Geitrams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Geitrams
Geitramsen er bestanddannende
Geitramsen er bestanddannende
Vitenskapelig(e)
navn
:
Chamerion angustifolium
(L.) Holub, 1972
Chamaenerion a. Scopoli,
Epilobium a. L.
Norsk(e) navn: geitrams,
geiterams,
rallarrose
Hører til: geitramsslekta,
mjølkefamilien,
Myrtales
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tempererte og subarktiske områder

Geitrams (Chamerion angustifolium) er en plante i mjølkefamilien. Den kan bli inntil 2 meter høy med smale, lansettformede blad og mange titalls rød-rosa eller purpurrøde blomster (hvite blomster forekommer også ganske hyppig). Ett eksemplar med en høyde på 308 cm er registrert i Randesund i Kristiansand, august 2016. Blomstene har fire ganske store kronblader, åtte lange pollenbærere og lang griffel med fire arrfliker. Blomsten er førsthannlig, og de enkelte pollenbærerne modnes etter tur. De nederste blomstene åpner først, og dette gir en blomsterstand der de nederste blomstene er i hunnlig fase og de øvre blomstene i hannlig fase. Fordi de pollinerende humlene som regel starter nederst i blomsterstanden, vil denne arkitekturen trolig bidra til å fremme krysspollinering (se Darwins pollineringssyndrom). Når fruktene er modne, spres det fra hver kapsel hundrevis av hvite dunbårne frø med vinden.

Nærbilde av blomstene.
Frøene spres om sensommeren med vinden.

Geitrams er nitrogen-elskende og vokser gjerne på steder med rikelig tilgang på nitrogen, så som utedoer, fjøs, veikanter og elvebredder. Særlig er geitrams vanlig på branntomter, og et vanlig navn på planten i norske dialekter er av denne grunn «eldmerkje». Geitramsens frøspredningsevner og store frøproduksjon gjør at den er en av de første plantene til å nå fram til brakk mark, der den kan slå rot. Geitrams og til dels noen andre arter i melkeslekta er pionerarter. Altså det betyr, at de er blant de første artene som dukker opp på et nylig forstyrret område. Geitrams og noen av de i melkeslekta er også blant av de første artene, som etablerte seg i Norge etter den siste istiden[1].. Det er blant annet funnet pollen av disse i Elgtjernet i Siljan i det østre Telemark, som viser disse artene var veldig vanlige for 11 500 til ca. 10 750 år siden[1].. Målingene er gjort med 14C-metoden[1].

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Geitrams har vært brukt i folkemedisinen som middel mot utvortes skade. Den har også vært brukt til å lage te. På russisk heter geitrams ivan-tsjaj og ble i nødsår brukt til å koke suppe på. Den norske Gulag-fangen Osvald Harjo fortalte at fangene fikk servert geitrams-suppe helt frem til 1948. Planten er så jernholdig at skjeen, tenner og tunge ble helt svarte. I Pravda ble Stalin avbildet mens han spiste geitrams-suppe.[2]

Avbladete geitramsskudd kan kokes kort tid i saltet vann og har smak og konsistens lik mild asparges. Etter blomstring kan bladene kokes sammen med sukker og sitronsyre for å lage geitramssaft[3].

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I Norge er geitrams utbredt over hele landet nord til Finnmark, og vokser på hele Den skandinaviske halvøy og i hele Danmark, samt en del steder langs kysten på Island.[4]

Underarter[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika skilles mellom to underarter av geitrams:

C. a. angustifoliumdiploid, nakne stilker og blad, mindre blomster.
Dette er den underarten som forekommer i Europa.

C. a. circumvagumtetraploid, finhårete stilker og blad, større blomster.

Der begge underartene forekommer, som i Nord-Amerika, er angustifolium å finne i de kaldere delene av utbredelsesområdet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Helge I. Høeg, Kari E. Henningsmoen og Rolf Sørensen (2019). «Utvikling av sen-glasial og holocen vegetasjon på Sørøstlandet, presentert i et 14C-datert standard pollendiagram». Blyttia. 2/77 (2): 107. ISSN 0006-5269. Besøkt 28. juni 2020. 
  2. ^ Osvald Harjo: Moskva kjenner ingen tårer (s. 80), forlaget Tiden, Oslo 1956
  3. ^ «Hvordan lage geitramssaft | Forklarmeg.com». Besøkt 17. juli 2020. 
  4. ^ Lid, J. og D.T. Lid, 2005. Norsk flora, redigert av Reidar Elven, Samlaget, Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

botanikkstubbDenne botanikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.