De lyver, og det de hugger, blir bare til trau. I sekken finner de møkk. Askeladden møter den samme mannen og får hjelp av ham når han forteller sitt ærend. Mannen bygger skipet mens Askeladden sover, og når han er ferdig, får Askeladden beskjed om å ta med seg alle han møter på reisen. Og Askeladden tar med seg en rekke skapninger, som alle besitter overnaturlige evner. I den «klassiske» versjonen av eventyret er antallet sju, mens Caprinos dukkefilmversjon Askeladden og de gode hjelperne fra 1961 redusererer dem til tre.

Vel fremme på kongsgården liker ikke kongen synet av Askeladden og gir ham nye oppgaver. Askeladden ber om å få ta med seg en hjelper til hver og en av oppgavene, og disse hjelper ham med å få gjennomført oppgavene. Og til slutt får Askeladden kongsdattera og halve kongeriket med.

Jemelja den dumme[rediger | rediger kilde]

I russiske folkeeventyr kalles Askeladden «Jemelja den dumme». Da faren hans dør, drar hans to brødre til byen, mens Jemelja bli hjemme og gå brødrenes koner til hånde. Han sitter helst på ovnen, men til slutt går han med på å hente vann i den tilfrosne elven, hugger hull i isen og fyller to bøtter. Han klarer også å fange en diger gjedde som ber om å bli sluppet fri. Gjedden lover ham gods og gull, noe Jemelja tviler på. Men gjedden overbeviser ham med trolldomsordene «På gjeddens bønn og for min lønn». Nå vandrer bøttene med vann av seg selv opp til huset, og veden hugger seg selv.[25] Han vinner til og med tsarens datter Marya, selv om hun først spør om han kan gjøre seg litt penere. Med gjeddens trylleformel blir Jemelja «så vakker som himmelen ved daggry, den vakreste ungdom noen gang født». Men han finner ikke nåde for tsarens øyne, før han truer med å legge tsarriket øde med trylleformelen sin. Da blir tsaren skremt, ber om nåde og går med på ekteskapet.[26] I russiske folkeeventyr møter en også «Ivan den dumme», en parallell til «den stygge andungen»; bak det stygge utseendet skjuler det seg en prins eller en svane.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]