Sonny Rollins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sonny Rollins
Newk
FødtWalter Theodore Rollins
7. sep. 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (93 år)
Harlem[5]
New York[6]
BeskjeftigelseKomponist, orkesterleder, dirigent, jazzsaksofonist, saksofonist Rediger på Wikidata
Utdannet vedManhattan Center for Science and Mathematics
NasjonalitetUSA
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
7 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2004)[7]
Paul Acket Award
Kennedy Center Honors
Guggenheim-stipendiet[8]
National Medal of Arts (2010)
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst
NEA Jazz Masters
Musikalsk karriere
SjangerJazz, postbop[9]
InstrumentTenorsaksofon,[10] sopransaksofon
Aktive år1947–
PlateselskapBlue Note, Contemporary Records, Prestige
InnflytelseCharlie Parker, Coleman Hawkins, Thelonious Monk
Nettstedhttp://www.sonnyrollins.com/
IMDbIMDb
Sonny Rollins på Commons
Sonny Rollins

Theodore Walter «Sonny» Rollins (født 7. september 1930 i New York) er en amerikansk tenorsaksofonist. Rollins var blant de mest populære tenorsaksofonistene på 1950-tallet, selv om han i dag er kjent for sin originalitet. Rollins var blant den første gruppen med musikere som overførte Charlie Parkers altsaksofonstil til tenorsaksofon.[11][12][13] Han begynte å spille inn plater i 1949 og navnet hans blir ofte nevnt sammen med Charlie Parker, Sonny Stitt og John Coltrane når saksofonister skal liste opp sine favoritter. Sonny Rollins er ofte assosiert med sjangrene bop og hard bop og har samarbeidet med Miles Davis.

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Rollins var meget beundret for sin måte å improvisere enkle melodiske idéer for så å utvikle dem, noe som produserte soloer som inneholdt helhet og kontinuitet. Hans klare sinn tillot ham å heve seg over klisjéaktige figurer, selv ved høye tempi som vanligvis driver saksofonister til å bruke mønster som passer lett for fingersettingen i stedet for å bruke originale melodiske idéer.[14] Rollins' stil er påvirket av saksofonister som Coleman Hawkins og Charlie Parker.

Klang og tone[rediger | rediger kilde]

På 1950-tallet var Rollins' klangfarge hard, tøff og tørr. Den var ikke så dyp eller så full av tekstur som Coltranes. Noen lyttere kalte den «sprø». Vibratoen hans var treg og veldig bevisst. Rollins skilte seg fra majoriteten av bop-tenorsaksofonistene ved å bruke stakkato frasering i stedet for den nesten utelukkende legatostilen som ble foretrukket av dem. Han kunne bruke en sløv ansats, bevege seg til legato og tilbake igjen til stakkato. Frasene hans ble levert uten ornamentikk eller noen annen form for bløtgjøring. Den samlete effekten av spillingen hans var brå og, selv om den var aggressiv, var den ikke nødvendigvis eksplosiv eller brennende.

Improvisasjon[rediger | rediger kilde]

Sonny Rollins er en gigant i improvisasjonshistorien. Han behersket de rytmiske redskapene som er nødvendig for å swinge og han swingte når han ønsket. Men han kunne også avvike fra tempo med hensikt, akkurat som om han var med på rytmen ved et tidspunkt for så å ignorere den ved det neste. Rollins behandlet et stykke på en måte som om tempo, akkordrekker og melodi var leketøy som kunne lekes med. Han omgjorde dem øyeblikkelig fra øyeblikk til øyeblikk uten ærbødighet for deres originale stil.[15][16][17] Rollins har også improvisert uten forhåndsbestemte akkordrekker.

Sammenlikning med John Coltrane[rediger | rediger kilde]

Coltranes spill ble ikke så ofte innspilt på plate før han begynte samarbeidet med Miles Davis. Da hadde hans ledende samtidige, Sonny Rollins, allerede markert seg i jazztenorsaksofonens verden med tallrike innspillinger. Da Coltrane begynte å spille inn mer og skaffet seg anerkjennelse, var Rollins allerede en fremstående figur, selv om han var fire år yngre enn Coltrane. Dette kan delvis forklare den utbredte misforståelsen som sier at Rollins kom først, og kan forklare hvorfor at da Coltrane ble fremtredende – ved å bruke en stil tatt fra delvis de samme kildene som Rollins brukte – trodde noen lyttere at Coltrane var inspirert av Rollins. Likevel kan de to stilene skilles fra hverandre på flere måter. Coltranes tone var større, ruere, mørkere og tyngre enn Rollins'. Sammenliknet med Rollins, spilte Coltrane med en mer brennende kvalitet, improvisert mindre på stopp-og-gå måten og han brukte stillhet i mindre grad. Coltrane hentet også mye mindre fra Charlie Parkers stil. Coltrane la også fram en mindre sorgløs og leken følelse enn Rollins. Coltrane var mindre melodisk i sine improvisasjoner, og han brukte stakkato i mindre grad enn Rollins.

Karriere[rediger | rediger kilde]

1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Noen lyttere føler at Rollins' karriere nådde sitt høydepunkt på 1950-tallet; at han gjorde sitt mest lyriske spill sammen med Miles Davis[18][19]og sitt mest swingende spill sammen med Clifford Brown.[20] Det er ikke noen tvil om at Rollins' sine innspillinger på 1950-tallet utgjør milepæler i tenorsaksofonstilhistorien. Et album som står som favorittalbumet for mange musikere er Saxophone Colossus fra 1956.[21]

1960-tallet og senere[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1960-tallet strømlinjeformet Rollins' stilen sin[22], og han utforsket mindre konvensjonelle tilnærminger til improvisasjon.[23] I løpet av 1970-, 80- og 90-årene spilte Rollins vanligvis i en stil som var betydelig annerledes enn stilen hans på 1950- og 1960-tallet. Han tok til seg en klangfarge som var bredere, ruere og mer guttural. I tillegg hadde spillingen hans mindre fart og friskhet i utførelsen. Noen av linjene hans viste til saksofonister som spilte populærmusikk kjent som rhythm and blues. Som en kontrast til sin tidligere stil, ble spillingen hans enklere og mer funky. Rollins beholdt sin lydighet til det lyriske, men nå var røttene til Charlie Parker bare så vidt gjenkjennbare. Melodiene han framførte var også enklere og akkompagnementene deres liknet akkompagnementene til populære danser som disco, funk og latin. Selv om Rollins av og til vendte tilbake til mer bop-aktig spilling (som med Milestone Jazz Stars), ble hans foretrukne tilnærming i denne perioden så enkel og funky at den passet perfekt inn med stilen til Rolling Stones, den populære blues-orienterte rock and roll-gruppen som brukte ham på en av innspillingene sine.[24] Tjue år senere etter at han var den fremste av hard bop-tenorsaksofonistene, hadde Sonny Rollins mestret en ny stil som ga han et nytt publikum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sonny-Rollins, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rollins-sonny[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20010084887, besøkt 28. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.grammy.com, besøkt 5. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Guggenheim fellows ID sonny-rollins[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  10. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 127, Wikidata Q99181182 
  11. ^ CD: Charlie Parker – Charlie Parker Memorial, Vol. 2 (Savoy/Denon: SV-0103[12009], 1945-48)
  12. ^ CD: Bud Powell – The Amazing Bud Powell, Vol. 1 (Blue Note: 81503, 1949)
  13. ^ CD: Miles Davis – Dig (Fantasy: OJCCD-005-2 [Prestige 7012], 1951)
  14. ^ CD: Dizzy Gillespie – Sunny Side Up (Verve: 314521-426-2 [MGV 8262], 1957))
  15. ^ CD: Sonny Rollins – Saxophone Colossus (Fantasy: OJCCD291-2 [Prestige 7079], 1956))
  16. ^ Gunther Schuller, Musings (Oxford, 1986) s.86-97
  17. ^ Charles Blancq, Sonny Rollins (Twayne, 1983)
  18. ^ Vierd Blues med Miles Davis Quintet: https://www.youtube.com/watch?v=AEZ-V9MJ3mw
  19. ^ No Line med Miles Davis Quintet: https://www.youtube.com/watch?v=t5Av45KHQ6E
  20. ^ CD: Sonny Rollins - Sonny Rollins Plus 4 (Fantasy: OJCCD-243-2 [Prestige 7038], 1956))
  21. ^ CD: Sonny Rollins - Saxophone Colossus (Fantasy: OJCCD291-2 [Prestige 7079], 1956))
  22. ^ CD: Sonny Rollins – The Bridge (Victor Jazz: 09026-68518-2 [LSP-2527], 1962))
  23. ^ CD: Sonny Rollins – On The Outside (Our Man In Jazz) (RCA Bluebird: 2496-2-RB [LSP 2612], 1962))
  24. ^ CD: Rolling Stones – Tattoo You (Virgin: 29521 [Rolling Stones Records 16052], 1981))

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sonny_Rollins&oldid=23475080»