Clifford Brown

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Clifford Brown
Clifford Brown (трафарет).jpg
Født30. oktober 1930[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
WilmingtonRediger på Wikidata
Død26. juni 1956[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (25 år)
PennsylvaniaRediger på Wikidata
Utdannet ved Delaware State University, University of Maryland Eastern ShoreRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Trompetist, komponist, jazzmusikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Federation of Musicians. Local 496 (New Orleans, La.)Rediger på Wikidata

Clifford Benjamin Brown (født 30. oktober 1930 i Wilmington, Delaware, død 26. juni 1956 ved Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent som kanskje det mest lysende talent i generasjonen musikere som kom etter Charlie Parker.

Inspirasjon[rediger | rediger kilde]

To av "Brownie's" største inspirasjonskilder var Charlie Parker og trompetisten Fats Navarro. Etter studier ved Maryland University, spilte han i Atlantic City i Tadd Damerons «Big Ten», derpå i Philadelphia-miljøet med Miles Davis, Fats Navarro, J. J. Johnson og Charlie Parker en tid.

Europa[rediger | rediger kilde]

Med Art Farmer ledet Brown en oktett med Arne Domnérus, Lars Gullin, Bengt Hallberg og andre, som foretok innspillinger i Stockholm (1953). Perioden avstedkom også Paris-innspillingene med Gigi Gryce (1953). Brown medvirket i Chris Powells «Blue Flames» en tid, før han ble engasjert i Lionel Hamptons orkester (1953), på en Europa-turne der han også besøkte Norge.

Toneangivende ensemble[rediger | rediger kilde]

Derpå flyttet Brown til Art Blakeys band og etablerte det toneangivende Max Roach-Clifford Brown Quintet (med Roach på trommer), Richie Powell piano, George Morrow bass og Harold Land/Sonny Rollins saksofon. Brown skrev blant annet jazzklassikeren Joy Spring (1954) til dette orkesteret. Browns briliante spill kan nytes til sitt fulle ved siden av en Sonny Rollins i toppform på plata (gitt ut i Rollins navn) "Plus Four" (Prestige, 1956).

Tragedien[rediger | rediger kilde]

Brown døde i en bilulykke før fylte 26 år, der også pianisten hans, Richie Powell (bror av Bud Powell) og dennes unge kone omkom. Hans siste innspilling var med Clifford Brown Sextet, med opptak fra 25. juni (The beginning and the end, 1956). Jazzmusikeren Benny Golson skrev senere klassikeren I remember Clifford (1957) til minne om Brown. En av flere biografier er Nick Catalano, Clifford Brown : The Life and Art of the Legendary Jazz Trumpeter (2000).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Clifford Brown, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Clifford-Brown
  2. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Clifford Brown, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brown-clifford
  4. ^ Find a Grave, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Clifford Brown, Find a Grave 60900814
  5. ^ Social Networks and Archival Context, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Clifford Brown, SNAC Ark-ID w6rf6gjc

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]