Bernhard Ernst von Bülow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bernhard Ernst von Bülow

Bernhard Ernst von Bulöw (født 2. august 1815 i Cismar, Holsten, død 20. oktober 1879 i Frankfurt) var en dansk og tysk statsmann.

Han ble født i Holsten som sønn av den danske embedsmannen Adolf von Bülow, og tilhørte en kjent mecklenburgsk adelsslekt. Han studerte jus ved universitetene i Berlin, Göttingen og Kiel, og begynte sin karrière i dansk tjeneste, først ved det tyske kanselli i København (kanselliet for Slesvig, Holsten og Lauenburg), og senere i den diplomatiske tjenesten. I 1842 ble han legasjonsråd, og i 1847 dansk chargé d'affaires til hansastedene, hvor hans omgang med handelsstorborgerskapet førte til hans ekteskap i 1848 med den rike Louise Victorine Rücker, arving til en stor formue.

Da opprøret brøt ut i hertugdømmene ved Elben i 1848 forlot han den danske tjenesten, og tilbød den midlertidige regjering i Kiel sine tjenester. Dette ble imidlertid avvist. I 1849 gikk han derfor på nytt i dansk tjeneste, ble utnevnt til geheimekammerherre og i 1850 sendt til forbundsdagen i Frankfurt for å representere hertugdømmene Slesvig og Holsten. Her kom han i nær kontakt med Otto von Bismarck, som beundret hans statsmannsaktige behandling av problemene knyttet til spørsmålet om Slesvig-Holsten. Det radikale Ejder-danskepartiet i Slesvig-Holsten mislikte ham imidlertid sterkt, og da dette partiet kom til makten i 1862 ble han kalt tilbake fra Frankfurt. Han gikk da i storhertugen av Mecklenburg-Strelitz' tjeneste, og ble hertugdømmets regjeringssjef. I 1867 ble han befullmektiget for de to hertugdømmene Mecklenburg i Det nordtyske forbunds forbundsråd, hvor han utmerket seg med sitt vellykkede forsvar av hertugdømmenes middelalderlige konstitusjon mot liberale angrep.

Da Bismarck i 1873 overbeviste Bulöw, som han hadde sterk sympati for, om å gå i Preussens tjeneste ble han utnevnt til prøyssisk utenriksstatssekretær. Frem til sin død var han kanslerens mest lojale medarbeider. I 1875 ble han prøyssisk befullmektiget i Forbundsrådet. I 1877 ble han utnevnt til tysk utenrikssekretær (utenriksminister), og i 1878 var han sammen med Bismarck og fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst prøyssisk befullmektiget ved kongressen i Berlin.

Han døde i 1879 i Frankfurt. Av hans seks sønner ble den eldste, Bernhard Heinrich Karl, senere tysk utenriksminister og rikskansler.


Forgjenger:
 stillingen opprettet 
Tysklands utenrikssekretær (utenriksminister)
Etterfølger:
 Grev Paul von Hatzfeld