Gro Harlem Brundtlands første regjering
Gro Harlem Brundtlands første regjering | |||
|---|---|---|---|
 Norges regjering | |||
 | |||
| Formet | 4. februar 1981 | ||
| Oppløst | 14. oktober 1981 | ||
| Organisering | |||
| Monark | Olav V | ||
| Ant. ministere | 17 | ||
| Partier | Arbeiderpartiet | ||
| Forgjenger | Odvar Nordlis regjering | ||
| Etterkommer | Kåre Willochs regjering | ||
 |
|
|
Gro Harlem Brundtlands første regjering ble utnevnt 4. februar 1981 og satt til 14. oktober samme år. Gro Harlem Brundtland tok over for partifelle Odvar Nordli. En klar høyredreining i det påfølgende valget i september førte imidlertid til et borgerlig flertall i Stortinget, og regjeringen måtte derfor gå av etter kun åtte måneder og ti dager.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det norske Arbeiderparti var på slutten av 1970-tallet preget av en opprivende maktkamp. I 1979 ble Gro Harlem Brundtland sparket ut av regjeringen mot sin vilje, med de offisielle forklaringer at det var uheldig at både partiets leder og nestleder satt i regjeringen, og at Brundtland ville få nyttige politiske erfaringer gjennom å arbeide i Stortinget. Deler av pressen skrev imidlertid at grunnen var at hun hadde kommet på kant med både fagbevegelsen ved LO-leder Tor Halvorsen og olje- og energiminister Bjartmar Gjerde.[1]
Utover i 1980 ble motsetningene i partiledelsen stadig sterkere. I januar konspirerte partiformann Reiulf Steen med LO-leder Halvorsen om å kaste Nordli, og planene ble gjengitt i store oppslag i VG etter lekkasjer via «møbelhandleren fra Jessheim», Arvid Engen. Steen ønsket selv å overta som statsminister, men etter at flere av hans støttespillere fikk høre om kampanjen mot statsministeren mistet Steen mye støtte i partiledelsen.[2]
Tor Halvorsen tok sammen med Tor Aspengren kontakt med Nordli i september 1980 med krav om at statsministeren skulle trekke seg. Nordli hadde lenge hatt helseproblemer, og skal ha gått med på å gå av. De to hovedkandidatene til å overta var Bjartmar Gjerde og Rolf Hansen, med sistnevnte som klar favoritt. Kort tid etterpå gikk imidlertid Steen ut internt til støtte for Nordli, noe både Aspengren og Brundtland reagerte sterkt på. Brundtland var nok en gang blitt holdt utenfor regjeringen ved de siste omrokkeringene, og mente nå at det var på tide å bli kvitt både Nordli og Steen.[3]
Nordlis sykdom i kombinasjon med de interne stridighetene i partiet rundt Altautbyggingen og NATOs dobbeltvedtak gjorde at han selv begynte å se slutten av statsministergjerningen. Nordli ønsket selv Hansen som etterfølger, og i desember sørget han for å sette den antatte motkandidaten Bjartmar Gjerde på sidelinjen ved å gjøre ham til NRK-sjef. I januar 1981 ga Nordli beskjed til partiledelsen om at han vurderte å gå av. I månedsskiftet fikk Arbeidernes Pressekontor (AP) høre om planene, og det ble raskt stor forvirring i nyhetsredaksjonene. NTB sendte ut en melding med AP som kilde om at statsministeren gikk av (noe Kveldsnytt rakk å få med seg), mens Arbeiderbladet dagen etter kom med to forsider – én der statsministeren gikk av, og én der Nordli dementerte at han gikk av.[4]
Nordlis tid var nå ute, og om kvelden den 1. februar var de seks sentrale Ap-toppene samlet for å utpeke en ny statsminister. Flertallet av disse skal ha ønsket seg Rolf Hansen, men Hansen overrasket alle (unntatt Brundtland) med å takke nei til tilbudet om å overta. Nordli trodde spørsmålet var klarert med Hansen på forhånd, og skal ha hatt problemer med å fatte at Hansen takket nei. Hansen foreslo på sin side Brundtland, noe som ble enstemmig vedtatt. Møtet var over på en halvtime, med det resultat at Gro Harlem Brundtland ble ny statsminister og Ap-frontfigur.[5]
Statsråder
[rediger | rediger kilde]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hansson, Steinar og Teigene, Ingolf Håkon (1992). Makt og mannefall : Historien om Gro Harlem Brundtland. Cappelen. ISBN 82-02-13808-6.