Slaget ved Villaviciosa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Villaviciosa fant sted den 10. desember 1710 mellom en fransk-spansk armé ledet av Louis Joseph, hertugen av Vendôme og Filip V av Spania[1][2] og en habsburg-alliert armé kommandert av østerrikeren Guido Starhemberg under den spanske arvefølgekrigen, en dag etter den avgjørende fransk-spanske seieren i Brihuega mot en britisk arme under James Stanhope.[3][4][5] Filip V og erkehertug Karl gjorde begge krav på seieren, men tallet på døde og skadde, og artilleriet og andre våpen som ble etterlatt av den allierte arméen, samt den strategiske konsekvensen for krigen, bekreftet at det var en avgjørende seier for Filip V av Spania.[6]

Slaget ble i stor grad avgjort av den avgjørende rollen til de spanske kavaleriskvadronene og dragonene kommandert av markien av Valdecañas og greven av Aguilar, som var langt flere enn den fiendtlige arméen sine.[7][6] Til slutt måtte den østerrikske generalen trekke seg og ble stadig forstyrret av det spanske kavaleriet under tilbaketrekkingen.[6][7] Arméen hans var redusert til 6 000 eller 7 000 mann da han nådde Barcelona den 6. januar, nesten den eneste stedet i Spania der Karl fremdeles hadde kontroll.[6][6]

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Etter seirene i slaget ved Almenara (27. juli) og slaget ved Saragossa (20. august) erobret de allierte som støttet erkehertug Charles Madrid en andre gang, og den 21. september gikk erkehertug Karl selv inn i Madrid. Invasjonen i 1710 ble en repetisjon av invasjonen i 1706. 23 000 mann fra den allierte arméen ble redusert av kamphandlingene i Almenara og Saragossa og i konstante småtrefninger med den spansk-bourbonske militsen.[3]

Stillingen til de allierte i Madrid var farlig. Den 9. november evakuerte de byen og begynte å trekke seg tilbake til Catalonia, tett forfulgt av det spanske kavaleriet til makien av Valdecañas.[3] Erkehertugen forlot armeen med 2 000 kavalerister og skyndte seg tilbake til Barcelona. Resten av arméen marsjerte i to avdelinger. General Guido Starhemberg med hovedarméen på 12 000 mann var en dagsmarsj før de britiske soldatene på 5 000 mann under Lord Stanhope. Den britiske styrken ble overrasket og slått i Brihuega[5] den 9. desember 1710. De britiske soldatene ble tatte til fange, inkludert Stanhope, og de overgav seg.[5]

Da general Starhemberg fikk høre om angrepet på den britiske arméen, flyttet han soldatene sine for å hjelpe Stanhope, uvitende om at han hadde kapitulert.[3] Morgenen dagen etter, den 10. desember, lå den fransk-spanske arméen å ventet på ham på sletten ved Villaviciosa.[3] Den øterrikske generalen hadde 14 000 soldater å stille opp mot hertugen av Vendome sine 20 000 soldater, blant annet kong Filip V av Spania selv, og andre soldater som hadde sluttet seg til hertugen denne morgenen.[3][3] Begge arméene grupperte seg i to rekker, som var vanlig på denne tiden, på to parallelle høyder.[3]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget begynte på ettermiddagen og varte til midnatt. Begge arméne hadde like mye artilleri, 23 kanoner hver, og de var satt i stilling på samme vis, i tre batteri.[8] Ilden fra artilleriene begynte samtidig og begge arméne ble skadet.[6][8] Markien av Valdecañas under kommando av kavleriet på den spanske høyreflanken, begynte angrepet, hvor han kong Filip V var med. Han sendte kavaleriet sitt mot venstreflanken til fienden, som besto av et tysk infanteri og et spansk-portugisiske kavaleri under general von Frankemberg.[6] Det tyske infanteriet, med støtte fra det portugisiske kavaleriet, prøvde å stoppe det bourbonske angrepet, men ga til slutt etter, og venstreflanken ble helt fjernet.[6] Spanjolene tok artilleriet og massakrerte de anglonederlanske soldatene som var sendt i støtte til venstreflanken.[6][7] Uten den allierte venstreflanken, rykket infanteriet til erkehertugen framover mot sentret til den fransk-spanske arméen og drev de tilbake. Mariken av Toy prøvde å hindre tapet av sentret og en oppdeling av arméen, men de fleste ble tatt til fange av de portugisiske soldatene.[6]

Mens det bourbonske sentret var i alvorlig trøbbel, kastet greven av Aguilar inn kavaleriet mot høyreflanken til erkehertugen, kommandert av general Starhemberg selv. Det var ikke mulig å stoppe angrepet og de allierte klarte ikke å demme opp for kavaleriet til greven av Aguilar.[6][7] Høyreflanken til erkehertugen ble reddet fra totalslakt av støtten fra det allierte sentret, ledet av den spanske generalen Villarroel.[6] General Starhemberg omgrupperte og omorganisere styrkene og klarte til slutt å drive bort kavaleriet til greven av Aguilar, og gikk til angrep mot venstreflanken til Bourbon. De allierte to kanonene på venstresiden og førte så arméen i et nytt angrep mot sentret.[6]

Det bourbonske sentret og venstreflanken begynte å trekke seg tilbake og kavaleriet på høyreflanken var opptatt med å følge etter fienden på den allierte venstreflanken.[7] Greven av Aguilar gikk så til angrep med kavaleriet og dragonene sine mot høyreflanken til erkehertugen. Det tyske og portugisiske kavaleriet under greven av Atalaya, sto imot det første angrepet, men til slutt klarte kavaleriet til Aguilar å bryte linjene på høyreflanken til fienden.[6][7] Samtidig nådde kavaleriet til Valdecañas fram og påførte den allierte arméen et alvorlig slag, og generalløytnant Mahony og feltmarskalk Amezaga gikk til angrep fra høyreflanken. Angrepet til Mahony og Amezaga gjorde ikke inntrykk på general Starhemberg som sendte tre kavaleriangrep mot dem.[6] I kampene ble feltmarskalk Amezaga skadet i ansiktet. Til slutt måtte styrkene til Starhemberg trekke seg tilbake til en nærliggende skog for å komme seg unna det fransk-spanske kavaleriet, og de allierte styrkene begynte å trekke seg tilbake i ly av mørket.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kamen s.99
  2. ^ Kamen s.99
  3. ^ a b c d e f g h Kamen 99–100
  4. ^ Kamen 99–101
  5. ^ a b c Frey 61–62
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Kamen 100–101
  7. ^ a b c d e f Albi 48–51
  8. ^ a b Herrero 77–79

Kilder /Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kamen, Henry. Felipe V, el Rey que reinó dos veces. Ediciones Temas de Hoy S.A. Colección: Historien. Madrid. 2000.
  • Mckay, Derek. The Rise of the Great Powers (1648-1815). New York: Longman. (1983). ISBN 0582485541
  • Albi, Julio. La Caballería Españolen. Un Eco de Clarines. Tabapress S.A. Madrid. (1992).
  • Stanhope, Philip Henry. History of the War of the Succession in Spain. London. John Murray. (1832).
  • Symcox, Geoffrey. War, Diplomacy, and Imperialism (1618-1763). New York: Harper Torchbooks. (1973). ISBN 0061395005
  • Herrero, M Dolores. La Artilería Españolen, al pie dere los cañones'!. Tabapress S.A. Madrid. (1994).
  • Frey, Linda and Marsha. The Treaties of the War of the Spanish Succession. Greenwood Publishing Group (1995). ISBN 9780313278846


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Villaviciosa&oldid=23865872»