Henri de Massue
| Henri de Massue | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 9. apr. 1648[1][2][3][4] Paris[5] | ||
| Død | 3. sep. 1720[1][2][3][4] (72 år) Bangor | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Far | Henri de Massue de Ruvigny[6] | ||
| Mor | Marie Tallemant[6] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike Kongeriket Storbritannia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Henri de Massue, marki de Ruvigny, siden jarl av Galway (født 9. april 1648, død 3. september 1720) var en fransk hugenott, soldat og diplomat som var en viktig person i engelsk tjeneste i niårskrigen og den spanske arvefølgekrigen.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Massue ble født i Paris. Han ble soldat og tjente i den i franske hæren under Turenne, som syntes godt om ham. Trolig var det på grunn av de engelske forbindelser han hadde (moren var engelsk) og i 1678 ble han valgt av Ludvig XIV til å føre hemmelige forhandlinger for en avtale med Karl II, et vanskelig oppdrag han utførte med stil.[trenger referanse] Han etterfulgte sin far som general for hugenottene og avviste tilbudet til Ludvig om å fortsette i embetet da Ludvig opphevet ediktet fra Nantes. I 1690 dro han i eksil og gikk inn i tjeneste for Vilhelm III av England som generalmajor. Han måtte da si fra seg eiendommene sine i Frankrike.
I juli 1691 utmerket han seg i slaget ved Aughrim og i 1692 var han en stund øverstkommanderende i Irland. I november dette året ble han viscount Galway og baron Portarlington og fikk flere eiendommer i Irland. I 1693 kjempet han i Neerwinden og ble skadet. I 1694, som generalløytnant, ble han sendt for å kommandere den engelske delen som assisterte hertugen av Savoie mot franskmennene, og samtidig støtte de kriserammede valdenserne. I 1695 skiftet Savoie side og Den italienske halvøya ble nøytralisert, og styrken til Galway ble trukket tilbake til Nederland. Fra 1697 til 1701, en kritisk periode i irsk historie, hadde jarlen av Galway (han ble forfremmet til dette i 1697) i praksis kontroll over irske affærer som irsk rettspresident. Noen år etter han trakk seg tilbake, ble han i 1704 utpekt til å kommandere de allierte styrkene i Portugal, en stilling han styrte med ære og suksess frem til slaget ved Almanza i 1707 Galway, tross i at han var dyktig og påpasselig, ble slått av hertugen av Berwick.[trenger referanse]
Galway skrapte sammen en fersk armé som han fikk kommando over, selv om han nå var svak. Han utmerket seg med personlig mot i kamp.[trenger referanse] Marki de Bay slo ham i slaget ved Leene Gudina. Etter dette trakk han seg tilbake fra det aktive livet. Den siste tjenesten hans var i 1715, da han ble sendt som en av rettspresidentene i Irland under jakobitteropprøret. Siden de fleste eiendommene hans i Irland og alle de franske eiendommene var tapt for ham, gav parlamentet ham en pensjon på 1 500 pund i året. Han døde ugift og med det den irske adelskapen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Henri de Massue Galway, marquis de Ruvigny et Raineval, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Henri-de-Massue-Galway-Marquis-de-Ruvigny-et-Raineval, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kindred Britain, oppført som Henri de Massue de Ruvingy, Kindred Britain ID I27105[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Henri de Massue, Earl of Galway, SNAC Ark-ID w6ht55tg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Denne artikkelen bygger på Svensk uppslagsbok, Malmö 1932
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Encyclopædia Britannica Eleventh Edition Vol.XXIII. New York 1911, S.946
- Matthew Glozier: The Huguenot Soldiers of Wilhelm of Orange and the Glorious Revolution von 1688. Eastbourne 2002, S.152
- Henry Kamen: Who's Who in Europe 1450-1750. London 2000, S.125
- Georg von Alten (Hrsg.): Handbuch für Heer und Flotte. Band 4, Berlin u.a. 1912, S.22