Jarl av Carrick

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Jarldømmet Carricks våpenskjold.

Jarl av Carrick er en tittel som har blitt opprettet flere ganger som skotsk adelstittel og en gang som irsk. Den første opprettelsen i Skottland kom omkring 1186, da Donnchadh ble utnevnt som første mormaer eller hersker av Carrick. Tittelsetet lå i Ayrshire, sørvest i Skottland. Posisjonen ble sterkt assosiert med den skotske kronen da Robert Bruce, som hadde arvet tittelen fra slekten på morssiden, ble Skottlands konge tidlig på 1300-tallet. Siden 1400-tallet har tittelen som jarl av Carrick automatisk blitt holdt av kronprinsen av tronen, i den forstand er prins Charles, også prins av Wales, den nåværende jarl av Carrick.[1]

De første herskerne av Carrick[rediger | rediger kilde]

Ruinene av festningen Turnberry Castle ved kysten av Carrick, tidligere sete til jarlene av Carrick.

Jarldømmet oppsto i 1186 ut av det gamle herreskapet Galloway, som tidligere utgjorde alt land av hva som i dag er kjent som Galloway, foruten også de sørlige delene av Ayrshire. Selv om herrene av Galloway anerkjente Skottlands konge som deres overherre, var deres herredømmei praksis like uavhengig som et adskilt kongedømme hvor de praktiserte sine egne lover. Den først dokumenterte herre av Galloway var Fergus. Han døde i 1161 og etterlot seg to sønner: Uchtred og Gille Brigte (Gilbert). Som skikken var den gang ble deres rike og besittelser delt mellom brødrene. I 1174 deltok de i kong Vilhelm av Skottland i hans invasjon av Northumberland. Da dette angrepet feilet, og kong Vilhelm ble tatt til fange av de engelske, brøt folket i Galloway ut i opprør. Uchtred, som forble lojal til den skotske kongen, ble brutalt myrdet etter først å ha blitt blindet og kastrert av sin nevø, Gille Brigtes sønn Máel Coluim, og Gille Brigte tok kontrollen over hele Galloway. I 1175 ble kong Vilhelm satt fri og han marsjerte inn Galloway med en hær for å kreve rettferdighet på Gille Brigte. Imidlertid synes det som om han begrenset seg til å ta imot en bot og etterlot Gille Brigte uskadd.[2]

I 1176 fikk Gille Brigte en avtale med kong Vilhelm II av England hvor han underkastet seg som hans vasall. Som motytelse for denne beskyttelsen betalte han den engelske kongen den enorme sum av 919 pund og 9 shilling, og overrakte sein sønn Donnchadh (på fransk kjent som Duncan). Gille Brigte kunne deretter tilbringe det neste tiår med ødeleggende angrep på kong Vilhelm av Skottlands områder under å være beskyttet av den engelske kongen.

Jarl Duncans segl. Innskriften sier SIGILLVM DVNCANI FILLI GILLEBER, latin for «seglet til Duncan/Donnchadh sønn av Gilbert/Gille Brigte». Symbolet i midten er av en griff, et mytologisk fabeldyr; senere jarler benytter symbolet av et vinkeltegn, se våpenskjold.

Uchtreds eldste sønn Lochlann av Galloway (også kjent under sitt franske navn Roland) synes å ha vært den første justiciar (justitiarius) av Galloway i henhold til tre bevarte acta av kong Vilhelm og hans tilstedeværelse ved en forsamling ved Lanark. Lochlann styrte en del av Galloway, og ved onkelens død i 1185 ble det stor uro i Galloway. Lochlann beseiret tilhengerne av Gille Brigte samme år, og bygde festninger over hele Galloway for å sikre sin makt. Det gjorde kong Henrik II av England rasende, og han marsjerte med en stor hær til Carlisle i 1186 som forberedelse til en invasjon. Krig ble unngått ved et møte mellom Lochlann, den skotske kongen og den engelske kongen. Det ble gjort en avtale at Lochlann skulle herske over hoveddelen av Galloway mens Gille Brigtes sønn Donnchadh (Duncan) skulle herske over den nordlige delen, kjent som Carrick. Donnchadh gikk med på disse betingelsene, ga avkall på alle sine krav på herredømmet over Galloway, og ble således den første jarl av Carrick.[2]

Donnchadh giftet seg med Avelina, datter av Alan fitz Walter, 2. High Steward av Skottland. Hans sønn eller kanskje sønnesønn Nialls hadde ingen mannlige arvinger, og hans eldste datter Marjorie ble grevinne av Carrick i egen rett. Hun giftet seg først med Adam av Kilconquhar fra Fife. I 1269 deltok han i det åttende korstog under fanen til kong Ludvig IX av Frankrike, men han kom aldri tilbake da han døde av sykdom i Akko i 1270.[3] Hans nære venn var Robert de Brus, herre av Annandale, som brakte nyheten om ektemannens død til enken Marjorie.[4][5] I henhold til legenden fant Marjorie ut at hun trengte en nye ektemann, og Robert Bruce var velegnet, men da han ikke ga det svar hun ønsket seg holdt hun ham fengslet inntil de ble enige. De ble gift på Turnberry Castle, uten deres familier kjennskap eller kongens godkjennelse. Da nyheten kom ut lot kong Aleksander III av Skottland hennes festning og besittelser bli beslaglagt. Marjorie innrømmet sine feil, ble tilgitt etter å ha akseptert en stor bot, og Robert ble anerkjent som hennes ektemann og som jarl av Carrick jure uxoris, i retten av sin hustru.[6] De fikk fem barn og fem døtre: Robert Bruce (den senere konge), Edward, Thomas, Alexander, Nigel, Isabel (senere dronning av Norge), Mary, Christina, Matilda og Margaret. Under Bruce ble Carreck føydalisert ved å bosette engelske leilendinger, og i tillegg overtok Bruce en nær forbindelse med Irland og den gamle rivaliseringen mellom Carrick og folket i Galloway.[5]

Kongelige jarler[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til jarlen av Carrick som avbildet i Balliol roll.

Marjorie og Robert ble etterfulgt av deres eldste sønn, Robert Bruce. Da det gamle huset Dunkeld, den skotske kongeslekten, døde ut, ble denne Bruce, the Bruce, en av de fremste kandidatene til tronen ved å nedstamme fra David I av Skottland. Etter en del omstendigheter ble Robert Bruce kronet som skottenes konge ved Scone i 1306, noe som formelt førte til at hans adelstitler (jarl av Carrick, herre av Annandale, og baron Bruce, sistnevnte i den engelske høyadelen) ble lagt inn under den skotske kronen.

Rundt 1313 gjorde kong Robert sin yngre bror Edward til jarl av Carrick. Edward hadde ingen arvinger, med unntaket av en sønn utenfor ekteskap som han fikk med Isabella Strathbogie, datter av John av Strathbogie, jarl av Atholl. Tittelen ble derfor nedlagt ved hans død i slaget ved Faughart i 1318.[7]

Etter at tittelen ble kortvarig gjenopprettet for Roberts sønn David før han overtok den skotske tronen, ble tittelen i 1332 gitt til Alexander Bruce, Edwards utenomekteskapelige sønn med Isabella Strathbogie. Da Alexander ble drept året etter i slaget av Halidon Hill ble tittelen igjen nedlagt.

I 1368 opprettet kong David tittelen som jarl av Carrick for sin grandnevø John Stewart. Kong David døde uventet i 1371. Han hadde ingen barn og ble da etterfulgt av sin nevø Robert Stewart, far til John. Etter Roberts død i 1390 ble han etterfulgt av John under det kongelige navnet som Robert III; således ble jarldømmet Carrick igjen slått sammen med den skotske kronen.[8]

Prins Charles, den nåværende jarl av Carrick.

Tittelen gikk deretter til sønn av Robert III, David Stewart, som også ble gitt tittelen som hertug av Rothesay og jarl av Atholl. David døde barnløs i 1402 og jarldømmet ble da gitt til hans bror Jakob Stewart, men han ble generelt kjent ved sin høyere tittel som prins av Skottland eller Steward av Skottland. Da Jakob overtok den skotske tronen i 1406 ble hans titler lagt inn under tronen.

I 1469 vedtok det skotske parlamentet en lov som erklærte at den eldste sønnen av kongen og arvingen til tronen skulle automatisk være jarl av Carrick, sammen med hertugdømmet Rothesay. Etter foreningen av den engelske og skotske kronene ved unionsloven av 1707, har jarldømmet og hertugdømmet vært holdt av den eldste sønnen og kronprinsen av kongene og dronningene av Storbritannia. Således er prins Charles den nåværende hertug av Rothesay og jarl av Carrick.

Stewart-jarlene (1628)[rediger | rediger kilde]

Kong Karl I gjorde i 1628 John Stewart til jarl av Carrick. Han var tredje sønn av Robert Stewart, 1. jarl av Orkney, en utenomekteskapelig sønn av kong Jakob V, og således halvveis grandonkel til kongen. Han hadde allerede blitt gjort til lord Kincleven i 1607.[9] Denne tittelen ble vurdert som ikke i konflikt med jarldømmet Carrick, som ble holdt av arvingen til den britiske tronen, da denne tittelen ikke refererte til provinsen i Ayrshire, men til landområdet Carrick på øya EdayOrknøyene. John giftet seg med Elizabeth Southwell, enke etter Robert Southwell, og datter av Charles Howard, 1. jarl av Nottingham. Elizabeth hadde barn fra første ekteskap, men født også en datter med John Stewart. Selv hadde han to barn utenfor ekteskap, en sønn ved navn Henry og en datter hvor navnet ikke er kjent. Da han ikke hadde noen legitim sønn ble hans titler inndratt ved hans død en gang rundt 1645.[10]

Carrick på Irland[rediger | rediger kilde]

Den irske tittelen ble opprettet i 1315 for Edmund Butler, som utmerket seg i kampen mot Edward Bruce, også jarl av Carrick, av kong Edvard II av England. Denne tittelen har ingen direkte forbindelse med den skotske tittelen. Det er i stedet knyttet til herregodset Karryk Mac Gryffin, som er dagens moderne by Carrick-on-Suir, i baroniet Iffa and Offa East, i grevskapet Tipperary.[11] Tittelen ble opprettet for andre gang i 1629 for generalløytnant Pierce Butler, en etterkommer av John Butler av Clonamicklon, yngste sønn av Edmund Butler. Den irske jarlen av Carrick har de subsidiære titlene viscount Ikerrin og baron Butler.

Jarler av Carrick[rediger | rediger kilde]

Tidlige herskere[rediger | rediger kilde]

Bruce-jarlene[rediger | rediger kilde]

  • Robert Bruce (1292–1314), ble konge av Skottland som Robert I, død 1329.
  • Edward Bruce (1314–1318), bror av Robert, ble overkonge av Irland i 1315, døde i 1318.
  • tilbake til kronen
  • David Bruce (1328–1330), ble konge av Skottland som David II i 1329, døde i 1371.
  • Alexander Bruce, jarl av Carrick (1330–1333), illegitim sønn av Edward Bruce, døde i 1333.
  • tilbake til kronen

Stewart-jarlene[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Prince of Wales», Royal.uk
  2. ^ a b Taylor, Alice (2016): The Shape of the State in Medieval Scotland, 1124-1290, Oxford University Press, s. 230.
  3. ^ MacQuarrie, Alan (1997): Scotland and the Crusades, 1095–1560, Edinburgh: John Donald Publishers Ltd, ISBN 0-85976-445-1
  4. ^ Crome, Sarah (1999): Scotland's First War of Independence, s. 26
  5. ^ a b Barrow, G.W.S. (1965): Robert Bruce, University of California Press, s. 36
  6. ^ Skene, Felix James Henry; Skene, William Forbes (1872): John of Fordun's Chronicle of the Scottish Nation, Edinburgh. s. 299.
  7. ^ Martyn, Adrian (25. februar 2013): «One King to Rule them All – Edward Bruce and the Battle of Athenry 1316», Irish History
  8. ^ Flantzer, Susan : «Robert III, King of Scots», Unofficial Royalty
  9. ^ Cunningham, Eileen (19. april 2015): «John Stewart, Lord Kincleven and Earl of Carrick in Orkney (1576-1643)», The Kith and Kin Chronicles
  10. ^ «Carrick House - a succession of Lairds», Eday, the heart of the North Isles
  11. ^ Mosley, Charles, red. (2003): Burke's Peerage, Baronetage & Knighthood, (107. utg.) Burke's Peerage & Gentry, ISBN 0-9711966-2-1, s. 703–705

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Rev'd John; Balfour Paul, Sir James; Steuart, Archibald Francis (1905): The Scots Peerage Vol. II, Edinburgh: David Douglas, s. 421–442.
  • Anderson, Rev'd John (1907): «Ancient Lords of Galloway» i: The Scots Peerage Vol. IV, s. 135–138
  • Irvine, James M., red. (2006): The Orkneys and Schetland in Blaeu's Atlas Novus of 1654. Ashtead: James M. Irvine. ISBN 0-9544571-2-9
  • Thomson, William P.L. (2008): The New History of Orkney. Edinburgh: Birlinn. ISBN 978-1-84158-696-0