Hylleslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hylleslekta
Rødhyll i blomst
Rødhyll i blomst
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sambucus
L., 1753
Norsk(e) navn: hylleslekta
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planteriket
Divisjon: dekkfrøede planter
Klasse: tofrøbladete planter
Orden: kardeborreordenen
Familie: moskusurtfamilien
Antall arter: 31 allment aksepterte arter[1]
Utbredelse: stort sett tempererte områder på den nordlige halvkule, to arter på den sydlige halvkule
Habitat: terrestrisk
Arter:

Hylleslekta er en slekt med forskjellige stauder, busker og små trær. De er alle innført som hageplanter,[2][3] men rød– og svarthyll har naturalisert seg i ganske stor grad.[2][3] Rødhyll har status SE (svært høy risiko)[3] og svarthyll hadde hatt status HI (høy risiko), hvis svarthyll hadde vært innført etter år 1800.[2] Altså de er begge høyst problematiske for norsk natur, da særlig rødhyll.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Artene i hylleslekta har ulikefinnede blader, som oftest har to par småblader.[4] Sammen med at bladene og skudd er motsatte.[4] Blomstene er radiærsymmetriske, der rødhyll har de gulgrønne blomstene og de røde bærene i en klaseform.[4] Mens svarthyll har de kremgule til hvite blomstene og de svarte bærene i en skjermkvast.[4] Bærene er saftfylte steinfrukter med tre til fem steiner.[4] Rødhyll blir en én til fire meter høy busk eller et lite tre, litt lys grønnfarge på bladene, blomstrer om våren omtrent samtidig med når løvet spretter, har stammer med brun marg og har blomster med så å si ingen duft.[4] Mens svarthyll blir et tre med to til fem meters høyde, mørk grønnfarge på bladene, blomstrer godt utpå sommeren, har stammer med lys marg og blomstene har sterk duft.[4] Blader og ved har en ubehagelig lukt.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Hyllebærsaft kan lages av bærene av begge artene, men svarthyll er vanligst i bruk. Men en kan også lage saft fra blomstene til svarthyll. Saft av hylleblomst er lys, mens saften av bærene blir mørk rød. Saften fra hyllebær kan gjøres om til vin, og den kan også brukes som basis for hyllebærsuppe.

Bærene og det hvite i blomstene fra svarthyll er spiselige og har vært brukt som medisin.[5] De inneholder flavonglykosidene rutin, isoquercetin og flere.[5] Men bærene og blomstene inneholder også klorogen–, kaffesyre, garvestoff og sukker. Flavonglykosidene og den flyktige oljen virker svette– og urindrivende, og kan derfor brukes ved forkjølelse, blærekatarr, og lett feber.[5] Bærene inneholder også sitron–, eple– og vinsyre.[5] Fargestoffet i svarthyll er antocyanosider.[5] De inneholder også β-karoten (som omdannes til vitamin-A, diverse B-vitaminer og C-vitamin sammen med noe pektin.[5] Tørkede frukter virker mildt avførende.[5] Rødhyllbær er brukt til saft og syltetøy.[5] Svarthyll er spesielt mye brukt i utlandet. Svenskene har blant annet saften fra savrthyllblomster med navnet flädersaft.

Giftighet[rediger | rediger kilde]

Alle delene, men særlig røttene og fruktene ble brukt som urin– og svettedrivende middel i folkemedisinen. Det er tilfeller av forgiftninger, av at hyllerøtter var utblandet eller byttet ut med røtter av belladonnaurt.[6] Det og å spise hyllebær i rå tilstand bør unngås.[6] Dette er på grunn av de negative effektene det ofte får. Det er en individuell følsomhet mot giften, men bare noen få frukter har gitt alvorlig oppkast hos barn.[6] Det er noen harpikslignende stoffer, som er skyld i oppkast– og diaréffekten. Det er mest av denne harpiksen i frøene, men det er også noe i oljen i fruktkjøttet. Giftvirkningen forsvinner med oppvarming.[6]

Det er gjort dyreforsøk med etanol-ekstrakter av sommerhyll. Disse ekstraktene hindret evnen til å gå, når de ble injisert. Etter som mengden med injisert ekstrakt, så ble det også observert et tydelig fall i det arteriellt blodtrykk

Ved kjemiske undersøkelser av roten til sommerhyll, er det funnet to esteriserte iridoidglykosider. Disse er Nigirin-b og ebulin-a.[6] Det ble også funnet to ikke giftige proteiner som inaktiverer ribosomer i skallet på svarthyll og i bladene på sommerhyll.[6] Cyanoglykosiden prunasin er kun funnet i svarthyll. Disse glykosidene blir spaltet til bl.a. blåsyre i magesekken av magesyren, og av β-glykosidase som blir frigjort i skadde plantedeler. Blåsyreinnholdet er målt til 3–17 mg per 100 g friske blader, noe som blir 30–170 ppm.[6] Mens blåsyreinnholdet i fruktene er 3 mg/100 g eller mindre i fruktene, noe som tilsvarer 30 ppm eller mindre.[6] Så med disse dataene, er det kun blader og kanskje andre plantedeler, som innebærer en cyanidfare.[6] Men fruktene innebærer ingen slik fare.[6] Men blader og lignende er for usmakelige, for at en slik forgiftning normalt er reell.[6]

Slektskap og arter[rediger | rediger kilde]

Hylleslekta var i kaprifoliumfamilien,[7] men er flyttet til moskusurtfamilien[4][1], der den er sammen med seks andre slekter. Slekta er flyttet fra kaprifolfamilien til moskusurtfamilien på grunnlag av morfologiske og molekylære undersøkelser.[8]

Svarthyll i blomst
Bærklase av rødhyll
Bærklase av svarthyll

De mest kjente i Skandinavia er:

Men disse artene eksisterer også rundt om på kloden:

  • Sambucus adnata Wall.
  • Sambucus amabilis Cockerell
  • Sambucus australasica (Lindl.) Fritsch
  • Sambucus australis Cham. & Schltdl.
  • Sambucus caerulea Raf.
  • Sambucus canadensis L.
  • Sambucus cerulea Raf.
  • Sambucus chinensis Lindl.
  • Sambucus coerulea
  • Sambucus gaudichaudiana DC.
  • Sambucus henriana M.L.Samutina
  • Sambucus hybr
  • Sambucus javanica Reinw. ex Blume
  • Sambucus lanceolata R.Br.
  • Sambucus longifolius
  • Sambucus maderensis Lowe
  • Sambucus newtoni Cockerell
  • Sambucus palmensis Link
  • Sambucus peruviana Kunth
  • Sambucus sieboldiana Blume
  • Sambucus strumpfii Gutte
  • Sambucus tigranii Troitsky
  • Sambucus wightiana Wall.
  • Sambucus williamsii Hance
  • Sambucus winchesteri Knowlton

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Sambucus» har sitt opphav fra latin, der Columella og Plinius brukte dette på hyll i år 70 e.kr.[9] Mens «racemosus» (hannkjønn), «racemosa» (hunnkjønn) og «racemosum» (intetkjønn) betyr klaseformet, og «nigrus» (hannkjønn), «nigra» (hunnkjønn) og «nigrum» (intetkjønn) betyr svart.[9] De sistnevnte er adjektiver, mens «Sambucus» er et substantiv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «GBIF Sambucus L.». GBIF. Besøkt 13. desember 2020. 
  2. ^ a b c «Fremmedartslista Svarthyll Sambucus nigra». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020. 
  3. ^ a b c «Fremmedartslista Rødhyll Sambucus racemosa». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020. 
  4. ^ a b c d e f g h Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 727. ISBN 82-521-6029-8. 
  5. ^ a b c d e f g h Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. s. 160–161. ISBN 82-7010-156-7. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. s. 126-128. ISBN 0-88192-750-3. 
  7. ^ Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (1998). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (6 utg.). Gjøvik: Det norske samlaget 1994. s. 568. ISBN 82-521-3754-7. 
  8. ^ Elven, Reidar (2007). «Elven, R. 2007. Bakgrunn for endringer i Lids flora 2005.» (PDF). Blyttia. 65 (3): 176. 
  9. ^ a b Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 1150, 1156 og 1158. ISBN 82-521-6029-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]