Bergmynte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bergmynte
Foto: Christian Bauer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Origanum vulgare
L., 1753
Norsk(e) navn: bergmynte
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Lamiales
Familie: Leppeblomstfamilien
Slekt: Origanum
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Store deler av Europa og Vest-Asia og som menneskespredd, store deler av verden ellers.

Bergmynte (Origanum vulgare), også kalt kung, kongsgras og røyspost,[1] er den eneste naturlig viltvoksende arten i bergmynteslekta (Origanum) i Norge. Dette er en flerårig plante som er ganske vanlig i lokalklimatisk gunstige områder av Sør-Norge og spredt finnes lenger nordover også. Denne arten er kanskje mest kjent som opphavet til krydderet oregano.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bergmynte er en flerårig urt som er noe forveda nederst. Den kan bli mellom 20–70 cm, men blir sjelden høyere enn 40 cm. Stengelen er smal, hårete og rødlig i fargen. Bladene vokser parvis motsatt fra bladfestet og er gjerne mellom 1-4 cm lange. Bladene er ovale, svakt tannete, stilkete. Blomstene sitter i dusker i forgreina topper. Begeret har fem like fliker. Krona er rødfiolett med mørkfiolette eggrunde støtteblad omkring 4–5 mm lange. Støvbærere stikker ut av blomsten.[2] Ved å gni bladene mellom fingrene kan man forsterke den tydelige lukten av oregano.[3]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Bergmynte finnes stort sett på baserik grunn i edellauvskog, furuskog, skogkanter, kratt, berg og rasmark. Arten er ganske vanlig på Østlandet og i fjordstrøk på Vestlandet. Lenger nordover finnes den spredt på gunstige (lokalklima og jordsmonn) steder til Nordland. Verdensutbredelsen er Europa og Vest-Asia, men på grunn av bruken som krydder kan den påtreffes som menneskespredd utover dette også.

Bergmynte eller kung har gitt opphav til begrepet «kungsfølget» som har vært brukt blant norske botanikere som betegnelse på en gruppe plantearter som har sin hovedutbredelse i lavlandet på Østlandet og indre fjordstrøk på Vestlandet. Disse plantene tåler ganske kalde vintre, men krever høy sommertemeratur. Kravet til sommertemperatur fører til at lokalklimatiske forhold også er viktige og plantene finnes typisk i solvendte (sør-sørvestlige) skråninger eller rasmark under bergvegger. Eksempler på arter som gjerne regnes til kungsfølget er stavklokke, bakkemynte, mørkkongslys, filtkongslys og fagerknoppurt. Totalt blir gjerne rundt 40 arter regna til denne gruppa. Oppfatningen er at disse plantene vandret inn til Østlandet etter siste istid og etterhvert spredde seg over fjellet til Vestlandsfjordene i varmere perioder og at senere kaldere klima forklarer hvorfor de ikke finnes i fjellstrøka mellom hovedutbredelsene. Begrepet ble først brukt av geologen, etnografen og botanikeren Andreas M. Hansen (1857–1932) i 1904.[4][5]

Navn[rediger | rediger kilde]

Det systematiske slektsnavnet, Origanum er en latinisering av gresk «origanon» som er navn på en krydderplante hos Hippokrates og Aristofanes, ca. 400 f.Kr.[3] Artsepitetet vulgare betyr vanlig. Systematisk navn ble gitt arten av Linné i første utgave av Species plantarum, 1753.

Denne arten har i Norge to vanlige navn: bergmynte og kung. Axel Blytt bruker begge navn i sin flora, som etter Blytts død ble ferdigstilt og utgitt av Ove Dahl i 1906.[6] Lids flora bruker kung i alle utgaver fram til sjette utgave i 1994[7][8][9][10][11][12] da begge navnene brukes. I foreløpig siste utgave brukes kun bergmynte.[3] Knut Fægri bruker også bergmynte som norsk navn i Norges Planter (1960)[4]. Dette er også navnet som brukes i Artsdatabankens navnebase (januar 2017)[13]

I Ove Arbo Høegs innsamling av folkelige navn (Planter og tradisjon fra 1976)[14] er kung og varianter av dette (skorakung, bergakung, kongsgres m.fl.) vanligst. «Bergmynte» har han bare en innsamling av. Et annet selvstendig navn som ble registrert flere steder er «røyspost» med varianter. Dette navnet kommenterer Fægri og han mener at «-post» har sammenheng med den sterkt aromatiske lukta og at det er en variant av «pors» som i pors og finnmarkspors.[4] Forstavelsen «røys-» peker trolig på at plantene ofte kan finnes i rasmark og steinrøyser.

Navnet «kung» har ifølge Fægri ikke opprinnelse i konge (som majestet), men går tilbake til klassisk tid og gresk navn «konile» (latin: «cunile») med tilsvarende varianter i andre germanske språk. Dette navnet ble brukt om aromatiske planter på samme måte som origanon.[4]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Planten er en velluktende krydderurt og kan brukes i matlaging. Den er velkjent i pasta og pizza. I dagligvarebutikken selges den tørket og knust under navnet «oregano».

Bruk av bergmynte til mat og som medisin har svært lang tradisjon i Norge, noe som også indikeres av de mange folkelige navnene (jfr. at Fægri fører navnet kung tilbake til klassisk tid). I Norge har den tradisjonelt blitt brukt som krydder i pølser, supper, kjøttretter, fiskeretter og som te.[14][1] Planten høstes inn og tørkes før blomstene har sprunget ut, slik at blad og blomsterknopper kan knuses til krydder.[15] Tørking gir en litt søtere smak. Blader og blomsterknopper kan også brukes friske, men de bør ikke fryses.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Slipher, Beate (1997). Vilt og vakkert. Oslo: Bonytt. s. 65. ISBN 8276431089. 
  2. ^ Mossberg, Bo (1995). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal : I samarbeid med Det norske hageselskap. s. 386. ISBN 8252529755. 
  3. ^ a b c Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8. 
  4. ^ a b c d Fægri, K. (1960). Norges planter. Oslo: Cappelen. 
  5. ^ Vetlesen, V. (2009). «Andreas M. Hansens kungsfølge». Blyttia. 67 (3): 206–209. 
  6. ^ Blytt, A. (1906). Dahl, O., red. Haandbog i Norges flora. Kristiania: Cammermeyer. 
  7. ^ Lid, J. (1944). Norsk flora (1 utg.). Oslo: Samlaget. 
  8. ^ Lid, J. (1952). Norsk flora (2 utg.). Oslo: Samlaget. 
  9. ^ Lid, J. (1963). Norsk flora og svensk flora (3 utg.). Oslo: Samlaget. 
  10. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1974). O. Gjærevoll, red. Norsk flora og svensk flora (4 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-0297-2. 
  11. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1985). O. Gjærevoll, red. Norsk flora, svensk, finsk flora (5 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 9788252122077. 
  12. ^ Lid, J. og D. T. Lid (1994). R. Elven, red. Norsk flora (6 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-3754-7. 
  13. ^ «Artsnavnebasen». Besøkt 12. januar 2017. 
  14. ^ a b Høeg, O. A. (1976). Planter og tradisjon. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-08930-4. 
  15. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 27. ISBN 8209015931. 
  16. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 40. ISBN 8205115583. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]