Coleman Hawkins
| Coleman Hawkins Hawk, Bean | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Coleman Randolph Hawkins 21. nov. 1904[1][2][3][4]  Saint Joseph | ||
| Død | 19. mai 1969[1][2][3][4] (64 år) New York | ||
| Beskjeftigelse | Saksofonist, jazzmusiker, komponist | ||
| Utdannet ved | Topeka High School | ||
| Nasjonalitet | USA[5] | ||
| Gravlagt | Woodlawn gravlund | ||
| Medlem av | Coleman Hawkins and his Orchestra Thelonious Monk Septet | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Jazz | ||
| Instrument | Saksofon | ||
| Aktive år | 1921– | ||
| Plateselskap | Apollo Records, Candid Records | ||
| IMDb | IMDb | ||
Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph i Missouri, død 19. mai 1969 i New York) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende.
Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smiths «Jazz Hounds» (1922–23) og Wilbur Sweatman, før han i New York var i Fletcher Hendersons orkester (1924–34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong.
Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs.
- (Honeysuckle Rose av Fats Waller, 1934; 207 KB, 12 sekund)
Tilbake i USA spilte han inn sin mest kjente solo på Body and Soul (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til Stormy Weather (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk på piano, Miles Davis på trompet, Oscar Pettiford på bass og Max Roach på trommer. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J.J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen Picasso (1948).
På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellingtons orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Petersons trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i The song of the Hawk (1990).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Coleman-Hawkins, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 25671[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Coleman Hawkins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Coleman Hawkins – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Coleman Hawkins på Internet Movie Database
- (en) Coleman Hawkins hos The Movie Database
- (en) Coleman Hawkins på Apple Music
- (en) Coleman Hawkins på Discogs
- (en) Coleman Hawkins på MusicBrainz
- (en) Coleman Hawkins på Spotify
- (en) Coleman Hawkins på AllMusic
- redhotjazz.com Arkivert 1. november 2010 hos Wayback Machine. har bilder, omtale, lydklipp og verksliste
- pbs.org har omtale og lydklipp