Coleman Hawkins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Coleman Hawkins
Coleman Hawkins.jpg
Født21. november 1904
Saint Joseph
Død19. mai 1969 (64 år)
New York
Gravlagt Woodlawn gravlund
Beskjeftigelse Saksofonist, jazzmusiker, komponist
Nasjonalitet USA
Musikalsk karriere
Sjangerjazz
Instrumentsaksofon
PlateselskapApollo Records, Candid Records
Ensemble(r)
Coleman Hawkins and his Orchestra

Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph, Missouri, død 19. mai 1969 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende.

Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smiths «Jazz Hounds» (1922–23) og Wilbur Sweatman, før han i New York City var i Fletcher Hendersons orkester (1924–34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong.

Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs.

.:. hør Hawkins (Honeysuckle Rose av Fats Waller, 1934; 207 KB, 12 sekund)

Tilbake i USA, spilte han inn sin mest kjente solo på Body and Soul (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til Stormy Weather (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk piano, Miles Davis trompet og Max Roach bass. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J. J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen Picasso (1948).

På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellingtons orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Petersons trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i The song of the Hawk (1990).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]