Tenorsaksofon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tenorsaksofon
Tenorsaksofonmunnstykker. Den til venstre er av ebonitt og er for klassisk musikk og korps, den til høyre er laget av metall og brukes i jazz.

En tenorsaksofon (også tenorsax) er et middels stort musikkinstrument i saksofonfamilien som ble oppfunnet av Adolphe Sax i 1840-årene. Saksofonen er stemt i Bb, og er dermed et transponerende instrument.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Tenorsaksofonen består hovedsakelig av et langt, bøyd messingrør med flere runde hull på, og over disse ligger klaffer til å bestemme hvilken tone som spilles. Klaffene er i et nettverk av stenger slik at musikeren kan spille instrumentet med ni fingre (høyre tommel brukes for å støtte saksofonen) på minst 23 klaffene på instrumentet. Saksofonen måler mellom 80 og 85 cm, og er synlig større enn altsaksofonen

Tenor er delt opp i tre deler: Munnstykket, halsen og kroppen.

  • Munnstykket er oftest laget av ebonitt eller metall, og er den delen som lager lyden til instrumentet; resten av instrumentet forsterker bare og forandrer tonehøyden. Materialet munnstykket er laget i spiller mindre rolle, det er den interne arkitekturen som utgjør forskjell i klangen. Marcel Mule brukte metallmunnstykker i store deler av sin karriere, mens for eksempel Stan Getz og Gerry Mulligan brukte munnstykker av ebonitt. Det monteres på et rørblad på munnstykket, rørbladet vibrerer, og lager lyd.
  • Halsen på tenorsaksofonen er både bøyd og knekt, til forskjell fra alt- og sopransaksofonen der den er henholdsvis bare knekt og rett.
  • Kroppen på instrumentet er fra der halsen slutter og helt til slagstykket, altså der lyden kommer ut. Kroppen har de aller fleste klaffene, og har en bøy omtrent to tredeler ut i røret.

Historie og bruksområder[rediger | rediger kilde]

Tenorsaksofonen ble oppfunnet av Adolphe Sax i midten av 1840-årene. Fra begynnelsen av ble ikke tenorsaksofoner og saksofoner generelt akseptert, men etter hvert fikk instrumentet mer og mer anerkjennelse. I begynnelsen på 1900-tallet ble en ny tenorsaksofon laget, en såkalt C melody, eller C-saksofon, og denne var vanlig i 1920-årene. Fordelen med en C melody-saksofon var at den var stemt i C, det samme som blant annet piano er, og da kunne piano og saksofon spille sammen fra samme note uten å transponere. Men plutselig i år 1929 sluttet saksofonprodusentene å lage disse saksofonene, og i dag er det svært uvanlig å bruke C melody-saksofoner i noen som helst form for musikk.

Tenorsaksofonen blir brukt til mange forskjellige former for samspill, som janitsjarkorps, storband, danseband og jazzensembler. I noen tilfeller blir tenorsaksofonen også brukt i symfoniorkestre og kammermusikk, som i Maurice Ravels Bolero. I orkestre spiller tenorsaksofonen vanligvis en slags støtterolle sammen med eufonium, valthorn og trombone. I jazzband er tenorsaksofonen mer fremtredende, og spiller ofte melodien samt at den brukes som improviseringsinstrument.

Jazz og populærmusikk[rediger | rediger kilde]

Tenorsaksofonen ble bedre kjent gjennom den hyppige bruken av instrumentet i jazzmusikk. Coleman Hawkins ga tenorsaksofonen nytt liv i 1930-årene fra å være et «hjelpeinstrument» sammen med blant annet eufonium til å bli et fullverdig melodi- og improviseringsinstrument.

Mange fremragende jazzmusikere fra 1940-tallet og utover har vært tenorsaksofonister. De spilte i forskjellige jazz-arter, alt fra den sterke, klangfulle lyden til Coleman Hawkins og hans tilhengere, til den muntre og lystige stilen til Lester Young og hans følge. Under bebop-tiden kom den mest fremstående tenorsaksofon-musikken fra jazz-standards (som Four Brothers) fra Woody Hermans orkester, og senere på 1960-tallet fikk Stan Getz stor suksess ved å spille bossa nova-musikk på hornet.

Som et resultat av fremgangen i amerikansk jazz, fikk instrumentet også hovedroller i andre sjangre. Tenorsaksofonen er svært vanlig i rhythm and blues, og brukes også i rock and roll og den nyere rock. Instrumentet benyttes også i afroamerikansk musikk, latinmusikk og afrikansk musikk. Noen ganger har den også blitt brukt i post-punk og eksperimentelle band rundt om i Storbritannia i 80-årene, noen ganger også atonalt.

Utvidede registre[rediger | rediger kilde]

På alle saksofoner, og da spesielt tenor, er det vanlig å spille i utvidede registre. Kjente saksofonister, som John Coltrane, Michael Brecker, James Haulik, Sonny Rollins og Lenny Pickett, brukte alle et register som kalles altissimo, og er toner som ligger høyere enn f3. Toner i altissimo fortsetter helt til de ikke kan høres, men de vanligste på saksofonen er trestrøken fiss, g, giss, a, b, h, og firstrøken c, ciss, d, ess, e og f. På tenorsaksofon kan man også gå nedenfor b (lille b) ved å spille b og sette låret inntil slagstykket på instrumentet. Det vil da klinge a.

Se også[rediger | rediger kilde]