Väinö Tanner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Väinö Tanner
Väinö Alfred Tanner
Väinö Tanner
Väinö Tanner ca. 1940.
Født 12. mars 1881 i Helsingfors, Storfyrstedømmet Finland,
Russland det russiske keiserdømmet
Død 19. april 1966 (85 år), Helsingfors,
Finland Finland
Ektefelle Linda Anttila[1]
Yrke Politiker
Parti Finlands sosialdemokratiske parti
Finlands 16. statsminister
13. des 1926
17. des 1927
Forgjenger Kyösti Kallio
Etterfølger Juho Sunila
Formann i det sosialdemokratiske partiet
19181926
19571963
Forgjenger Juho Niukkanen / Mauno Pekkala
Etterfølger Mauno Pekkala / Onni Hiltunen
Finlands utenriksminister
19391940
Forgjenger Eljas Erkko
Etterfølger Rolf Witting
19371939
19421944
Forgjenger Kullervo Manner / Emil Skog
Etterfølger Kaarlo Harvala / Rafael Paasio
Finlands forsyningsminister
1940
Forgjenger Berndt von Fieandt
Etterfølger Väinö Kotilainen
Finlands handelsminister
19411942
Forgjenger Kaarlo Salmio
Etterfølger Uuno Takki

Väinö Alfred Tanner[2] (født 12. mars 1881 i Helsingfors, død 19. april 1966 samme sted)[3] var en finsk sosialdemokratisk politiker (SDP) og Finlands 16. statsminister fra 1926 til 1927. Tanner regnes som en av Finlands mest innflytelsesrike politikere og han var en avgjørende karakter i oppbygningen av det sosialdemokratiske partiet etter borgerkrigen i Finland i 1918.[1][2][3] Selv deltok han ikke i borgerkrigen, men Tanner er blitt kjent for sin motstandskamp mot kommunistene og senere mot Sovjetunionen under andre verdenskrig ved flere ministerposter.[2][3][4]

Tanner var utenriksminister fra 1939 til 1940 hvor i nevnt tidsrom vinterkrigen ble utkjempet mellom Finland og Sovjetunionen, og etter videre motstand under den finske fortsettelseskrigen ble Tanner dømt til 5 1/2 år i fengsel for forbrytelse mot freden i 1946.[2][4][5] Han ble benådet i 1948 og var frem til sin død i 1966 mindre engasjert i politikken, men han oppga aldri sin ideologiske motstand mot kommunismen.[1]

Tanner ble statsminister i den første venstrevridde regjeringen i finsk historie og var minister i syv regjeringer totalt.[1] Etter hans fengselsopphold vendte han tilbake til politikken på 1950-tallet hvor han fikk viktige lederverv i sitt parti. Tanner døde den 19. april 1966 i den finske hovedstaden, og etterlot seg kona Linda Anttila som døde først tolv år senere.[1]

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Väinö Tanner ble født med navnet Väinö Alfred Tanner og vokste opp i Helsingfors. Han var sønn av en jernbanearbeider og var dermed et unntak i et ellers tradisjonelt samfunn på sent 1800-tallet. Han utdannet seg innen bedriftsøkonomi.[1]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tanner leser en kunngjøring over radio ca. 1940.

Tanner har en lang karriere innen finsk politikk, og har vært innom mange ministerposter siden hans debut i parlamentet i 1907.[1] SDP satt i regjering fra 1937 og utover til 1960-tallet, med bare enkelte avbrudd.[2] Han deltok også i forhandlingene i Kreml under opptakten til vinterkrigen i 1939 og var finansminister fra 1937 til 1939 og fra 1942 til 1944.[2] Viktigst av alt er sannsynligvis Tanners innflytelse i sitt eget parti, hvor han var formann fra 1918 til 1926 og fra 1957 til 1963.[2]

Politisk engasjement og borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den finske borgerkrigen

Allerede i 1904 ble Tanner et aktivt medlem i det politiske partiet SDP og i 1907, da i midten av 20-årene, fikk Tanner mandat i det finske parlamentet.[4] Før og under borgerkrigen godtok opprinnelig ikke Tanner et samarbeid med det finske kommunistpartiet som fikk støtte av den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, men for å kunne ha politisk innflytelse ble han nødt til å være i dialog og ofte samarbeide med kommunistene.[1] De «hvite», tyskstøttede gruppene i Finland fikk heller ikke SDPs støtte og Tanner så på revolusjonen som en trussel for demokratiske verdier.[1] Han ble utpekt som den eneste muligheten for å samle partiet mot en sterk "hvit" majoritet etter borgerkrigen og han holdt hardt på sin tro på konstitusjonalisme.[1] Frem til 1926 satt ikke SDP i regjeringsposisjon i noen av de 13 koalisjonsregjeringene, men Tanner holdt sin posisjon i parlamentet.[6] Før hans rolle som statsminister oppnådde han flere viktige verv. Blant annet ble han leder for Kulutusosuuskuntien Keskusliitto (norsk: Næringslivets Hovedorganisasjon for Forbrukernes samvirkelag) i 1917. Videre ble han, etter februarrevolusjonen i Russland medlem i den sosialistiske majoriteten i regjeringen dannet av Oskari Tokoi.[1] Under ledelse av Juho Kusti Paasikivi var Tanner en avgjørende medspiller under fredsavtalen mellom Sovjet-Russland og Finland i 1920 som avgjorde territoriale grenser mellom landene.

Regjeringsposisjon[rediger | rediger kilde]

I 1926 fikk SDPs sitt gjennombrudd og ble sittende alene i regjering, hvilket var uvanlig i Finland på den tiden som var preget av feilslåtte koalisjonsregjeringer som sjelden satt sin periode ut. Likevel ble Tanners regjering bare sittende i ett år fra desember 1926 til desember 1927.

Motstandskamp med SDP[rediger | rediger kilde]

Den finske delegasjonen til Moskva før utbruddet av vinterkrigen. Tanner, på en togstasjon, foran i bildet.[7]

I 1939 dro en delegasjon til Moskva.[7] Under fortsettelseskrigen fikk Finland avgjørende støtte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, hvilket Tanner godtok. Storbritannia, som hadde gått i allianse med Sovjet mot Tyskland, advarte finnene mot å krige mot russerne. Tanner kalte imidlertid tyskerne for «sine venner», som skulle hjelpe dem å gjenvinne «europeisk kultur».[8]

Fengselsopphold[rediger | rediger kilde]

Flere finske politikere ble dømt til fengsel av den sovjet-vennlige ledelsen etter andre verdenskrig. Fra venstre: Henrik Ramsay, Tyko Reinikka, Antti Kukkonen, Edwin Linkomies, J.W. Rangell, Risto Ryti, Väinö Tanner og T.M. Kivimäki

Sammen med flere andre finske politikere ble Tanner dømt for «krigsansvarlighet» og forbrytelse mot freden av den sovjetisk-styrte ledelsen i 1946. Retten hevdet at Tanner var delvis skyld i krigen grunnet hans lojalitet til SDP og sin «urokkelige holdning» mot sovjetisk innflytelse.[4] Tanner ble opprinnelig dømt til fem år og seks måneder i fengsel for krigsforbrytelser, men ble benådet i 1948 og uttalte da han kom ut at han måtte være den beste levende reklamen for finske fengsler ettersom han la på seg vekt og gikk ned i tobakksforbruk.[5]

Da han ble sluppet fri ble han av de «røde mediene» sammenlignet med Pierre Laval og Vidkun Quisling.[2][5] Begge de nevnte ble henrettet av sin egen stat for høyforræderi mot sitt rike. Under hans opphold i fengsel skrev han sine memoarer Finlands väg 1939–1940 og Finlands väg til fred 1943–1944, begge utgitt på 50-tallet.[5][2]

Siste leveår og død[rediger | rediger kilde]

Tanner døde den 19. april 1966 i Helsingfors.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Finlands väg 1939–1940 (1950)
  • Finlands väg til fred 1943–1944 (1952)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Jaakko Paavolainen (oversettelse: Roderick Fletcher). «Tanner, Väinö (1881 - 1966)» (engelsk). Biografiakeskus. Besøkt 16. januar 2010. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Helge Giverholt. «Väinö Alfred Tanner» (norsk). Store norske leksikon. Besøkt 10. januar 2010. 
  3. ^ a b c d «Vaino Tanner» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 10. januar 2011. 
  4. ^ a b c d e Jaakko Paavola (16. september 1997). «Tanner, Väinö (1881 - 1966)» (finsk). Biografiakeskus. Besøkt 10. januar 2011. 
  5. ^ a b c d e «FINLAND: Political Paavo» (engelsk). Time magazine. 6. desember 1948. Besøkt 10. januar 2010. 
  6. ^ a b Ossmo Jussila, Seppo Hentilä, Jukka Nevakivi (1998). Finlands politiska historia 1809-1998 (svensk). Schildts, Esbo. 
  7. ^ a b c «Väkijoukko saatteli neuvottelijat Moskovaan» (finsk). Yle.fi. 20. november 2009. Besøkt 11. januar 2011. 
  8. ^ a b «FINLAND: Tangle and Tanner» (engelsk). Time magazine. 6. oktober 1941. Besøkt 10. januar 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Väinö Tanner – bilder, video eller lyd