George Balanchine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Balanchine
FødtGueorgui Melitónovich Balanchivadze
22. jan. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. Petersburg[5][2][6]
Død30. apr. 1983[7][1][8][9]Rediger på Wikidata (79 år)
New York[10][2]
BeskjeftigelseKoreograf, danser, ballettmester, ballettdanser, scenograf, manusforfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedVaganova-akademiet for russisk ballett
Konservatoriet i St. Petersburg
EktefelleTamara Geva (1921–1926)
Vera Zorina (1938–1946)
Maria Tallchief (1946–1952)
Tanaquil Le Clercq (1952–1969)
Partner(e)Alexandra Danilova (1926–1933)
Tamara Toumanova
FarMeliton Balanchivadze
SøskenAndrej Balantsjivadze
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
USA
UtmerkelserHandel Medallion
Presidentens frihetsmedalje
Kennedy Center Honors (1978)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (1980)
George Balanchine på Commons
Balanchine og Farrell i Don Quixote

George Balanchine (georgisk: გიორგი ბალანჩივაძე, Giorgi Balantsjivadze) ( 9. januarjul./ 22. januar 1904greg. – 30. april, 1983) var en russisk-amerikansk balletkoreograf. Balanchine regnes som en av 1900-tallets fremste koreografer, og en av grunnleggerne av amerikansk ballett. Hans virke dannet en bro mellom klassisk og moderne ballett.

Russland[rediger | rediger kilde]

Balanchine var født Giorgi Melitonis dze Balantsjivadze (georgisk: გიორგი მელიტონის ძე ბალანჩივაძე) i St. Petersburg i Russland av georgiske foreldre. Hans far, Meliton Balanchivadze (1862–1937), var en kjent georgisk komponist og en av grunnleggerne av den georgiske opera. Georges bror Andria Balantsjivadze (1906–1992) ble en kjent georgisk komponist.

Som barn var ikke Balanchine spesielt interessert i ballett. Hans familie besto stort sett av komponister og militære, og faren hadde egentlig planer om at George i fremtiden skulle ha en karriere innenfor Marinen. Hans mor hadde bestandig vært en elsker av ballett og lot George og hans søster, som ønsket å bli en ballerina, avlegge prøve på den Keiserlige teater og balletskolen. Utfallet av prøven var at det var han som ble tatt opp og ikke henne, og faren måtte glemme planene om sønnen i Marinen.

I 1913, i en alder av ni år ble George Balanchine tatt opp ved Den Keiserlige Ballettskolen, den fremste skolen i Den Keiserlige balletten hvor han studerte under Pavel Gerdt og Samuil Andrianov (Pavels svigersønn).

Med Bolsjevikenes seier i den russiske revolusjon i 1917 ble skolen oppløst som et offensivt symbol på Tsar-regimet. For å overkomme savnet av skolen og krigslovene i perioden, spilte Balanchine piano på kabareter og stumfilmkinoer for å tjene til livets opphold. Til slutt ble den keiserlige ballettskolen gjenåpnet, men med sterkt reduserte kapitalmidler. Etter at han ble uteksaminert med utmerkelse i 1921 sluttet Balanchine seg til St. Petersburgkonservatoriet i tospann med sine plikter i corps de ballet ved Statens teaterakademi for opera og ballett, det tidligere Mariinskijteateret. Balanchine giftet seg med Tamara Geva, en femten år gammel danserinne, i 1922 da han var fylt 18 år.

Studiene ved konservatoriet omfattet piano på høyt nivå, musikkteori, kontrapunkt og komposisjon. Balanchine ble uteksaminert ved konservatoriet i 1923 og var medlem av corps de ballet frem til 1924.

Han koreograferte sitt første verk, en pas de deux for to kalt Natten (1920), til musikk av Rubinstein, mens han ennå befant seg i tenårene. Verket ble etterfulgt av en anne duett, Enigma, som ble danset barfot. Sammen med sine med-dansere dannet han i 1923 et lite ensemble som ble kalt Ung ballett. Koreografien viste seg å være for eksperimentell for de nye myndighetene, som kom med sterke oppfordringer om å oppløse ensemblet.

Balanchine, Tamara Geva, Alexandra Danilova og Nicholas Efimov ble i 1924 innvilget permisjon for å turnere i Vest-Europa. Da de opptrådte i London oppfordret Sergej Djagilev gruppen til å slutte seg til Ballets Russes, og ga dermed støtet til at de hoppet av.

Ballets Russes[rediger | rediger kilde]

Diaghilev forfremmet snart Balanchine til kompaniets balletmester og lot ham utvikle sin egen koreografi. Mellom 1924 og Diaghilevs død i 1929 skapte Balancine ni balletter og mindre koreografier. Uheldigvis led han av en alvorlig kneskade på denne tiden. Denne hemmet ham sterkt som danser og satte effektivt punktum for hans danse-karrière. I 1926 ble Banchine og Tamara Geva skilt, og kort etter dette innledet han et forhold til danserinnen Alexandra Danilova. Forholdet varte noen få år, og Danilova betraktes som hans andre hustru.

Etter Diaghilevs død gikk Ballets Russes i delvis oppløsning. Balanchine begynte å iscenesette danser for Cochran Revues i London, og ble engasjert av Den kongelige danske ballet i København som ballettmester. Han vendte tilbake til Ballets Russes da troppen slo seg ned i Monte Carlo, og tok opp igjen sin stilling som ballettmester for det nye Ballets Russes de Monte Carlo. For denne troppen koreograferte han tre balletter: Cotillon, La Concurrence, og Le Bourgeois Gentilhomme. Hans muse i Monte Carlo var unge Tamara Toumanova, en av de opprinnelige «Baby Ballerinas».

Da Rene Blum overlot kontrollen over kompaniet til Colonel W. de Basil forlot Balanchine Ballets Russes enda en gang. Denne gangen dannet han sitt eget ballettkompani, Les Ballets 1933, med finansiell støtte fra Edward James og med Diaghilevs tidligere sekretær og venn Boris Kochno som rådgiver. Kompaniet bestod bare noen måneder, men Balanchine rakk å skape noen nye koreografier og innlede et kunstnerisk samarbeid med Bertolt Brecht, Kurt Weill, Pavel Tchelitchew, Darius Milhaud og Henri Sauget.

Etter en forestilling av Les Ballets 1933 møttes Balanchine og Lincoln Kirstein, en amerikansk kunstvelynder som bar på en drøm om opprette et ballattkompani i Amerika. Han klarte å overtalte Balanchine til å flytte til USA. I oktober samme år kom Balanchine for første gang til Amerika hvor han straks begynte å utøve sin påvirkning på amerikansk dans.

Amerika[rediger | rediger kilde]

Ved ankomsten i USA insisterte Balanchine på at hans første prosjekt skulle være å opprette en ballettskole. Med støtte fra Lincoln Kirstein og Edward M.M. Warburg åpnet School of American Ballet sine dører for studentene den 2. januar 1933 – mindre enn tre måneder etter at Balanchine hadde kommet til landet. Studentene hadde premiere på Serenade på Warburgs ferieeiendom senere samme året.

I løpet av 1930- og 1940-årene arbeidet Balanchine som koreograf for musikkteatre, blant annet med berømtheter som Richard Rodgers, Lorenz Hart og Vernon Duke. Han var en stor beundrer av Fred Astaire og beskrev ham som «den mest interessante, mest oppfinnsomme, den mest elegante i vår tid....du ser litt av Fred Astaire i alle – en pauser her, et trinn der Det var alt ekte Fred Astaire.»[11]

I 1935 ble det opprettet et profesjonelt kompani – American Ballet som etter et mislykket forsøk på å få i stand en turne begynte å opptre på Metropolitan Opera House. Etter at han bare oppnådde å få sette opp to forestillinger, Orfeo og Evredike i 1936, og i 1937 en danseaften koreografert til Igor Stravinskijs musikk, flyttet Balanchine kompaniet til Hollywood i 1938.

Kompaniet fremsto som American Ballet Caravan og turnerte i 1941 i Nord-Amerika og Sør-Amerika. Også dette kompaniet ble nedlagt etter en del år.

Arkitekten Philip Johnson tegnet New York State Theater etter Balanchines spesifikasjoner

Balanchine arbeidet som fast koreograf for Ballet Russe de Monte Carlo fra 1944 til 1946, men opprettet snart et nytt dansekompani, Ballet Society – atter en gang med hjelp fra Lincoln Kirstein. Etter å ha hatt suksess med flere forestillinger, ble kompaniet tilbudt mulighet til å arbeide ved New York City Center for Music and Drama som teaterets faste kompani. Da dette var på plass ble «Ballet Society» i 1948 til New York City Ballet.

Balanchines oppsetninger av Nøtteknekkeren i 1954 ble etter dette satt opp hvert eneste år i New York i julesesongen. Dette er hovedgrunnen til at denne balletten ble en juletradisjon over hele USA.

I 1960-årene ble Balanchine dypt forelsket i den unge og talentfulle Suzanne Farrell. Han skapte en rekke balletter for henne, blant annet Don Quixote (med ham selv i rollen som Don og henne som Dulcinea), og Diamonds en del av balletten Jewels.

Romansen ble begrenset av at Balanchine fremdeles var gift med Tanaquil Le Clercq og at Farrell var katolikk. Farrells posisjon i kompaniet forårsaket sterk misnøye. Enkelte ballerinaer, som hans tidligere hustru Maria Tallchief, sa opp og oppga Farrell som årsak. Balanchine fikk skilsmisse fra LeClerc i Mexico bare for å oppdage at Farrell hadde giftet seg med en danser fra New York City Ballet, Paul Meija. I 1970 forlot både Farrell og hennes mann kompaniet. De reiste til Brussel og sluttet seg til Maurice Bejarts dansekompani. Farrell returnerte til New York City Ballet i 1975.

George Balanchine ble tildelt Kennedy Center Honors Award i 1978, det første året etter at prisen ble opprettet.

I 1983 døde han av Creutzfeldt-Jakobs sykdom, en diagnose som ble stilt først etter hans død. De første symptomene viste seg i 1978 da han begynte å miste balansen mens han danset. Etter hvert som sykdommen utviklet seg ble balanseevnen, synsevnen og hørselen dårligere. I 1982 var han blitt ufør og døde det påfølgende år, 79 år gammel. I sine siste år led han også av angina og undergikk en hjerteoperasjon.[12].

Etter skilsmissen fra Tamara Geva, giftet og skilte Balanchine seg enda tre ganger, alle med dansere: Vera Zorina (desember 1938 – 1946), Maria Tallchief (1946 – 1952), Tanaquil Le Clercq (1952 – 1969), og Alexandra Danilova (1926 – 1933).

Han etterlot seg ingen barn.

Koreografier[rediger | rediger kilde]

for Ballets Russes:

  • Le Chant du Rossignol (Nattergalens sang) (1925)
  • Jack in the Box (1926)
  • Pastorale (1926)
  • Barabau (1926)
  • La Chatte (1927)
  • Le Triomphe de Neptune (1927)
  • Apollo (1928)
  • The Prodigal son (1929)
  • Le Bal (1929)
  • Balustrade (1941)

for Ballets Russes de Monte-Carlo:

  • Cotillon (1932)
  • Concurrence (1932)
  • Danses Concertantes (1944/1972)
  • La Sonnambula (1946)

for Les Ballets:

for American Ballet:

  • Alma Mater (1934)
  • Les Songes (Dreams) (1934)
  • Mozartiana (1934)
  • Serenade (1935)
  • Errante (1935)
  • Reminiscence (1935)
  • Jeu de Cartes (Kortspillet eller Kortlaget) (1937)
  • Le Baiser de la Fée (Feens kyss) (1937)

for On Your Toes (en musikkomedie Richard Rodgers – Lorenz Hart):

  • Princess Zenobia Ballet (1936)
  • Slaughter on Tenth Avenue (1936) – (denne dramatiske balletten utgjør høydepunktet i denne musikalen og er etter hvert blitt satt opp som en selvstendig forestilling. Imidlertid er flere av sangnumrene i forestillingen vist med dans, spesielt tittelnummeret).

for the American Ballet Caravan:

  • Encounter (1936)
  • Ballet Imperial (senere omtalt some Tchaikovskijs Piano Concerto No. 2) (1941)
  • Concerto Barocco (1941)

for Ballet del Teatro de Colón:

  • Mozart Violin Concerto (1942)

for Ballet Russe de Monte Carlo:

  • Song of Norway (1944)
  • Danses Concertantes (1944)
  • Le Bourgeois gentilhomme (1944)
  • Pas de Deux (Grand'adagio) (1945)
  • The Night Shadow (1946)
  • Raymonda (1946)

for Ballet Theatre:

  • Waltz Academy (1944)

for Ballet Society:

  • The Four Temperaments (1946)
  • L'enfant et Les Sortilèges (Det fortryllede barn) (1946)
  • Haieff Divertimento (1947)
  • Symphonie Concertante (1947)
  • Orpheus (1948)

for Paris Opera Ballet:

  • Palais de Cristal (senere kalt Symphony in C) (1947)

for Ballet Theatre:

  • Theme and Variations (1947)

for Grand Ballet du Marquis de Cuevas:

  • Minkus Pas De Trois (1948)

for the New York City Ballet:

  • La Sonnambula (1946)
  • Bourrée Fantasque (1949)
  • Ildfuglen (med Jerome Robbins) (1949)
  • Sylvia Pas De Deux (1950)
  • Svanesjøen (etter Lev Ivanov) (1951)
  • La Valse (1951)
  • Harlequinade (1952)
  • Harlequinade Pas De Deux (1952)
  • Scotch Symphony (1952)
  • Valse Fantaisie (1953/1967)
  • Nøtteknekkeren (1954)
  • Ivesiana (1954)
  • Western Symphony (1954)
  • Glinka Pas De Trois (1955)
  • Pas De Dix (1955)
  • Divertimento No. 15 (1956)
  • Allegro Brillante (1956)
  • Agon (1957)
  • Square Dance (1957)
  • Gounod Symphony (1958)
  • Stars and Stripes (en ballett i 5 "felttog") (1958)
  • Episodes (1959)
  • Tchaikovsky Pas de Deux (1960)
  • Monumentum pro Gesualdo (1960)
  • Donizetti Variations (1960)
  • Liebeslieder Walzer (1960)
  • Raymonda Variations (1961)
  • En midtsommernatts drøm (1962)
  • Bugaku (1963)
  • Meditation (1963)
  • Movements for Piano and Orchestra (1963)
  • Brahms-Schoenberg Quartet (1966)
  • Juveler (1967)
    • Emeralds
    • Rubies
    • Diamonds
  • La Source (1968)
  • Who Cares (1970)
  • Tchaikovsky Suite No. 3 (1970)
  • Stravinsky Festival (1972):
    • Pulcinella (med Jerome Robbins)
    • Stravinsky Violin Concerto
    • Symphony i 3 satser
    • Duo Concertant
    • Lost Sonata
    • Divertimento fra «Le Baiser de la Fée»
    • Choral Variations on Bach's «Vom Himmel Hoch»
    • Danses Concertantes
    • Scherzo Á La Russe
  • Cortège Hongrois (1973)
  • Coppélia (1974)
  • Variations Pour Une Porte Et Un Soupir (1974)
  • Ravel Festival (1975):
    • Sonatine
    • Tzigane
    • Le Tombeau de Couperin
    • Pavane
    • Shéhérazade
    • Gaspard de la Nuit
    • Rapsodie Espagnole
  • Den standhaftige tinnsoldat (1975)
  • Tzigane (1975)
  • Chaconne (1976)
  • Union Jack (1976)
  • Vienna Waltzes (1977)
  • Ballo della Regina (1978)
  • Kammermusik No. 2 (1978)
  • Robert Schumans Davidsbündlertänze (1980)
  • Walpurgisnacht Ballet (1980)
  • Tchaikovsky Festival (1981)
    • Garland Dance
    • Mozartiana
  • Stravinsky Centennial Celebration(1982)
    • Élégie

for New York City Opera:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118652044, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3132, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som George Balanchine (Balančivadze), Proleksis enciklopedija-ID 10515[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id balanchine-george, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Баланчин Джордж, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Balanchine, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007497, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Om Fred Astaire på Wikiquote
  12. ^ Karlen, Arno. Man and Microbes. s. 195-196. ISBN 0684822709. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_Balanchine&oldid=23682558»