Ludvig, Le Grand Dauphin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ludvig, Le Grand Dauphin
Hyacinthe Rigaud - Louis de France, Dauphin (1661-1711), dit le Grand Dauphin - Google Art Project.jpg
Født 1. november 1661
Fontainebleau
Død 14. april 1711
Meudon
Begravet Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Marie Émilie de Joly de Choin, Victoria av Bayern
Samboer Charlotte Desmares
Far Ludvig XIV
Mor Maria Theresia av Spania
Bror
Totalt 6
Louis Auguste de Bourbon, duc du Maine, Louis Alexandre de Bourbon, Philippe Charles, hertug av Anjou, Q3263398, Louis César, greve av Vexin, Louis François d'Anjou
Søster
Totalt 7
Françoise-Marie de Bourbon, Louise Françoise av Bourbon, Marie Anne av Bourbon, Anne-Élisabeth av Frankrike, Marie-Thérèse, Louise Marie Anne av Bourbon, Marie Anne av France
Barn Filip V av Spania, Ludvig, hertug av Burgund, Karl, hertug av Berry
Nasjonalitet Frankrike
Religion Den romersk-katolske kirke
Utmerkelser Gylne rose
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Ludvig av Frankrike, Le Grand Dauphin (1. november 166114. april 1711) var eldste sønn og kronprins av Ludvig XIV og hans ektefelle, Maria Theresia av Spania. Som utpekt tronfølger ble han titulert Dauphin («eldste sønn av kongen av Frankrike»),[1] men han ble kjent som Le Grand Dauphin etter han ble far til sin egen sønn, Le Petit Dauphin. Da han døde før sin far ble han aldri konge. Han var bestefar på farssiden til Ludvig XV.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Ludvig ble født den 1. november 1661 ved Château de Fontainebleau som den eldste sønnen av kongen og dronningen av Frankrike. Som en Fils de France («Sønn av Frankrike») ble han titulert som Hans Høyhet. Han ble døpt den 24. mars 1662 i kapellet i Château de Saint-Germain-en-Laye utenfor Paris og gitt sitt fars navn Ludvig (Louis på fransk). Ved seremonien fungerte kardinal de Vendôme og prinsesse Conti fungerte som stedsfortredere for hans gudforeldre, pave Klemens IX og Henrietta Maria, dronning av England. Sistnevnte var grandtante av Ludvig. For denne seremonien komponerte Jean-Baptiste Lully (da sju år gammel) en motett, Plaude Laetare Gallia.[2][3]

Da Ludvig ble sju år gammel ble han fjernet fra omsorgen av kvinner og plassert i et samfunn av menn. Han fikk Charles de Sainte-Maure, duc de Montausier som sin guvernør og Jacques-Bénigne Bossuet, biskop av Meaux, som sin lærer, men uten større positivt resultat:

Sitat Ludvig XIV sørget for at hans sønns oppfostring ble ganske annerledes enn hans egen. Istedenfor en hengiven mor, og en øm og hyggelig lærer, hadde Dauphin den frastøtende og misantropisk Duc de Montausier, som ubarmhjertig benyttet de samme metoder som på slikt vis hadde plaget Ludvig XIII. De ødela hans sønnesønn. (...) Bossuet overveldet sin tilbakeholdende elev med slik storartet undervisning at Dauphin utviklet en evigvarende skrekk for bøker, lærdom og historie. Da han var atten år gammel hadde Monseigneur (Ludvig) tilegnet bortimot ingenting av den kunnskapen som ble samlet til en slik liten hensikt, og sløvheten i hans sinn var kun nest etter til hans forståelse.[4] Sitat

Likevel gjorde Dauphins sjenerøsitet, vennlighet, og gavmildhet ham populær i Paris og hos de franske folk. Ludvig var en av de seks legitime barna til sine foreldre, men alle de andre døde som barn. Den som levde nest lengst var Marie Thérèse som døde da hun var fem år mens Ludvig selv var elleve år.

Ludvigs far vurderte ulike europeiske døtre av kongelig eller adelig byrd som mulige hustruer for ham, slik som Anna Maria Luisa de' Medici, og Ludvigs kusine Marie Louise d'Orléans, datter av Filip I av Orléans og prinsesse Henrietta av England. I henhold til ulike rapporter var Marie Louise og Ludvig forelsket i hverandre etter å ha vokst opp sammen. Imidlertid benyttet Ludvig XIV Marie Louise for å smi en forbindelse med Spania og tvang henne til å gifte seg med den tilbakestående og funksjonshemmede Karl II av Spania, halvonkel av Dauphin.[5][6]

Ludvig ble forlovet med sin tremenning, Maria Anna Victoria av Bayern, da han var sju år gammel. Hun var et år eldre enn ham, og da hun kom til det franske hoff ble hun beskrevet som lite attraktiv, men meget kultivert og snakket flytende fransk.[7]

De ble gift ved stedsfortredere i München den 28. januar 1680; paret møttes for første gang den 7. mars 1680 i Châlons-sur-Marne.

Politisk og militær rolle[rediger | rediger kilde]

Selv om han hadde tillatelse til å være tilstede og senere delta i Conseil d'en haut (eller Conseil du Roi, kongens råd), spilte Ludvig ingen betydelige rolle i fransk politikk. Likevel var han som arving til tronen hele tiden omgitt av grupperinger som forsøkte å albue seg plass for framtidig prominens. Bortsett fra den mindre politiske rolle han spilte under sin fars styre, var Ludvig opptatt av underholdning og ble rost for sin strålende samling av kunst ved Versailles og Meudon. Ludvig XIV kjøpte Château de Meudon for ham fra enken til François-Michel le Tellier, Marquis de Louvois, en av hans ministre, som døde i 1691. Dauphin ansatte arkitekten Jules Hardouin Mansart og kontoret til Bâtiments du Roi («Kongens bygninger»), men benyttet hovedsakelig sin langvarige «husdesigner» Jean Bérain den eldre, overhode for Menus-Plaisirs du Roi («Kongens mindre gleder»), for å framstille ny dekor. Dauphin bodde i stillhet ved Meudon for resten av livet, omgitt av sine to halvsøstre Marie Anne de Bourbon og Louise Françoise de Bourbon, prinsesse av Condé, begge som han elsket høyt. Disse tre utgjorde hoveddelen av Cabal de Meudon som motsatte seg Dauphins sønn Ludvig, hertug av Burgund og hans hustru, Marie-Adélaïde av Savoia.

Under niårskrigen ble han i 1688 sendt til fronten ved Rhinland av sin far. Under overoppsyn av marskalk Jacques Henri de Durfort de Duras, lyktes Ludvig å erobre et av brohodene over Rhinen, Philippsburg, som var omgitt av sumper og myrland. Han fikk jevnlig omfattende brev med instrukser fra sin far, skjønt ingen av disse har overlevd. Ludvig selv innså at han hadde mye å lære, men flere var positivt overraskende av prinsens framgang.[8] Han besøkte personlig soldatene i skyttergravene under beskytning for å observere framgangen.[9]

Ludvigs posisjon ved Conseil d'en haut ga ham en mulighet til å la sin stemme bli hørt i årene og krisene som ledet fram til den spanske arvefølgekrigen (1701–1714). Via sin mor hadde han arverett på den spanske tronen. Hans onkel Karl II av Spania var ikke i stand til å framstille en arving, og på sitt dødsleie hadde han ingen direkte arving. Valget på en etterfølger sto mellom krav fra Frankrike og Østerrike. For å bedre sjansene til at en fra huset Bourbon skulle kunne arve den spanske tronen, frasa Ludvig seg sin rett, da europeiske stater fryktet muligheten for den spanske og den franske tronen skulle havne under en monark. Isteden ble hans andre sønn Filip, hertug av Anjou (den senere Filip V av Spania), ettersom han som den andre sønn ikke var forventet å arve den franske tronen, således holdt Frankrike og Spania adskilt. I diskusjonene i Conseil d'en om det franske svaret på Karl IIs siste testamente, som overlot alle de spanske besittelsene til hertug av Anjou, argumenterte Ludvig for å akseptere dette. Han motsatte seg de som fremmet en avvisning av testamentet og ville følge Haag-traktaten av 1698 som var signert av Vilhelm III av England, selv om denne avtalen hadde belønnet ham selv med besittelsene Napoli, Sicilia og Toscana.

Ludvig ble aldri selv konge da han døde før sin far, (offisielt) av kopper i Château de Meudon den 11. april 1711, 49 år.[10][11]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ludvig giftet seg med hertuginne Maria Anna av Bayern den 7. mars 1680. Hun ble kjent i Frankrike som Dauphine Marie Anne Victoire. Paret fikk tre barn, alle sønner, men ekteskapet var ikke nært eller kjærlig. Hun døde i 1690. Etter hennes død giftet Ludvig seg i hemmelighet med sin elskerinne, Marie Émilie de Joly de Choin, i 1695. Hun fikk ikke statusen som Dauphine, og ekteskapet forble uten barn som overlevde. Hun var gravid på den tiden hun ble gift, og fødte deretter en sønn som i hemmelighet ble sendt ut på landet hvor barnet døde to år senere i 1697 uten å ha mottatt et navn.[12]

Barn[rediger | rediger kilde]

Via Burgund og Anjou sikret Ludvig fortsettelsen av seniorlinjen av slekten Bourbon på den franske tronen og etablerte sidegren av slekten på den spanske tronen.

For uten hans navnløse barn med madam de Choin hadde han to døtre utenfor ekteskap med en annen elskerinne, skuespilleren Françoise Pitel:[13][14]

  • Anne Louise de Bonbour (1695 - august 1716), hustru av of Anne Errard d'Avaugour;
  • Charlotte de Fleury (6. februar 1697 - 1750), hustru av Gérard Michel de La Jonchère.

Med en annen elskerinne, Marie Anne Caumont de La Force, hadde han også en datter:[14]

  • Louise Émilie de Vautedard (1694–1719), hustru av diplomaten Nicolas Mesnager.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «dauphin (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Manoff, Tom (20. juli 2011): Learning To Love Lully: 'The Grand Motets', NPR
  3. ^ «Jean-Baptiste Lully: Plaude laetare Gallia [motet] for choir, winds, brasses, strings & b.c.», YouTube
  4. ^ Fra Erlanger, Philippe (1970): Louis XIV, oversatt fra fransk av Stephen Cox, Praeger Publishers, New York, s. 177. Library of Congress Catalog Card Number: 79-109471
  5. ^ «Consort Profile: Queen Marie Louise of Orleans»
  6. ^ Haynes, Bruce (2001): The Eloquent Oboe: A History of the Hautboy 1640-1760, Oxford University Press, s. 157
  7. ^ «Maria Anna Victoria of Bavaria, Dauphine of France», This is Versailles
  8. ^ Rowlands, Guy (2002): The Dynastic State and the Army under Louis XIV: Royal Service and Private Interest 1661–1701, Cambridge University Press, s. 304
  9. ^ Dunlop, Ian (2001): Louis XIV, London: Pimlico, s. 309
  10. ^ The Grand Dauphin, Chateau Versailles
  11. ^ Starikov, Nikolaj (2012): Rouble Nationalization: The Way to Russia's Freedom, Piter, s. 54
  12. ^ Genealogy Database, 1, ved Daniel de Rauglaudre
  13. ^ Genealogy Database, 2, av Daniel de Rauglaudre
  14. ^ a b Marek, Miroslav: "Complete Genealogy of the House of Capet". Genealogy.EU

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lahaye, Matthieu (2005): Louis, Dauphin de France. Fils de roi, père de roi, jamais roi, DEA directed by Joël Cornette, University of Paris VIII.
  • Lahaye, Matthieu (2008): Louis Ier d'Espagne (1661–1700) : essai sur une virtualité politique, Revue historique, Numéro 647, PUF, Paris.
  • Lahaye, Matthieu (2011): Le fils de Louis XIV. Réflexion sur l’autorité dans la France du Grand Siècle, thèse sous la direction de Joël Cornette à l’Université Paris VIII.
  • Lahaye, Matthieu (2013): Le fils de Louis XIV. Monseigneur le Grand Dauphin, Seyssel, Champ Vallon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]