Hopp til innhold

Kanaan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kanaaneere»)
«Kanaan» har flere betydninger.
Ifølge Toraen var Kanaan et rikt og fruktbart land som «fløt av melk og honning» slik det er framstilt i «Kanaans druer» av James Jacques Joseph Tissot, ca. 1896-1902.

Kanaan (fønikisk: 𐤊‏𐤍‏𐤏‏𐤍‏; hebraisk: כְּנַעַן – Kĕnáʿan, i pausa כְּנָעַן – Kĕnā́ʿan; gresk: Χανάαν – Khanáan) er et gammelt navn på landet vest for elven Jordan, senere stort sett det samme som landområdet som i dag utgjør Israel, Libanon, Palestina foruten tilgrensende kystområder og deler av Jordan, Syria og nordøstlige Egypt. I den hebraiske Bibelen strakte «landet Kanaan» seg fra Libanon sørover langs Gaza til Egypt, og østover til Jordanelven, således inkludert dagens Israel og Palestina. I forhistorisk tid besto de sørlige områdene av ulike etniske grupper. Amarnabrevene fra oldtidens Egypt nevner Kanaan (akkadisk Kinaḫḫu) i forbindelse med Gaza og andre byer langs den fønikiske kysten og inn i øvre Galilea. Mange tidligere egyptiske kilder nevner også tallrike militære hærtokt inn i Ka-na-na. Landets innbyggere kalles «kanaanitter» eller «kanaaneere». I Bibelen omtales landet som «det lovede land» som Gud hadde skjenket Abrahams etterkommere, og som israelittene med tiden slo seg ned i. Kanaanittene ble regnet som etterkommere av Kanaan, en sønnesønn av Noah.

Ulike steder i Kanaan har blitt undersøkt av arkeologer. Folket i Kanaan snakket kanaanittiske språk, nært beslektet med andre vestsemittiske språk. Kanaanitter er nevnt i Bibelen, mesopotamiske og oldtidens egyptiske tekster. Selv om beboerne i oldtidens Ugarit (i dagens Syria) ikke synes selv å ha betraktet seg som kanaanitter, og ikke snakket et kanaanittisk språk (men det nært beslektede ugarittisk), har arkeologene betraktet Ugarit (avdekket i 1928) som delvis kanaanittisk.[1] Det meste av dagens kunnskap om kanaanittene stammer fra utgravninger i dette området. Kanaanittisk kultur har tilsynelatende utviklet seg i dette området fra en fusjon av harifianske jegere og samlere fra Negev-ørkenen[2] med jordbrukskulturer fra førkeramisk neolittisk tid (Pre-Pottery Neolithic era - PPNB), som temmet dyr under den s.k. finsehendelsen 6 200 f.Kr.[3]

Landets navn

[rediger | rediger kilde]
Kart over Kanaan.

Navnet Kanaan er hyppig nevnt i Bibelen. Det henviser til deler eller hele regionen mellom Jordanelven og Middelhavet i antikken.[4] Nordover mot Libanon grenser det med elven Litani til vannskillet med elven Orontes som egypterne kalte «øvre Retenu».[5] Mellom Libanon og syrisk Kanaan grenser det i nord ved Hasor, Aram og Kadesj som omfattet amorittenes land. I nedtegnelser om egyptiske hærtokter benyttes ofte navnet Djahi om Jordanelvens vannskille. Mange egyptiske kilder nevner også tallrike militærkampanjer ført i Ka-na-na, grenselandet mot Asia.[6]

Kanaan er eldre enn oldtidens israelittiske områder beskrevet i Bibelen, og områdets utstrekning varierte gjennom tidene.[7] Det klassiske jødiske synet er at «Kanaan» er et geografisk navn, erstattet med navnet «Israel» etter innvandringen, noe det ikke finnes andre kilder til enn Bibelen, men dette utgjør bakgrunnen for oppfattelsen av Israel som Det hellige land.[8] Regionen Judea eksisterte under dette navnet fra 500-tallet f.Kr., inntil romerne omdøpte det til «Palestina» etter Bar Kokhba-opprøret mot romerne på 100-tallet e.Kr. Navnet Sion betegnet opprinnelig regionen i og omkring Jerusalem, men på grunn av det symbolet denne byen er blitt for sionistene, kom det til å bety hele Israel.

Befolkningen

[rediger | rediger kilde]

Når Det gamle testamente omtaler landets før-israelittiske befolkning som «kanaanitter», er det verken snakk om et folkenavn eller en språkgruppe. Trolig var det en navn på purpurfabrikantene langs Fønikias kyst, og ordet «kanaanitt» brukes flere steder i betydningen «kjøpmann, en handlende»,[9] f.eks. i siste setningen i Sakarjas bok som i Bibelforlagets utgave fra 2008 lyder: «På den dagen skal det ikke lenger være noen kanaaneer i hærskarenes Herres hus.» I Nettbibelens utgave er samme setningen oversatt annerledes og har dermed fått en helt annen betydning, med ordet «kanaaneer» byttet ut med «noen som driver handel»: «Den dagen skal det ikke lenger være noen som driver handel i huset til Herren over hærskarene.»[10]

Gradvis gikk ordet over til å bli navnet på den tidligere befolkningen, men omfattet også området i det nåværende Syria og Libanon. I tradisjonen er «Kanaans land» blitt navnet på området der israelittene slo seg ned. Det gamle testamente lar Gud ramse opp en rekke andre navn på folk bosatt i området idet han inngår sin pakt med Abraham: «Til din ætt har Jeg gitt dette landet, fra Egypterelven til Storelven, landet til kenittene, kenisittene, kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaanittene, girgasjittene og jebusittene.»[11] Flere av disse kan ikke bestemmes med sikkerhet, og brukes ulikt i Det gamle testamente. De fleste var semittiske, men Bibelen omtaler også ikke-semitter i området, slik som horrittene som holdt til Se'irs land.[12] Esekiel opplyser at Jerusalems befolkning hadde amorittisk og hetittisk opphav: «Så sier Herren Gud til Jerusalem: Du stammer fra kanaaneernes land, der ble du født. Din far var amoritt og din mor hetitt.»[13]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Abraham reiser til «landet Kanaan», illustrasjon av Gustave Doré.

Det norske navnet Kanaan kommer til syvende og sist fra det hebraiske ordet כנען via greske Χαναάν Khanaan og latinske Canaan. Det hebraiske Canaan har uklar opprinnelse, men en henvisning forbinder det til det ikkesemittiske hurrittiske begrepet Kinahhu som er funnet i oldtidsbyen Nuzi (ca. 1450 f.Kr.), og er en referanse til fargen purpur (rødblått) – noe som også skal være betydningen av «Fønikia» (som i seg selv er ofte benyttet som et synonym for «Kanaan»).[14]

En annen ordforklaring er mer likefram. «Can» betyr lav slik «Aram»[15] betyr høy. En endefram betydning av Kanaan er «lavlandet». Dette ble først benyttet for lavlandet eller antikkens Fønikia, hovedsakelig Sidon, og deretter ved utvidelse for hele regionen.[16]

En tredje mulighet er at Kanaan er avledet fra det semittiske rotordet *k-n-' i betydningen «å bli underkastet»[1] eller «å bli ydmyket», muligens forbundet med den ovennevnte mening «lav».[17]

Bibelen tilskriver navnet til den bibelske figuren Kanaan, sønn av Ham, sønn av Noah, og dennes avkom korresponderer med navnene til ulike etniske grupper i landet Kanaan, listet under «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok 10[18] hvor Sidon er navnet på hans førstefødte sønn som ble underkastet av etterkommerne til Sem.

Tidlig utvikling av den kanaanitiske sivilisasjon

[rediger | rediger kilde]
Rester av grunnmurene for bosetningen i Jeriko som ble avdekket ved Tell es-Sultan.

En av de tidligste bosetningene i regionen var det som ble byen Jeriko på vestbredden av Jordanelven i Kanaan. De første bosetningene var sesongbetonte, men ved bronsealderen hadde de utviklet seg til store, fastboende bysentre. Tidlig i bronsealderen hadde andre steder, som Ebla, utviklet seg, og ved rundt 2300 f.Kr. var de blitt lagt inn under det akkadiske rike til Sargon den store og Naram-Sin av Akkad. Referanser fra Sumer henviser til Mar.tu («teltboerne» – muligens amorittisk), et land ved for Eufrat som synes å være eldre enn selv Sargon, i det minste til regimet til kong Enshakushanna av Uruk i Sumer (slutten av 2000-tallet f.Kr.). Arkivene i Ebla viser referanse til en rekke bibelske steder, blant annet Hazor, Jerusalem, og som det også har blitt hevdet, til Sodoma og Gomorra som spiller en betydelig rolle i Første Mosebok. Med sammenbruddet av det akkadiske rike kom det en relativ tilstrømning av nye folk som benyttet keramikk av typen Khirbet Kerak,[19][20] og som opprinnelig kom fra Zagrosfjellene øst for Tigris. Det har blitt hevdet[21] at dette markerte ankomsten av hurritterne til Syria og Kanaan, muligens det samme folket som senere i Bibeltradisjonen var kjent som horittere.

Oliven klar for høsting.

Det er dag antatt at den kanaanittiske sivilisasjonen var et resultat av lange perioder med stabilt klima, kun avbrutt av kortere perioder av klimatiske endringer. I løpet av disse periodene profiterte kanaanittene på sin posisjon ved å ligge plassert mellom oldtidens store sivilisasjoner i Midtøsten; oldtidens Egypt, Mesopotamia og det minoiske Kreta og det utviklet seg bystater styrt av handelsfyrster langs kysten med små kongedømmer i innlandet som spesialiserte seg på jordbruksprodukter. Denne polariteten mellom kystbyene og innlandet med jordbruk ble illustrert i kanaanittiske mytologi med striden mellom stormguden, ulikt kalt for Teshub (hurrittisk) eller Ba'al Hadad (arameisk), og Ya'a, Yaw, Yahu eller Yam (guddom), gud for havet og elvene.

Små markedsbyer beskyttet av murer karakteriserte tidlig kanaanittisk sivilisasjon, omgitt av jordbruksområder med bønder som dyrket en rekke lokale produkter og en voksende kommersiell vekst av oliven, vindruer, og pistasjnøtter, foruten også omfattende høsting av korn, hovedsakelig hvete og bygg. Høstingen tidlig om somrene var en sesong hvor det ble praktisert nomadeliv med beite på faste steder; hyrdene ble med saueflokkene sine i løpet av regnsesongen og kom tilbake for å la dem gresse nærmere vannkildene om somrene. Bevis på denne syklusen i jordbruket er funnet i Gezerkalenderen, en leirtavle med tidlig hebraisk skrift, og i den bibelske årssyklusen.

Perioder med raske klimatiske endringer førte vanligvis til et sammenbrudd i dette blandete jordbrukssystemet ved Middelhavet, kommersiell produksjon ble erstattet med utkomme av matvarer fra landbruk; sesongbetont nomadeliv ble en helårsaktivitet for sauedriften hvor stammegrupper vandret i et sirkelmønster nord til Eufrat eller sør til det egyptiske deltaet med sine flokker. Tidvis kunne stammehøvdinger dukke opp, angripe fiendtlige bosetninger og belønne lojale følgesvenner med utbytte fra plyndringene eller ved å kreve toll fra handelsmenn. Om bystatene slo seg sammen og slo tilbake, om en nabostat blandet seg inn, eller skulle en høvding få endret lykke, kunne allierte falle fra og strid innenfor stammen kunne komme tilbake. Det har blitt foreslått at de patriarkalske fortellingene i Bibelen reflekterte slike sosiale former.[22]

Utsyn fra Megiddo mot Jesreeldalen og fjellet Tabor.

I løpet av perioden mellom sammenbruddet av Akkad og Første mellomepoke i Egypt, invasjonen av Hyksos, og slutten på den midtre bronsealderen i Babylonia, og den senere omfattende Bronsealderens sammenbrudd, førte til at den handelen som gikk gjennom Kanaan svant hen da både Egypt og Mesopotamia trakk seg tilbake til sin isolasjon. Da klimaet stabiliserte seg igjen, tok handelen seg opp igjen langs kysten av de fønikiske og filistiske byene. Filisterne, selv om de var en integrert del av det kanaanittiske miljø, synes ikke å ha vært etnisk lik kanaanittene; hurritter, hettitter, arameere, moabitter, og ammonitter er alle hovedsakelig betraktet som nedstammende fra en felles eller generisk kanaanittisk eller amorittisk arv, både i tradisjonen som forskningen (skjønt Bibelens «Folkeslagene på jorden» i Første Mosebok 10 hevder at «Het» (hettittene) er en sønn av den bibelske opphavsfiguren Kanaan). Etterhvert som markedene utviklet seg på nytt ble det etablert nye handelsruten som unngikk de tunge tollavgiftene ved kysten. De utviklet seg fra Kadesj-Barnea, gjennom Hebron, Lakish, Jerusalem, Betel, Samaria, Sikem, Sjilo gjennom Galilea til Jisreeldalen, Hasor og Megiddo. Sekundære kanaanittiske byer ville utvikle seg i denne regionen. Ytterligere økonomisk utvikling ville føre til utviklingen av en tredje handelsrute fra Eilat, Timna, Edom (Seir), Moab, Ammon og deretter til Damaskus og Palmyra. Tidligere stater som eksempelvis filisterne og tyrianerne forsøkte uten hell å kontrollere handelsruten som gikk i innlandet.[23]

Til sist tiltrakk velstanden som oppsto fra handelen i denne regionen til seg oppmerksomheten fra mektige nabostater som oldtidens Egypt, Assyria, Babylonia, Persia, oldtidens Hellas, og Romerriket. De forsøkte alle å kontrollere kanaanittene politisk, kreve tributter, skatt og toll. I slike perioder, skjønt overbeiting førte til klimatisk sammenbrudd og en gjentagelse av syklusen (PPNB, Ghassuliansk, Uruk, og bronsealdersyklusen allerede nevnt). Nedgangen for den senere kanaanittiske sivilisasjonen skjedde med at området ble lagt inn under den gresk-romerske verden (som provinsen Iudaea), og etter bysantinsk tid ulik stagnasjon ved å bli underlagt osmansk, arabisk og abbasidisk sfære. Arameisk språk, ett av de to fellesspråk i den kanaanittiske sivilisasjon, er fortsatt snakket i et antall mindre syriske landsbyer, mens fønikisk-kanaanittisk har helt forsvunnet som levende språk, ca. en gang rundt 100 e.Kr.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Tubb, Jonathan N. (1998): «Canaanites» (British Museum People of the Past)
  2. ^ Harifiansk kultur i Negev
  3. ^ Zarins, Juris (1992): «Pastoral nomadism in Arabia: ethnoarchaeology and the archaeological record—a case study» i Bar-Yosef, O. & Khazanov, A. (red.): Pastoralism in the Levant
  4. ^ «Canaan», Merriam-Webster
  5. ^ Breasted, J.H. (1906): Ancient records of Egypt (University of Illinois Press)
  6. ^ Redford, Donald B. (1993): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times, (Princeton University Press)
  7. ^ Artikkel om «Canaan» i International Standard Bible Encyclopedia online
  8. ^ Schweid, Eliezer (1985): The Land of Israel: National Home Or Land of Destiny, Published Fairleigh Dickinson Univ Press, ISBN 0-8386-3234-3
  9. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 91), Gads forlag, København 1969
  10. ^ Sak. 14,21
  11. ^ 1, Mos 15,18-21
  12. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 91), Gads forlag, København 1969
  13. ^ [1] Esekiels bok 16,3
  14. ^ Lemche, Niels Peter (1991): The Canaanites and Their Land, ss. 24 ff.
  15. ^ Strong's H758 - 'Aram
  16. ^ Strong's H3667 - Kĕna`an
  17. ^ Lemche, s. 26.
  18. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 10 Arkivert 21. november 2011 hos Wayback Machine.
  19. ^ Khirbet Kerak Ware Arkivert 19. februar 2011 hos Wayback Machine., archaeowiki.org
  20. ^ Khirbet Kerak Ware Arkivert 13. januar 2011 hos Wayback Machine., Tel Bet Yerah Research and Excavations Project
  21. ^ «Use of weapons in Mesopotamia; seals found at Ur, Swat/Seistan, with typical Sarasvati-Sindhu civilization pictorials/signs». Arkivert fra originalen 13. juli 2010. Besøkt 8. mai 2010. 
  22. ^ Seters John van, (1987): Abraham in Myth and Tradition (Yale University Press)
  23. ^ Thompson, Thomas L. (2000): Early History of the Israelite People: From the Written & Archaeological Sources (Brill Academic)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kanaan&oldid=23600708»