Bernhard Ernst von Bülow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bernhard Ernst von Bülow
Bernhard Ernst von Bülow.JPG
Født 2. august 1815
Død 20. oktober 1879
Frankfurt am Main
Far Adolf von Bülow
Barn Bernhard von Bülow, Alfred von Bülow, Adolf von Bülow
Utdannelse Georg-August-Universität Göttingen
Nasjonalitet Tyskland, Danmark

Bernhard Ernst von Bülow (født 2. august 1815 i Cismar, Holsten, død 20. oktober 1879 i Frankfurt am Main) var en dansk og tysk embetsmann og politiker. Han var statssekretær, og dermed leder av utenriksdepartementet til Det tyske keiserriket.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bülow ble født i Holsten som sønn av den danske embedsmannen Adolf von Bülow, og tilhørte en kjent mecklenburgsk adelsslekt. Han studerte jus ved universitetene i Berlin, Göttingen og Kiel.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Bülow begynte sin karrière i dansk tjeneste, først ved det tyske kanselli i København (kanselliet for Slesvig, Holsten og Lauenburg), og senere i den diplomatiske tjenesten.[1]

I 1842 ble han legasjonsråd, og i 1847 dansk chargé d'affaires til hansastedene, hvor hans omgang omgang i borgerskapet førte til at han ble kjent med den rike Louise Victorine Rücker, og som han giftet seg med i 1848.

Da opprøret brøt ut i hertugdømmene ved Elben i 1848, forlot han den danske tjenesten. Han tilbød sine tjenester til den midlertidige regjering i Kiel, men ble der avvist.

I 1849 gikk han på nytt i dansk tjeneste, ble utnevnt til geheimekammerherre og i 1850 sendt til forbundsdagen i Frankfurt am Main for å representere hertugdømmene Slesvig og Holsten. Her kom han i kontakt med Otto von Bismarck, som beundret hans behandling av problemene knyttet til spørsmålet om Slesvig-Holsten. Det radikale Ejder-danskepartiet i Slesvig-Holsten mislikte han imidlertid sterkt, og da dette partiet kom til makten i 1862 ble han kalt tilbake fra Frankfurt.

Han gikk deretter i storhertugen av Mecklenburg-Strelitz' tjeneste, og ble hertugdømmets regjeringssjef. I 1867 ble han fullmektig for de to hertugdømmene Mecklenburg i Det nordtyske forbunds forbundsråd, hvor han utmerket seg med sitt vellykkede forsvar av hertugdømmenes middelalderlige konstitusjon, mot liberale angrep.

I prøyssisk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Bismarck overbeviste om å gå i Preussens tjeneste, og i 1873 ble han utnevnt til prøyssisk utenriksstatssekretær. Frem til sin død var han kanslerens mest lojale medarbeider. I 1875 ble han prøyssisk fullmektig i Forbundsrådet. I 1877 ble han utnevnt til tysk utenrikssekretær (utenriksminister), og i 1878 var han sammen med Bismarck og fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst prøyssisk fullmektig ved kongressen i Berlin.

Han døde i 1879 i Frankfurt. Av hans seks sønner ble den eldste, Bernhard Heinrich Karl, senere tysk utenriksminister og rikskansler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meisner, Heinrich Otto (1955). «Deutsche Biographie». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. november 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Hermann Ludwig von Balan 
Tysklands utenrikssekretær (utenriksminister)
Etterfølger:
 Grev Paul von Hatzfeld