Akkordprogresjon
En akkordprogresjon er en gitt harmonisk utvikling. Akkordprogresjoner benyttes i all form for tonal musikk og er derfor et av kjennetegnene ved europeisk og nordamerikansk kunstmusikk ("klassisk musikk") fram til ca. 1915, samt jazz, rock og popmusikk. Innenfor rock/pop danner ofte akkordprogresjonen et harmonisk mønster som gjentas over deler av en låt (som f.eks. i vers eller refreng). Innenfor jazz samt senromantisk og impresjonistisk musikk har man ofte høyt utviklede akkordprogresjoner hvor utvidede og altererte akkorder brukes. Med utvidede akkorder menes akkorder med mer enn én tilleggstone (som 9-, 11- eller 13-akkorder). Med altererte akkorder menes bruk av forminskede eller forstørrede intervaller.
Klassisk musikk[rediger | rediger kilde]
Klassisk kadens[rediger | rediger kilde]
Den mest kjente akkordprogresjon i den europeiske og nordamerikanske kunstmusikken fra ca. 1600 til ca. 1915 er den såkalte klassiske eller tonale kadensen. I europeisk kunstmusikkteori består denne kadensen av treklangene over 1. trinn (grunntone), 4. trinn og 5. trinn i en Dur- eller mollskala. Treklangen over grunntonen heter tonika, treklangen over 4. trinnet heter subdominant, treklangen over 5. trinnet heter dominant. Disse treklangene betegnes som hovedfunksjonene. Progresjonen oppstår gjennom et spenningsforhold fra tonika via subdominant og dominant tilbake til tonika.
Kadensen finnes i flere varianter som inkluderer medianter og submedianter til hovedfunksjonene, samt tilleggstoner som forsterker akkordens funksjon. Mest kjent er den såkalte dominantseptimakkorden, dvs. en dominant med tilføyd liten septim. Også kan det nevnes den såkalte sixte ajoutée – den tilføyde seksten. Med dette menes en subdominant som er blitt tilføyd en stor sekst.
Kadensen kan lett høres i Tempo di valse fra Serenade for strykeorkester i E-Dur op. 22 av Antonín Dvořák i litt utvidet form. Valsen går i c♯-moll og består av tre deler hvorav første og siste delen igjen består av tre avsnitt. I første og tredje delens første avsnitt er akkordprogresjonen som følger:
| C♯-moll | A-dur | F♯-moll | G♯-dur | C♯-moll |
Progresjonen tilsvarer disse funksjoner:
| T | Sm | S | D | T |
Symbolet Sm står for subdominantens submediant. Kadensen kan høres 8 ganger etter hverandre i første del, og 4 ganger i tredje del. Varianter av kadensen danner også grunnlag for delenes tredje avsnitt.
Skuffende kadens[rediger | rediger kilde]
i en skuffende kadens
med C-dur som tonika
Blant variantene til den klassiske kadensen nevnes her den såkalte skuffende og den såkalte dobbelt skuffende kadensen. Med skuffende kadens menes akkordprogresjon 1. trinns – 4. trinns – 5. trinns – 6. trinns treklang (tonikasubmediant). Denne kadensen finnes både i moll (lavt 6. trinn) og i Dur (høyt 6. trinn). Dobbelt skuffende kadens finnes derimot bare i Dur. Her går man fra 1. trinn via 4. og 5. trinn til lavt 6. trinn (f.eks. A-Durtreklang – D-Durtreklang – E-Durtreklang – F-Durtreklang).
Klassisk og skuffende kadens om hverandre kan på en enkel måte oppleves i sangen «Seasons of Love» fra musikalen Rent av Jonathan Larson. På grunnlag av en enkel II V I progresjon (se lenger nede) avslutter Larson i t. 2, 6, 10, 14 osv. på 1. trinns treklang, og i t. 4, 8, 12, 16 osv. på 6. trinns treklang.
Kvart-sekund-fall[rediger | rediger kilde]
Kvart-sekund-fallet er en progresjon som fører fra en gitt tonika via dominant (en kvart nedenfor tonika), tonikasubmediant (en sekund ovenfor dominant), tonikamediant (en kvart nedenfor tonikasubmediant) og subdominant (en sekund ovenfor tonikamediant) igjen til tonika. Progresjonen var populær spesielt i musikken fra barokk og Wiener klassisisme. Georg Friedrich Händel bruker progresjonen for tema og variasjoner i andre satsen til hans Konsert for orgel, strykeorkester og basso continuo i g-moll HWV 310. Joseph Haydns Kvartett for 2 fioliner, bratsj og cello i C-Dur Hob.III:45 baserer seg i menuetten på denne progresjonen; det samme gjør finalesatsen i Wolfgang Amadeus Mozarts Konsert for klaver og orkester i A-Dur K. 488.
.svg)
Mest kjent er denne akkordprogresjonen i dag gjennom Kanon og Gigue for 3 fioliner og basso continuo i D-Dur av Johann Pachelbel. Pachelbel utvider progresjonen med en halvslutning (subdominant – dominant) og bruker grunntonene i akkordene som en ostinatbass gjennom hele kanon.
Kvart-sekund-fallet har fått inngang også i rock- og popmusikkens verden. Blant artistene som har brukt hele eller deler av progresjonen, er Alphaville, Ekseption, Green Day, Pet Shop Boys og Britney Spears. Også kan den såkalte Andalusiske kadensen sies å være en trinnvis utfylling av første spranget i kvart-sekund-fallet.[trenger referanse]
Jazz og Rock[rediger | rediger kilde]
Bluesharmonikk[rediger | rediger kilde]
En mye brukt akkordprogresjon i jazz og rock er den såkalte bluesharmonikken, en progresjon over 12 takter som i sin mest enkle form inneholder de samme treklangene som den klassiske kadensen. Imidlertid er bruksmønsteret et helt annet. Regner man én akkord per takt, ser progresjonen ut som følger:
| I | I | I | I |
| IV | IV | I | I |
| V | IV | I | I (V) |
Romertallene står for treklangene over de forskjellige trinnene i skalaen. Tidlig Rock'n'roll brukte denne progresjonen ofte i en nesten ren form, dvs. uten noen tilleggstoner eller treklanger over andre trinn. Prominent eksempel for dette er Max Freedmans og James Myers' «Rock Around the Clock», innspilt av Bill Haley and His Comets i 1954. Eneste tilleggstone her er en liten septim til 4. trinns treklangen.
Bluesharmonikken finnes i utallige varianter i både blues, jazz og rock. En progresjon som tar i bruk ledende akkorder mellom de tre hovedtrinnene, kunne f.eks. se slik ut:
| C#9 | F7 | C#9 | C9 |
| F7 | F#° | C/G | A♭9 |
| Dm9 | G11 | C - E♭6 | Dm7 - D♭maj9 |
I dette eksemplet er det brukt en C-Durakkord som første trinn. D♭maj9 akkorden i siste rute er en såkalt tritonussubstitusjon, dvs. en ventet akkord - her en akkord på 5. trinn - erstattes med en akkord som ligger en forstørret kvart fra den ventede akkorden. I det nevnte eksemplet erstattes en G-Durakkord med en D♭-Durakkord.
Tritonussubstitusjon er i bruk i avansert jazz, men man finner den også i filmmusikk. Et markant eksempel er tittelmelodien til den engelske krimserien Department S som går i d-moll. Helt i begynnelsen (takt 6) kan én høre tritonussubstitusjonsakkorden i trombonekvartetten og fiolinene (E♭-Durtreklang), mens bassen markerer den ventede grunntonen på 5. trinn (A).
En av de musiktkeoretisk sett mest interessante akkordprogresjoner finner én på låten «Ordets makt» av Semi Norvège info). Her spiller pianoet en progresjon som med unntak av høyt tredje trinn går gjennom samtlige toner av den kromatiske skalaen.
Riff[rediger | rediger kilde]
Nesten hvert intervallbaserte riff i både rock og jazz innebærer en form for akkordprogresjon. Deep Purples velkjente riff i sangen «Smoke on the Water» utføres av gitaristen Ritchie Blackmore med såkalte power akkorder (dvs. akkorder uten ters) på G, H♭, C og D♭.
Ett av de heller sjeldne riffer uten akkordprogresjon finner én på balladen «Montrose» av det britiske folkrock bandet Steeleye Span. Her spiller hele bandet med trekkspilleren John Kirkpatrick i spissen et riff som baserer seg utelukkende på h-mollskalaen.
II V I progresjon[rediger | rediger kilde]
Denne progresjonen er mest brukt i jazz og visesang, og dukker da gjerne opp som fraseslutt. Romertallene betyr igjen akkorder, gjerne septimakkorder, over trinn. En II V I progresjon i C-Dur kunne for eksempel se slik ut
| Dm7 | G7 | Cmaj7 |
Tilsvarende ville man få i moll
| Dm7♭5 | G7 | Cmmaj7 |
Jonathan Larson bruker i «Seasons of Love» Dur-varianten. Hos ham ser progresjonen transponert til C-Dur slik ut:
| Dm7 | G11 (F/G) | C |
Den såkalte rundgangen (se neste avsnitt) avsluttes med en II V I progresjon.
Rundgang[rediger | rediger kilde]
En rundgang fører fra en bestemt toneart via sju kvintsprang tilbake til samme toneart. Kvintsirkelens tolv rene kvinter
| C | F | H♭(A#) | E♭(D#) | A♭(G#) | D♭(C#) | G♭(F#) | H | E | A | D | G | C |
forkortes til sju idet én av de rene kvintene erstattes med en forminsket kvint. På denne måten får man intervallrekkene
| C | F | H | E | A | D | G | C |
| C | F | H♭ | E♭ | A♭ | D | G | C |
I den første intervallrekken ligger den forminskede kvinten mellom F og H (andre sprang), i andre mellom A♭ og D (femte sprang). Begge intervallrekker avsluttes med en II V I progresjon.
Prominent eksempel for den andre intervallrekken er sangen «Les feuilles mortes», skrevet av József Kozma og Jacques Prévert og i dag mer kjent i engelsk oversettelse med tittelen «Autumn Leaves». Kozma bruker følgende akkorder (transponert til c-moll)
| Cm | Fm7 | H♭7 | E♭maj7 | A♭maj7 | Dm7♭5 | G7 | Cmadd9 |
Den samme akkordprogresjon med en mer avansert akkordoppbygging bruker Michel Camilo i jazz låten «And Sammy walked inn».
Krysning mellom stilarter[rediger | rediger kilde]
Det har all tid vært komponister og artister som har prøvd å utvide og å krysse grensene mellom stilartene. Som ett eksempel kan nevnes låten «I Want You (She's So Heavy)», komponert av John Lennon og Paul McCartney og innspilt på platen Abbey Road av The Beatles i 1969.
Låten er en tung bluesrock som bandet Cream i årene fra 1966 hadde gjort populær igjen. Den har følgende akkordprogresjon:
| Am7 | Am7 | Am7 | Am7 |
| Dm7 | Dm7 | Dm7 | Dm7 |
| E♭9 | E♭9 | E♭9 | E♭9 |
| Dm7 | E♭9 | H♭7 | A♯5 |
Til tross for sin karakter baserer låten seg i de første tre avsnitt på den klassiske kadensen, a-moll som 1. trinn (= tonika), d-moll som 4. trinn (= subdominant), E-Dur som 5. trinn (= dominant). Siste avsnitt begynner på lik måte med 4. og 5. trinn, mens den fortsetter med en utskreven tritonussubstitusjon (E♭9 akkorden mot H♭7 akkorden) med fellestonene g♯ resp. a♭, d og f.
Tabellen viser bare grunntrekkene i progresjonen og er heller ikke helt tro mot takttallene. Takttallet og typer takt skifter i låten med hvert avsnitt. I siste avsnitt kan det også nevnes den spesielle voicingen (stemmeføringen) som beroer på at leadgitaren holder toptonen f" konstant over hele avsnittet.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Graf, Richard and Barrie Nettles (1997): The Chord Scale Theory and Jazz Harmony. Rottenburg (Tyskland), Advance Music, ISBN 389221056X Innholdsfortegnelse m.m.
- Jensen, Jasper Juellund (1995): Rockharmonik. København, Gyldendal Undervisning, ISBN 9788700201972
- Kruse, Bjørn (1980): Jazzteori – Grunnleggende prinsipper. Oslo, Frost Music as, ISBN 9788290560220
- Rameau, Jean-Philippe (1722): Traité de l’harmonie reduite à ses principes naturels. Paris
- Smrzek, Gerald (2005): The Book of Chords. Wien, Edition Canticum hjemmeside
- Smrzek, Gerald (2003): The Book of Scales. Wien, Edition Canticum
- Tveitt, Sigvald (2008): Harmonilære fra en ny innfallsvinkel. Oslo, Universitetsforlaget, ISBN 9788215012117