Hopp til innhold

Fritz Bauer (jurist)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler juristen Fritz Bauer. For den tyske roeren, se Fritz Bauer.
Fritz Bauer
Født16. juli 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stuttgart[5]
Død1. juli 1968[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (64 år)
Frankfurt[7]
BeskjeftigelseDommer, aktor Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradDoktor nauk i juss (1928) (doktorgradsveileder: Karl Geiler)[8]
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen (studieretning: juss)
Ludwig-Maximilians-Universität München (studieretning: juss)
Universitetet i Heidelberg (studieretning: juss)
Eberhard-Ludwigs-Gymnasium
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands (1920–)
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserLudwig-Thoma-Medaille (1968)[9]
Wilhelm Leuschner-medaljen (2022)[10]
Fritz Bauer på Commons
Plassen utenfor kontoret til statsadvokatembetet i Braunschweig fikk navnet Fritz Bauer-Platz. På veggen er inntatt et sitat fra den tyske grunnloven fra 1949: Menneskets verdighet er ukrenkelig. Respekt og beskyttelse av denne er en forpliktelse for den statlige rettshåndhevelse.

Fritz Bauer (1903–1968) var en tysk jurist og ledende statsadvokat (tysk: Generalstaatsanwalt) i den tyske delstaten Hessen, fra 1956 til 1968. Bauer ble kjent for sin medvirkning til bortføringen av Adolf Eichmann til Israel, forsvaret av renommeet til deltakerne i attentatet 20. juli 1944 og Auschwitzprosessen i Frankfurt.[11]

Bauer spilte en viktig rolle for at etterforskningen av nazistenes forbrytelser under holocaust tok seg markert opp i 1960-årene i regi av Forbundsrepublikken selv.[12][13][14]

Bauers juridiske perspektiv avvek klart fra den dominerende betraktning blant jurister blant annet prinsippet om fellesaksjon (joint criminal enterprise) som senere kom inn i internasjonal strafferett.[15]

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Bauer ble født 16. juli 1903[16] inn i en liberal og velstående jødisk familie i Stuttgart,[17] der faren drev en grossistforretning i tekstilbransjen. Bauer hadde en tre år yngre søster, Margot. Han gikk fra 1912 til 1921 på skole i Stuttgart, og meldte seg i 1920 inn i SPD der han var leder for den sosialdemokratiske studentforeningen. Han studerte jus i Heidelberg, München og Tübingen.[18]

Dødsfall

[rediger | rediger kilde]

Bauer ble 1. juli 1968 funnet død i sitt badekar. Undersøkelser viste at han kvelden før hadde inntatt sovetabletter og alkohol, en kombinasjon som kan føre til hjertestans. Spekulasjoner om Bauer hadde begått selvdrap eller om andre hadde medvirket til dødsfallet, kunne ikke bekreftes.[18]

Ved bisettelsen 6. juli 1968 ga de alliertes aktor under Nürnbergprosessene, Robert Kempner uttrykk for at Bauer hadde vært den største ambassadør Forbundsrepublikken Tyskland hadde hatt.[18] Noen få venner var til stede ved bisettelsen, blant andre Theodor W. Adorno som sto for musikken.[12]

Tidlig karriere og eksil

[rediger | rediger kilde]

I 1930 ble han i en alder av 26 år, den yngste dommer i Weimarrepublikken.[17][18][19][20] Bauer var fra unge år medlem av det sosialdemokratiske partiet[17] og en av få dommere som var aktiv i det sosialdemokratiske partiet.[21]

Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 mistet Bauer sitt arbeid i justisvesenet fordi han var sosialdemokrat.[17] Han ble satt i konsentrasjonsleir i Heuberg, der han kom i kontakt med Kurt Schumacher. Etter åtte måneders innesperring ble han sluppet fri.[18][21]

Han emigrerte til Danmark i 1936, og ble der forhørt av politiet, med grunnlag i mistanke om homoseksualitet. Etter Tysklands invasjon av Danmark i 1940 ble han to ganger internert. Etter å ha blitt sluppet fri siste gang, gikk han i dekning. Han giftet seg i 1943 med den danske førskolelæreren Anna Maria Petersen.[18][21]

I 1943 reiste Bauer til Sverige for å unngå å bli offer for deportasjonen av jøder fra Danmark til Tyskland. I Sverige arbeidet han for ulike politiske og antinazistiske organisasjoner, og overlevde på stipend fra det sosialvitenskapelige institutt i Stockholm. I Stockholm ble han Willy Brandts medarbeider og sammen grunnla de tidsskriftet Sozialistische Tribüne.[18][22][17] I eksil publiserte han fagbøker om juridiske tema.[21]

Etter krigen flyttet han tilbake til Danmark og arbeidet der i den tyskspråklige presse. Han søkte den britiske okkupasjonsmakten i Tyskland om arbeid, men han fikk ingen stillinger. I 1949 reiste han til Braunschweig, der han med Kurt Schumachers hjelp ble statsadvokat. Bauers kone ble igjen i Danmark.[18][17] Ifølge Der Spiegel i 2014 var Bauer homoseksuell og hans mange minoritetsroller gjorde ham særlig sårbar.[23][24]

Statsadvokat i Hessen

[rediger | rediger kilde]

Bauer arbeidet i et justisvesen som i stor grad var befolket av embetsmenn som også hadde tjent under nasjonalsosialismen. Det gjaldt blant annet dommeren under Auschwitzprosessene, Hans Hofmeyer. Som et bilde på dette uttalte Bauer at «Når jeg forlater kontoret, betrer jeg fiendeland» («Wenn ich mein Dienstzimmer verlasse, betrete ich Feindesland»).[20][25]

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var i utgangspunktet de alliertes ansvar først i form av den felles Nürnbergprosessen og etterfølgende prosesser i hver av okkupasjonssonene. Det allierte kontrollrådet ga i desember 1945 tyske domstoler rett til selv å rettsforfølge forbrytelser begått av tyske borgere mot andre tyskere i nazitiden.[14]

I Vest-Tyskland var det stor motstand mot rettsoppgjøret under alliert okkupasjon de første årene etter andre verdenskrig. I 1954 fikk Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) overført suverenitet fra de vestallierte når det gjaldt rettsoppgjør knyttet til andre verdenskrig i henhold til Überleitungsvertrag (overgangsavtalen). Regjeringen i Bonn hadde arbeidet for denne endringen for å få avsluttet alliert rettsforfølgelse av tyske borgere anklaget for krigsforbrytelser og andre overgrep. Overføringen av suverenitet førte til at stadig flere dømte ble løslatt fra allierte fengsel i Vest-Tyskland.[26][27]

Fra rundt 1960 ble det gjort nye anstrengelser for å rettsforfølge forbrytere fra nazitiden, samtidig vedvarte en til dels effektiv motstand og forsøk på å få slutt på rettsoppgjøret.[a][26][27] Bauers anstrengelser for å rettsforfølge nazister ble kjølig mottatt av politikere og dommere. Han fikk på grunn av sitt arbeid mange fiender og han mottok antisemittiske fornærmelser og enkelte trusler mot sin person.[14]

Straffeforfølgning av høyreekstreme

[rediger | rediger kilde]

Bauer vakte i 1952 internasjonal oppsikt da han reiste tiltale mot den høyreekstreme, pensjonerte generalmajor Otto Ernst Remer for å ha kalt Claus Schenk Graf von Stauffenberg for landsforræder. Bauer påsto at Stauffenberg ikke hadde brutt noen offisersed. Motstand mot den nasjonalsosialistiske stat kunne etter sin natur ikke kunne betraktes som forræderi. Han fikk medhold i retten og Remer ble dømt til fengselsstraff.[18] Remer ble ikke dømt for ærekrenkelse fordi retten mente han uttrykte et synspunkt og ikke kom med påstander om fakta, men retten dømte han for å ha fornærmet Stauffenberg og andre motstandere.[20]

Auschwitzprosessene

[rediger | rediger kilde]
Se også: Rettsoppgjør etter holocaust

Han ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til den såkalte Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. I 1959 ba han tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ.[12][18][20][28]

Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland).[12][18][20][28]

Tysk strafferett krevde livstid for hovedgjerningsperson, mens straffen for medvirkning kunne være ned mot 3 års fengsel. Vesttyske domstoler betraktet administratorer og de som fysisk gjennomførte drapene leiren stort sett som medhjelpere, mens Hitler, Himmler og Heydrich for en stor del ble ansett som hovedgjerningspersoner. Denne rettspraksisen innebar at straffeansvar var avhengig av tiltaltes subjektive intensjon, uansett hvordan de fysisk bidro til drapene.[29]

Den faktiske og juridiske situasjonen var uvanlig enkel: det ble gitt en ordre om å likvidere jødene i det nazikontrollerte Europa; drapsvåpene var Auschwitz, Treblinka etc. Enhver som håndterte dette drapsmaskineriet gjorde seg skyldig i å ha deltatt i mord, uansett hva han gjorde, forutsatt at han visste om formålet med det maskineriet, noe som selvsagt er hevet over tvil angående de som var i utryddelsesleirene eller visste om dem, fra vaktene til lederne. Den som tilhører en kriminell bande … er, noe jurister i dette landet knapt kan tvile på, skyldig i mord, uansett om han kommanderer drapet som sjef ved en pult, deler ut våpnene, utspionerer åstedet eller skyter egenhendig.[b]

Fritz Bauer (1965)[30]

I 1961 ble det i Vest-Tyskland innledet etterforskning av flere forbrytelser i det tyskokkuperte Frankrike, den såkalte Frankreich-Komplex-prosessen. Bauer og Harlan leverte til denne prosessen anmeldelse av fem mistenkte personer, blant andre Klaus Barbie.[26]

Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.[13][31][32]

Bauers venn Thomas Harlan medvirket i Auschwitzprosessene til å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte.[33][34] Bauer og Harlan brevvekslet hyppig i 1960-årene - 130 brev er bevart og arkivert i Fritz Bauer-instituttet i Frankfurt.[35][36][37] Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan.[38] Den eldre Bauer var trolig en farsfigur for Thomas Harlan som var i konflikt med faren Veit Harlan og bekjempet det faren hadde medvirket til.[39] Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm Blod og gull.[40]

Pågripelsen av Adolf Eichmann

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rettssaken mot Adolf Eichmann

I perioden 1957–1961 medvirket Bauer vesentlig til at Adolf Eichmann kunne pågripes og deretter tiltales for sine forbrytelser under holocaust. Bauer fikk i 1957 informasjon om Eichmanns mulige oppholdssted. Bauer stolte ikke på offisielle kanaler blant annet fordi han fryktet gamle nazister ville tipse Eichmann slik at han kunne stikke av. Bauer opprettet direkte og hemmelig forbindelse med Israels myndigheter. Bauer informerte blant annet Felix Shinnar, lederen av Israel-misjonen i Köln, om Eichmanns oppholdssted. Han deltok senere i samtaler i Israel med representanter for den Israelske regjering og Mossad..[18][20][28][41]

Etter at Eichmann var fengslet i Israel tok Bauer initiativ til rettssak mot Eichmann i Tyskland. Han ønsket Eichmann utlevert til Tyskland, men tyske myndigheter vegret seg mot dette.[18][20][28][41] Ifølge den tyske historikeren Bettina Stangneth ble Simon Wiesenthal kredittert for det som egentlig var Bauers fortjeneste; det var Bauer som formidlet den avgjørende informasjonen som ledet til pågripelsen av om Eichmann.[17]

Bauer ga Thomas Harlan tilgang til dokumentene fra Eichmann-saken samt utskrift av Willem Sassens interjuv med Eichmann (også kalt Argentina-dokumentene). Harlan skulle blant annet bruke materialet for å skrive bok om det «fjerde riket» (det ustraffede forbryterne fra nazitiden som gikk fritt rundt i Tyskland) og bistå sin venn Bauer i Auschwitzprosessen.[42][43]

Senere virke

[rediger | rediger kilde]

Bauer åpnet i 1965 forundersøkelser for å forberede en eventuell prosess mot de juristene som hadde muliggjort eutanasi-mordene. Disse prosessene skulle gå inn i de forbrytelser som var innvevd i det nasjonalsosialistiske justisvesen. Som følge av Bauers tidlige død, ble disse prosessene ikke noe av.[18]

Bauers rettspolitiske syn

[rediger | rediger kilde]

Bauer argumenterte for et en strafferett fokusert på gjerningspersonen (tysk: Täterstrafrecht)[klargjør] og han mente at naturrett burde gå foran positiv rett (rettspositivisme eller menneskapt, kodifisert lovgivning). Bauer mente at tyske juristers ubetinget lydighet for positiv lov reflekterte tyskernes underdanige holdning noe som i sin turn hadde lagt grunnlag for nazismen. Bauers juristkollegaer var samtidig klar over at nazistenes jurister også hadde vært tilhengere av en form for Täterstrafrecht og nazistene hadde også avvist rettspositivsme.[40]

Formålet med Auschwitzprosessene

[rediger | rediger kilde]

Bauer ønsket med Auschwitzprosessene å vise hvordan folkemordet skjedde ved å presentere holocaust som helhet. Bauer ønsket å opplyse den tyske befolkningen om den forferdelige konsekvensen av deres underdanighet for autoriteter.[12]

Bauer mente at det fantes fire hovedtyper forbrytere fra nazitiden:[44]

  1. Overbeviste eller troende nazister (tysk: Gläubige)
  2. Formalister som mente at man måtte gjøre sin plikt uavhengig av formål
  3. Opportunister som kynisk brukte ideologien til å tjene egne interesser
  4. «Verktøy» som handler mot bedre vitende og tjener som verktøy for de tre første gruppene

Til forskjell fra Daniel Goldhagen som mener at alle gjerningsmenn handlet ut fra samme grunnleggende motiv og ideologi, mente Bauer at gjerningsmennene ikke kunne settes i samme bås og at forskjellen mellom disse fire gruppene var avgjørende og med juridiske implikasjoner. Dersom de handlet fra ulike motiver, men produserte samme resultat, kunne de prinsipielt sett betraktes som helt utskiftbare ledd uten ansvar for egne handlinger. Bauer mente at rådende juridisk praksis ikke strakk til i behandlingen av arven etter nazitiden. Det var betydelig debatt om prinsippet om at gjerningsmennenes skyld skal vurderes utfra deres sinnstilstand var egnet til å fange særtrekkene ved holocaust. Bauer hadde generelt liten innflytelse på domstolenes praksis i mesteparten av etterkrigstiden. Størst innflytelse hadde jurister som mente at forbrytelser under nazistene måtte behandles som vanlige kriminelle handlinger der den enkelte gjerningsmanns motiver måtte bevises.[44]

Bauer fremholdt tidlig at holocaust var statlig og byråkratisk utryddelse av en hel folkegruppe og som derfor ikke kunne håndteres innenfor den strafferettslige rammen for vanlige mord begått av individer for personlige motiver. Bauer mente at domstolene faktisk kunne anvende straffeloven av 1871 også på storskala mord som holocaust: Bauer argumenterte med at Auschwitz var en enhet og massemordet gjennomført der var en enkeltstående forbrytelse. Domstolen i Frankfurt var ikke enig med Bauer i at alle som medvirket i drapsmaskineriet i Auschwitz var skyldige i mord.[45]

Bauer kritiserte dommen i Frankfurt for å anse gjerningspersonene bare for å ha medvirket til mord noe som ga milde straffer. Basert på Auschwitzprosessen mente han at strafferetten måtte inkludere fullt straffeansvar for å ha tjenestegjort i en utryddelsesleir som Auschwitz. Bauer argumenterte med at enhver som tjenestegjorde i Auschwitz-Birkenau fra første dag forsto formålet med anlegget. De måtte derfor betraktes som gjerningsmenn på linje med Hitler og kunne sies å ha konspirert med Hitler i gjennomføring av holocaust, ifølge Bauer. Etter dommen kritiserte Bauer dommerne offentlig for hvordan de betraktet Auschwitz: Domstolen forsøkte å dele mord på millioner opp i enkeltstående mord for eksempel at X drepte A eller Y drepte B, for å vise den enkelte tiltaltes handlinger i detalj. Ifølge Bauer var dette en meningsløs fremstilling av Auschwitz som ikke kunne betraktes som en sum av isolerte hendelser.[30]

Bauers reformideer

[rediger | rediger kilde]

Strafferett og fengselsvesen

[rediger | rediger kilde]

Bauer ønsket å reformere strafferetten og kriminalomsorgen i Tyskland med blant annet mer humane fengsler.[46] Han mente det ikke var noe poeng i å låse folk inne i fengsler. Bauer avviste straff som gjengjeldelse og anså den gjeldende straffeloven som foreldet. Han mente at den tyske betegnelsen Staatsanwalt (statsadvokat) misvisende fordi påtalemakten etter Bauers syn ikke var sakførere for staten men forsvarere av menneskeretter.[47] Bauer anså lovgivning som grunnleggende sett et spørsmål om politikkutforming og omstridte spørsmål burde løses av politikerne.[48]

Bauer mente at straff skulle være preventivt og fremadskuende. Straffeforfølgelse av forbrytere fra nazitiden kunne ikke begrunnes med forbedring eller «resosialisering» av forbryterne eller med behov for å beskytte samfunnet: de tiltalte var fredelige og pliktoppfyllende menn som ikke utgjorde noen fare for omgivelsene. Bauer mente at rettsoppgjør med nazistene ville fungere preventivt ved at opplysning om nazistenes skrekkvelde skulle oppdra borgerne. Fremstilling av folkemordet i rettssalen skulle være en historisk, juridisk og moralsk lærdom for ettertiden. Bauer innså at rettsoppgjøret ville fungere oppdragende bare om rettssakene avdekket at de tiltalte hadde et valg og frivillig kunne avstå fra å delta i massedrapet.[49]

Bauer tok fra 1950 til orde for et mer humant fengselsvesen, og noen av hans forslag ble tatt inn lov om straffefullbyrdelse (tysk: Strafvollzug) innført i 1976. På 1950-tallet var han langt forut for sin tid da han tok til orde for å styrke ofrenes rettigheter i straffesaker. Straks etter andre verdenskrig tok han til orde for å avskaffe det han anså som hyklerske og foreldete straffebestemmelser på det seksuelle området som han mente tilhørte privatlivet: Seksuell omgang utenfor ekteskap var en straffbar handling til 1969 og seksuell omgang mellom voksne menn ble avkriminalisert i 1994.[48]

Rettsoppgjør etter holocaust

[rediger | rediger kilde]
Se også: Rettsoppgjør etter holocaust

Bauer fremholdt at holocaust ikke var summen av mange enkeltstående mord og oppsplitting av holocaust i mange enkeltstående straffesaker ville gi en misvisende fremstilling av hva som egentlig skjedde. Bauer mente at Auschwitz-prosessen kunne vært en av landets raskeste rettssaker fordi det var enkelt å bevise hvilken forbrytelse som var begått: Alle som hadde bidratt til gjennomføring av massedrapet var skyldige i mord.[50][44]

For Bauer var den enkeltes motiver uinteressante så lenge det forsto hva de var med på kunne de tiltales for mord. Bauers standpunkt sto i motsetning til etablert praksis i tyske domstoler. For domstolene var det bare to kategorier hovedgjerningspersoner (tysk: Täter): Topplederne i naziregimet (særlig Hitler, Himmler og Heydrich) og dernest tjenestemenn som drepte av blodtørst, sadisme eller andre frastøtende motiver. Fra domstolenes perspektiv var alle andre bare medskyldige i mord. Domstolene forsøkte derfor å fastslå om tiltalte bare gjennomførte planer andre hadde lagt eller om de gjennomførte drapene med iver og engasjement. Domstolenes vekt på individuelle motiver førte til at bare et fåtall ble dømt som hovedgjerningspersoner (hovedsakelig sadister) mens øvrige ble frikjent eller ansett som medskyldige.[50][44] Den tyske jusprofessoren Ingo Müller har fremholdt at denne tyske rettspraksisen innebar «forbrytelser uten gjerningsmenn».[29]

Bauer trodde at Auschwitz-prosessen i Frankfurt bare var begynnelsen på et større rettsoppgjør og han ønsket blant annet å stille gjerningspersonene fra T4 for retten. Bauer ønsket med Auschwitzprosessen og rettsforfølgelse av Eichmann å opplyse tyskerne og vise omverden at Tyskland både hadde ønske og evne til et oppgjør med nazitiden. Eichmann og andre gjerningspersoner var Bauer lite interessert i som individer, de var utskiftbare.[51]

Mottakelse av Bauers ideer i samtiden

[rediger | rediger kilde]

Det var lite akademisk interesse for Bauers publikasjoner i hans levetid og påvirket i liten grad tysk strafferett i etterkrigstiden. Bauer publiserte noen arbeider i fagtidsskrifter for jurister, mens mesteparten av hans publikasjoner var i dagsaviser, tidsskrifter for fagforeninger og i statsvitenskapelige tidsskrifter. Tyske strafferettsjurister anså ham stort sett som en «outsider». Bauer var opptatt av å opplyse allmennheten og hadde en mer litterær enn akademisk stil og siterte på grunnlag av sine brede kunnskaper Bibelen, fremstående filosofer og forfattere.[52]

Bauer var jødisk og det kan ifølge Károly Bárd ha medvirket til hans rolle som outsider blant juristene: Jødene ble utestengt fra jussen etter at nazistene tok makten og antisemittismen overlevde krigen. Bauer hadde vært 13 år i eksil og kom tilbake til et land han ikke kjente.[53]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerket over Fritz Bauer reist ved inngangen til Oberlandesgericht i Frankfurt am Main. Isfjellets topp illustrerer hvor stor del av forbrytelsene under nasjonalsosialismen som ble pådømt. Kunstneren er Tamara Grcic.
Foto: Karsten Ratzke

Et sitat av Bauer ga inspirasjon til opprettelse av et minnesmerke over ham, formet som toppen av et isfjell: «Du skal vite det, det finnes et isfjell og vi ser bare en liten del og den største delen ser vi ikke.» Sitatet er blant annet uttrykk for at av de 8 000 tyskere som deltok i Auschwitz under holocaust, ble bare 40 dømt.[25] Offentlige steder har fått navn etter Bauer.[14]

Fritz Bauer-Gesamtschule med særlig vekt på undervisning i holocaust-relaterte spørsmål, finnes i Sankt Augustin i Nordrhein-Westfalen.[54] Bauer regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[28]

I forbindelse med markering av 50 år etter Bauers død 1. juli 2018 holdt forbundspresident Frank-Walter Steinmeier en tale. Markeringen var i Paulskirche i Frankfurt der den tyske nasjonalforsamlingen hadde sitt første møte i 1848 og der ble utkast til grunnlov utarbeidet. I 1949 fikk Forbundsrepublikken sin grunnlov (Grundgesetz) og demokratiet ble gjeninnført i Tyskland. Steinmeier fremholdt at det Tyskland trengte folk som Bauer for å gjøre landet til en republikk av demokrater.[55] Bauer selv likte ikke å få betegnelsen «nazijeger». Ved 50-års minnet beskrev Die Zeit Bauer som en nølende og motvillig aktor.[17] Bauer var ifølge Steinmeier en lidenskapelig demokrat og en nøkkelfigur i det unge demokratiet. Bauer ville gjøre tyskerne immune mot et nytt tilbakefall i barbari.[56]

Etter år 2000 kom fem dokumentarfilmer (inkludert Frtiz Bauer: Tod auf Raten, 2011) og dramafilmen The People vs. Fritz Bauer (2015) samt to tyskspråklige biografier om Bauer:[24][57]

  • Irmtrud Wojak: Fritz Bauer 1903–1968: Eine Biographie (München: C.H. Beck, 2009)
  • Ronen Steinke: Fritz Bauer oder Auschwitz vor Gericht (München: Piper, 2013).

Særlig Steinkes bok fra 2013 stimulert interesse for Bauer.[57]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Fritz Bauer was one of the main figures of post-war West Germany who fought to bring Nazi perpetrators to trial before German courts at a time when the prevailing general climate and mentality was one of impunity and a need to make a ‘clean break’.»[15]
  2. ^ Oversatt fra engelsk: «The factual and legal situation was unusually simple: there was an order to liquidate the Jews in Nazi-controlled Europe; murder weapons were Auschwitz, Treblinka etc. Whoever handled this killing machinery became guilty of participating in murder, whatever he did, provided that he knew of the goal of that machinery, which is of course beyond doubt concerning those who were in the extermination camps or knew about them, from the level of the guards going up to the top level. Who belongs to a robber band … is, what jurists in this country hardly can doubt, guilty of murder, regardless of whether he commands the murder as a boss at a desk, hands out the guns, spies out the crime scene or shoots single-handedly.»[30]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000010098, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 170451609[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bauer-fritz[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 078887948eca4958992f547371fafe06, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Deutsche Nationalbibliothek, GND-ID 119375664[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Zeit Online, www.zeit.de[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.faz.net[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Fritz Bauer». demokratie-geschichte.de (på engelsk). Besøkt 27. november 2022. 
  12. ^ a b c d e Bárd 2020, s. 268.
  13. ^ a b Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  14. ^ a b c d Gortat, Jakub (2017). «A Case of Successful Transitional Justice: Fritz Bauer and his Late Recognition in the Federal Republic of Germany». Polish Political Science Yearbook. 46. 2: 71–84. doi:10.15804/ppsy2017205. Besøkt 2. desember 2022. «The process, however, has lasted decades and its initiation in the late 1940s and at the beginning of the 1950s was not a desired question for political elites. One of the individuals who put the human dignity of the victims above political interests while risking his own security was Fritz Bauer. He was the general prosecutor in the state of Hessen and the initiator of several trials against former Nazi criminals. His efforts to seek justice got a cool reception among German politicians and judges and made him plenty of enemies, many of whom were ordinary people who vented their exasperation by sending letters with threats to Bauer.» 
  15. ^ a b Richter 2020, s. 167.
  16. ^ https://brockhaus.de/ecs/enzy/article/bauer-fritz
  17. ^ a b c d e f g h Bárd 2020, s. 269.
  18. ^ a b c d e f g h i j k l m n Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie: Fritz Bauer». www.hdg.de (på tysk). Besøkt 27. november 2022. 
  19. ^ «Fritz Bauer». www.auschwitz-trial-frankfurt.hessen.de. Besøkt 28. november 2022. 
  20. ^ a b c d e f g Douglas Morris (8. juli 2022). «Fritz Bauer: The Jewish Prosecutor Who Brought Eichmann and Auschwitz to Trial». holocaust and Genocide Studies. doi:10.1093/hgs/dcac016. Besøkt 30. november 2022. 
  21. ^ a b c d Richter 2020, s. 168.
  22. ^ Svarstad, Asbjørn (8. september 2014). «Mannen som forfulgte SS fra Auschwitz». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 3. april 2021. 
  23. ^ Klaus Wiegrefe (2014) Die Schande nach Auschwitz. Der Spiegel 35: 31.
  24. ^ a b Chung, C.K. Martin (2017). «Against Loveless Judging: Fritz Bauer and Transitional Justice in Postwar Germany». International Journal of Transitional Justice. doi:10.1093/ijtj/ijx027. Besøkt 30. november 2022. 
  25. ^ a b «Ein Eisberg auf der Zeil für Fritz Bauer». www.fr.de (på tysk). Besøkt 30. november 2022. «Sie müssen wissen, es gibt einen Eisberg und wir sehen einen kleinen Teil und den größeren sehen wir nicht» 
  26. ^ a b c Brunner, Bernhard (2007). «THE “COMPREHENSIVE INVESTIGATIVE PROCEEDINGS—FRANCE” West German Judicial Inquiries into Nazi Crimes». Coping With the Nazi Past: West German Debates on Nazism and Generational Conflict, 1955-1975 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-505-7. «The Federal Republic of Germany achieved sovereignty in war-related judicial matters with the promulgation of the 1954 Convention on the Settlement of Matters Arising out of the War and Occupation.28 In the difficult and extended negotiations on the terms of the convention, the Bonn government had worked toward a popularly desired end: a halt to all Allied court proceedings against Germans accused of war crimes and atrocities. Adoption of the convention resulted in the accelerated release of war criminals in Allied custody in West Germany.» 
  27. ^ a b Richter 2020, s. 167-168.
  28. ^ a b c d e «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  29. ^ a b Richter 2020, s. 170.
  30. ^ a b c Richter 2020, s. 171.
  31. ^ Wagner, J. (5. august 2010). «The Truth about Auschwitz: Prosecuting Auschwitz Crimes with the Help of Survivor Testimony». German History. 3. 28: 343–357. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghq062. Besøkt 30. november 2022. 
  32. ^ Tobin, Patrick (2011). «No Time for “Old Fighters”: Postwar West Germany and the Origins of the 1958 Ulm Einsatzkommando Trial». Central European History. 4 (på engelsk). 44: 684–710. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938911000690. Besøkt 30. november 2022. 
  33. ^ David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan - Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214-226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  34. ^ McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). Persistent Legacy: The holocaust and German Studies (Vol. 3). Boydell & Brewer, s.222-223.
  35. ^ Makowski, Elisa (31. desember 2015). «Ungleiche Freunde: Der NS-Star, sein Sohn und die Liebe des NS-Jägers». DIE WELT. Besøkt 22. mars 2020. «Zwischen dem ersten Brief von April 1962 und dem letzten vom Mai 1968, knapp zwei Monate vor Bauers Tod, sind 131 überliefert; zeitweilig gehen wöchentlich Briefe bei Harlan ein.» 
  36. ^ «"Von Gott und der Welt verlassen" : Fritz Bauers Briefe an Thomas Harlan / Werner Renz (Hg.) ; mit Einführungen und Anmerkungen von Werner Renz und Jean-Pierre Stephan. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 30. november 2022. 
  37. ^ deutschlandfunk.de (18.09.2015). «Der Generalstaatsanwalt und der Schriftsteller - Erkenntnisse aus der Korrespondenz zwischen Fritz Bauer und Thomas Harlan». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 30. november 2022. «In Harlan sieht Bauer einen Verbündeten, einen Vertreter der jungen Generation, die das Schweigen der Väter und das grassierende Beschweigen der NS-Vergangenheit brechen will.» 
  38. ^ «Briefe: Was Fritz Bauer und Thomas Harlan verband - Bilder & Fotos - WELT». DIE WELT (på tysk). Besøkt 30. november 2022. 
  39. ^ Noack, F. (2016). Veit Harlan: The Life and Work of a Nazi Filmmaker. University Press of Kentucky.
  40. ^ a b Bárd 2020, s. 277.
  41. ^ a b Steinke, R. (2020). Fritz Bauer: The Jewish Prosecutor who Brought Eichmann and Auschwitz to Trial. Indiana University Press.
  42. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Random House.
  43. ^ Frum, David (8. oktober 2014). «The Lies of Adolf Eichmann». The Atlantic (på engelsk). Besøkt 30. november 2022. 
  44. ^ a b c d Pendas, D. O. (2002):"I didn't know what Auschwitz was": The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963-1965. Journal of Law & the Humanities, 12(2): 397.
  45. ^ Bárd 2020, s. 276.
  46. ^ Bárd 2020, s. 269, 275.
  47. ^ Bárd 2020, s. 270.
  48. ^ a b Bárd 2020, s. 275.
  49. ^ Bárd 2020, s. 273.
  50. ^ a b Bárd 2020, s. 274.
  51. ^ Bárd 2020, s. 270-271.
  52. ^ Bárd 2020, s. 274-275.
  53. ^ Bárd 2020, s. 276-277.
  54. ^ «Fritz Bauer Gesamtschule der Stadt Sankt Augustin - Fritz-Bauer-Gesamtschule». www.fbges.de. Besøkt 30. november 2022. 
  55. ^ Bárd 2020, s. 267.
  56. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Steinmeier würdigt Fritz Bauer als leidenschaftlichen Demokraten | DW | 01.07.2018». DW.COM (på tysk). Besøkt 18. desember 2022. «"Die Auschwitz-Prozesse, die es ohne Bauer nicht gegeben hätte, waren eine Wegmarke in der Geschichte der Bundesrepublik", sagte Steinmeier bei dem Gedenkakt in der Frankfurter Paulskirche. "Es ging ihm darum, die Deutschen zu immunisieren, sie vor einem erneuten Rückfall in die Barbarei zu schützen".» 
  57. ^ a b Richter 2020, s. 169.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fritz_Bauer_(jurist)&oldid=23883115»