Ekstremisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ekstremisme og ekstrem kommer fra det latinske extremus. Uttrykket kan oversettes med «det ytterste» eller «det fjerneste», eller også «det verste». Det er et uttrykk som brukes om ytterliggående holdninger.

I dagligtale er bruken av ekstremisme eller prefikset ekstrem- gjerne tilfeldig og usystematisk. Det som oppfattes som «ekstremt» i noen sammenhenger, kan ansees for å være helt normalt i en annen. «Ekstremisme» kan dermed sies å være en mer systematisk gjennomtenkt posisjon, teori eller ideologi hvor ekstreme posisjoner, standpunkter etc. er vesentlige.[1] Begrepet ‹ekstremisme› er derfor også knyttet til forestillingen om et politisk spektrum hvor det finnes et sentrum som gjerne defineres eller forstås som «det vanlige», «akseptable» eller «riktige» i normativ forstand, mens ytterkantene på både høyre og venstre side således blir ideologisk ekstreme.[2]

«Ekstremisme» oppfattes som en belastende eller negativ betegnelse og få eller ingen ville beskrevet egen ideologi som «ekstremisme». Det er hovedsakelig et uttrykk som brukes eksonymt, det vil si av andre enn dem det karakteriserer.

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Den britiske politiske filosofen Roger Scruton definerer ekstremisme som en

«Vag term, som kan bety:
  1. Å ta en politisk ide til dens grenser, uavhengig av «uheldige» konsekvenser, upraktiske forhold, argumenter og følelser om det motsatte, og med intensjonen ikke bare å konfrontere, men også eliminere opposisjon.
  2. Intoleranse mot alle andre oppfatninger enn ens egen ...
  3. Bruk av midler for å nå politiske mål som setter til side aksepterte standarder for handling, særlig virkemidler som viser hensynsløshet overfor andres liv, frihet og menneskerettigheter.»[3]

Tysk ekstremismeforskning er preget av forskning på totalitær tankegang. Gjennom en definisjon som viser hva det definerte står i motsetning til (dvs. ikke er), defineres ekstremisme som en «fundamental avvisning av den demokratiske forfatningsstaten».[trenger referanse] Dette omfatter alle aktiviteter som retter seg mot grunnlover basert på en frihetlig demokratisk grunnorden. Den tyske ekstremismeforskeren Uwe Backes definerer ekstremisme som «politiske diskurser, ideologier og programmer som implisitt eller eksplisitt er rettet mot grunnleggende verdier eller regler og prosedyrer i demokratiske konstitusjonelle stater …».[4]

Det norske Politiets sikkerhetstjeneste bruker ordene «ekstrem-» og «ekstremisme» om grupper eller individer som er villige til å bruke vold for å oppnå sine mål, uavhengig av hva disse målene er.[5]

På bakgrunn av den observerte uklarheten i bruken av ekstremismetermen, skiller den norske forskeren Lars Gule mellom to hovedformer for ekstremisme: deskriptiv og normativ. Han definerer disse formene på følgende måte:

«Deskriptivt ekstreme posisjoner handler om posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten. Deskriptiv ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.»[6]
«Normativt ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer. Normativ ekstremisme handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankret, oppfatning som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»[7]

Gule legger til grunn at det er vitenskapen som leverer «våre beste kunnskaper» og at menneskerettigheter og demokrati er «våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralsk og politiske normer».

Det er likevel ikke noen alminnelig enighet om hvordan man skal definere ekstremisme i ulike faglige sammenhenger.

Ekstremismeformer[rediger | rediger kilde]

  • Høyreekstremisme, politisk ekstremisme som vanligvis knyttes til den ytterliggående høyresiden; ytterste høyre fløy.
  • Venstreekstremisme, politisk ekstremisme som vanligvis knyttes til den ytterliggående (helst den revolusjonære) venstresiden; ytterste venstre fløy.

Av og til brukes i stedet eller i tillegg ekstrem- (både innen og utenom det politiske), for det som blir ansett for å avvike sterkt fra normalen, f.eks.:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Oslo: Spartacus, 2012
  2. ^ Ibid.
  3. ^ Roger Scruton, The Palgrave Macmillan Dictionary of Political Thought, tredje utgave, Houndsmill/New York: Palgrave Macmillan, 2007, s. 237.
  4. ^ Uwe Backes, «Gestalt und Bedeutung des intellektuellen Rechtsextremismus in Deutschland», i Aus Politik und Zeitgeschichte (B 46/2001), Bonn 2001, s. 24.
  5. ^ Politiets sikkerhetstjeneste (2012) Åpen trusselvurdering 2012, fn. 1.
  6. ^ Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Oslo: Spartacus, 2012, s. 29.
  7. ^ Lars Gule, Ekstremismens kjennetegn, Oslo: Spartacus, 2012, s. 81.

Litteratur[rediger | rediger kilde]