Pesten i London 1665

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oppsamling av døde for begravning under den store pesten.
Oversikt over begravelser etter pesten i London 1665.

Pesten i London 1665, på engelsk kjent som The Great Plague («Den store pesten») var en voldsom epidemi som varte fra 1665 til 1666, og var den siste store utbruddet av byllepest som skjedde i England. Det skjedde innfor en århundrelang periode av den andre pestpandemi, en omfattende periode av tilbakevendende epidemier av byllepest som begynte i Europa i 1347, det første året med Svartedauen, et utbrudd som synes å omfattet andre former som lungepest, og varte til 1750.[1]

Den store pesten drepte beregnet rundt 100 000 mennesker, bortimot en fjerdedel av Londons befolkning.[2] Pesten var forsaket av Yersinia pestis, en bakterie som tilhører familien enterobakterier, og forårsaker byllepest og lungepest. Den er vanligvis overført via bittet til infiserte lopper på rotter. Selv om omfanget var langt mindre enn den tidligere Svartedauen huskes den i Storbritannia som «Den store pesten» ettersom den var det siste store utbruddet av pest i Europa.[3][4]

Utbruddet[rediger | rediger kilde]

Det antas at pesten kom til London med nederlandske skip som fraktet bomull fra Amsterdam. Sykdommen hadde opptrådt i Nederland siden 1654, uten å ha utviklet seg til en epidemi. I havneområdene i London, hvor arbeiderne var stuet sammen under svært uhygieniske forhold, lå forholdene til rette for at den skulle begynne å spre seg. Et av de første stedene den brøt ut var i sognet St. Giles-in-the-Fields, hvor det ble rapportert om flere dødsfall vinteren 1654/55. Dette var en kald vinter, noe som kan ha bidratt til å begrense utbruddet. Våren og sommeren som fulgte var uvanlig varme, og pesten begynte da å spre seg hurtig. Det ble ikke ført oversikt over dødsfall blant de aller fattigste, så det første navngitte tilfellet av et dødsfall kom først 12. april 1665, da Margaret Porteus bukket under.

Innen juli 1665 hadde pesten kommet til City of London. Kong Karl II og hans familie og hoff flyktet til Oxford, mens overborgermesteren og aldermennene ble i byen. Mange handelsmenn og håndverkere flyktet fra byen, og et stort antall butikker og verksteder ble derfor stengt. Etterhvert som pesten herjet stadig kraftigere utover sommeren kom stadig flere overlevende seg ut av byen, og få andre enn geistlige, leger og apotekere ble igjen. Pestleger gikk gjennom gatene og så til rammede; mange av dem var ikke utdannet som leger, men gjorde det beste de kunne.

Det ble innført flere offentlige tiltak. Leger ble betalt av byforvaltningen, og det ble laget ordninger for forsvarlige begravelser. Man beordret også at peiser og bål skulle brenne døgnet rundt i håp om at dette skulle rense luften, og man brente duftsterke ting som pepper, humle og røkelse. Innbyggerne, og spesielt barna, ble oppfordret til å røke tobakk og marihuana.

Det var uunngåelig at pesten også nådde andre deler av landet. Det mest kjente eksempelet er landsbyen Eyam i Derbyshire, der pestsmitten kom med en pakke med tøy som var blitt sendt fra London. Landsbyboerne innførte karantene for å stoppe spredningen. De lyktes med det, slik at det ble få dødsfall i omegnen, men i selve landsbyen døde omkring halvparten av innbyggerne.

Ifølge offisielle tall steg dødstallene i London fra 1000 i uken til mer enn 2000 i uken og nådde et høydepunkt i september med 7000 i uken. Pesten begynte så å slippe taket. I februar 1666 var det trygt for kongen og hans følge å vende tilbake. Det var et mindre utbrudd i Frankrike, hvor pesten døde ut neste vinter.

Det var fortsatt spredte tilfeller utover sommeren og høsten, inntil september 1666. Den 2. og 3. september ble London herjet av den store bybrannen. De tettest befolkede områdene brant ned, og rottene ble enten brent eller rømte. Pesten stoppet dermed opp. Etter brannen ble det lagt planer om å bygge opp byen med bredere gater og et enkelt kloakksystem. Det ble også forbudt med halmtak i byen, ettersom disse var perfekte hjem for rotter. Dette forbudet er bevart i moderne lover, og ved byggingen av Globe Theatre i 1997 måtte det gis en dispensasjon.

Samuel Pepys, som hadde en betydningsfull posisjon i admiralitetet, ble værende i London og ga en samtidige redegjørelse av pesten i sin dagbok.[5] Den 30. april skrev han: «Stor frykt om sykdommen, her i City er det sagt at to eller tre hus allerede er stengt. Gud bevare oss alle!»[6] Daniel Defoe skrev i 1722 den fiktive, men realistiske fortellingen A Journal of the Plague Year.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haensch, Stephanie; et al. (2010): "Distinct Clones of Yersinia pestis Caused the Black Death" i: PLoS Pathogens 6 (10): e1001134, doi:10.1371/journal.ppat.1001134, PMC 2951374, PMID 20949072
  2. ^ «The Great Plague of London, 1665». Contagion, Historical Views of Diseases and Epidemics. Harvard University.
  3. ^ "Spread of the Plague". BBC. 29. august 2002.
  4. ^ Ibeji, Mike (10. mars 2011): "Black Death". BBC.
  5. ^ Leasor, James (1962): The Plague and the Fire, s. 60–62
  6. ^ Pepys, Samuel (1665): «April 30th», Diary of Samuel Pepys. ISBN 0-520-22167-2.
  7. ^ Leasor, James (1962): The Plague and the Fire, s. 47, 62

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]